Arsenal FC
| Arsenal | |||||||||||||||||||||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Arsenal Football Club | |||||||||||||||||||||||||||||
.jpg) | |||||||||||||||||||||||||||||
 | |||||||||||||||||||||||||||||
| Stiftet | 1886 | ||||||||||||||||||||||||||||
| Nettside | www | ||||||||||||||||||||||||||||
| Idrettsgren(er) | Fotball | ||||||||||||||||||||||||||||
| Sponsor | Emirates | ||||||||||||||||||||||||||||
| Kallenavn | «The Gunners» | ||||||||||||||||||||||||||||
| Hjemmebane | Emirates Stadium | ||||||||||||||||||||||||||||
| Kapasitet | 60 432 | ||||||||||||||||||||||||||||
| Liga | Premier League (2025/2026) | ||||||||||||||||||||||||||||
| Grunnlegger | David Danskin | ||||||||||||||||||||||||||||
| Utmerkelser | BBC Sports Personality Team of the Year Award | ||||||||||||||||||||||||||||
| Land | Storbritannia | ||||||||||||||||||||||||||||
| Sted | London | ||||||||||||||||||||||||||||
| Oppkalt etter | Royal Arsenal | ||||||||||||||||||||||||||||
| Eier | Kroenke Sports & Entertainment | ||||||||||||||||||||||||||||
| Annet | 2.-plass i Premier League 2024/25 | ||||||||||||||||||||||||||||
| Administrasjon | |||||||||||||||||||||||||||||
| Styreleder |  Stan Kroenke | ||||||||||||||||||||||||||||
| Adm. direktør |  Tim Lewis | ||||||||||||||||||||||||||||
| Hovedtrener |  Mikel Arteta | ||||||||||||||||||||||||||||
| Ass. trener |  Steve Round  Albert Stuivenberg | ||||||||||||||||||||||||||||
| |||||||||||||||||||||||||||||
| Infoboks sist oppdatert: 5. oktober 2025 | |||||||||||||||||||||||||||||
Arsenal Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1886, og ble valgt inn i The Football League i 1893. «The Gunners», som er kallenavnet til Arsenal, spiller hjemmekampene sine på Emirates Stadium i Holloway, i bydelen Islington i det nordlige London.
Historie
[rediger | rediger kilde]
Arsenal ble grunnlagt under navnet «Dial Square» i 1886 av arbeidere ved Royal Arsenal i Woolwich, men navnet ble etter kort tid endret til Royal Arsenal. Navnet ble på nytt endret i 1891 til Woolwich Arsenal, da klubben ble profesjonell. Klubben kom med i ligaen (The Football League) i 1893 og startet i andre divisjon, men rykket opp til første divisjon i 1904. Klubben hadde en usentral plassering geografisk sett, og dette medførte et lavere tilskuertall enn det andre klubber hadde. Dette medførte at klubben ble hengende med finansielle problemer, og var egentlig konkurs i 1910 da den ble overtatt av Henry Norris, som ønsket å flytte klubben. I 1913, kort tid etter nedrykket til 2. divisjon, flyttet klubben til det nye Arsenal Stadium i Highbury-området. Klubben fjernet «Woolwich» fra navnet året etter.
Det skjuler seg en interessant historie bak Arsenals opprykk i 1919. Arsenal hadde havnet på 5.-plass i 2. divisjon i 1915, den siste sesongen før første verdenskrig. Tottenham kom sist i 1. divisjon, men øynet likevel sjansen til å bli værende i toppdivisjonen ettersom det ble besluttet å utvide denne fra 20 til 22 lag etter krigen. En løsning hadde vært å beholde de 20 opprinnelige lagene og la de to beste i 2. divisjon rykke opp. I stedet stemte ligaledelsen for å gi en av plassene til et tredje lag fra 2.divisjon. Det ble ikke lagene på 3.- eller 4.-plass, men derimot femteplasserte Arsenal. ―For lang og tro tjeneste for ligafotballen, var begrunnelsen. Fortsatt er det ingen som helt vet hva som skjedde på ligaledelsens møte. Det eksisterer flere teorier, men ingen har blitt dokumentert. Beslutningen ble opptakten til en rivalisering og et «hat» mellom Arsenal- og Tottenhamsupporterne, som fremdeles eksisterer.
I 1925 ble den suksessfulle Herbert Chapman utnevnt til manager. Chapman hadde vunnet ligaen med Huddersfield i sesongene 1923/24 og 1924/25, og han ledet Arsenal til lagets første suksessfylte periode. Chapmans revolusjonerende metoder for taktikk og trening, sammen med kjøp av spillere som Alex James og Cliff Bastin, la grunnlaget for klubbens dominans på 1930-tallet. Mellom 1930 og 1938 vant Arsenal ligaen fem ganger og FA-cupen to ganger. Chapman levde ikke lenge nok til å oppleve alle disse triumfene. Han døde av lungebetennelse i 1934, og ble etterfulgt av George Allison. Det blir påstått at Herbert Chapman stod bak navneendringen av undergrunnsstasjonen «Gillespie Road», som i 1932 fikk navnet «Arsenal». Arsenal er den eneste fotballklubben som har fått oppkalt en stasjon på Londons undergrunnsbane etter seg.
Etter andre verdenskrig hadde Arsenal sin andre suksessfylte periode. Under ledelse av Tom Whittaker vant klubben ligaen i sesongene 1947/48 og 1952/53, FA-cupen ble vunnet i 1949/50. Gjennom 1950- og 1960-tallet var Arsenal resultatmessig «midt på treet». Klubben klarte ikke å tiltrekke seg spillere av samme kaliber som de klubben hadde på 1930-tallet. Ikke engang den tidligere kapteinen for det engelske landslaget, Billy Wright, kunne bringe klubben suksess i sin managerperiode mellom 1962 og 1966.
Først etter den overraskende utnevnelsen av klubbens fysioterapeut Bertie Mee som manager i 1966, startet Arsenal på nytt å vinne trofeer. Etter å ha tapt to ligacupfinaler, vant de «Messebycupen» i sesongen 1969/70, klubbens første europeiske trofé. Dette ble etterfulgt av en enda større triumf i sesongen 1970/71, da klubben vant sin første «The Double». Laget klarte ikke å følge opp suksessen, og det neste tiåret ble en serie av «nære-på»; Arsenal kom på andreplass i ligaen i 1972/73, tapte tre FA-cupfinaler (1971/72, 1977/78 og 1979/80). Klubben tapte også Cupvinnercupen i 1979/80 etter straffesparkkonkurranse. Klubbens eneste suksess i denne perioden var FA-cupen i 1978/79. Seieren mot Manchester United, med Alan Sunderlands 3–2-scoring i kampens siste minutt, blir sett på som en klassiker.
I 1986 ble den tidligere Arsenal-spilleren George Graham utnevnt som manager. Han brakte klubben til sin tredje suksessperiode. I Grahams første sesong som manager, 1986/87, vant Arsenal ligacupen. Dette ble etterfulgt av ligatittelen i 1988/89, etter et avgjørende mål i siste minutt i sesongens siste kamp. Arsenal ledet 1–0 over Liverpool da det nærmet seg slutten av kampen, noe som ville gi Liverpool tittelen. I kampens siste minutt scoret Michael Thomas, og Arsenal vant ligaen på målforskjell. I 1990/91-sesongen vant Arsenal ligaen på nytt, med kun ett tap i løpet av sesongen. Arsenal vant både ligacupen og FA-cupen i 1992/93, og fikk sin andre europeiske triumf med seier i Cupvinnercupen i 1993/94.
Mens Graham var manager for Arsenal ble det avslørt at han hadde mottatt bestikkelser fra den norske spilleragenten Rune Hauge, for å signere spillere. Graham fikk sparken i 1995, og hans etterfølger Bruce Rioch forlot klubben etter bare én sesong på grunn av uenigheter med klubbens styre.
Klubbens suksess i siste del av 1990-tallet og i årene etter 2000, skyldes i stor grad utnevnelsen av Arsene Wenger som manager i 1996. Wenger brakte ny taktikk, et nytt trenings- og kostholdsregime og flere utenlandske spillere som utfylte de engelske talentene som allerede var der. Arsenal vant sin andre «The Double» i 1997/98-sesongen og den tredje i 2001/02. I tillegg kom klubben til finalen i UEFA-cupen i 1999/2000 (tap i Straffesparkkonkurranse mot Galatasaray). Klubben vant FA-cupen i sesongene 2002/03 og 2004/05, og i sesongen 2003/04 vant Arsenal Premier League uten å tape én eneste kamp. Laget fikk kallenavnet «The Invincibles» (De uslåelige), og var ubeseiret i 49 ligakamper på rad, noe som er engelsk rekord. Arsenal endte på første- eller andreplass i ligaen i åtte av Wengers ni første sesonger i klubben. Laget er ett av syv lag (sammen med Manchester United, Blackburn Rovers, Chelsea, Manchester City, Leicester og Liverpool) som har vunnet Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992/93-sesongen, men klubben har aldri klart å forsvare ligatittelen i påfølgende sesong.
I 2006 var Arsenal den første klubben fra London som nådde finalen i Mesterligaens. Arsenal tapte 1–2 for Barcelona. Laget spilte med ti mann i store deler av kampen, etter at keeperen, Jens Lehmann, ble utvist etter 18 minutter av den norske dommeren Terje Hauge.
Etter 2006 stabiliserte klubben seg som deltakere i mesterligaen som et av Englands fire beste lag, og den beste serieplasseringen var en 2.-plass i 2015/16-sesongen. Arsenal kom til semifinalen i mesterligaen i 2009, men ble slått ut av Manchester United. Deretter ble laget slått ut i åttedelsfinalen sju år på rad fra 2011 til 2017. Arsenal vant FA-cupen i årene 2014, 2015 og 2017. Etter 6.-plass og en troféløs sesong i 2017/18 ga Wenger seg som manager for klubben, og Unai Emery overtok. Han ledet Arsenal til Europaligafinalen på første forsøk, hvor det ble tap 1–4 for Chelsea i Baku, den 29. mai 2019. Den påfølgende sesongen gikk ikke like bra, og Emery fikk sparken som klubbens hovedtrener i november 2019. I en kort periode på seks kamper ble klubben ledet av tidligere Arsenalspiller Fredrik Ljungberg, før valget falt på Mikel Arteta som klubbens nye manager i desember 2019. Da Arsenal vant FA-cupen i 2014 og 2015 var Arteta klubbens kaptein. På første forsøk gjentok han bedriften som klubbens manager, da Arsenal kunne løfte FA-cuptroféet for 14. gang etter en 2-1-seier mot Chelsea den 1. august 2020 på Wembley Stadium. Finalen ble spilt for tomme tribuner som følge av koronapandemien. Foran starten på 2020/21-sesongen vant Arsenal Community Shield-troféet for 16. gang, og etter at de vant troféet også i 2023, står Arsenal med totalt 49 troféer.
Logo
[rediger | rediger kilde].png)
Royal Arsenals første logo, avduket i 1888, inneholdt tre kanoner sett ovenfra, pekende oppover på en liknende måte som logoen til bykommunen Woolwich. Kanonene kan bli feiloppfattet som skorsteiner, men utsmykningen av kanonene med blant annet utskårne løvehoder gir en indikasjon på at de er kanoner. Logoen ble droppet etter flyttingen til Highbury i 1913, og i 1922 fikk klubben ny logo med bare én kanon. Logoen hadde en kanon som pekte mot høyre, og inneholdt også klubbens kallenavn «The Gunners». Denne utgaven ble i 1925 erstattet av en logo der kanonen ble snudd mot venstre og kanonløpet gjort slankere.
I 1949 ble en modernisert logo avduket med samme type kanon og med klubbens navn, skrevet med gotiske bokstaver, over kanonen. I tillegg var der et banner prydet med klubbens nye motto på latin, «Victoria Concordia Crescit» (seier kommer fra harmoni), laget av klubbens programredaktør, Harry Homer. Dette var første gang logoen var i farger. Disse varierte i løpet av logoens levetid, men til slutt var fargene rød, gull og grønt.
På grunn av mange revisjoner av klubblogoen klarte ikke Arsenal å få godkjent en opphavsrett til den - til tross for at klubben hadde fått godkjent logoen som et varemerke og tidligere vunnet en rettssak mot en gateselger som solgte uoffisielle Arsenalprodukter. Arsenal introduserte derfor en ny klubblogo i 2002, med moderne kurver og en forenklet stil, som de fikk opphavsrett til. Kanonen vender på nytt mot høyre, og klubbens navn er skrevet med en grotesk skrift over kanonen. Grønt ble erstattet med mørkeblått. Den nye logoen fikk en blandet mottakelse fra supporterne; «The Arsenal Independent Supporters’ Assosiation» hevdet at klubben hadde ignorert mye av Arsenals historie og tradisjon med en slik radikal og moderne design, og beklaget også at klubbens fans ikke hadde blitt konsultert godt nok i saken.
Farger
[rediger | rediger kilde]Historisk sett har Arsenals hjemmefarger hovedsakelig vært røde overdeler med hvite ermer og hvite shorts, men det har ikke alltid vært slik. Valget av rødt som farge er en anerkjennelse av en donasjon fra Nottingham Forest, rett etter Arsenals grunnleggelse i 1886. To av Dial Squares grunnleggere, Fred Beardsley og Morris Bates, var tidligere Forestspillere som på grunn av arbeid hadde flyttet til Woolwich. Da de etablerte det første fotballaget i området, var det ikke mulig å finne et draktsett. Beardsley og Bates skrev derfor hjem for å få hjelp, og mottok et draktsett og en ball. Overdelen var i fargen «redcurrant», en mørktonet rødfarge som ligner burgunder, og ble brukt sammen med hvite shorts og blå strømper.
Herbert Chapman ønsket at spillerne skulle bruke drakter som skilte seg mer ut, og i 1933 ble draktsettet oppgradert. Overdelene fikk hvite ermer og en klarere rødfarge. Grunnen til at draktene fikk hvite ermer er uklar, men to teorier eksisterer: Den ene er at Chapman så en tilskuer på tribunen som hadde ermeløs rød genser over en hvit skjorte. En annen teori er at han ble inspirert av et lignende antrekk brukt av tegneserietegneren Tom Webster, som Chapman pleide å spille golf med. Uavhengig av bakgrunn, har denne fargekombinasjonen definert Arsenal, og laget har brukt denne drakten siden 1933, med to unntak: I 1966/67-sesongen brukte Arsenal helrøde overdeler, noe som ikke ble godt mottatt av supporterne, og laget gikk tilbake til de hvite ermene året etter. Den andre gangen var i sesongen 2005/06, den siste sesongen på Highbury, da laget igjen brukte den redcurrent-fargede (burgunder) overdelen for å minnes den første sesongen på Highbury i 1913. Fra 2006/07-sesongen på Emirates Stadium gikk laget tilbake til de tradisjonelle fargene på hjemmedrakten.
Arsenals hjemmefarger har gitt inspirasjon til minst tre andre klubber: Sparta Praha tok i 1909 i bruk et mørkerødt draktsett som lignet på det Arsenal brukte på den tiden. Hibernian hentet, i 1938, inspirasjon til sitt draktsett ved å bruke hvite ermer på sitt grønne og hvite draktsett. Treneren for det portugisiske laget Braga returnerte fra en kamp på Highbury på 1930-tallet og endret lagets grønne farger til et duplikat av Arsenals farger, noe som ga laget kallenavnet «Os Arsenalistas». Alle disse tre lagene bruker fremdeles de nevnte designene.
Arsenals bortedrakter var tradisjonelt gule og blå, selv om det mellom 1982 og 1984 ble brukt et draktsett i grønt og marineblått. Siden tidlig på 1990-tallet, da det lukrative markedet for salg av draktkopier tok fart, har bortedraktdesignet blitt endret regelmessig. Fargene på bortedraktene har generelt vært i ulike blåtoner, eller i en variasjon av gult og blått, som for eksempel designet med gull og marineblått brukt i 2001/02-sesongen, samt det gule og mørkegrå designet som ble brukt i sesongene 2005/06 og 2006/07. Fra 2007/08-sesongen gikk Arsenal over til en bortedrakt med hvit overdel, burgunder shorts og strømper med hvite/burgunder striper, samt et nytt design også på det tredje draktsettet, med tverrgående striper i burgunder og mørkeblått på overdelen, mørkeblå shorts og strømper i burgunder med mørkeblå striper. I de siste sesongene har Arsenal, som mange andre klubber i Premier League, brukt drakter med mer «eksperimentelle» mønstre, farger og utforming. Hjemmedraktens grunndesign i rødt og hvitt er imidlertid beholdt.
Produsenter og sponsorer av draktene
[rediger | rediger kilde]| Periode | Produsent | Sponsor |
|---|---|---|
| 1930s–1970s | Bukta | Ingen |
| 1975–82 | Umbro | |
| 1982–86 | JVC | |
| 1986–94 | Adidas | |
| 1994–14 | Nike | |
| Dreamcast / SEGA | ||
| O2 | ||
| Fly Emirates | ||
| 2014–2019 | Puma | |
| 2019– | Adidas |
Diverse rekorder
[rediger | rediger kilde]Største ligaseier: 12-0 over Loughborough Town 12. mars 1900 Største tap: 0-8 for Loughborough Town 12. desember 1896 Arsenal har rekorden for å gå gjennom en hel sesong uten tap (2003/04).
Stadion
[rediger | rediger kilde]
Det meste av tiden sørøst i London spilte Arsenal på The Manor Ground i Plumstead, med unntak av en periode på tre år mellom 1890 og 1893, der laget holdt til på den nærliggende Invicta Ground. The Manor Ground var i utgangspunktet bare et stykke jord, men klubben installerte tribuner og terrasser før den første ligakampen i september 1893, og klubben spilte der i de neste 20 årene før de flyttet til Highbury i 1913.
Arsenal Stadium, mer kjent som Highbury, var klubbens hjemmebne fra september 1913 til mai 2006. Det originale stadionet var designet av den kjente fotballarkitekten Archibald Leitch. Det hadde et design som var vanlig på mange fotballbaner på den tiden, med én overbygd tribune og tre sider med terrasser i friluft. På 1930-tallet fikk stadionet en massiv oppgradering, med nye tribuner på øst- og vestsiden i Art deco-design. Det ble også lagt tak over terrassene på North Bank og Clock End. På det meste kunne Highbury ta i mot over 60 000 tilskuere, og kapasiteten var på 57 000 fram til 1990-tallet. Taylor-rapporten og nye regler fra Premier League tvang Arsenal til å fjerne ståplassene og bygge Highbury om til et stadion med kun sitteplasser innen 1993/94-sesongen. Highbury fikk da en tilskuerkapasitet på 38 419. Ved kamper i Mesterligaen ble tilskuerkapasiteten ytterligere redusert for å gi plass til ekstra reklamemateriell. Kapasiteten ble redusert så mye at klubben i to sesonger valgte å spille hjemmekampene i Mesterligaen på Wembley Stadium, der det var plass til mer enn 70 000 tilskuere.
Det var vanskelig å utvide Highbury på grunn av at East Stand var erklært verneverdig og de tre andre tribunene lå så nær boliger at naboene protesterte mot utbygging. Dette hindret klubben i å utnytte inntektspotensialet i kampene sine. Etter å ha vurdert flere muligheter, valgte Arsenal i 1999 å bygge et nytt stadion med kapasitet på ca. 60 000 tilskuere i området Ashburton Grove, ca. 500 meter sørvest for Highbury. Stadionet fikk senere navnet Emirates Stadium. Prosjektet fikk en forsinket oppstart på grunn av byråkrati og økte kostnader, men stadionet sto ferdig i juli 2006, før starten av 2006/07-sesongen. Stadionet bærer navnet til klubbens hovedsponsor, flyselskapet Emirates, som Arsenal signerte den til da største sponsoravtalen i britisk historie med, verdt omtrent 100 millioner pund. En del av klubbens tilhengere liker ikke sponsornavnet på stadionet, og bruker heller navnet Ashburton Grove eller «the Grove». Sommeren 2023 ble Arsenal og flyselskapet Emirates enig om en ny avtale, som vil gi klubben en årlig inntekt på ca 60 millioner pund fram til 2028.[1]
Supportere
[rediger | rediger kilde]
Arsenal har en stor og generelt lojal supporterbase, og bortimot alle hjemmekamper er utsolgt. I 2006/07-sesongen hadde Arsenal det nest høyeste gjennomsnittlige tilskuertall av alle engelske klubber, med 60 045, som var 99,8 % av tilgjengelig kapasitet. Dette er det fjerde høyeste gjennomsnittlige besøkstallet gjennom tidene. Arsenalfansen kaller seg selv ofte for «gooners», et begrep som er hentet fra kallenavnet til klubben «the Gunners». Klubben ligger i et område omgitt av bolighus. I Finsbury Park og Stoke Newington dominerer arbeidsklassen. I Islington, Holloway og Highbury er det mer blandet, mens Canonbury og Barnsbury er et mer velstående område.
Som mange engelske fotballklubber har Arsenal flere supporterklubber, deriblant «The Official Arsenal Football Supporter Club», som er en del av klubben. I tillegg finnes «The Arsenal Independent Supporters Association», som drives uavhengig av klubben. Klubbens supportere publiserer også forskjellige fanzines som for eksempel The Gooner, Highbury High, Gunflash og den satiriske Up The Arse!.
I tillegg til de mer vanlige engelske supportesangene, synger Arsenalfansen bl.a. «One-nil to the Arsenal» (mel: Go West), og «Boring, Boring Arsenal» som tidligere var en vanlig nidvise fra motstanderens tilhengere, men som i dag synges med en ironisk tone av Arsenalfansen når Arsenal spiller bra. Fra mai 2022 har Arsenal tatt i bruk låten «The Angel (North London Forever)» som sin klybbhymne. Låten spilles før alle hjemmekampene, og ble skrevet av den lokale musikeren og Arsenalsupporteren Louis Dunford og utgitt i februar 2022. Den ble raskt plukket opp av supportere og mye delt på sosiale medier. Arsenalmanager Arteta ble oppmerksom på låta og ønsket å bruke den i arbeidet med å etablere og utvikle en lagånd i klubben. Dunford ble invitert til et møte med spillere og treningsapparat, og låten ble første gang spilt før kampen mot Leeds i mai 2022. Siden har dette vært en fast rutine på hjemmekamper.[2]
I nyere tid har ikke supporternes følelser overfor klubben vært så avhengig av å tilhøre et geografisk område. Dette gjelder Premier League-fotball generelt, og Arsenal har mange tilhengere utenfor London, både i England og ellers i verden. Mye av supporterveksten utenfor England skyldes utbredelsen av satellitt-TV og senere internett. I en rapport fra 2005 utarbeidet av Granada Ventures[trenger referanse] blir det anslått at Arsenals globale tilhengerbase var på ca. 27 millioner fans, den tredje største i verden. Det finnes også mange supporterklubber utenfor Englands grenser. I Norge har supporterklubben «Arsenal Norway» over 5000 medlemmer.
Arsenals langvarige og største rival er naboklubben i nord, Tottenham. Kampene dem imellom blir omtalt som «the North London derbies». Kamper mot andre londonlag som Chelsea og West Ham er også derbyer, men rivaliseringen er ikke så intens som i oppgjørene mellom Arsenal og Tottenham. I tillegg har Arsenal og Manchester United hatt en sterk rivalisering på banen, spesielt på 1990- og utover 2000-tallet, da lagene kjempet om ligamesterskapet.
Eierskap og finanser
[rediger | rediger kilde]Arsenals eierskap er svært ulikt eierskapet i andre fotballklubber. Klubben eies av et holdingselskap, Arsenal Holdings plc, med relativt få aksjer (62 217) som omsettes sjelden. Historisk sett har klubben vært eid av etterkommere av familiene Bracewell-Smith og Hill-Wood. I storhetstiden på 2000-tallet vakte klubben interesse fra to utenlandske investorer, Stan Kroenke og Alisher Usmanov, som kjøpte betydelige aksjeposter i 2007. I august 2018 ble Kroenkes tilbud på 550 millioner pund for Usmanovs andel akseptert, og da Kroenke deretter kjøpte ut resten av aksjonærene, ble han klubbens eneste aksjonær. I mai 2023 beregnet Forbes Arsenals markedsverdi til 2,26 milliarder dollar og rangerte klubben som den tiende mest verdifulle klubb i verden og nr seks i England.[3]
Arsenal og populærkulturen
[rediger | rediger kilde]Som ett av de mest populære lagene i England er Arsenal ofte med når fotball blir skildret i den britiske kulturen. Laget har flere ganger vært først ute på mediefronten: Den 22. januar 1927 var kampen på Highbury mot Sheffield United den første kampen som ble overført direkte på radio. Ca ti år senere, den 16. september 1937, ble en oppvisningskamp mellom Arsenals førstelag og reservelag den første kampen som ble overført direkte på fjernsyn. Arsenal var også med i den første utgaven av BBC-programmet Match of the Day, som viste høydepunktene fra kampen på Anfield mot Liverpool den 22. august 1964.
Arsenal var også bakteppet i en av de første fotballrelaterte spillefilmene, The Arsenal Stadium Mystery (1939). Filmen handler om en vennskapskamp mellom Arsenal og et amatørlag, der en av spillerne på amatørlaget blir forgiftet under kampen. Mange Arsenalspillere deltok i rollene som seg selv, men det var bare manager George Allison som fikk en rolle med replikk.
I nyere tid kom boken Fever Pitch (Fotballfeber) av Nick Hornby. Dette er en autobiografisk historie om Hornbys liv og forhold til Arsenal. Boken, som ble publisert i 1992, ble en del av (og kanskje også en aktiv del av) gjenfødelsen og rehabiliteringen av fotballen i det britiske samfunnet på 1990-tallet. Boken ble senere filmatisert med Colin Firth i hovedrollen, og handlingen ble sentrert rundt klubbens ligamesterskap i 1988/89-sesongen. Boken har også inspirert en amerikansk filmutgave som handler om en fan av klubben Boston Red Sox i Major League Baseball.
Arsenal ble tidligere ofte karakterisert som et defensivt og kjedelig lag, spesielt på 1970- og 1980-tallet. Mange komikere, som for eksempel Eric Morecambe, lagde vitser på Arsenals bekostning. Dette var også tilfelle i filmen The Full Monty (I blanke messingen (1997)), der skuespillernes bevegelser under filmens strippescener «hermet etter Arsenals offsidefelle». En annen film som refererer til klubbens forsvarsrekke er filmen Plunkett & Macleane, der to av karakterene har navnene Dixon og Winterburn etter Arsenals sidebacker, Lee Dixon på høyresiden og Nigel Winterburn på venstresiden.
Klubben er også nevnt i flere av sketsjene til Monty Python's Flying Circus og i TV-serien The Hitchhiker's Guide to the Galaxy, hvor en mann i baren kommenterer at den nærstående verdens undergang er en «lucky escape» for Arsenal. I filmen Ocean's Twelve fra 2004, bruker hovedkarakterene Arsenals treningsdresser som forkledning for å unnslippe fra et hotell.
Arsenal har også blitt omtalt i popmusikken. Joe Strummer skrev sangen «Tony Adams», tilegnet den daværende Arsenalkapteinen, som også var med på Strummers album Rock Art and the X-Ray Style fra 1999. Strummer var også kjent for å bruke et Arsenalskjerf under konserter, selv om han egentlig var Chelsea-supporter. Arsenal er også nevnt (sammen med Tottenham) i sangen «Billy's Bones» med The Pogues, på albumet Rum, Sodomy and the Lash.
Den norske Tottehamsupporteren og krimforfatteren Jo Nesbø beskriver dopselgere ikledd Arsenaldrakter i boken Gjenferd (2011).
Arsenal Women
[rediger | rediger kilde]- Se Arsenal WFC
Arsenal WFC (tidligere Arsenal Ladies) er en fotballklubb for kvinner som samarbeider med Arsenal og har vunnet flerfoldige liga- og cupmesterskap.
Rekorder og statistikk
[rediger | rediger kilde]David O'Leary har rekorden for flest spilte kamper, 722 førstelagskamper mellom 1975 og 1993. Tony Adams kommer nærmest med 669 kamper. Rekorden for en keeper tilhører David Seaman med 563 kamper.
Thierry Henry er klubbens toppscorer med 226 mål i alle konkurranser mellom 1999 og 2007, han passerte Ian Wrights rekord på 185 mål i oktober 2005. Wright satte sin rekord i 1997, og passerte da en rekord på 178 mål som Cliff Bastin satte i 1939. Henry har også klubbrekorden for antall mål i ligaen – 174 – en rekord som tilhørte Bastin inntil februar 2006.
Arsenals rekord når det gjelder tilskuere på en hjemmekamp er 73 707, satt 25. november 1998 på Wembley Stadium i mesterligakampen mot Lens. Tilskuerrekorden på Highbury er 73 295 fra uavgjortkampen (0–0) mot Sunderland, 9. mars 1935. Kapasiteten på Emirates Stadium er 60 432. Selv om det pågår vurderingr om å utvidelse kapasiteten, er det lite sannsynlig at tilskuerrekordene vil bli slått i nær framtid.
Arsenal har andre rekorder i engelsk fotball, ikke minst rekorden for antall år sammenhengende i øverste liga (98 sesonger ved utgangen av 2024/25). Arsenal har rekorden for flest sammenhengende ligakamper uten tap (49 mellom mai 2003 og oktober 2004). Dette inkluderer alle 38 kampene i sesongen 2003–04, der Arsenal vant ligaen, og ble det andre laget som vant ubeseiret. Preston North End (spilte 22 kamper) var ubeseiret i sesongen 1888/89.
Arsenal satte også en mesterligarekord i 2005/06-sesongen ved å spille ti kamper uten å slippe inn mål. Den tidligere rekorden tilhørte AC Milan og var på 7 kamper. Arsenal spilte 995 minutter uten baklengsmål, før finalen mot Barcelona der Samuel Eto'o utlignet i det 76. minutt.
Meritter
[rediger | rediger kilde]
| Trof | Antall | År |
| 1. divisjon/ ( –1991/92) Premier League (1992/93– ) |
13 | 1931, 1933, 1934, 1935, 1938, 1948, 1953, 1971, 1989, 1991, 1998, 2002, 2004 |
| FA-cupen | 14 (rekord) |
1930, 1936, 1950, 1971, 1979, 1993, 1998, 2002, 2003, 2005, 2014, 2015, 2017, 2020 |
| Ligacupen | 2 | 1987, 1993 |
| FA Charity Shield ( –2001) FA Community Shield (2002– ) |
17 | 1930, 1931, 1933, 1934, 1938, 1948, 1953, 1991 (delt), 1998, 1999 2002, 2004, 2014, 2015, 2017, 2020, 2023 |
| Messebycupen | 1 | 1969/70 |
| Cupvinnercupen | 1 | 1993/94 |
| Totalt | 48 (31) |
Noen regner ikke Charity / Community Shield som tellende og anser 31 som antall «major trophies». |
- Finalist i Mesterligaen: (1) 2006.
- Finalist i FA-cupen: (7) 1927, 1932, 1952, 1972, 1978, 1980 og 2001.
- Finalist i ligacupen: (6) 1968, 1969, 1988, 2007, 2011 og 2018.
- Finalist i Europacupen for cupvinnere: (2) 1980 og 1995.
- Finalist i UEFA-cupen/Europaligaen: (2) 2000, 2019
- Finalist i Community Shield: (5) 1935, 1936, 1979, 1989
Sesonger
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Arsenals resultater
Spillerstall
[rediger | rediger kilde]Oppdatert 2. september 2025 [4]
|
|
Utlånte spillere
[rediger | rediger kilde]
|
|
UEFA reserve tropp
[rediger | rediger kilde]Oppdatert 19. februar 2024 [5]
|
|
Kjente tidligere spillere
[rediger | rediger kilde]Kategori:Fotballspillere for Arsenal FC
Tony Adams- David Seaman
- Martin Keown
- Lee Dixon
- Ray Parlour
- Ian Wright
- Ashley Cole
- Sol Campbell
- Theo Walcott
- Jack Wilshere
Dennis Bergkamp- Marc Overmars
- Robin van Persie
Thierry Henry- Patrick Vieira
- Emmanuel Petit
- Robert Pirès
- Mathieu Flamini
- Laurent Koscielny
- Olivier Giroud
Fredrik Ljungberg
Nwankwo Kanu
David O'Leary
Kolo Touré
Jens Lehmann- Per Mertesacker
- Mesut Özil
Cesc Fàbregas- Mikel Arteta
Petr Čech- Tomáš Rosický
Aaron Ramsey
Alexis Sánchez
Norske spillere
[rediger | rediger kilde]| Navn | År | Kamper | Mål |
|---|---|---|---|
| Pål Lydersen | 1991–1994 | 16 | 0 |
| Håvard Nordtveit | 2007–2011 | 0 | 0 |
| Martin Ødegaard | 2021– | 158 | 34 |
Managere
[rediger | rediger kilde]Oppdatert 20. desember 2019. Kun obligatoriske kamper er tatt med i statistikken. Spilte kamper, Vunnet, Uavgjort, Tapt, mål For, mål Mot.
| Navn | Nasjonalitet | Fra | Til | Statistikk | |||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| S | V | U | T | F | M | ||||
| Sam Hollis | England | August 1894 | Juli 1897 | 95 | 43 | 14 | 38 | 213 | 181 |
| Tom Mitchell | Skottland | August 1897 | Mars 1898 | 26 | 14 | 4 | 8 | 66 | 46 |
| George Elcoat | England | Mars 1898 | May 1899 | 43 | 23 | 6 | 14 | 92 | 55 |
| Harry Bradshaw | England | August 1899 | Mai 1904 | 189 | 96 | 39 | 54 | 329 | 173 |
| Phil Kelso | Skottland | Juli 1904 | Februar 1908 | 151 | 63 | 31 | 57 | 225 | 228 |
| George Morrell | Skottland | Februar 1908 | Mai 1915 | 294 | 104 | 73 | 117 | 365 | 412 |
| Leslie Knighton | England | Mai 1919 | Juni 1925 | 267 | 92 | 62 | 114 | 330 | 380 |
| Herbert Chapman | England | Juni 1925 | 6. januar 1934 | 403 | 201 | 97 | 105 | 864 | 598 |
| Joe Shaw[6] | England | 6. januar 1934 | Juni 1934 | 23 | 14 | 3 | 6 | 44 | 29 |
| George Allison | England | Juni 1934 | Juni 1947 | 283 | 131 | 75 | 77 | 543 | 333 |
| Tom Whittaker | England | Juni 1947 | 24. oktober 1956 | 428 | 202 | 106 | 120 | 797 | 566 |
| Jack Crayston | England | 24. oktober 1956 | Mai 1958 | 77 | 33 | 16 | 28 | 142 | 142 |
| George Swindin | England | 21. juni 1958 | Mai 1962 | 179 | 70 | 43 | 66 | 320 | 320 |
| Billy Wright | England | Mai 1962 | Juni 1966 | 182 | 70 | 43 | 69 | 336 | 330 |
| Bertie Mee | England | Juni 1966 | 4. mai 1976 | 539 | 241 | 148 | 150 | 739 | 542 |
| Terry Neill | Nord-Irland | 9. juli 1976 | 16. desember 1983 | 414 | 187 | 117 | 112 | 601 | 446 |
| Don Howe | England | 16. desember 1983 | 22. mars 1986 | 116 | 56 | 32 | 31 | 187 | 142 |
| Steve Burtenshaw[6] | England | 23. mars 1986 | 14. mai 1986 | 11 | 3 | 2 | 6 | 7 | 15 |
| George Graham | Skottland | 14. mai 1986 | 21. februar 1995 | 460 | 225 | 133 | 102 | 711 | 403 |
| Stewart Houston[6] | Skottland | 21. februar 1995 | 15. juni 1995 | 19 | 7 | 3 | 9 | 29 | 25 |
| Bruce Rioch | Skottland | 15. juni 1995 | 12. august 1996 | 47 | 22 | 15 | 10 | 67 | 37 |
| Stewart Houston[6] | Skottland | 12. august 1996 | 15. september 1996 | 6 | 2 | 2 | 2 | 11 | 10 |
| Pat Rice[6] | Nord-Irland | 16. september 1996 | 30. september 1996 | 4 | 3 | 0 | 1 | 10 | 4 |
| Arsène Wenger | Frankrike | 1. oktober 1996 | 13. mai 2018 | 1235 | 707 | 280 | 248 | 2043 | 1075 |
| Unai Emery | Spania | 23. mai 2018 | 29. november 2019 | 78 | 43 | 16 | 19 | 133 | 88 |
| Fredrik Ljungberg[6] | Sverige | 29. november 2019 | 20. desember 2019 | 5 | 1 | 2 | 2 | 8 | 10 |
| Mikel Arteta | Spania | 20. desember 2019 | - | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 |
Referanser og fotnoter
[rediger | rediger kilde]- ^ https://www.justarsenal.com/the-lowdown-on-arsenal-new-blockbuster-sponsorship-deal-with-emirates/345735
- ^ https://theathletic.com/3300095/2022/05/08/north-london-forever-the-goosebumps-moment-that-captured-the-spirit-of-arsenal-past-present-and-future/
- ^ https://www.forbes.com/lists/soccer-valuations/?sh=475c3f41198b
- ^ [1]
- ^ [2]
- ^ a b c d e f Var caretaker manager.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Offisielt nettsted
- (en) Arsenal F.C. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- gunners.no Offisiell norsk supporterklubb for Arsenal
Manager: Arteta • Assistenttrener: Round Assistenttrener: Stuivenberg |