Hopp til innhold

Den ukrainske gresk-katolske kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den ukrainske gresk-katolske kirke
KortnavnУГКЦ
HovedgrenDen romersk-katolske kirke, Østkirken
Grunnlagt1596[1]
Utgått fraDen ortodokse kirke i Konstantinopel
LederSvjatoslav Sjevtsjuk
Ledertittelstorerkebiskop av Kyiv–Galicia
LivssynKatolisisme
GeografiUkraina, Amerika, Polen m.fl.
LandUkraina
HovedkontorKyiv
Nettstedugcc

Den ukrainske gresk-katolske kirke (eller ukrainsk-katolske kirke) er én av den katolske kirkens 24 særkirker. Kirken er en av de østlige eller orientalske katolske kirker. Den følger den bysantinske ritus og bruker kirkeslavisk og ukrainsk som liturgisk språk, og anerkjenner paven som religiøst overhode. Paven godkjenner lederne (biskopene) i kirken.[2] Den ukrainske gresk-katolske kirke har omtrent 5,5 millioner tilhengere (i 2025), hovedsakelig i Ukraina, Sør- og Nord-Amerika.[2] Dermed er ukrainske den største katolske særkirken etter den romersk-katolske.

Åtte prosent av den ukrainske befolkningen er ukrainsk gresk-katolsk. Kirken er dermed mindre enn den russisk- og ukrainsk-ortodokse kirke (til sammen 65 %), men større enn den katolske kirke som følger latinsk ritus (2 %).

Særkirkens overhode er storerkebiskopen av Kiev-Halytsj, for tiden Svjatoslav Sjevtsjuk (siden 2011).

Den russisk-ortodokse kirkes forhold til Den ukrainske gresk-katolske kirke, som under Sovjetunionen fram til 1989 var tvangsammenslått med Den russiske-ortodokse kirke, og fungerte uavhengig som en undergrunnskirke og for ukrainere i utlendighet, beskrives som et ønske om å presse situasjonen tilbake til det den var før 1989.[3]

Under sovjetisk styre var kirken den viktigste ivaretaker av nasjonal identitet i det vestlige Ukraina.[4]

Struktur

[rediger | rediger kilde]

Den ukrainsk-katolske kirke er organisert i 25 eparkier (bispedømmer), hvorav sju er (metropolitan)erkeeparkier (kursivert i listen; kirkeprovinser er fremhevet i fet). I tillegg kommer fire eksarkater (mindre skrifttype i listen).

Historie

[rediger | rediger kilde]

På initiativ fra kong Sigismund III av Polen inngikk seks ortodokse eparker i 1596 Brest-unionen med den katolske kirke.[5][6] Noe som innebar at den ortodokse kirke ble splittet med den «unerte» kirke tilsluttet Roma og redusert påvirkning fra Moskva. Paven ble da anerkjent som overhode, menigheten fikk beholde sin liturgi og prestene kunne gifte seg.[7][8] Deres område i dagens Ukraina lå den gang politisk under Polen-Litauen og kirkelig under den økumeniske patriark av Konstantinopel. Metropolitanbispedømmet Kiev ble setet for den ukrainsk-katolske kirkens overhode. Etter at Kiev hadde falt til Tsar-Russland i 1667, ble metropolitt av Kiev en ren ærestittel for kirkens overhode, som ble valgt blant eparkene. Etter Polens tre delinger ble eparkiet Lviv (polsk Lwów) i 1808 opphøyet til metropolitanbispedømme over de ukrainsk-katolske eparkiene. Kirkens overhode førte fra da av tittelen metropolitt av Lviv.

Etter andre verdenskrig og Ukrainas innlemmelse i Sovjetunionen ble den ukrainsk-katolske kirke tvangsforent med den russisk-ortodokse (og reverserte Brest-unionen av 1596), og biskopene samt mange andre troende ble arrestert. Metropolitten av Lviv, Josyp Ivanovytsj Slipyj, ble i 1963 løslatt og utvist. Sovjetiske myndigheter forsøkte å fjerne den gresk-katolske kirken i Ukraina og mange troende fortsatte å praktisere i hemmelighet. Etter 1990 begynte kirken og menighetene å virke i full offentlighet.[5][2][4] Kirken ble formelt oppløst som selvstendig enhet i 1946.[9] På grunn av deportasjoner og frivillig migrasjon under sovjetisk styre ble det en voksende diaspora i andre deler av Ukraina og andre deler av Sovjetunionen.[10] Mens han levde i eksil i Vatikanstaten, ble Slipyi av pave Paul VI i 1975 utnevnt til storerkebiskop av Lviv. Slipyj vendte i 1990 tilbake til sitt bispesete i Lviv. Storerkebiskop Ljubomyr Huzar flyttet i 2005 bispesetet til Kyiv og tok tittelen storerkebiskop av Kiev og Halytsj.

Betegnelsen gresk-katolsk skriver seg fra 1774 da keiserinne Maria Theresia betegnet alle katolikker som fulgte den bysantinske ritus som gresk-katolske,[2] og forbød da bruk av "uniate" eller "unert" om disse. Da habsburgerne overtok Galicja i 1772 hadde den gresk-katolske kirke vært diskriminert relativt til den «ekte» katolske kirke under polsk styre. Overklassen (adel og byborgere) i Galicja var stort sett latinsk-katolske mens underklassen (blant annet livegne) var gresk-katolske. Keiser Josef II etablerte gresk-katolske seminarer i Wien og i Lviv, og forbedret kirkens økonomi.[11]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ https://www.wikitolica.com/i/iglesia-greco-catolica-ucraniana/; Wikitólica; besøksdato: 20. april 2026.
  2. 1 2 3 4 «Ukrainian Greek Catholic Church | Religion and Philosophy | Research Starters | EBSCO Research». EBSCO (på engelsk). Besøkt 6. august 2026.
  3. ↑ 'Russkiy Mir' - The 'Russian world' meets Ukrainian politics and Vatican diplomacy www.pillarcatholic.com Anatolii Babynskyi, 03.03.2022 sitat:During a 2009 visit to Ukraine, Patriarch Kirill of Moscow described in a sermon Ukrainian Greek Catholics as people who tried “to change people's lives by force, to change their culture, their faith, their national identity.” Kirill’s point was clear: Ukrainian culture and identity belongs to the “Russian world,” and Ukrainian Greek Catholics have interfered with that. Not wanting to resolve mutual historical disagreements with the Ukrainian Greek Catholics directly, the Moscow Patriarchate has sought to solve its problem with the hands of the Vatican. Since the 1990s, almost all efforts of the ROC in the Catholic-Orthodox dialog were focused on the solution of “the uniate question” — namely, the ecclesiological and cultural problems posed for the ROC by the existence of the Ukrainian Greek Catholic Church. Taking advantage of the Vatican’s desire to continue dialoguing with the Russian Church, the leadership of the Moscow Patriarchate aimed to push the Vatican toward a return to the situation pre-1989, when the Ukrainian Greek Catholic Church was officially banned in the USSR and existed after 1946 only in the underground and in the diaspora. After the annexation of Crimea, and on the eve of the visit of Vatican Secretary of State Cardinal Pietro Parolin to Moscow in 2017, Metropolitan Hilarion Alfeev, who is effectively the Minister of Foreign Affairs for the Moscow Patriarchate, once again reiterated that “the most painful problem in relations between our Churches is the Union, which has been causing serious harm to Orthodox-Catholic relations in general for centuries.” [ed. note: “the Union” refers to the Union of Brest, the 1596 decision which created the Ukrainian Catholic Church.]
  4. 1 2 Bociurkiw, B. R. (1992). The Ukrainian Greek Catholic Church in the Contemporary USSR. Nationalities Papers, 20(1), 17–30. doi:10.1080/00905999208408219
  5. 1 2 Plokhy, Serhii (1995). «Between Moscow and Rome: Struggle for the Greek Catholic Patriarchate in Ukraine». Journal of Church and State. 4. 37: 849–867. ISSN 0021-969X. Besøkt 6. august 2026.
  6. ↑ Verdenshistorien i årstall. Oslo: Stromboli. 1989. ISBN 8290548206.
  7. ↑ Seim, Jardar (1994). Øst-Europas historie. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203171699.
  8. ↑ Dirscherl, D. (1970). The Soviet Destruction of the Greek Catholic Church. Journal of Church & State, 12, 421.
  9. ↑ Bublyk, T. (2025). The Activities of the Ukrainian Greek Catholic Church Under the Soviet Totalitarian Regime and the Second Vatican Council. Religions, 16(5), 580. https://doi.org/10.3390/rel16050580
  10. ↑ Bociurkiw, B. R. (1977). The Catacomb Church: Ukrainian Greek Catholics in the USSR. Religion in Communist Lands, 5(1), 4–12. https://doi.org/10.1080/09637497708430796
  11. ↑ HIMKA, J.-P. (1984). The Greek Catholic Church and Nation-Building in Galicia, 1772-1918. Harvard Ukrainian Studies, 8(3/4), 426–452. http://www.jstor.org/stable/41036205

Se også

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_ukrainske_gresk-katolske_kirke&oldid=25890483»