Den kinesiske fødselsplanleggingspolitikken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Ettbarnspolitikken»)
Offentlig oppslag i Nanchang:
«For en velstående og mektig nasjon og en lykkelig familie, bruk fødselsplanlegging.»

Den kinesiske fødselsplanleggingspolitikken (kinesisk: 计划生育, pinyin: Jìhuà Shēngyù, «planlegging av fødsler») er en politikk i Folkerepublikken Kina som fra 2016 innebærer at hvert par i hovedsak kan få to barn. Politikken var opprinnelig kjent i Vesten som ettbarnspolitikken da den, med viss unntak, innebar at det kun var lov å få ett barn. Politikken ble utviklet som en lovpålagt og strengt håndhevet familieplanlegging fra årene 1979/1981. Hensikten var å bremse landets befolkningsvekst.

Regjeringsorganet Den nasjonale kommisjon for befolknings- og familieplanlegging hadde ansvar for strategiene.

Politikken var ofte omdiskutert både i og utenfor Kina, innenlands på grunn av hyppigere uttalte ønsker fra kinesere om flere barn og en tiltagende fremvekst av motekspertise med hensyn til demografiske skjevheter, og særlig utenfra på grunn av anklager om ekstreme metoder som tvangsabort og tvangssterilisering. Slike tvangstiltak er i dag forbudt, likeledes selektiv abort av jenter, noe som var en annen virkning av politikken. Ikke desto mindre fremkom det at tvangssteriliseringskampanjer hadde pågått også etter forbudet, som for eksempel i Puning i Guangdong i 2010 (jernnevekampanjen).

I november 2013 bebudet den kinesiske regjering lettelser ved å tillate familier der én av foreldrene var enebarn, å få to barn.[1][2]

I oktober 2015 ble det ifølge nyhetsbyrået Xinhua bebudet en endring av den eksisterende lov til en tobarnspolitikk, under henvisning til en uttalelse fra det kinesiske kommunistiske parti.[3][4][5][6][7] Tobarnspolitikken trådte i kraft i 2016.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ettbarnspolitikken ble introdusert av den kinesiske regjering i 1979 som et virkemiddel mot sosiale og miljømessige problemer som man mente den nasjonale befolkningsveksten førte til.[8] Noe av bakgrunnen for ettbarnspolitikken var påvirkning fra en sentral kinesisk politiker, influert av bøkene Hvor går grensen? (engelsk, Limits to Growth) og A Blueprint for Survival.[9]

Men også under Mao Zedongs levetid hadde noen politiske ledere vært inne på tiltak for å bremse befolkningsveksten. Disse ble imidlertid ikke satt ut i livet, blant annet fordi andre – ikke minst Mao selv – så store fordeler i sterk kinesisk befolkningsvekst.

Statsminister Zhou Enlai hadde forsøkt å tillempe en bremsende familieplanleggingspolitikk tidlig under det kommunistiske partis styre, men dette kom i skyggen av «det store spranget fremad» og av kulturrevolusjonen. Tidlig i 1970-årene gjenopplivet Zhou Enlai kampanjen ved å opprette et byråkratisk system for familieplanlegging med gratis aborter, steriliseringer, prevensjonsmidler og befolkningspolitiske mål. Retningslinjer for senere ekteskapsinngåelser ble gitt. Kampanjens slagord var «senere, lengre, færre», med et ideal på to barn og en grense ved tre.[10]

Gjennomføring og resultater[rediger | rediger kilde]

Reognose for Kinas befolkningspyramide fra International Futures

Etter at ettbarnspolitikken ble innført i 1979, har fertilitetsraten i Fastlands-Kina sunket fra godt over to barn per kvinne (noe som igjen allerede var markant lavere enn tidlig i 1970-årene, da det var om lag fem barn per kvinne) til et gjennomsnitt på - hevdes det av noen - ca. 1,8 fødsler i dag (2009).[11] (Formuleringen «barn per kvinne» formaliseres faglig som TFR, total fertilitetsrate, som i demografisk analyse svarer til det gjennomsnittlige antall barnefødsler en kvinne har gjennom livet dersom hun følger hele tiden nøyaktig de i øyeblikket vanlige aldersspesifikke fertilitetsrater.) Men dette overslaget er omstridt.

Kina anslår at denne politikken har hatt som resultat at landet drøyt 25 år etter at politikken ble innført har tre eller fire hundre millioner færre innbyggere enn hva det ville ha hatt uten ettbarnspolitikken.[12][13][14] Dermed mener man å ha gått klar av betydelige problemer som kunne tilskrives overbefolkning, som for eksempel epidemier, slum, utilstrekkelige helse-, utdannelses- og rettspleietjenester, miljøbelastninger og søppelproblemer. Kinas befolkning vokser fortsatt, trass i fødselstall lavere enn reproduksjonsraten på 2,1. Men det skyldes alderspyramidens utforming og at det med bedre helse og velstand pågår en generell økning av livslengden.

Det er ikke enighet om hva som er det korrekte tall for TFR/antall barn per kvinne. Faglige overslag varierer sterkt, fra 1,3 til 2,0.

  • Noen fagfolk mener at raten er på 1,3 fødsler per kvinne, basert på folketellingene.[15]
  • Det offisielle tall er 1,6 (justert tall ut fra folketellinger).
  • Verdensbanken estimerer det til 1,9.
  • Liang Zhongtang fra Shanxi-provinsens økonomiske forskningssenter har anslått raten til 2,0.

En artikkel fra 1999 i Population Research, Kinas fremste demografiske tidsskrift, hevdet at Kinas totale fertilitetsrate antagelig var på mellom 1,8 og 2,0.[16] Noen mener også at det offisielle estimatet over befolkningsvekstreduksjonen er svært overdrevet, og at det i virkeligheten kunne dreie seg om noe i størrelsesorden 50-60 millioner.[17][18]

Studier foretatt av flere kinesiske demografer, delvis betalt av FNs befolkningsfond, kan tyde på at hovedgrunnen til den fallende TFR ikke har vært den strikte håndhevelse av ettbarnspolitikken, men snarere fattigdomsbekjempelsen og den forbedrede helsesituasjonen.[19] Bønder og andre ønsket seg rett og slett færre barn.

Justering eller helomvending på vei?[rediger | rediger kilde]

I juli 2009 innledet familieplanleggingsmyndighetene i Shanghai en offensiv kampanje for å få fødselstallene kraftig oppover.[20] Selv om to barn var tillatt for en rekke familiekategorier i landet, synes demografene at for få unge mennesker benytter seg av tillatelsen. I Shanghai oppmuntres det derfor – for første gang på tredve år – ved gateplakat- og avisavertering, gratis finansplanleggingsassistanse og husbesøk – til økt fruktbarhet. Bare 10,6 prosent av Shanghais befolkning var i 2008 under 18 år.

Det tales også åpent om virkemidler som subsidiering av barnehageplasser og om gratis utdannelse for en mors annet barn.

I november 2013 bebudet den kinesiske regjering ytterligere lettelser ved å tillate familier der en av foreldrene var enebarn skulle kunne få to barn.[1][2]

I 2015 ble ettbarnspolitikken opphevet. Fra da av kunne hvert par få to barn.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Patti Waldmeir (15. november 2013). «China’s ‘one-child’ rethink marks symbolic shift». FT. Besøkt 19. november 2013. 
  2. ^ a b Yadan Ouyang (2013). «China relaxes its one-child policy». The Lancet. 382 (9907). doi:10.1016/S0140-6736(13)62544-1. 
  3. ^ «China to end one-child policy and allow two». BBC News. 
  4. ^ «China to allow two children for all couples». Xinhua. 29. oktober 2015. 
  5. ^ Tom Phillips. «China ends one-child policy after 35 years». The Guardian. 
  6. ^ «The 'model' example of China's one child policy - BBC News». BBC News. 
  7. ^ «Kina opphever ettbarnspolitikken». NRK. 29. oktober 2015. Besøkt 29. oktober 2015. 
  8. ^ Pascal Rocha da Silva: La politique de l'enfant unique en République Populaire de Chine, Université de Genève, 2006, s. 22-28, jfr. «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 28. november 2007. Besøkt 6. november 2007. 
  9. ^ «Population and Prosperity: People power». The Economist. 444 (9313): 73. 17. september 2022. «In 1980 Chinese officials met to discuss birth control. One of them, Song Jian, had just returned from Europe, where he had read two influential books: "The Limits to Growth" [...], and "A Blueprint for Survival" [...]. Both argued that a growing population would deplete Earth's resources, with results including "the breakdown of society and the irreversible disruption of life-support systems on this planet". Mr Son helped persuade China's Communist Party to enforce a merciless one-child policy for 35 years.» 
  10. ^ Jonathan D. Spence: The search for modern China, i kapittel 24: Levels of Power.
  11. ^ http://news.bbc.co.uk/2/hi/asia-pacific/7000931.stm BBC NEWS | Asia-Pacific | Has China's one-child policy worked?
  12. ^ Family Planning Law and China's Birth Control Situation
  13. ^ http://www.abc.net.au/foreign/content/2005/s1432717.htm Arkivert 12. juni 2008 hos Wayback Machine. China – One Child Policy, av John Taylor, 2005, Australian Broadcasting Corporation
  14. ^ Chinese authorities thus consider the policy as a great success in helping to implement China's current economic growth.[1] Arkivert 12. juni 2008 hos Wayback Machine.
  15. ^ http://news.xinhuanet.com/herald/2004-10/19/content_2108796.htm 国际先驱导报：计划生育政策攸关中国持续发展, Xinhua News Agency, 19. oktober 2004
  16. ^ Chen Youhua, 6/1999-utgaven av Population Research [Renkou Yanjiu] "Research on Adjustment of Family Planning Policy" Arkivert 5. desember 2008 hos Wayback Machine.
  17. ^ Pascal Rocha da Silva, La politique de l'enfant unique en République populaire de Chine, s. 116, jfr. «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 28. november 2007. Besøkt 6. november 2007. 
  18. ^ [2]
  19. ^ U.S. Embassy Beijing June 1988 report PRC Family Planning: The Market Weakens Controls But Encourages Voluntary Limits Arkivert 28. mai 2008 hos Wayback Machine.
  20. ^ http://news.xinhuanet.com/english/2009-07/23/content_11758573.htm Xinhuanet.com: Shanghai spreads second-child message amid concern over aging population. 23. juli 2009. Sist besøkt 3. august 2009.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Susan Greenhalgh: Just One Child: Science and Policy in Deng’s China, 2008, University of California Press, 2008, ISBN 978-0-520-25339-1
  • Tyrene White: China's Longest Campaign: Birth Planning in the People's Republic, 1949-2005, Cornell University Press, 2006, ISBN 978-0-801-44405-0
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_kinesiske_fødselsplanleggingspolitikken&oldid=24369330»