Bystatus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Bystatus innebærer at en kommune, et tettsted, anerkjennes som «by». Det formelle innholdet som følger med bystatus varierer fra land til land, og gjennom historien. At et sted har status som by betyr historisk sett at det har oppnådd denne status gjennom en allmenn aksept (sedvane) (i de fleste land frem til renessansen), eller at det fikk det som en fyrstelig/kongelig gunstbevisning/markedsplan. Dette betyr at; status er ikke noe man gir seg selv, det må altså kongebrev (kongelig resolusjon) eller tilsvarende, eller en allmenn anerkjennelse til.

Byer er knyttet til handelsvirksomhet, og retten et lokalsamfunn fikk til å kalle seg by ved å inneha såkalt bystatus var nært knyttet til retten til å drive handel, og nasjonalstatens eller statsoverhodets ønske om å regulere og skattlegge handelsvirksomhet.

Norge[rediger | rediger kilde]

Siden 1992 er kommuneloven og lovverket i Norge slik at for de fleste forhold er det uinteressant om et sted har bystatus eller ikke.

For middelalderbyene er bystatus ofte ukjent.

I enevoldstiden fra 1660 ble bystatus gitt av Kongen til steder som åpenbart hadde mulighet til å utvikle seg som bysamfunn på grunnlag av handelsvirksomhet og håndverk, virksomhet som etter loven skulle foregå innenfor byene. Havner med utskiping av trelast og fiskeprodukter var typiske. Byer og bystatus fantes helt fram til 1900-tallet på to nivåer, ladesteder og kjøpstader. Ladestedene skulle være underordnet en kjøpstad, og borgerne i ladestedet skulle løse borgerbrev i kjøpstaden. Kjøpstadsrettigheter innebar utvidet selvstyre, med rettsvesen og forvaltning, og enerett (monopol) til å drive næringsvirksomhet i det omkringliggende området. En viktig hensikt med å regulere næringslivet på denne måten var kontroll med skatteoppkreving til staten.

Fra ca. 1850 er denne reguleringen av næringslivet mer og mer opphevet, og med det fikk også kjøpstadsrettigheter og formell bystatus knyttet til dette redusert verdi. Siste tildeling av bystatus foregikk i 1946. Midt på 1900-tallet tok man i Norge i bruk betegnelsen by for både ladesteder og kjøpsteder. Fra dette tidspunkt ble betegnelsene bykommune og landkommune innført. I de tilfelle en liten bykommune ved kommunesammenslåing i 1960-årene ble slått sammen med en eller flere landkommuner fikk den nye kommunen status som landkommune.

Alle lover om tildeling av bystatus ble opphevet i 1990. Det ble imidlertid presisert at de eksisterende bykommuner ikke ble fratatt sin bystatus. Alle lovbestemmelser som bygde på den gamle forskjell mellom by- og herredskommuner ble opphevet midt på 1990-tallet. [1]

I Kommuneloven av 1992 gjøres det ingen forskjell mellom kommuner. I perioden fra 1995 til 1997 kunne kommunene selv bestemme at kommunen skal kalles for by, eller at et eller flere tettsteder i kommunen skal kalles byer. Norge fikk flere nye byer i denne perioden, bl.a. Honningsvåg, som profilerte seg som landets nordligeste by. I 1997 ble kommuneloven endret, og en presisering ble innført : Kommuner som vil kalle seg by må ha en viss befolkning, den må ha tettsted med urbant preg og fremstå som et servicesentrum.

Fra kommuneloven[2] kan vi lese i § 3, 5.ledd, som ble tilføyd i 1997:

Sitat Kommuner med over 5000 innbyggere kan ta i bruk benevnelsen by, dersom kommunen har bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse. Sitat

Lovbestemmelsen har i praksis bare vært veiledende for kommunene. I lovens forarbeider sier departementet [3]

Sitat ordet by har to betydninger. I dagligtale brukes det om de mer eller mindre vel avgrensede tettsteder som har en viss størrelse og karakter. I kommunalrettslig forstand er det knyttet til hele kommuner - bykommunene. En bykommune kan inneholde flere tettsteder som er byer i språklig forstand. Sitat

Det understekes at det ikke er ønskelig med byråkratiske prosesser for å avgjøre hvilke steder som i framtida skal kunne kalle seg byer. Departementet åpner for at både kommuner og tettsteder kan betegnes som byer [4] :

Sitat Departementet viser til at ordet by for framtida kan benyttes om de tettsteder som det språklig sett er naturlig å betegne som by, uten å underlegge dette noen rettslig regulering. Dette betyr at den enkelte kommune selv vil kunne benytte betegnelsen by om kommunen/tettstedet dersom den ønsker dette. Sitat

Noen kommuner har tolket loven slik at en kommune fritt kan ha flere byer, på grunnlag av kommunens historiske bysentra. Dette gjelder også i tilfeller der disse i dag er deler av et større tettsted. Det er oftest uklart hvilke arealer de enkelte byene av denne type omfatter, og det er ikke mulig å lage systematisk statistikk for folketall.

Den praksis som ble innført midt på 1990-tallet setter fokus på byens funksjon som servicesentra for sine omland. I dag signaliserer bynavn først og fremst at en kommune eller et tettsted har et bymessig sentrum der publikum kan forvente å finne servicefunksjoner av et visst nivå.[5]

Å benytte seg av en lovfestet tillatelse til å kalle seg by kan ikke sidestilles med bystatus. I Norge forteller kommunenummeret om man har med en by med bystatus å gjøre. Kommunenummer ble opprettet etter de fleste store kommunesammenslåinger i 1960-årene da mange små byer mistet sin bystatus. Det tredje siffer i kommunenummeret er 0 for de kommuner som i perioden 1970 til 1993 var bykommuner. Dette har den konsekvens at byer med historisk bystatus (til forskjell fra de som har tatt seg bynavn) har de laveste kommunenummerne i sitt fylke. I ulike presentasjoner (for eksempel NRKs valgsendinger) fremstår disse kommunenes navn med versaler (store bokstaver), til forskjell fra kommuner som har valgt å kalle seg by.

Engelsktalende land[rediger | rediger kilde]

Generelt for engelsktalende land er at man har flere typer byer – town og city, samt flere betegnelser for tettsteder og bygder som township, village og hamlet. Begrepene oversettes ofte som henholdsvis «småby» og «storby», samt bygdesentrum, landsby og bygd, men størrelsen er ikke alltid en indikasjon på status. Flere byer som har status som city er små etter dagens målestokk, og fikk sin status i en tid hvor de var store relativt sett, eller som en slags belønning. Man finner også eksempler på towns som er store, men som av forskjellige grunner ikke har oppnådd den høyere statusen. Dette gjelder for eksempel noen av de nye byene i England, som ble opprettet på 1960- og 1970-tallet; enkelte av disse har vokst seg store, men flere har ennå ikke fått hevet sin status.

Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Bystatus innvilges av monarken i et kongelig charter. For å oppnå status som city kreves det normalt noe spesielt, som for eksempel at det ligger en katedral i byen. Byer som fikk status som city i middelalderen kan være små; den minste er St David's i Wales, med omkring 2000 innbyggere (2004), som er city nettopp fordi den er en katedralby. På den annen side er det ikke et absolutt krav at man har en katedral; dette gjelder f.eks. Milton Keynes. For å oppnå status som town, i motsetning til landsby (village eller hamlet) var kriteriet normalt at det fantes et etablert marked.

I Skottland brukes fortsatt betegnelsen burgh på enkelte historiske byer. Disse har samme status som en town ellers i Storbritannia.

I flere engelske byer har man en spesiell situasjon hvor et distrikt har fått status som city, mens det fortsatt eksisterer flere byer (towns) og landsbyer innenfor denne enheten. De gamle enhetene har da gjerne et visst selvstyre, tilsvarende det bydeler kan ha andre steder, mens storbyen har et overordnet ansvar.

USA[rediger | rediger kilde]

De ulike delstatene, føderale områder og autonome områder bruker bybegrepet ulikt, og ettersom de er ulike jurisdiksjoner er det også ulike juridiske innhold. Hovedsakelig finner vi i i hvert fylke (county) en (eller flere) by(-er) (town), bysammenslutning(-er) (township) [en geografisk størrelse på 100 kvadratkilometer (el. eg. 9,6 km x 9,6 km)], landsby(-er) (village) og grend(-er) (hamlet). En spesiell betydning har ordet city, opprinnelig var dette i England en stiftsby med domkirke som var city, eller byen var city etter kongelig brev. Noen av byene i USA fikk kongebrev som city (før USA ble konstituert), og disse byene, samt noen som har fått betegnelsen av sine delstater, kaller seg nå city. Det er ikke noe krav om størrelse. I New England er fylket bare en administrativ enhet med lensmann (sheriff), mens styret foretas av byen (town). Ellers er fylket (county) det man kan sammenligne med en norsk kommune. (Selv om mange countys er større enn mange norske fylker). I enkelte jurisdiksjoner har man boroughs, som nærmest er å betrakte som byer på størrelse med et fylke.

Bystater[rediger | rediger kilde]

Middelalderens bystater var et godt eksempel på at byer i visse tilfeller endog erklærte seg selvstendige, uavhengige av en nasjonalstat. Dette viser at byene er opprinnelig et dynamisk verktøy i en nasjons utvikling, under merkantilismen forsøkte fyrstene å monopolisere bydannelser, og begrepet "bystatus" kom til. Nå var bybenevnelsen en fyrstegave.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Innst. O. nr. 8 (1996-1997)
  2. ^ Lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven)
  3. ^ [1] Innst. O. nr. 8 (1996-1997)
  4. ^ [2] Innst. O. nr. 8 (1996-1997)
  5. ^ Kronikk på nettstedet Kolvereid.no (besøkt 30.12.2012) understreker Kolvereids ønske og behov for å profilere seg som et urbant handelssentrum. Kronikken diskuterer hvorvidt dette har lykkes. Stemmer Kolvereids image med hvordan tettstedet "virkelig" er - eller hva det vil bli? Er Norges minste by et kunstig slagord, eller er bystatusen med på å fremheve stedets positive særpreg og tradisjoner? Føler Kolvereids innbyggere seg urbane? Vil de bli urbane? "Dette er nøkkelen til en positiv utvikling i Kolvereid og Nærøy for øvrig" sa ordfører Steinar Aspli da han for snart tre år siden markerte at Kolvereid var blitt landets minste by. Har by-nøkkelen låst opp mange dører - eller har låsen gått i vranglås? Begrepet "Norges minste by" har utvilsomt gitt en del avisoppslag. Har det gitt tettstedet og kommunen flere tilreisende turister? Flere nyetableringer eller handels- og servicetilbud? (sitat) Les kronikken her