FC Barcelona

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
FC Barcelona
Fútbol Club Barcelona
FC Barcelona
Stiftet 1899
Kallenavn Barça
Els Culés
Els Blaugrana
Los Azulgrana
Kaptein Andrés Iniesta
Hjemmebane Camp Nou, Barcelona
Kapasitet 98 787
Liga Primera División
Annet 2015/16: 1. plass i Primera División
2014/15: Vinner av UEFA Champions League
2015/16: Vinner av Copa del Rey
Administrasjon
Styreleder Josep Maria Bartomeu
Hovedtrener Luis Enrique
Kit left arm fcbarcelona1617h.png Kit body fcbarcelona1617h.png Kit right arm fcbarcelona1617h.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemmedrakt
Kit left arm fcbarcelona1617a.png Kit body fcbarcelona1617a.png Kit right arm fcbarcelona1617a.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Bortedrakt

Futbol Club Barcelona, som regel omtalt som Barcelona eller bare Barça, er en spansk (katalansk) idrettsklubb. Den er basert i byen Barcelona, og er mest kjent for sitt fotballag, som spiller hjemmekampene sine på Camp Nou – Europas største fotballstadion. I tillegg til å være blant Europas største fotballklubber, er FC Barcelona også den største idrettsklubben i verden, med over 160 000 medlemmer. Klubbens andre lag (basketball, håndball, landhockey, friidrett, ishockey, innefotball, rugby, baseball, volleyball og kvinnefotball) har vunnet utallige titler både nasjonalt og internasjonalt.

FC Barcelona er eneste klubb som har deltatt i europacuper uavbrutt siden begynnelsen i 1955, og en av tre klubber som aldri har rykket ned fra La Liga (sammen med Athletic Bilbao og Real Madrid). Klubben har 24 spanske seriemesterskap, 28 seiere i den spanske cupen, elleve seiere i spansk supercup, fem seiere i UEFA Champions League (Mesterligaen), fem seiere i UEFA Super Cup, fire seiere i cupvinnercupen og tre seiere i VM for klubblag. Barcelona er eneste klubb som har vunnet «The Treble» – serien, cupen og Mesterligaen i én og samme sesong – to ganger: i 2008/09-sesongen og i 2014/15-sesongen. Klubbens spillere har vunnet flest Ballon d'Or (Gullballen) gjennom tidene (11), og flest FIFA World Player of the Year-utmerkelser (7). I 2010 havnet tre av Barcelonas egenproduserte spillere (Lionel Messi, Andrés Iniesta og Xavi, som alle kommer fra klubbens ungdomsakademi La Masia) på de tre første plassene i Gullballen-kåringen.

Ulikt mange andre idrettsklubber er Barcelona eid og styrt av supporterne. Klubbens slagord er Més que un club («Mer enn en klubb»), noe som henviser til klubben som et symbol for katalansk kultur og katalanisme. Barcelona er den andre mest verdifulle fotballklubben i verden ifølge forretnings- og finanstidsskriftet Forbes' liste over fotballklubbers finansverdi, som pr. mai 2015 toppes av Barcelonas spanske erkerivaler Real Madrid, med Manchester United på en tredjeplass.[1] Oppgjørene mellom Barcelona og Real Madrid er et av verdens mest sette idrettsarrangementer, og refereres til som El Clásico (katalansk: El Clàssic) av fans og media.[2]

Barcelona er kjent for sin ballbesittende fotball, kalt tiki-taka — en teknisk krevende spillestil som karakteriseres av kortpasninger og bevegelse mens man leter etter åpninger i motstanderlagets forsvar.

Klubbens historie[rediger | rediger kilde]

Barcelonaeffekter til salgs

FC Barcelona ble stiftet 29. november 1899 av sveitseren Hans Gamper. Hans, som i Catalonia kalles Joannes, var en fotballentusiast og ankom Barcelona først i 1898 i forretningssammenheng. Allerede i 1901 vant klubben sine første titler.

Da den spanske ligaen ble stiftet i 1929 vant Barcelona den første sesongen. Klubben kom imidlertid i problemer etter den spanske borgerkrigen, da de ofte følte seg diskriminert til fordel for sine kastiljanske rivaler Real Madrid.

Etter vanskelige år i etterkrigstiden fikk klubben sin renessanse da nederlenderen Johan Cruijff kom til klubben i 1973. Den rekordhøye overgangssummen på £ 922 300 ble raskt glemt da han ledet Barcelona til seier 5-0 over Real Madrid på Santiago Bernabéu, noe som sikret Barcelona seriemesterskapet.

Da Barcelona vant Primera Division igjen for første gang på 11 år i 1985, var engelskmannen Terry Venables manager for klubben. Venables hentet blant andre skotten Steve Archibald, waliseren Mark Hughes og engelskmannen Gary Lineker til Barcelona.

«Dream Team» og totalfotball[rediger | rediger kilde]

På tidlig 1990-tall ble Barcelona Spanias ledende klubb, med fire seriemesterskap på rad fra 1991 til 94. I 1992 gikk klubben også til topps i Mesterligaen for første gang, med finaleseier 1-0 over italienske SampdoriaWembley Stadium i London. Klubben ble på denne tiden ledet av Cruyff, som hadde returnert som trener i 1988. Cruyff satte sammen et lag bestående av spanske spillere, deriblant den senere suksesstreneren for førstelaget Josep «Pep» Guardiola, og utenlandske stjerner som Romario, Michael Laudrup, Hristo Stoitsjkov og Ronald Koeman, som fikk tilnavnet «Dream Team».

Cruyff innførte den nederlandske totalfotballen i Barcelona, en spillestil der lagdelene var langt mer bevegelige enn i mer tradisjonelle systemer. I Barcelona ble stilen utviklet til det som i dag er kjent som tiki-taka. Cruyff sørget for at stilen ble innført også på ungdomsakademiet La Masía, noe som skulle legge grunnen for en generasjon teknisk dyktige, men fysisk små spillere, som Messi, Xavi, Iniesta og Cesc Fàbregas. Spillestilen ble det neste tiåret ført videre av andre trenere i Barcelona, som nederlenderne Louis van Gaal og Frank Rijkaard.

Cruyff ledet laget i åtte år og vant elleve trofeer som trener for Barcelona, klubbens til da mest suksessrike trener. Cruyffs siste to sesonger i Barcelona ble uten trofeer, og han trakk seg etter 1995/96-sesongen. Han ble etterfulgt av Bobby Robson i 1996/97-sesongen, før Louis van Gaal tok over trenerstolen sesongen etter. Under van Gaal og med spillere som Rivaldo, Patrick Kluivert og Luís Figo vant Barcelona to ligatitler, i 1998 og 1999.

Med Frank Rijkaard som manager vant klubben i 2004/05-sesongen igjen La Liga, med hjelp av verdensstjerner som Ronaldinho og Samuel Eto'o. Året etter vant de ligaen igjen, og gikk også til topps i Mesterligaen, etter å ha slått engelske Arsenal i finalen. Arsenal ble slått 2-1 på Stade de France i Paris etter mål av Sol Campbell (Arsenal) og Eto'o og Juliano Belletti (Barcelona). Dommer i denne kampen var forøvrig den norske toppdommeren Terje Hauge.

UNICEF-avtalen[rediger | rediger kilde]

Sommeren 2006 signerte FC Barcelonas ledelse, ved daværende klubbpresident Johan Laporta, en sponsoravtale med verdensorganisasjonen UNICEF. Før dette hadde klubben aldri spilt med sponsorlogoer på drakten. Det var en unik avtale, da Barcelona ikke tjente penger på dette, men ga bort én prosent av omsetningen til organisasjonen. Slike avtaler hadde aldri før vært gjort i fotballhistorien. Frem til 2011/12-sesongen kunne man se laget spille med trøyer med UNICEF-logoen midt på brystet. UNICEFs logo er nå flyttet til trøyens bakside etter at klubben inngikk en sponsoravtale med Qatar Foundation. Kort tid etter dette igjen fullførte man den gradvise overgangen fra UNICEF via Qatar Foundation til Qatar Airways som skjortesponsor, denne gang den største skjortesponsoravtalen i verden, estimert til ca. 30 millioner euro per sesong.

Guardiola-årene[rediger | rediger kilde]

Spillere og trenere feirer ligamesterskapet i 2010

Klubbens hittil mest suksessrike epoke startet sesongen 2008/09, da Pep Guardiola tok over som trener for førstelaget. Med en stor andel spillere med bakgrunn fra La Masía i spissen — som Lionel Messi, Xavi, Andrés Iniesta, Gerard Piqué, Carles Puyol, Sergio Busquets, Pedro og Victor Valdés — innførte Guardiola den kjente tiki-taka-stilen, en videreutvikling av Cruyffs totalfotball hvor prioriteringen ble lagt på stort ballinnehav og møysommelig oppbygging av angrepsspillet gjennom korte og hurtige pasninger mellom spillere og lagdeler. Med trioen Messi, Xavi og Iniesta i sentrum for lagets taktikk, ble Barcelona det dominerende laget i europeisk klubbfotball de neste tre årene. De ble første spanske klubb til å vinne «The Treble» allerede i Guardiolas første sesong som trener, og vant i tillegg den spanske supercupen, UEFA Super Cup og VM for klubblag. Dermed ble Barcelona første klubb i historien som vant den såkalte «sextuple» — alle seks mulige nasjonale og internasjonale titler for klubblag. Barcelona forsvarte ligatittelen de to påfølgende sesongene, og i 2011 vant klubben også Mesterligaen for fjerde gang. Manchester United var motstander i begge Barcelonas Mesterliga-finaler under Guardiola, som ble vunnet med henholdsvis 2-0 (på Stadio Olimpico i Roma) og 3-1 (på Wembley i London).

I 2011/12-sesongen tapte Barcelona ligaen til Real Madrid og semifinalen i Mesterligaen mot engelske Chelsea. Like etter tapet for Chelsea annonserte Guardiola at han kom til å slutte som trener ved sesongslutt, og at han ville bli etterfulgt av assistenttreneren Tito Vilanova. Guardiolas siste trofé med Barcelona kom med seier i Copa del Rey, da de vant 3-0 over Athletic Bilbao i finalen 25. mai 2012. Da hadde han vunnet 14 trofeer på fire år som trener for førstelaget.

Nylig historie[rediger | rediger kilde]

I 2012/13-sesongen under Tito Vilanova endte laget på 100 poeng i Primera División, og tangerte dermed poengrekorden til Real Madrid satt sesongen før. Barcelona vant serien med 15 poeng ned til nummer to, noe som også er ny rekord i Primera División. Barcelona tapte semifinalen i cupen for Real Madrid, og ble igjen slått ut i semifinalen i Mesterligaen, denne gangen av Bayern München.

2013/14-sesongen ble preget av trener Vilanovas sykdom og senere bortgang, etter at han måtte gå av i juli 2013 etter bare én sesong som trener for førstelaget. Gerardo «Tata» Martino tok over som trener, og laget ble stående uten trofeer denne sesongen etter å ha tapt både ligaen og kvartfinalen i Mesterligaen for Atlético Madrid, og finalen i Copa del Rey for Real Madrid.

I april 2014 ble Barcelona dømt av FIFA for overtredelse av regelverket for kjøp av spillere under 18 år, og måtte avstå fra å signere nye spillere de to neste overgangsvinduene. På grunn av ankesaken ble forbudet først gjeldende etter sommeren 2014, som gjorde at Barcelona kunne signere foregående sesongs toppscorer i Premier League, Luis Suárez, fra Liverpool.

Med den effektive angrepstrioen Messi, Suárez og Neymar i spissen gjentok Barcelona bedriften fra seks år tidligere, da de i 2014/15-sesongen, under trener Luis Enrique, igjen vant Primera División, Copa del Rey og Mesterligaen. Dermed ble Barcelona første klubb som har vunnet «The Treble» to ganger. Ligagullet ble sikret i nest siste serierunde, da de slo regjerende ligamester Atlético Madrid 1-0 på bortebane. I finalen i Copa del Rey ble Athletic Bilbao slått 3-1.

I Mesterliga-finalen på Olympiastadion i Berlin 6. juni 2015 ble Juventus slått 3-1, og med det hadde Barcelona også vunnet over de regjerende mestrene fra seks europeiske ligaer på veien mot Mesterliga-trofeet: De kypriotiske mestrene APOEL og nederlandske Ajax ble slått i gruppespillet, og i utslagsrundene slo Barcelona ut henholdsvis engelske Manchester City, franske Paris Saint-Germain og tyske Bayern München, før de italienske mestrene ble slått i finalen. Dette var den fjerde Mesterliga-finalen på ni år for Barcelona, hvorav klubben vant alle fire. I desember vant Barcelona også VM for klubblag for tredje gang, da de slo argentinske River Plate 3-0 i finalen.

I 2015/16 sesongen vant Barcelona sitt 24. seriemesterskap, ett poeng foran Real Madrid på andreplass. Sesongen startet bra for klubben, med blant annet seier 4-0 over Real Madrid på Santiago Bernabeu i november og 39 kamper på rad uten tap, fram til Real Madrid tok revansje i neste El Clásico med seier 2-1 på Camp Nou 2. april. Dette er rekord i antall sammenhengende kamper uten tap i La Liga. Barcelona ble slått ut av Mesterligaen av Atlético Madrid (2-1/0-2) i kvartfinalen, men kunne feire «dobbelen» i Spania etter Copa del Rey-finaleseier 2-0 over Sevilla 22. mai.

Stadion[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Camp Nou
Camp Nou, med klubbens slagord på tribunene

Hjemmebanen til Barcelona er Camp Nou, et stadion som klubben er eier av. Det ble åpnet i 1957, og har en kapasitet på 99 354 tilskuere, noe som gjør det til Europas største fotballstadion. Camp Nou er et av stadionene som tidligere ble regnet som «femstjerners» av UEFA, nå regnet som et kategori fire-stadion, noe som gjør at finalekamper i europacupene kan spilles der. Stadionet huser også Barcelona-museet, som er Catalonias nest mest besøkte museum. Barcelona har hatt to andre hjemmebaner før Camp Nou: Fra 1909 til 1922 spilte de på Carrer Indústria de Barcelona, og fra 1922 til 1957 spilte de på Camp de les Corts. På den ene langsiden på stadion står klubbens slagord «més que un club» (norsk: mer enn en klubb) i store gule bokstaver.

Tilhengerne[rediger | rediger kilde]

Barcelona er kjent for å ha et av verdens mest kresne publikum. Lagets tilhengere blir populært kalt cules (rumpe-tilhengere). Dette navnet stammer helt fra de første årene i klubbens historie, da de spilte hjemmekampene sine på stadionet Carrer Indústria de Barcelona. Dette stadionet hadde ikke tribuner, så tilhengerne pleide å sitte på gjerdet og se kampene. Folk som gikk forbi på kampdagen så da en lang rekke med rumper (cules). Da klubben byttet hjemmebane til Camp de les Corts, fulgte dette kallenavnet med.

Den 18. januar 2011 ble Norges offisielle supporterklubb «Penya Blaugrana del Nord» godkjent av styret i FC Barcelona. Supporterklubben startet inntak av medlemmer 1. juli 2011 og er allerede en av de største utenlandske supporterklubbene til den katalanske storklubben.[trenger referanse] Supporterklubben utgir medlemsbladet «Blaugrana» og er i tillegg aktive på egen nettside, samt via Facebook, Twitter og Instagram.

Spillerstall[rediger | rediger kilde]

[3]

Nr. Posisjon Spiller
1 Tyskland K Marc-André ter Stegen
2 Brasil F Douglas
3 Spania F Gerard Piqué
4 Kroatia MB Ivan Rakitić
5 Spania MB Sergio Busquets
7 Tyrkia MB Arda Turan
8 Spania MB Andrés Iniesta Kaptein
9 Uruguay A Luis Suárez
10 Argentina A Lionel Messi
11 Brasil A Neymar
12 Brasil MB Rafinha
13 Chile K Claudio Bravo
14 Argentina F Javier Mascherano
17 Spania A Munir El Haddadi
Nr. Posisjon Spiller
18 Spania F Jordi Alba
19 Spania A Sandro Ramírez
20 Spania MB Sergi Roberto
21 Brasil F Adriano
22 Spania MB Aleix Vidal
23 Belgia F Thomas Vermaelen
24 Frankrike F Jérémy Mathieu
25 Spania K Jordi Masip
Spania MB Denis Suárez
Frankrike F Samuel Umtiti
Frankrike F Lucas Digne
Spania MB Sergi Samper
Portugal MB André Gomes

Utlånte spillere[rediger | rediger kilde]

Nr. Posisjon Spiller
Senegal F Diawandou Diagne (hos Eupen til 30. juni 2016)
Spania F Martín Montoya (hos Betis til 30. juni 2016)
Spania F Joan Campins (hos Zaragoza til 30. juni 2016)
Spania F Lucas Gafarot (hos Cornellà til 30. juni 2016)
Nr. Posisjon Spiller
Portugal MB Agostinho Cá (hos Lleida Esportiu til 30. juni 2016)
Kamerun MB Alex Song (hos West Ham til 30. juni 2016)
Spania MB Joel Huertas (hos Lleida til 30. juni 2016)
Spania A Cristian Tello (hos Fiorentina til 30. juni 2016)

Meritter[rediger | rediger kilde]

Klubben har også vunnet en rekke lokale, nasjonale og internasjonale titler som ikke har stått i regi av hverken FIFA eller UEFA.

Nasjonalt[rediger | rediger kilde]

  • Primera División: (24)
    • 1929, 1945, 1948, 1949, 1952, 1953, 1959, 1960, 1974, 1985, 1991, 1992, 1993, 1994, 1998, 1999, 2005, 2006, 2009, 2010, 2011, 2013, 2015, 2016
  • Copa del Rey: (28)
    • 1910, 1912, 1913, 1920, 1922, 1925, 1926, 1928, 1942, 1951, 1952, 1953, 1957, 1959, 1963, 1968, 1971, 1978, 1981, 1983, 1988, 1990, 1997, 1998, 2009, 2012, 2015, 2016
  • Spansk supercup: (11)
    • 1983, 1991, 1992, 1994, 1996, 2005, 2006, 2009, 2010, 2011, 2013

Europa og internasjonalt[rediger | rediger kilde]

  • Avgjørende kamp om Messebycupens trofé: (1)
    • 1971

Fakta og tall[rediger | rediger kilde]

kamper og mål oppdatert 23. mai 2016

Klubbpresidenter[rediger | rediger kilde]

  • Walter Wild (1899–1901)
  • Bartomeu Terradas (1901–1902)
  • Paul Hass (1902–1903)
  • Arthur Witty (1903–1905)
  • Josep Soler (1905–1906)
  • Juli Marial (1906–1908)
  • Vicenç Reig (1908)
  • Hans Gamper (1908–1909)
  • Otto Gmelin (1909–1910)
  • Hans Gamper (1910–1913)
  • Francesc Moxo (1913–1914)
  • Alvar Presta (1914)
  • Joaquim Peris de Vargas (1914–1915)
  • Rafael Llopart (1915–1916)
  • Gaspar Rosés (1916–1917)
  • Hans Gamper (1917–1919)
  • Ricard Graells (1919–1920)
  • Gaspar Rosés (1920–1921)
  • Hans Gamper (1921–1923)
  • Eric Cardona (1923–1924)
  • Hans Gamper (1924–1925)
  • Arcadi Balaguer (1925–1929)
  • Tomás Rosés (1929–1930)
  • Gaspar Rosés (1930–1931)
  • Antoni Oliver (1931)
  • Joan Coma (1931–1934)
  • Esteve Sala (1934–1935)
  • Josep Sunyol (1935–1936)
  • Komité (1936–1939)
  • Joan Soler (1939–1940)
  • Enrique Piñeyro Queralt (1940–1942)
  • Josep Vidal-Ribas (1942)
  • Enrique Piñeyro Queralt (1942–1943)
  • Josep Antoni Albert (1943)
  • Josep Vendrell (1943–1946)
  • Agustí Montal Galobart (1946–1952)
  • Enric Martí Carreto (1952–1953)
  • Francesc Miró-Sans (1953–1961)
  • Enric Llaudet (1961–1968)
  • Narcís de Carreras (1968–1969)
  • Agustí Montal Costa (1969–1977)
  • Josep Lluís Núñez (1978–2000)
  • Joan Gaspart (2000–2003)
  • Enric Reyna (2003)
  • Joan Laporta (2003–2010)
  • Sandro Rosell (2010-2014)
  • Josep Maria Bartomeu (2014-d.d.)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.forbes.com/sites/mikeozanian/2015/05/06/real-madrid-tops-ranking-of-the-worlds-most-valuable-soccer-teams/
  2. ^ http://tipsfotball.com/ovrig-fotball/klart-for-klassiker/
  3. ^ Squad

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]