Slaget ved Wien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Slaget ved Wien
Konflikt: Den store tyrkiske krig
Vienna Battle 1683.jpg
Slaget framstilt på et oljemaleri av Franz Geffels
Dato 12. september 1683
Sted Kahlenberg , nord for Wien
Resultat De osmanske styrkene slått og den osmanske ekspansjonen i Europa stanset
Styrking av habsburgernes makt innen Det tysk-romerske rike og i Sentral-Europa
Stridende parter
Banner of the Holy Roman Emperor (after 1400).svg Det tysk-romerske rike
* Flag of the Habsburg Monarchy.svg Østerrike
* Flag of Electoral Saxony.svg Sachsen
* Flag of the Electorate of Bavaria.svg Bayern
Herb Rzeczypospolitej Obojga Narodow.svg Det polsk-litauiske samvelde
Flag of Most Serene Republic of Venice.svg Republikken Venezia
Flag of the Papal States (pre 1808).svg Kirkestaten
Ottoman flag.svg Det osmanske rike
Osmanske vasallstater:
* Krim-khanatet
* Flag of Moldavia.svg Fyrstedømmet Moldova
* Flag of Wallachia.svg Fyrstedømmet Valakia
* Coat of arms of Transylvania.svg Fyrstedømmet Transilvania
Kommandanter og ledere
Herb Rzeczypospolitej Obojga Narodow.svg Jan III Sobieski
Banner of the Holy Roman Emperor (after 1400).svg Grev Starhemberg
Banner of the Holy Roman Emperor (after 1400).svg Karl av Lorraine
Banner of the Holy Roman Emperor (after 1400).svg Johan Georg III av Sachsen
Banner of the Holy Roman Emperor (after 1400).svg Georg Friedrich av Waldeck
Ottoman flag.svg Kara Mustafa
Styrker
Garnisonen i Wien:
15 000 østerrikere
Unnsetningsstyrken:
50 000 tyskere og østerrikere
37 000 polakker
Til sammen:102 000 mann
152 kanoner
Anslagsvis:
100 000 150 000 mann[1]
300 kanoner
Tap
Anslag på mellom 4 000 og 5 000 Anslagsvis:
15 000 mann
alle kanonene

Slaget ved Wien, også kalt slaget ved Kahlenberg (tysk: Schlacht am Kahlenberg, polsk: Bitwa pod Wiedniem eller Odsiecz Wiedeńska, tyrkisk: İkinci Viyana Kuşatması, ukrainsk: Віденська відсіч / Viděns'ka Vidsič), fant sted 12. september[2] 1683 og ble utkjempet mellom osmanerne under Kara Mustafa og en tysk-polsk styrke under ledelse av kong Jan III Sobieski. Slaget ble en knusende seier for den tysk-polske alliansen og gjorde slutt på den to måneder lange osmanske beleiring av Wien. Det markerte slutten på osmanernes ekspansjon i Europa[1] og starten på habsburgernes hegemoni i Sentral-Europa.[3]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I 1681 fikk protestantene og andre anti-habsburgske krefter under ledelse af Imre Thököly betydelig støtte af osmanene som anerkjente Thököly som konge af «Øvre Ungarn» (den østlige del av Slovakia og deler av det nordøstlige Ungarn), som han tidligere hadde tatt med våpenmakt fra habsburgerne. Osmanenes støtte gikk så så langt som å love «Kongedømmet Wien» til ungarerne, hvis Wien falt i deres hender. Før beleiringen av Wien hadde det vært fred mellem det Tysk-romerske riket og det Osmanske rike i tyve år som følge af Vasvárfreden. De anti-habsburgske urolighetene hadde bakgrunn i Leopold Is motreformasjon og bestrebelsene på å knuse protestantismen i de østlige delene av riket. Den ungarske adelen hadde lenge vært misfornøyd med habsburgernes forfølgelse av kalvinistene og sentraliseringen. Leopold foretrakk tyske administratoer og forsøkte også å fortrenge det ungarske språket. Ungarske opprørsforsøk ble slått ned og habsburgske styrker ble utplassert i Ungarn. Samtidig ble det innført straffskatt i landet. Dette stimulerte en mer omfattende motstand mot Wien på 1670-tallet. Opprørerne under ledelse av Thököy tok kontroll over en stor del av det "kongelige" Ungarn, bygget opp sin egen administrasjon, og opprettet egne diplomatiske forbindelser med Ludvig 14. og med sultanen i Istanbul. Leopold lykktes i 1681 å vinne deler av den ungarske adelen over på sin side. Thököly inngikk da en avtale med osmanene om et felles angrep på keiserens styrker.[3]

Ludvig 14.s militære aktiviteter innebar samtidig et økende press mot Det tyske rikets vestside. Dette hindret Leopold å konsentrere seg om utfordringen fra Ungarn og osmanene. Avtalen fra Vasvár (Vasvarfreden) ble inngått i 1664 og løp ut i 1682. Polens konge Jan (Johan) Sobieski var den eneste utenfor riket som støttet Leopold. Innenfor riket stilte kurfyrstene av Bayern og Sachsen opp. England og Frankrike avslo å støtte habsburgerne, Frankrike blant annet fordi franskekongen hadde fordeler av den osmanske trusselen mot Habsburg. Frankrike var Habsburgs fremste rival på kontinentet på den tiden blant annet ved den Den fransk-nederlandske krig.[3]

I 1681 og 1682 ble sammenstøtene mellom Imre Thökölys og det Tysk-romerske riket på grensen til det nordlige Ungarn intensivert. Habsburgske styrker trengte inn i det sentrale Ungarn noe som ga storvesir Kara Mustafa Pasha det avgjørende argument for å overbevise sultan Mehmed 4. og hans divan (riksråd) om aå mobilisere den osmanske hær. Samtidig fik Kara Pasha tillatelse til å operere så langt som til Győr og Komárom i det nordvestlige Ungarn samt å beleire disse. Den osmanske hær var mobiliseret den 21. januar 1682, og krigen ble erklæret den 6. august 1682.

Som hovedstad i habsburgernes rike hadde Wien en spesiell betydning, også for osmanerne. Om de erobret denne byen, ville det være et avgjørende slag mot Sentral-Europa og Det tysk-romerske rike, som på dette tidspunktet hadde habsburgeren Leopold I som keiser. Av denne grunn kalte habsburgerne Wien for «Det gyldne eplet».[4] Ikke bare den symbolske betydningen, men også byens strategiske beliggenhet ved Donau var viktig. Både langs Donau og til lands gikk viktige handelsruter mellom det tyske området og Svartehavet gjennom byen. Osmanerne hadde derfor gjennom de foregående to hundre år forsøkt uten hell å innta byen og slik få herredømme over Sentral-Europa.[trenger referanse]

Da et opprør i de ungarske områdene innen det habsburgske territoriet i 1681 svekket Leopold I, forserte osmanerne under Mehmet IV planene om en erobring. Hæren ble mobilisert i januar 1682, og samme sommer erklærte Mehmet IV krig. For å unngå et felttog om vinteren, utsatte osmanerne angrepet til april 1683. Habsburgerne var på samme tid i krig med Frankrike, men for både keiser Leopold I og for pave Innocens XI sto denne kampen mellom kristendommen og islam. Både av denne grunn og fordi han fryktet et senere angrep på Kraków, gikk kong Jan III Sobieski av Det polsk-litauiske samvelde i allianse med Leopold I.

I løpet av sommeren 1683 forberedte Polens Jan III Sobieski unnsetning til Wien i overensstemmelse med traktaten med keiser Lepold. Han etterlod da Polen nesten forsvarsløs, da han marsjerte fra Kraków den 15. august. Innen Sobieski forlot Polen truet han Imre Thököly med tilintetgørelse om han forsøkte å dra fordel av situasjonen. Thököly gikk likevel over grensen og ble der stoppet av litauiske Jan Kazimierz Sapieha den Yngre som også var på vei mot Wien. For å fullføre Sobieskis trussel gjorde han et ødeleggende angrep på Thökölys styrker på det ungarske høylandet.[5] I Sobieskis styrker var også et antall lipka-tatarer herunder den kjente oberst Samuel Murza Krzeczowski. Lipka-tatarene hadde kvister i hjelmene for å skille seg fra Krim-tatarene som kjempet på osmansk side. Lipka-tatarene var sunnmuslimer innenfor det store polsk-litauiske riket. Sobieski snakket selv tatarspråket.[6][7]

Beleiringen av Wien[rediger | rediger kilde]

Den store osmanske hæren nådde fram til utkanten av Wien i juli 1683. Hæren ble ledet av storvesiren Kara Mustafa. Keiser Leopold I flyktet fra Wien da fortroppene hadde ankommet en ukes tid i forveien, og han flyttet midlertidig hovedstaden og hele sitt hoff til Linz. Også det meste av byens befolkning flyktet, rundt 80 000 mennesker. Dette gjorde forsvaret av byen enklere og reduserte behovet for forsyninger til sivilbefolkningen dersom byen skulle bli omringet. Gjenværende i byen var en militær styrke på rundt 10 000 og rundt 5 000 flyktninger fra de områdene osmanerne hadde tatt under framrykningen.

Osmanerne rykket fram og omringet byen, men gikk ikke til et direkte angrep, siden de ønsket å sikre seg den rike byen mest mulig intakt.[8] I stedet iverksatte de en beleiring, som ble total 14. juli.[2] Under beleiringen etablerte de en enorm teltby rundt Wien.

Selv om osmanerne hadde 300 kanoner, var befestningene rundt Wien så gode og moderne at de sto imot. Osmanerne måtte derfor finne andre metoder, og de begynte å grave tunneler under de massive bymurene for å sprenge dem.

Situasjonen ble etter hvert kritisk inne i den totalt avstengte byen.[9] I slutten av august var faren så overhengende at byens kommandant, grev Starhemberg, beordret henrettelse på stedet for den som sovnet på vakt.

8. september sprengte osmanerne flere hull i bymuren og inntok de ytterste forsvarsverkene. Byen var i ferd med å falle, men samme dag samlet unnsetningsstyrken seg ikke langt unna.

Ludvig XIV av Frankrike avslo å hjelpe sin habsburgske rival og benyttet anledningen til å invadere riket fra vest, hovedsaklig Alsace.[10]

Unnsetningsstyrken[rediger | rediger kilde]

7.-8. september 1683 ble unnsetningsstyrken samlet i Tulln an der Donau, bestående av følgende styrker[11] (Rystad oppgir 15.000 polske soldater[3]):

Herb Rzeczypospolitej Obojga Narodow.svg Banner of the Holy Roman Emperor (after 1400).svg Styrker Infanteri Kavaleri Kanoner Samlet styrke
Herb Rzeczypospolitej Obojga Narodow.svg Polen-Litauen 10 000 14 000 28 24 000
Banner of the Holy Roman Emperor (after 1400).svgKeiserens styrke 8 100 12 900 70 21 000
Flag of the Electorate of Bavaria.svg Bayern 7 500 3 000 26 10 500
Flag of Baden-Württemberg.svg De sørvestlige fyrstedømmene 7 000 2 500 12 9 500
Flag of Electoral Saxony.svg Sachsen 7 000 2 000 16 9 000
Battle of Vienna01.jpgAntatt samlet styrke 39 600 34 400 152 74 000

Slaget[rediger | rediger kilde]

Utsikten over Wien fra Kahlenberg
Slaget gjengitt på et maleri av Józef Brandt

Jan III Sobieski rykket fram med unnsetningsstyrken, krysset Donau og kom fram til høydedraget Kahlenberg nord for Wien 11. september, hvor han fikk oversikt over slagområdet.

Den polske kongen Jan III Sobieski under slaget. Maleri av Jerzy Siemiginowski-Eleuter, 1686
Osmanske spahi ved Wien

Men slaget begynte før alle enheter fra unnsetningsstyrken var på plass. Tidlig om morgenen, kl. 04.00, gikk osmanerne til angrep mot unnsetningsstyrkene for å forstyrre dem før de var på plass. Men unnsetningstroppene rykket likevel fram med keiser Leopold Is svoger Karl V, hertug av Lorraine, som kommandant på den venstre flanken, mens Jan III Sobieski selv hadde kommandoen på den høyre.

Mustafa Pasja gikk til et nytt motangrep med det meste av sin styrke, men holdt igjen noe av elitestyrkene, janitsjar- og spahi-enheter, for å iverksette et samtidig angrep på byen. Osmanerne hadde planlagt å rykke inn i byen før unnsetningsstyrken kom, men rakk det ikke. De hadde avsluttet en større utgraving under bymuren Löbelbastei,[12] for å slå en bresje i muren. Men mens osmanerne avsluttet arbeidet og tettet tunnelen for å få størst mulig effekt, grov forsvarerne seg inn samme ettermiddag fra deb andre siden og desarmerte sprengladningen rett før den gikk av.

Den osmanske styrken kom under angrep fra to sider, både av unnsetningsstyrkene og den beleirede styrken inne i byen, da de prøvde å ta byen samtidig som de kjempen mot unnsetningsstyrken. Det oppsto fullt kaos i de osmanske rekkene. Den angripende polsk-tyske hæren drepte for fote alle fiender de kom over. Kampene var på sitt hardeste om formiddagen 12. september.

Unnsetningsstyrken og særlig kavaleriet tok initiativet fra osmanerne og drev dem på flukt mot sør og øst. Mindre enn tre timer etter at kavaleriet angrep, hadde de kristne styrkene vunnet slaget og reddet Wien.

Etter slaget skal Jan III Sobieski ha laget en parafrase over Julius Cæsars kjente utsagn ved å si «Venimus, Vidimus, Deus vincit» («Vi kom, vi så, Gud vant».

Virkninger[rediger | rediger kilde]

Byens kommandant, grev Starhemberg ble utnevnt til feltmarskalk etter innsatsen for å redde den keiserlige hovedstaden

Med det osmanske nederlaget ved Wien falt også Thököys opprør i Ungarn sammen. Hoveddelen av keiserens arme ble da stasjonert i Ungarn og landet ble i praksis styrt av militære kommandanter. Leopold utnyttet den opplevde stadige trusselen fra osmanene til å overbevise de ungarske stendene om å avskaffe valgkongedømmet. Med dette fikk huset Habsburg arverett til den ungarske kronen. Seieren over osmanene og styrket herredømme over Ungarn fikk betydning for habsburgerriket helt til slutten av første verdenskrig. Keiserens harde fremferd førte til ny oppstand i Ungarn under den spanske arvefølgekrigen.[3]

Til tross for den store påkjenningen som slaget hadde vært, og den emosjonelle lettelsen over å ha vunnet, satte byens kommandant grev Starhemberg øyeblikkelig i gang med å gjenoppbygge forsvarsverkene i tilfelle osmanerne skulle komme tilbake og forsøke et motangrep. Dette skulle imidlertid vise seg å være unødvendig. Seieren i slaget var opptakten til Eugene av Savoias gjenerobring av Ungarn og midlertidige fremgang på Balkan i de følgende år. Østerrike undertegnet en fredsavtale med Det osmanske rike i Karlowitz i 1699.

Historikere har omtalt slaget som «osmanernes Stalingrad»,[4] med referanse til den mislykkede beleiringen og nederlaget overfor unnsetningsstyrken, tilsvarende tyskerne nederlag i slaget om Stalingrad under andre verdenskrig. Det osmanske rike var på denne tiden allerede i en nedgangstid. Den teknologiske utviklingen i Europa, sammen med fremveksten av sterkere og mer sentraliserte nasjonalstater, gjorde Vesten militært overlegen, slik at Det osmanske rike ikke klarte å holde følge.[13] Samtidig ble handelsveiene utenom Middelhavet viktigere, og dette gjorde at Det osmanske rike ble liggende mer i utkanten og ble svekket i forhold til motstanderne i vest.[13]

Denne svekkelsen ble tydelig etter nederlaget ved Wien og gjorde at osmanerne aldri greide å komme tilbake. En seier ved Wien kunne i hvert fall for en stund ha gitt osmanerne tilgang på ytterligere ressurser og ha svekket deres motstandere.

Freden i Karlowitz innledet også en kamp mellom europeiske stater om hvem som skulle erobre landområder fra osmanerne og sikre seg innflytelse i deres rike.

Kulturelle impulser[rediger | rediger kilde]

Da osmanerne flyktet fra Wien, etterlot de den enorme teltleiren rundt byen nesten intakt. Denne ble først plyndret av soldatene, deretter av de sivile. Mange av de nye kulturelle impulsene dette ga, har siden preget vestlig kultur.[trenger referanse]

Uten at det er helt dokumentert, hevdes det at både kaffe og bakverk som croissanter skal ha blitt kjent gjennom etterlatenskaper i denne leiren.[4]

Videre skal byttet ha omfattet en rekke musikkinstrumenter som cymbaler, basstrommer og triangler, som skal ha lagt grunnlaget for den vestlige Janitsjarmusikken, kalt tyrkisk militærmusikk, som ble svært populær utover på 1700-tallet.[4] Både Mozart og Haydn imiterte denne musikken i sine verker. Den østerrikske komponisten Johann Joseph Fux minnet slaget i sitt verk Turcaria, som hadde undertittelen: «Musikalsk portrett av den tyrkiske beleiringen av Wien i 1683».[14]

Etter slaget ble det nyoppdagete stjernebildet Skjoldet (latin: «Scutum») opprinnelig kalt Scutum Sobiescianum («Sobieskis skjold») av astronomen Johannes Hevelius, til ære for Jan III Sobieski. Dette er det eneste stjernebildet som er blitt oppkalt etter en ikke-astronom som var i live da oppkallingen skjedde.[trenger referanse]

Siden Jan III Sobieski hadde overgitt sitt kongedømme under beskyttelse av jomfru Maria (Sorte Madonna av Częstochowa) før slaget, bestemte pave Innocens XI å minnes hans seier ved å gjøre 12. september til en festdag viet til jomfru Maria, som skulle feires i hele kirken. Fram til da hadde den bare hadde vært feiret i Spania og i Kongedømmet Napoli.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica
  2. ^ a b Battle of Vienna - Timeline Index
  3. ^ a b c d e Rystad, Göran (1985). Religionskriger og enevelde. Oslo: Cappelen. ISBN 8202049377. 
  4. ^ a b c d Jan-Erik Smilden: «Skjebnetid i Europa», Levende Historie nr 6-2010, side 35-39
  5. ^ Davies, Norman (1982): God's Playground, a History of Poland: The origins to 1795, Columbia University Press, s. 487. ISBN 0-199-25339-0 På bibliotek.dk. Hentet 2. december 2013 Mal:En sprog
  6. ^ Reklewska-Braun, Zofia (2015). Across the Atlantic: The Adamowicz Brothers, Polish Aviation Pioneers. Los Angeles: Moonrise press. 
  7. ^ Tucker, S.C., 2010, A Global Chronology of Conflict, Vol. Two, Santa Barbara: ABC-CLIO, LLC, ISBN 9781851096671
  8. ^ Bates, Brandon J. (2003). ««The Beginning of the End: The Failure of the Siege of Vienna of 1683»» (PDF). Brigham Young University. Arkivert fra originalen 22. august 2006. Besøkt 24. november 2010. 
  9. ^ Ripperton, Lisa. «The Siege of Vienna». The Baldwin Project. Besøkt 24. november 2010. 
  10. ^ Lynn, John A. (2002): The French wars 1667-1714 : the Sun King at war. Osprey Publishing. s. 48. ISBN 1-84176-361-6 På bibliotek.dk. Hentet 2. december 2013 Mal:En sprog
  11. ^ Die Gesichte der Kriegskunst (tysk)
  12. ^ «Duell im Dunkeln» (tysk). 2DF. 6. november 2005. Besøkt 24. november 2010. 
  13. ^ a b SNL - Tyrkias historie
  14. ^ Beskrivelse av «Alla Turca»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]