Johnny Unitas

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Johnny Unitas
1967 Johnny Unitas.jpeg
Nr. 19
Posisjon: quarterback
Informasjon
Født: 7. mai 1933[1][2][3][4]
Fødested: Pittsburgh
Død: 11. september 2002[1][2][3][5] (69 år)
Dødssted: Lutherville-Timonium[6]Rediger på Wikidata
Høyde: 185 centimeter Vekt: 89 kg
Karriereinformasjon
High School: St. Justin's
(Pittsburgh, Pennsylvania)
College: Louisville
NFL Draft: 1955 / Runde: 9 / Pick 102
Laghistorie
 * Kun offseason og/eller treningsstall
Karrierehøydepunkter og Priser
Karrierestatistikk
Pasningsforsøk     5 186
Fullførte pasninger     2 830
Pasningsprosent     54,6
TDINT     290–253
Pasningsyards     40 239
Passer rating     78,2
Spillerstatistikk på PFR
Spillerstatistikk på NFL.com

John Constantine Unitas (/jˈntəs/;[7][8] født 7. mai 1933 i Pittsburgh i Pennsylvania, død 11. september 2002 i Baltimore i Maryland) kalt "Johnny U" og "The Golden Arm", var en amerikansk fotballspiller i National Football League (NFL). Han tilbrakte størsteparten av sin karriere med Baltimore Colts. Han satte flere rekorder som quarterback og ble utpekt til NFL MVP i 1959, 1964 og 1967.

Han holdt rekorden for flest kamper på rad med en touchdownpasning i 52 år (satt mellom 1956 og 1960) frem til den ble slått av Drew Brees i 2012. Unitas var en prototype av den moderne quarterbacken med sitt solide pasningsspill, mediepersonlighet og popularitet. Han har blitt inkludert på flere lister over NFLs beste spillere noensinne.[9]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

John Constantine Unitas ble født i Pittsburgh i 1933 til Francis J. Unitas og Helen Superfisky, som begge var av litauisk opphav; han vokste opp i Mount Washington-nabolaget.[10] Da Unitas var fem år gammel døde faren av en hjertesykdom som ble forverret på grunn av lungebetennelse, og moren måtte ta opp to jobber for å forsørge familien.[11] Etternavnet hans kommer fra en fonetisk translitterasjon av et vanlig litauisk etternavn, Jonaitis. Units spilte halfback og quarterback ved St. Justin's High School i Pittsburgh.

Karriere i college[rediger | rediger kilde]

I sine yngre år drømte Unitas om å spille amerikansk fotball for Notre Dame Fighting Irish, men ble fortalt av hovedtrener Frank Leahy at han var for tynn og kom til å "bli drept" om han tok banen.

Unitas endte opp med å gå på University of Louisville. I løpet av sine fire år med Lousiville Cardinals fullførte Unitas 245 pasninger for 3 139 yards og 27 touchdowns. Unitas, som var 185 cm, skal ha veid kun 66 kg da han møtte opp til sin første trening. Hans første start kom i femte kamp av 1951-sesongen mot St. Bonaventure hvor han fullførte 11 pasninger på rad og scoret tre touchdowns som gav Cardinals en 21–19 ledelse. Louisville endte opp med å tape kampen 22–21 etter et kontroversielt field goal, men Unitas ble utpekt til startende quarterback. I en 35–28 seier over Houston fullførte Unitas 12 av 19 pasningsforsøk for 240 yards og fire touchdowns. Laget avsluttet sesongen 5–5, men 4–1 med Unitas som starter. Han fullførte 46 av 99 pasningsforsøk for 602 yards og ni touchdowns.

Innen 1952-sesongen startet hadde universitetet bestemt at de skulle flytte fokuset bort fra idrett. Den nye presidenten ved universitetet, Dr. Philip Grant Davidson, reduserte mengden økonomisk støtte til idrettsprogrammene og strammet inn de akademiske kravene for utøvere. Dette resulterte i at 15 av lagets spillere mistet retten til idrettsstipend. I 1952 endret hovedtrener Frank Camp lagets spillestil til two-way football. Unitas spilte ikke bare som safety eller linebacker for forsvaret og quarterback for angrepet, men var også en punt og kick returner på special teams. Cardinals vant sin første kamp i sesongen mot Wayne State og deretter sin andre mot Florida State. Unitas fullførte 16 av 21 pasninger for 198 yards og tre touchdowns. Cardinals slet ut sesongen og endte opp med et sesongresultat på 3–5. I løpet av sesongen fullførte Unitas 106 av 198 pasninger for 1 540 yards og 12 touchdowns.[12]

Laget vant sin første kamp i 1953, mot Murray State, men tapte resten og endte sesongen 1–7. Et av de mest minneverdige øyeblikkene i sesongen kom i et 59–6 nederlag mot Tennesse, hvor Unitas fullførte 9 av 19 pasninger for 73 yards, hadde ni løp for 52 yards, returnerte seks avspark for 85 yards, én punt for tre yards, og hadde 86% av lagets taklinger. Lagets eneste touchdown i kampen kom i fjerde kvarter da Unitas løp ballen inn 23 yards for en scoring. Unitas ble skadet senere i fjerde kvarter på et løp, og gikk av banen til stående applaus. Da han kom seg inn i garderoben var han så utslitt at trøyen og skulderbeskytterne måtte klippes av ham fordi han ikke klarte å løfte armene. Louisville avsluttet sesongen med et 20–13 nederlag mot Eastern Kentucky. I løpet av sesongen fullførte Unitas 49 av 95 pasninger for 470 yards og tre touchdowns.

Unitas ble valgt til kapten for 1954-sesongen, men gikk glipp av størsteparten av sesongen etter en skade. Hans første kampstart kom i sesongens tredje kamp mot Florida State. Av de 34 spillerne på laget var 21 av dem freshmen. Cardinals avsluttet 1954-sesongen 3–6, og Unitas lå bak Jim Houser i pasningsyards i sesongen med 527 mot Housers 560.

Profesjonell karriere[rediger | rediger kilde]

Pittsburgh Steelers[rediger | rediger kilde]

Etter college ble Unitas draftet i niende runde av NFLs Pittsburgh Steelers. Han var en av fire quarterbacks som kjempet om tre ledige plasser på laget, og endte opp med å bli kuttet før sesongstart. Steelers' hovedtrener Walt Kiesling mente at Unitas ikke var smart nok til å være quarterback for et lag i NFL[13] og han fikk ikke noen snaps under trening med Steelers. Blant quarterbackene som ble beholdt av Steelers var den fremtidige hovedtreneren i NFL Ted Marchibroda. Unitas, som nå var gift og ute av profesjonell amerikansk fotball, tok en jobb innen bygg og anlegg i Pittsburgh.[14] Han fortsatte å spille amerikansk fotball i helgene, som safety, quarterback og punter for et lokalt lag kalt Bloomfield Rams, hvor han tjente $6 per kamp.[15]

Baltimore Colts[rediger | rediger kilde]

I 1956 begynte Unitas å spille for Baltimore Colts under hovedtrener Weeb Ewbank etter å ha blitt invitert til lagets tryouts av Jim Deglau, en kroat som spilte med Unitas for Bloomfield Rams. De to lånte penger av venner som dekket bensinprisen for å komme seg til Baltimore. Etter at Unitas gikk bort fortalte Deglau en journalist at "[His] uncle told him not to come. [He] was worried that if he came down and the Colts passed on him, it would look bad (to other NFL teams)."[16] Colts signerte Unitas, som var en skuffelse for Cleveland Browns som selv hadde planer om å signere quarterbacken.[17]

Unitas fikk sin debut i en allerede tapt kamp mot Detroit, hvor han bommet med to pasninger og kastet én interception.[18] To uker senere knakk Colts' startende quarterback George Shaw beinet i en kamp mot Chicago Bears. I sin første skikkelige kamp var Unitas' første pasning en interception som ble returnert for en touchdown. På sitt neste play mistet han en hand-off som ble plukket opp av Bears. Unitas kom seg fort på beina igjen etter å ha tapt 58–27 mot Bears, da Colts sikret en overraskende seier over Green Bay Packers og deretter sin første seier over Cleveland. Han kastet ni touchdownpasninger i sesongen, inkludert én i sesongfinalen som skulle være den første av 47 kamper på rad hvor han kastet en touchdownpasning. Med 55,6% fullførte pasninger satte han en nykommerrekord.

I sin første sesong som startende quarterback for Colts i 1957 ledet Unitas ligaen i pasningsyards (2 550) og touchdownpasninger (24) da Colts avsluttet sesongen 7–5, den første vinnende sesongen i lagets historie. Unitas ble tildelt Jim Thorpe-troféet som NFLs MVP av Newspaper Enterprise Association (NEA).

1958: "The Greatest Game Ever Played"[rediger | rediger kilde]

Unitas fortsatte å imponere i 1958, med 2 007 pasningsyards og 19 touchdowns da Colts vant Western Conference-tittelen. Colts vant NFL Championship under Unitas 28. desember 1958 etter å ha slått New York Giants 23–17 etter overtid med en touchdown av fullback Alan Ameche. Det var den første gangen en kamp i NFL hadde gått til overtid, og kampen har senere blitt referert til som "the greatest game ever played". Kampen, som ble sendt på riksdekkende TV av NBC, har fått noe av æren for idrettens popularitet på 1960-tallet.[19]

MVP-sesongen i 1959[rediger | rediger kilde]

I 1959 ble Unitas utpekt til NFLs MVP av Associated Press (AP) for første gang,[20][21] og ble også utpekt til United Press Internationals Player of the Year etter å ha ledet NFL i pasningsyards (2 899), touchdownpasninger (32) og fullførte pasninger (193). Han ledet Colts til ligatittelen for andre år på rad med nok en seier over Giants, 31–16.[22]

Begynnelsen av 1960-årene[rediger | rediger kilde]

Colts' hell (og seierprosent) gikk nedover på begynnelsen av 1960-tallet, tildels som et resultat av at spillere som Alan Ameche, Raymond Berry og Lenny Moore pådro seg skader.[23] Unitas' rekke på 47 kamper med minst én touchdownpasning ble avsluttet etter en kamp mot Los Angeles Rams i uke 11 i 1960-sesongen.[24] Til tross for dette nådde han 3 000 pasningsyards for første gang og ledet ligaen i touchdownpasninger for fjerde sesong på rad.

Unitas signerer en autograf i 1964

Etter å ha avsluttet tre sesonger midt på tabellen fikk Weeb Ewbank sparken av Colts' eier Carroll Rosenbloom og ble erstattet av Don Shula, som da var den yngste hovedtrenern i NFLs historie på 33 år. I Shulas første sesong som hovedtrener gikk Colts 8–6 på tredjeplass i Western Conference etter å ha avsluttet sesongen med tre strake seiere.[23] For Unitas var det en vellykket sesong, da han ledet ligaen i pasningsyards og satte en personlig rekord med 3 481, samt ledet ligaen i fullførte pasninger med 237.

MVP-sesongen 1964[rediger | rediger kilde]

I 1964-sesongen returnerte Colts til toppen av Western Conference. Etter et tap mot Minnesota Vikings i sesongåpningen vant Colts ti strake og avsluttet sesongen 12–2. Det var en av Unitas' beste sesonger, da han ledet ligaen med 9,26 yards per pasningsforsøk, hadde 2 824 pasningsyards, 19 touchdownpasninger og kun seks interceptions. Han ble utpekt til NFL's Most Valuable Player av AP og UPI for andre gang. Sesongen ble avsluttet med en skuffelse for Colts, som tapte 27–0 mot Cleveland Browns i NFL Championship Game 1964.

Unitas fortsatte å imponere i 1965, med 2 530 pasningsyards og 23 touchdowns, og ledet ligaen med en passer rating på 97,1, som også var en personlig rekord, til tross for at han pådro seg en kneskade i uke 12 mot Bears. Reservequarterbacken Gary Cuozzo pådro seg også en skade uken etter, og running back Tom Matte måtte ta over som quarterback ut i sesongfinalen og i sluttspillkampen mot Packers. Colts og Packers avsluttet sesongen på delt førsteplass i Western Conference, og Colts endte opp med å tape på overtid i en tiebreaker-kamp mellom lagene, 13–10, etter et kontroversielt field goal fra Don Chandler.

Året etter var Unitas tilbake i form, med 2 748 yards, 22 touchdowns og ble utvalgt til Pro Bowl. Han ledet også ligaen i interceptions med 24.

MVP-sesongen 1967[rediger | rediger kilde]

Etter å igjen ha avsluttet sesongen på andreplass i Western Conference i 1966 klatret Colts til et sesongresultat på 11–1–2 i 1967, og delte det beste resultatet i NFL med Los Angeles Rams. Unitas, som vant sin tredje MVP-tittel fra AP og UPI i 1967 (og andre fra NEA) ledet ligaen i pasninsprosent med 58,5, og hadde 3 428 pasningsyards og 20 touchdowns.[25] Unitas, som klaget om problemer med tennisalbue,[26] kastet åtte interceptions og kun tre touchdownpasninger i sesongens fem siste kamper. Det ble igjen en dårlig avslutning på sesongen for Colts, som ble slått ut av den nye sluttspillmodellen etter et 34–10 tap mot Rams.

Super Bowls og siste år med Colts[rediger | rediger kilde]

I den siste kampen i sesongoppkjøringen i 1968 revnet Unitas musklene i armen sin etter en takling fra en spiller for Dallas Cowboys. Unitas skrev senere i sin selvbiografi at han følte at armen først hadde blitt skadet av "nattballen" som NFL testet for bedre synlighet på TV når kampene ble spilt om kvelden. I et intervju året tidligere hadde han nevnt at han hadde hatt problemer med albuen i kastearmen i flere år.[26] Han tilbrakte størsteparten av sesongen på benken. Colts klarte allikevel å lede ligaen 13–1 bak reservequarterbacken Earl Morrall, som senere ble utpekt til ligaens MVP for 1968. Selv om han var skadet gjennom nesten hele sesongen fikk Unitas spille i Super Bowl III, kampen hvor Joe Namath hadde garantert en seier for New York Jets til tross for overveldende odds. Unitas ble satt på banen i et desperat forsøk på å sikre dominans over den nye American Football League. Selv om Colts vant NFL Championship Game 1968 tapte de mot AFL-mesterne Jets i Super Bowl, og ble det første NFL-laget som ikke også ble erklært verdensmestere. Unitas sikret Colts' eneste scoring med en touchdown sent i kampen. Han ledet også laget i en scoringsposisjon etter et vellykket onside kick, men hovedtrener Don Shula valgte heller å forsøke et field goal som, dersom det ble en scoring, kun ville ha kuttet Jets' ledelse til 16–10. Til tross for at han ikke kom på banen før sent i tredje kvarter avsluttet Unitas kampen med flere pasningsyards enn kampstarteren Earl Morrall.

Etter å ha fokusert på rehabilitering av albuen i offseason var Unitas kampklar i 1969, hvor han kastet for 2 342 yards og 12 touchdowns med 20 interceptions. Colts avsluttet med et skuffende resultat på 8–5–1 og nådde ikke sluttspillet.[27]

I 1970 ble NFL og AFL slått sammen til én liga, og Colts ble flyttet til American Football Conference sammen med Cleveland Browns og Pittsburgh Steelers. Unitas kastet for 2 213 yards og 14 touchdowns, og Colts avsluttet sesongen 11–2–1. I sin første omkamp mot Jets kastet Unitas og Namath kombinert ni interceptions, mens Colts vant 29–22. Namath kastet 62 pasninger og knakk hånden på kampens siste play.[28]

I sluttspillet, hvor Colts slo Bengals og Raiders, kastet Unitas for 390 yards og tre touchdowns uten interceptions.[29] I Super Bowl V mot Dallas Cowboys, ble han tatt av banen med en skade i andre kvarter, ikke lenge etter han satte en Super Bowl-rekord med en 75-yard touchdownpasning til John Mackey. Han kastet også to interceptions før han ble skadet. Earl Morrall tok plassen hans og ledet laget til en 16–13 seier.[30]

I 1971 delte Unitas spilletid med Morrall, og kastet kun tre touchdownpasninger. Han var kampstarter i begge av Colts' sluttspillkamper, en seier over Cleveland Browns som sendte Colts til AFC Championship Game, og et 21–0 nederlag mot Miami Dolphins, hvor Unitas kastet tre interceptions hvorav én ble returnert for en touchdown av safety Dick Anderson.

1972 markerte starten på en svakere periode for Colts. Etter nederlag i sesongåpningen var Unitas involvert i sin andre og siste kamp mot "Broadway" Joe Namath i seriespillet. Deres første møte var i 1970 (Colts vant 29–22). Den siste kampen mellom de to var en minneverdig opplevelse den 24. september 1972 i Memorial Stadium. Unitas kastet for 376 yards og tre touchdowns, mens Namath kastet for 496 yards og seks touchdowns i en 44–34 seier for Jets, deres første seier over Baltimore siden sammenslåingen i 1970.[31][32] Etter å ha tapt fire av sine fem første kamper i sesongen ble hovedtrener Don McCafferty sparket, og Unitas plassert på benken.

Et av de mer minneverdige øyeblikkene i amerikansk fotballs historie var Unitas' siste kamp i en Colts-uniform i Memorial Stadium, i en kamp mot Buffalo Bills. Han startet ikke kampen, men etter at Colts tok en 28–0 ledelse bak quarterback Marty Domres kom Unitas på banen etter at tilhengerne hadde ropt "We want Unitas!". Unitas fikk kastet to pasninger, inkludert en lang touchdownpasning til wide receiver Eddie Hinton som ble hans siste som spiller for Colts, som vant kampen 35–7.

San Diego, pensjonering og rekorder[rediger | rediger kilde]

Unitas ble byttet til San Diego Chargers i 1973 etter at Baltimore avsluttet 1972 5–9, men var da langt forbi sin storhetstid. Han erstattet tidligere quarterback for Chargers John Hadl. i Baltimore ble han erstattet av Marty Domres, som kom til Baltimore fra San Diego Chargers i august 1972.[33] Domres ble eventuelt erstattet av LSUs Bert Jones, som ble draftet som nummer to i 1973. Unitas startet sesongen med et 38–0 nederlag mot Washington Redskins hvor han kastet for kun 55 yards og tre interceptions, og ble sacked 8 ganger. Hans siste seier som kampstarter kom mot Buffalo Bills i uke 2, hvor han fullførte 10 av 18 pasninger for 175 yards og to touchdowns uten interceptions da Chargers vant 34–7.[34] Det var åpenbart at Unitas ikke var den samme spilleren han hadde vært i sine yngre år, og mange stilte spørsmål ved om han burde være kampstarter mot Bengals i uke 3. To uker senere kastet han to interceptions i først halvdel og hadde kun 19 yards på 2 av 19 pasninger mot Pittsburgh Steelers før han ble erstattet av nykommeren Dan Fouts, fremtidig Pro Football Hall of Famer. Etter å ha gått 1–3 som starter pensjonerte Unitas seg i sesongoppkjøringen i 1974.

Etter 18 sesonger i NFL hadde Unitas 2 830 fullførte pasninger fra 5 186 forsøk, for 40 239 yards og 290 touchdowns med 253 interceptions. Han hadde også 1 777 yards og 13 touchdowns på løp. I perioden 1968–73, hvor han slet med armskader, kastet han flere interceptions (64) enn touchdownpasninger (38). Etter et snitt på 215,8 yards per kamp i sine 12 første sesonger falt han til 124,4 i sine siste seks. Hans passer rating falt fra 82,9 til 60,4 i samme perioder. Unitas satte flere pasningsrekorder i løpet av sin karriere. Han var den første quarterbacken til å nå 40 000 yards, til tross for at han spilte i en periode hvor NFL hadde kortere sesonger på 12 eller 14 kamper (de har nå 17 kamper i en sesong) og før ligaen implementerte pasningsvennlige regler i 1978.[35] Hans 32 touchdownpasninger i 1959 var en rekord, og gjorde Unitas til den første quarterbacken til å nå 30 touchdownpasninger i en sesong. Hans 47 kamper på rad med minst én touchdown mellom 1956 og 1960 var en rekord mange så på som uslåelig.[36] Rekorden stod i 52 år før New Orleans Saints' Drew Brees slo den i en kamp mot San Diego Chargers 7. oktober 2012.[37]

Etter spillerkarrieren[rediger | rediger kilde]

Et signert bilde av en eldre Unitas

Etter Unitas pensjonerte seg slo han seg ned i Baltimore hvor han bodde med familien mens han var ekspertkommentator for NFL-kamper på CBS på 70-tallet. Han ble utvalgt til Pro Football Hall of Fame i 1979. Etter at Robert Irsay flyttet Colts-franchisen til Indianapolis i 1984 var Unitas så forbannet at han kuttet alle bånd til laget (selv om trøyenummeret hans fremdeles er pensjonert av Colts) og erklærte seg selv som en Baltimore Colt ut livet. Andre kjente tidligere spillere for Colts fulgte i hans fotspor, selv om mange av dem deltok under 1975-lagets gjenforening i Lucas Oil Stadium i Indianapolis i 2009. 39 av spillerne fra laget deltok under gjenforeningen, inkludert Bert Jones og Lydell Mitchell. Unitas ba Pro Football Hall of Fame om å fjerne sin utstilling dersom det ikke var tilegnet Baltimore Colts flere ganger, inkludert på Roy Firestones Up Close. Hall of Fame har aldri oppfylt hans ønske. Unitas donerte sine memorabilia fra Colts til Babe Ruth muséet i Baltimore; de er nå stilt ut i Sports Legends Museum at Camden Yards.

Unitas ble innlemmet i American Football Associations Semi Pro Football Hall of Fame i 1987.[38]

Unitas drev aktiv lobbyvirksomhet mot å få et nytt NFL-lag til Baltimore. Etter at Cleveland Browns flyttet til Baltimore i 1996 og byttet navn til Ravens deltok Unitas og noen tidligere Colts-spillere på Ravens' første kamp noensinne mot Raiders på åpningsdagen i Memorial Stadium. Han kunne ofte ses på Ravens' sidelinje under hjemmekamper[39][40] (mest merkbart i 1998 da Indianapolis Colts spilte mot Ravens) og fikk stående applaus hver gang han dukket opp på storskjermen i M&T Bank Stadium. Han ble ofte sett på 30-yard linjen på Ravens' side. Da NFL feiret sin 50-årsdag ble Unitas stemt til ligaens beste spiller. Sid Luckman, en pensjonert quarterback for Bears, sa "He was better than me, better than Sammy Baugh, better than anyone."[41]

Unitas levde ut sine eldre dager med flere helseproblemer. På grunn av en albueskade han pådro seg som spiller hadde han begrenset funksjon i høyrehånden, og kunne ikke drive med fysiske aktiviteter etter å ha fått kunstige knær.[42]

Karrierestatistikker i NFL[rediger | rediger kilde]

Nøkkel
Ledet ligaen
Vant NFL Championships
Vant Super Bowl
AP NFL MVP
Fet skrift Personlig rekord
År Lag K S–T–U Ful For % Yds TD Int Lng Y/A Rate 4QC GWD
1956 BAL 12 3–4 110 198 55,6 1 498 9 10 54 7,6 74,0 0 0
1957 [1] BAL 12 7–5 172 301 57,1 2 550 24 17 82 8,5 88,0 0 0
1958 BAL 10 8–1 136 263 51,7 2 007 19 7 77 7,6 90,0 1 1
1959 BAL 12 9–3 193 367 52,6 2 899 32 14 71 7,9 92,0 1 1
1960 BAL 12 6–6 190 378 50,3 3 099 25 24 80 8,2 73,7 1 2
1961 BAL 14 8–6 229 420 54,5 2 990 16 24 72 7,1 66,1 3 4
1962 BAL 14 7–7 222 389 57,1 2 967 23 23 80 7,6 76,5 3 3
1963 BAL 14 8–6 237 410 57,8 3 481 20 12 64 8,5 89,7 3 3
1964 BAL 14 12–2 158 305 51,8 2 824 19 6 74 9,3 96,4 2 2
1965 BAL 11 8–2–1 164 282 58,2 2 530 23 12 61 9,0 97,4 3 2
1966 BAL 14 9–4 195 348 56,0 2 748 22 24 89 7,9 74,0 1 1
1967 BAL 14 11–1–2 255 436 58,5 3 428 20 16 88 7,9 83,6 4 3
1968 BAL 5 11 32 34,4 139 2 4 37 4,3 30,1 0 1
1969 BAL 13 7–5 178 327 54,4 2 342 12 20 52 7,2 64,0 2 3
1970 BAL 14 10–2–1 166 321 51,7 2 213 14 18 55 6,9 65,1 3 3
1971 BAL 13 3–2 92 176 52,3 942 3 9 35 5,4 52,3
1972 BAL 8 1–4 88 157 56,1 1 111 4 6 63 7,1 70,8
1973 SD 5 1–3 34 76 44,7 471 3 7 51 6,2 40,0
Karriere 211 118–63–4 2 830 5 186 54,6 40 239 290 253 89 7,8 78,2 27 29

Kilde:[43]

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Unitas' gravstøtte i Timonium i Maryland

Den 20. november 1954 giftet en 21 år gammel Unitas seg med Dorothy Hoelle etter at de to hadde blitt kjærester i high school. De bodde i Towson[44] og fikk fem barn før de ble skilt. Unitas' andre kone var Sandra Lemon. De giftet seg 26. juni 1972 og bodde i Baldwin,[45] og var gift frem til Unitas døde.

Den 11. september 2002 døde Unitas etter et hjerteinfarkt mens han trente ved Kernan Physical Therapy Center (nå The University of Maryland Rehabilitation & Orthopaedic Institute) i Baltimore. Fra han døde og frem til 4. oktober 2002 signerte 56 934 personer et opprop som ba Baltimore Ravens om å oppkalle M&T Bank Stadium (som var eid av delstaten Maryland) etter Unitas.[46] Dette lot seg derimot ikke gjøre ettersom at M&T Bank allerede hadde reservert navnerettighetene. Den 20. oktober 2002 dedikerte Ravens derimot en seksjon av stadionets hovedinngang til Unitas, "Unitas Plaza", og avduket en statue av Unitas.

Towson University, et universitet Unitas var en donor til og hvor hans barn gikk, gav sitt stadion for amerikansk fotball og lacrosse navnet Johnny Unitas Stadium.[47]

Mot slutten av sitt liv dedikerte Unitas tid til å rette søkelyset mot mange av de permanente fysiske plagene som han og andre spillere pådro seg i løpet av sin karriere før idretten begynte å fokusere mer på spillersikkerhet. Unitas selv mistet nesten all bruk av sin høyrehånd, og hadde en langfinger og tommel som var synlig ødelagt fra flere bruddskader.[42]

Unitas ble bisatt i Dulaney Valley Memorial Gardens i Timonium, Maryland.

Arv[rediger | rediger kilde]

Unitas' trøye i Pro Football Hall of Fame
  • Unitas holdt rekorden for flest Pro Bowls (10) for en quarterback frem til Brett Favre slo rekorden i 2009.
  • Unitas satte den originale standarden for flest seiere som startende quarterback med 118 seiere i seriespillet (siden slått av Fran Tarkenton, Dan Marino, John Elway, Brett Favre, Peyton Manning, Tom Brady, Drew Brees, Ben Roethlisberger og Philip Rivers).
  • Unitas ble stemt inn i Pro Football Hall of Fame i 1979.
  • Unitas er #7 i seiere av en startende quarterback i seriespillet i NFL med 118.
  • Unitas er #9 i prosentandel seiere av en startende quarterback i seriespillet med 64,5%.
  • Innlemmet i American Football Assocuation Semi Pro Hall of Fame i 1987.
  • Unitas trøyenummer (#16) er det eneste pensjonerte nummeret ved University of Louisville.
  • Unitas Tower, en sovesal ved University of Louisville, er oppkalt etter Johnny Unitas.
  • En statue av Unitas er plassert i den nordlige målsonen i Cardinal Stadium ved University of Louisville. Det er blitt en tradisjon at alle lagets spillere tar på statuen på vei inn på banen.[48]
  • Johnny Unitas Golden Arm Award har blitt tildelt den beste senior quarterbacken i college football. Prisen utdeles årlig i Louisville.
  • I 1999 ble han rangert som #5 på The Sporting News' liste over de 100 beste spillerne noensinne,[49] og var den nest høyest rangerte quarterbacken bak Joe Montana.
  • I 2004 ble Unitas rangert som #1 blant NFLs 50 beste quarterbacks av The Sporting News, med Joe Montana som #2.
  • I 1999 ble Unitas rangert som #32 på ESPNs Sportscentury: 50 Greatest Athletes of the 20th Century.
  • Like før han døde ble Johnny Unitas community liaison for athletics i Towson, Maryland. Stadionet ved Towson University ble omdøpt til Johnny Unitas Stadium i 2002. Unitas døde under en uke etter at han kastet sin siste pasning, under åpningsseremonien for stadionet.
  • Satte rekorden for kamper på rad med minst en touchdownpasning med 47.[50] Rekorden ble slått av Drew Brees i 2012.[51]
  • Satte rekorden for kamper på rad med minst to touchdownpasninger med 12. Rekorden ble senere slått av Peyton Manning, Tom Brady og Aaron Rodgers som alle har 13.
  • Satte rekorden for flest kamper på rad med en passer rating på minst 120 (4); rekorden ble senere tangert av Kurt Warner.
  • I kampen etter han døde ba Colts' quarterback Peyton Manning om tillatelse til å bruke sorte sko, til ære for Unitas som alltid brukte sorte sko. Ligaen avslo forespørselen og truet Manning med en bot på $25 000; Manning valgte å ikke bruke sorte sko. Til tross for trusselen om bot valgte Chris Redman, som i likhet med Unitas hadde gått på Louisville, som da var quarterback for Baltimore Ravens, å hedre Unitas ved å bruke sorte sko i en kamp mot Tampa Bay Buccaneers.[52][53]
  • I 2013 annonserte The Baltimore Sun et filmprosjekt under navnet Unitas We Stand hvor Ravens' quarterback Joe Flacco skulle portrettere Unitas i NFL Championship 1958.[54]
  • 19th Street i Ocean City, Maryland har fått navnet "Johnny Unitas Way".
  • Unitas ble innlemmet i National Lithuanian American Hall of Fame etter sin død, 24. august 2013.[55][56]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Johnny Unitas, biography/Johnny-Unitas
  2. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Johnny Unitas, 6772006
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, 9. okt. 2017, Johnny Unitas, w6vt3w9s
  4. ^ http://www.tvrage.com/passedaway.php?bshow=2007-09-11
  5. ^ http://www.famousbirthdays.com/people/johnny-unitas.html
  6. ^ Freebase-data fra Google
  7. ^ «Bio». JohnnyUnitas.com (engelsk). Arkivert fra originalen 23. juni 2019. Besøkt 3. februar 2020. 
  8. ^ «Johnny Unitas». LithHoF.org (engelsk). Besøkt 3. februar 2020. 
  9. ^ Clayton, John (19. januar 2010). «Playoffs raise historical stakes». ESPN.com (engelsk). Besøkt 3. februar 2020. 
  10. ^ Bowden, Mark (2008). The Best Game Ever (engelsk). Atlantic Monthly Press. s. 46. ISBN 0-87113-988-X. 
  11. ^ «Hall of Fame quarterback Johnny Unitas dead at 69». Sports Illustrated (engelsk). 11. september 2002. Arkivert fra originalen 4. februar 2009. Besøkt 3. februar 2020. 
  12. ^ «Louisville Football 2011 Media Guide». Guide.Provations.com. 1. juli 2011. Besøkt 11. oktober 2012. 
  13. ^ Rooney, Dan; Halaas, David Fridtjof; Masich, Andrew E. Dan Rooney: My 75 years with the Pittsburgh Steelers and the NFL (engelsk). s. 62. ISBN 0-306-81569-9. 
  14. ^ MacCambridge, Michael (2005). America's Game (engelsk). New York: Anchor Books. s. 124. ISBN 978-0-307-48143-6. 
  15. ^ Cavanaugh, Jack (2008). Giants Among Men (engelsk). New York: Random House. s. 166. ISBN 978-1-58836-697-9. 
  16. ^ Eisenberg, John (20. oktober 2002). «Youngster's drive couldn't be sacked». DailyPress.com (engelsk). Besøkt 3. februar 2020. 
  17. ^ Finder, Chuck (17. september 2002). «Unitas set the QB gold standard». Pittsburg Post-Gazette (engelsk). Besøkt 3. februar 2020. 
  18. ^ Klingaman, Mike (21. oktober 2006). «Unitas' first pass wasn't a Bears' TD». Baltimore Sun (engelsk). Besøkt 3. februar 2020. 
  19. ^ Gregory, Sean (29. desember 2008). «The Football Game that Changed It All». Time (engelsk). Besøkt 3. februar 2020. 
  20. ^ «Unitas Named Player Of Year In Pro Football». The Tuscaloosa News (engelsk). 24. desember 1959. s. 10. Besøkt 3. februar 2020. 
  21. ^ «AP NFL Most Valuable Player Winners». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Sports Reference LLC. Besøkt 3. februar 2020. 
  22. ^ Sell, Jack (28. desember 1959). «Colts Destroy Giants for Pro Crown, 31–16». Pittsburgh Post-Gazette (engelsk). s. 20. Besøkt 3. februar 2020. 
  23. ^ a b «Baltimore Colts (1953-1983)». SportsEcyclopedia.com (engelsk). Besøkt 3. februar 2020. 
  24. ^ «The Bodyguard and Johnny U» (PDF). ProFootballResearchers.org (engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 5. oktober 2010. Besøkt 3. februar 2020. 
  25. ^ Carter, Bob. «Unitas surprised them all». ESPN Classic (engelsk). Besøkt 4. februar 2020. 
  26. ^ a b «It's Johnny U. Again». Sports Illustrated (engelsk). 2. oktober 1967. Besøkt 4. februar 2020. 
  27. ^ «1969 Baltimore Colts Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 4. februar 2020. 
  28. ^ «1970 Baltimore Colts Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 4. februar 2020. 
  29. ^ «Johnny Unitas Playoffs Game Log». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 4. februar 2020. 
  30. ^ «Super Bowl V - Dallas Cowboys vs. Baltimore Colts - January 17th, 1971». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 4. februar 2020. 
  31. ^ «1970 NFL Standings, Team & Offensive Statistics». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 4. februar 2020. 
  32. ^ «1971 NFL Standings, Team & Offensive Statistics». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 4. februar 2020. 
  33. ^ Stuart, Chase (30. april 2014). «Remembering Earl Morrall». FootballPerspective.com (engelsk). Besøkt 4. februar 2020. 
  34. ^ «Box Score, Buffalo Bills at San Diego Chargers, September 23, 1973». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 4. februar 2020. 
  35. ^ «Dead Ball Era career passer rating leaders». ColdHardFootballFacts.com (engelsk). 1. juli 2008. Arkivert fra originalen 14. september 2013. Besøkt 4. februar 2020. 
  36. ^ Godzinevski, Boris (28. januar 2010). «The Greatest Individual Streaks in Sport». BleacherReports.com (engelsk). Besøkt 4. februar 2020. 
  37. ^ «Drew Brees breaks Unitas' mark». ESPN.com (engelsk). 8. oktober 2012. Besøkt 4. februar 2020. 
  38. ^ Ford, Mark L. «Semi-Pro Football Hall of Fame: The First 100 (or so) Members, 1981-1989» (PDF) (engelsk). American Football Association. Besøkt 4. februar 2020. 
  39. ^ Rosenthal, Ken (17. april 2000). «Fallen QB Redman provides uplifting moment for Ravens». The Baltimore Sun (engelsk). Besøkt 4. februar 2020. 
  40. ^ «Ravens, others plan Unitas tributes». Philly.com (engelsk). 13. september 2002. Arkivert fra originalen 11. september 2014. Besøkt 4. februar 2020. 
  41. ^ Carter, Bob. «Unitas surprised them all». ESPN.com (engelsk). Besøkt 4. februar 2020. 
  42. ^ a b Nack, William (7. mai 2001). «The Wrecking Yard». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 4. februar 2020. 
  43. ^ «Johnny Unitas Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Sports Reference LLC. Besøkt 4. februar 2020. 
  44. ^ Smith, Dean Bartoli (25. januar 2012). «Johnny Unitas' Former Home To Hit the Market». Patch.com (engelsk). Besøkt 5. februar 2020. 
  45. ^ «BSO Decorators' Show House highlights Johnny Unitas' home». WBALTV.com (engelsk). 22. april 2013. Arkivert fra originalen 3. februar 2020. Besøkt 5. februar 2020. 
  46. ^ Hensley, Jamison (5. oktober 2002). «Ravens to honor Unitas, ex-Colts». The Baltimore Sun (engelsk). Besøkt 5. februar 2020. 
  47. ^ «Towson To Immortalize Johnny Unitas By Naming Football Stadium After Former Colts QB». PatriotLeague.org (engelsk). 1. mai 2003. Besøkt 5. februar 2020. 
  48. ^ Bennett, Brian (3. mars 2010). «Big East gameday traditions: Louisville». ESPN (engelsk). Besøkt 5. februar 2020. 
  49. ^ «Football's 100 Greatest Players» (engelsk). The Sporting News. Arkivert fra originalen 1. juni 2008. Besøkt 5. februar 2020. 
  50. ^ Joyce, C. Alan (5. januar 2007). «"Unbreakable" Sports Records» (engelsk). The World Almanac. Besøkt 10. februar 2020. 
  51. ^ Sessler, Marc (7. oktober 2012). «Drew Brees breaks Johnny Unitas' TD pass record». NFL.com (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  52. ^ «NFL thwarts Manning in attempt to honor Unitas». ESPN.com (engelsk). 17. september 2002. Besøkt 10. februar 2020. 
  53. ^ Vecsey, Laura (16. september 2002). «NFL has laces tied too tight, banning Colt's high-top tribute». The Baltimore Sun (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  54. ^ Sessler, Marc (6. april 2013). «Joe Flacco will portray Johnny Unitas in upcoming film». NFL.com (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  55. ^ «PRESS RELEASE: Lithuanian American Legends, Dick Butkus, Ruta Lee, Johnny Unitas Enter The National Lithuanian American Hall of Fame 2013». LithHoF.org (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  56. ^ «August 24, 2013, The National Lithuanian American Hall of Fame Welcomes Dick Butkus, Ruta Lee, and Johnny Unitas». LithHoF.org (engelsk). Besøkt 10. februar 2020. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Bolus, Jim, and Billy Reed. Cardinal Football. Champaign, IL: Sports Pub Inc., 1999.
  • Callahan, Tom. Johnny U: the life and times of John Unitas. New York: Crown Publishers, 2006.
  • Lazenby, Roland. Johnny Unitas: the best there ever was. Chicago: Triumph Books, 2002.
  • Schaap, Dick (1999). "Johnny Unitas: Sunday's Best". In ESPN SportsCentury. Michael MacCambridge, Editor. New York: ESPN-Hyperion Books. pp. 154–65.
  • Cavanaugh, Jack (2008), Giants Among Men. New York: Random House. ISBN 978-1-58836-697-9
  • MacCambridge, Michael (2005), America's Game. New York: Anchor Books. ISBN 978-0-307-48143-6

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]