Venstrekommunisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Venstrekommunisme er en kommunistisk retning som hadde en viss oppslutning blant revolusjonære i land som Italia, Tyskland og Nederland i årene etter første verdenskrig og som fikk et visst oppsving i forbindelse med det nye venstres fremvekst rundt 1968, dog uten å etterlate seg noen bevegelse av betydning.

Venstrekommunismen vokste ut av venstreopposisjonen i Den andre internasjonalen, og seinere i den tredje (Komintern), gjennom en kritikk både mot høyresiden i sosialdemokratiet, representert av Eduard Bernstein, så vel som mot Karl Kautskys sentrisme.

Hovedtrekk[rediger | rediger kilde]

Retningen er kjennetegnet ved en prinsipiell motstand mot å delta i valg og fagforeninger, samt nasjonale frigjøringskamper og anti-fascismen, forstått som en ideologi som legger vekt på felles front med sosialdemokratiet og borgerlig venstreside. I stedet vektla venstrekommunistene særlig arbeiderrådene som revolusjonære organer.[1] Selv om venstrekommunistene avviste at Proletariatets diktatur skulle være et partidiktatur, vektla de det kommunistiske partiets rolle som katalysator for revolusjonen. Dette partiet skulle være et mindretallsparti av utvalgte revolusjonære, ikke et masseparti.[2]

Venstrekommunistene var jevnt over positive til den russiske revolusjonen og støttet også opp om Komintern i dens første år. Bruddet kom i 1920/21, og viktige faktorer bak dette var Lenins bok «Venstre»kommunismen - en barnesjukdom, vedtaket i Komintern om Moskvatesene og den militære aksjonen mot opprøret i Kronsjtadt.

Forhold til syndikalismen[rediger | rediger kilde]

Venstrekommunismen blir ofte satt i direkte sammenheng med syndikalismen, men dette er upresist. Strømningen vokste ut av den marxistiske bevegelsen, og den beholdt blant annet de sentrale marxistiske tesene om partiets rolle og nødvendigheten av å ta politisk makt. Det var kun innad i de tyske Unionen (kampgrupper på arbeidsplassene) at syndikalistiske teorier slo rot, og da først etter at Det tyske kommunistiske arbeiderparti (KAPD) begynte å falle fra hverandre.[3] De aller fleste venstrekommunistiske gruppene var kritiske til syndikalistisk strategi og teori generelt, samt til anarkistenes rolle i den spanske borgerkrigen.[4]

Viktige personer og grupper[rediger | rediger kilde]

Grupper og partier[5][rediger | rediger kilde]

  • Allgemeine Arbeiter-Union Deutschlands, AAUD
  • Allgemeine Arbeiterunion Deutschlands - Einheitsorganisation, AAUD-E
  • Groepen van Internationale Communisten, GIC (Nederland)
  • Gruppe Internationaler Kommunisten, GIK (Tyskland)
  • International Communist Current, ICC
  • International Communist Correspondence (Paul Matticks gruppe)
  • International Communist Party (Bordigistisk)
  • Internationale Kommunisten Deutchlands, IKD
  • Internationalist Communist Tendency, ICT
  • Kommunistische Arbeiterpartei Deutschlands, KAPD
  • Kommunistische Arbeiders Partij in Nederland, KAPN
  • Marx-Lenin-Luxemburg Front (Nederlandsk gruppe, 1940-43)
  • Partito Comunista Internazionalista - Programma Comunista
  • Partito Comunista Internazionalista - Battaglia Comunista

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Philippe, Bourrinet. «Conclusion». The Dutch and German communist left (1900-68) : 'Neither Lenin nor Trotsky nor Stalin!' 'All workers must think for themselves!'. Leiden. s. 518–520. ISBN 9789004325937. OCLC 964065705. 
  2. ^ Philippe, Bourrinet. «Conclusion». The Dutch and German communist left (1900-68) : 'Neither Lenin nor Trotsky nor Stalin!' 'All workers must think for themselves!'. Leiden. s. 520. ISBN 9789004325937. OCLC 964065705. 
  3. ^ Philippe,, Bourrinet,. «Introduction». The Dutch and German communist left (1900-68) : 'Neither Lenin nor Trotsky nor Stalin!' 'All workers must think for themselves!'. Leiden. s. 2. ISBN 9789004325937. OCLC 964065705. «By 1927, what remained of the German-Dutch current had little in common with the KAPD and Gorter, who had previously embodied Western Links-kommunismus. With the progressive decline of the Berlin KAPD and Gorter’s Dutch KAPN, it consisted of council-communist groups, both in Germany and in the Netherlands, more and more influenced by the anti-authoritarian theories of Otto Rühle or by the syndicalist conceptions inside the Unionist movement.» 
  4. ^ Philippe, Bourrinet. «The Dutch Internationalist Communists and the Events in Spain (1936-7)». The Dutch and German communist left (1900-68) : 'Neither Lenin nor Trotsky nor Stalin!' 'All workers must think for themselves!'. Leiden. s. 407. ISBN 9789004325937. OCLC 964065705. «Although often identified with anarchism, Dutch ‘councilism’ vigorously set itself apart from this current and denounced not its weaknesses, but its‘ passage into the camp of the bourgeoisie’.» 
  5. ^ Philippe, Bourrinet. «Acronyms». The Dutch and German communist left (1900-68) : 'Neither Lenin nor Trotsky nor Stalin!' 'All workers must think for themselves!'. Leiden. s. 615–620. ISBN 9789004325937. OCLC 964065705. 

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

Bourrinet, Philippe: The Dutch and German communist left (1900-68) : 'Neither Lenin nor Trotsky nor Stalin!' 'All workers must think for themselves!' ISBN 9789004325937

Bourrinet, Philippe: The "Bordigist Current" (1912-1952). Italy, France, Belgium, USA.

Lenin, Vladimir I.: Radikalismen. Kommunismens barnesjukdom, 1969, Ny dag.

Pannekoek, Anton: Parti, råd, revolusjon, 1975, Pax.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Amadeo Bordiga hos Marxists Internet Archive.

Herman Gorter hos Marxists Internet Archive.

Karl Korsch hos Marxists Internet Archive.

V.I. Lenins ««Left-wing» communism. An infantile disorder» hos Marxists Internet Archive. (Samme verk på norsk her).

Paul Mattick hos Marxists Internet Archive.

Anton Pannekoek hos Marxists Internet Archive.

Anton Pannekoek på norsk hos Marxists Internet Archive.

Venstrekommunisme temaside hos Marxists Internet Archive.