UEFA Super Cup
| UEFA Super Cup | |
|---|---|
| |
| Region | Europa |
| Forbund | UEFA |
| Grunnlagt | 1972 |
| Flest titler | FC Barcelona, AC Milan og Real Madrid (5) |
| Regjerende mester | Real Madrid (2022) |
UEFA Super Cup er et årlig finaleoppgjør mellom vinnerne av Mesterligaen og Europaligaen, som fra 1998 til 2012 ble spilt ved Stade Louis II i Monaco i slutten av august måned. Fra og med 2013 arrangeres kampen på forskjellige stadion for hvert år. Turneringen ble opprettet i 1972 og arrangeres av UEFA. Turneringens mestvinnende er den italienske klubben AC Milan og den spanske klubben FC Barcelona, med fem titler hver.
Historie[rediger | rediger kilde]
Grunnlaget for formatet ble foreslått av sportsredaktør Anton Witkamp hos den nederlandske avisen De Telegraaf for å avgjøre hvilken klubb som var best i Europa. På denne tiden var for øvrig storklubben Ajax Amsterdam og nederlandsk Totalfotball dominerende i Europa. Ajax hadde vunnet både serievinnercupen og Intercontinental Cup, og som et ledd i å teste laget ytterligere ønsket man en kamp mellom de vinnende finalistene i serievinnercupen og tilsvarende i cupvinnercupen.
I 1972 gav Witkamp ideen videre til president Jaap van Praag i Ajax Amsterdam. Denne ble videresendt til UEFA i Zürich, men ble avslått av daværende president Artemio Franchi siden den regjerende mesteren i cupvinnercupen var Glasgow Rangers, som nettopp hadde blitt bannlyst i ett år fra europacupspill på grunn av tilskuerbråk.[1]
Finalen mellom Rangers og Ajax ble likevel spilt, men under påskudd av at Rangers feiret 100-årsjubileum, slik at den første supercupen i Europa blir regnet som uoffisiell av UEFA. Den første kampen ble spilt den 16. januar 1973 i Glasgow, mens den andre finalekampen ble spilt den 24. januar i Amsterdam. Ajax vant til slutt 6–3 sammenlagt etter å ha vunnet begge kampene.[2] For å legge til noe ekstra interesse, donerte avisen De Telegraaf et trofé, kalt «Super Cup of Europe», som skulle tildeles den samlede vinneren. Den eneste forbindelse finalen hadde med UEFA på den tiden var budskapet om gratulasjoner fra fungerende president i UEFA, som ble gjengitt i programmet for kampen.
Fra 1973-sesongen anerkjente UEFA turneringen og tok over organiseringen av den. Fram til 1999 var deltakerne vinnerne av Mesterligaen og cupvinnercupen, men fra 2000-utgaven ble cupvinnercupen avviklet og overtatt av UEFA-cupen og senere Europaligaen.
Format[rediger | rediger kilde]
Turneringen hadde til å begynne med to finalekamper som ble spilt på hjemmebanen til hver av finalelagene, dette grunnet muligheten til å fordele billettinntekter likt mellom klubbene. Med enkelte unntak ble det spilt to finalekamper fra og med 1972 til 1998. Finalene ble i begynnelsen valgt til et ugunstig tidspunkt i forhold til klubbenes øvrige terminliste, og resulterte i flere kanselleringer og kun én spilt kamp istedenfor to.
Etter omleggingen av formatet i 1998/1999, da Cupvinnercupen ble avviklet og delvis lagt inn under UEFA-cupen, ble Supercupen avholdt med én finale samtidig som tidspunktet deretter ble lagt til slutten av august i tråd med starten av terminlistene i europeiske serier. Arenaen ble i 1998 valgt til å være Stade Louis II i Monaco, som skulle være i tråd med nøytralitetsprinsippet, men fra og med 2013 skal UEFA rullere på finalearenaer. I 2016 ble finalen avholdt for første gang i Norge på Lerkendal stadion i Trondheim.[3]
Kampformatet er det samme som alle andre finaler arrangert av UEFA, hvor uavgjortresultat ved full tid gir to ekstraomganger på 15 minutter. Ved fortsatt uavgjortresultat etter andre ekstraomgang går finalen til straffesparkkonkurranse for å kåre en vinner. Supercupen har for øvrig aldri blitt avgjort på straffesparkkonkurranse, men i 2000 ble finalen avgjort ved hjelp av golden goal i første ekstraomgang.[4]
Vinnere[rediger | rediger kilde]
Finalene i årene 1973–1997 ble i utgangspunktet spilt over to kamper og resultatet viser sammenlagt over de to kampene. Se kommentarer hvor det avvek fra dette.
Vinnere etter klubb[rediger | rediger kilde]
| Klubb | Vunnet | Tapende finalist | År vunnet | År tapende finalist |
|---|---|---|---|---|
 Barcelona |
5 | 4 | 1992, 1997, 2009, 2011, 2015 | 1979, 1982, 1989, 2006 |
| Real Madrid |
5 | 3 | 2002, 2014, 2016, 2017,2022 | 1998, 2000, 2018 |
 Milan |
5 | 2 | 1989, 1990, 1994, 2003, 2007 | 1973, 1993 |
 Liverpool |
4 | 2 | 1977, 2001, 2005, 2019 | 1978, 1984 |
| Atlético Madrid |
3 | 0 | 2010, 2012, 2018 | — |
 Bayern München |
2 | 3 | 2013, 2020 | 1975, 1976, 2001 |
| Chelsea |
2 | 3 | 1998, 2021 | 2012, 2013, 2019 |
 Ajax |
2 | 1 | 1973, 1995 | 1987 |
 Anderlecht |
2 | 0 | 1976, 1978 | — |
| Valencia |
2 | 0 | 1980, 2004 | — |
| Juventus |
2 | 0 | 1984, 1996 | — |
| Sevilla |
1 | 5 | 2006 | 2007, 2014, 2015, 2016, 2020 |
 Porto |
1 | 3 | 1987 | 2003, 2004, 2011 |
| Manchester United |
1 | 3 | 1991 | 1999, 2008, 2017 |
 Dynamo Kyiv |
1 | 1 | 1975 | 1986 |
| Nottingham Forest |
1 | 1 | 1979 | 1980 |
| Aston Villa |
1 | 0 | 1982 | — |
 Aberdeen |
1 | 0 | 1983 | — |
 Steaua București |
1 | 0 | 1986 | — |
| Mechelen |
1 | 0 | 1988 | — |
| Parma |
1 | 0 | 1993 | — |
| Lazio |
1 | 0 | 1999 | — |
 Galatasaray |
1 | 0 | 2000 | — |
 Zenit St. Petersburg |
1 | 0 | 2008 | — |
| Hamburg |
0 | 2 | — | 1977, 1983 |
| PSV Eindhoven |
0 | 1 | — | 1988 |
| Sampdoria |
0 | 1 | — | 1990 |
 Røde Stjerne Beograd |
0 | 1 | — | 1991 |
| Werder Bremen |
0 | 1 | — | 1992 |
| Arsenal |
0 | 1 | — | 1994 |
| Real Zaragoza |
0 | 1 | — | 1995 |
 Paris Saint-Germain |
0 | 1 | — | 1996 |
| Borussia Dortmund |
0 | 1 | — | 1997 |
| Feyenoord |
0 | 1 | — | 2002 |
| CSKA Moskva |
0 | 1 | — | 2005 |
 Sjakhtar Donetsk |
0 | 1 | — | 2009 |
| Internazionale |
0 | 1 | — | 2010 |
| Villarreal |
0 | 1 | — | 2021 |
 Frankfurt |
0 | 1 | — | 2022 |
Vinnere etter nasjon[rediger | rediger kilde]
| Nasjon | Vinner | Tapende finalist |
|---|---|---|
 Spania
|
16 | 12 |
 England
|
9 | 10 |
 Italia
|
9 | 4 |
 Belgia
|
3 | 0 |
| Tyskland
|
2 | 8 |
 Nederland
|
2 | 3 |
 Portugal
|
1 | 3 |
 Russland
|
1 | 1 |
 Sovjetunionen
|
1 | 1 |
 Romania
|
1 | 0 |
 Skottland
|
1 | 0 |
 Tyrkia
|
1 | 0 |
 Frankrike
|
0 | 1 |
 Ukraina
|
0 | 1 |
 Jugoslavia
|
0 | 1 |
Individuelle rekorder[rediger | rediger kilde]
- Flest seire: Paolo Maldini og Dani Alves (4 seire)[15]
- Flest finaler: Paolo Maldini og Dani Alves (5 finaler)[16]
- Flest seire som trener: Pep Guardiola og Carlo Ancelotti (3 seire)[17]
- Flest finaler som trener: Alex Ferguson (4 finaler)[18][19]
- Flest mål totalt: Arie Haan, Oleh Blokhin, David Fairclough, Gerd Müller, Rob Rensenbrink, François Van Der Elst, Terry McDermott, Radamel Falcao og Lionel Messi (3 mål hver)[20][21]
- Eneste spiller som har scoret hat-trick i en to-spilt finale: Terry McDermott, mot Hamburger SV den 6. desember 1977[22]
- Eneste spiller som har scoret hat-trick i én finale: Radamel Falcao, mot Chelsea den 31. august 2012[23]
- Hurtigste mål: 49 sekunder, Diego Costa, mot Real Madrid den 15. august 2018[24]
- Eneste spiller som har blitt kåret til kampens beste spiller over flere finaler: Lionel Messi (2009 og 2015)[25][26]
Norsk deltagelse i UEFA Super Cup[rediger | rediger kilde]
- 1992: Rune Bratseth (Werder Bremen)
- 1998: Tore André Flo (Chelsea FC)
- 1999: Henning Berg og Ole Gunnar Solskjær (Manchester United)
- 2001: John Arne Riise (Liverpool FC)
- 2004: Terje Hauge (Hoveddommer)[27]
- 2005: John Arne Riise (Liverpool FC)
- 2016: Lerkendal stadion (Vertskap, Rosenborg BK)[28]
Fotnoter og referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ UEFA.com – History, Club competition winners do battle (Besøkt 26. desember 2011)
- ^ UEFA.com – 1973: Ajax enjoy early success (Besøkt 26. desember 2011)
- ^ TV2.no – Supercupen til Lerkendal i 2016. (Av Sturla Johannessen. Publisert 18. september 2014)
- ^ UEFA.com – Competition format (Besøkt 27. desember 2011)
- ^ Ikke regnet som offisiell av UEFA grunnet europeisk utestengelse av Glasgow Rangers. Ble likevel spilt som en prøvekamp for konseptet, under påskudd av at Rangers feiret 100-årsjubileum. Se for øvrig UEFA.com – History, Club competition winners do battle (Besøkt 27. desember 2011)
- ^ UEFA Super Cup 1974 var i utgangspunktet en finale mellom FC Bayern München og 1. FC Magdeburg, men denne ble ikke spilt da man fikk problemer med å sette en kampdato.
- ^ Sammenlagtresultatet mellom Valencia og Nottingham Forest ble 2–2 på to kamper, men Valencia ble tilkjent seieren på bortemålsregelen. Se UEFA.com – 1980: Valencia profit from Felman's fortune (Besøkt 27. desember 2011)
- ^ UEFA Super Cup 1981 var i utgangspunktet en finale mellom Liverpool FC og Dinamo Tbilisi, men denne ble ikke spilt da Liverpool fikk problemer med å sette en kampdato grunnet tett kampprogram. Se UEFA.com – 1982: Villa victorious in Europe (Besøkt 27.desember 2011)
- ^ Finalen mellom Juventus og Liverpool FC inneholdt kun én finalekamp grunnet Liverpools tette kampprogram under 1984/1985-sesongen. Se UEFA.com – 1984: Juve buoyed by Boniek (Besøkt 27. desember 2011)
- ^ UEFA Super Cup 1985 skulle i utgangspunktet være en finale mellom Juventus og Everton FC, men denne ble ikke spilt grunnet utestengelse av engelske lag fra all europeisk fotball som et resultat av Heysel-tragedien.
- ^ Ble spilt som én finale mot normalt to, grunnet at lagene ble enige om å kun spille én kamp på nøytral bane valgt ut av UEFA. Se UEFA.com 1986: Hagi style stirs Steaua (Besøkt 27. desember 2011)
- ^ Finalen mellom Manchester United og Røde stjerne Beograd ble spilt som én finale i Manchester på grunn av politisk uro i Beograd i denne perioden, noe som gjorde at UEFA valgte å kansellere finalens andre oppgjør. Se UEFA.com – 1991: McClair makes United's day (Besøkt 27. desember 2011)
- ^ Første sesong med kun én finalekamp, spilt på nøytral bane (Stade Louis II) i Monaco. Kamptidspunktet ble også flyttet permanent til slutten av august for å tilpasses terminlistene i Europa. Se UEFA.com – 1998: Poyet strikes late for Chelsea (Besøkt 27. desember 2011)
- ^ Chelsea vant 6–5 på straffekonkurranse da det stod 1–1 etter ekstra omganger
- ^ UEFA.com. «Messi, Alves among Super Cup record-breakers». UEFA.com (engelsk). Besøkt 18. juni 2019.
- ^ UEFA.com. «Messi, Alves among Super Cup record-breakers». UEFA.com (engelsk). Besøkt 18. juni 2019.
- ^ UEFA.com. «Messi, Alves among Super Cup record-breakers». UEFA.com (engelsk). Besøkt 18. juni 2019.
- ^ «Sir Alex Ferguson's UEFA Super Cup regret». manutd.com (engelsk). 8. august 2017. Besøkt 18. juni 2019.
- ^ «European Cups - Performances by Coach». rsssf.com (engelsk). 10. august 2017. Besøkt 18. juni 2019.
- ^ «Messi, Alves among Super Cup record-breakers». uefa.com. 11. august 2015. Besøkt 18. juni 2019.
- ^ «UEFA-Supercup » All-time Topscorers » rank 1 - 50». worldfootball.net. Arkivert fra originalen . Besøkt 18. juni 2019. Arkivert 26. mai 2018 hos Wayback Machine.
- ^ FIFA.com (5. september 2012). «Prolific predators, droughts and a drubbing». FIFA.com (engelsk). Arkivert fra originalen 16. august 2018. Besøkt 18. juni 2019.
- ^ «Radamel Falcao 21 things you should know». telegraph.co.uk. Besøkt 18. juni 2019.
- ^ «Costa sets UEFA Super Cup record with first minute goal against Real Madrid». Goal.com. 15. august 2018.
- ^ «Barcelona 1-0 Shakhtar Donetsk». RTE.ie (engelsk). 28. august 2009.
- ^ «Barcelona 5-4 Sevilla (aet)». BBC Sport (engelsk). 11. august 2015.
- ^ Sammen med assistentdommerne Steinar Holvik og Ole Hermann Borgan, samt fjerdedommer Tom Henning Øvrebø.
- ^ Aftenposten.no – Lerkendal er tildelt Supercup-finalen (Av Martin K. Andersen. Publisert 18. september 2014, besøkt 4. september 2016)
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Offisielt nettsted
- (en) UEFA Super Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
 | 1972 · 1973 · 1974 · 1975 · 1976 · 1977 · 1978 · 1979 · 1980 · 1981 · 1982 · 1983 · 1984 · 1985 · 1986 · 1987 · 1988 · 1989 · 1990 · 1991 · 1992 · 1993 · 1994 · 1995 · 1996 · 1997 · 1998 · 1999 · 2000 · 2001 · 2002 · 2003 · 2004 · 2005 · 2006 · 2007 · 2008 · 2009 · 2010 · 2011 · 2012 · 2013 · 2014 · 2015 · 2016 · 2017 · 2018 · 2019 · 2020 · 2021 · 2022 · 2023 |  | |