UEFA Super Cup

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
UEFA Super Cup
UEFA Supercup logo.png
Region Europa
Forbund UEFA
Grunnlagt 1972
Flest titler FC Barcelona, AC Milan og Real Madrid (5)
Regjerende mester Real Madrid (2022)

UEFA Super Cup er et årlig finaleoppgjør mellom vinnerne av Mesterligaen og Europaligaen, som fra 1998 til 2012 ble spilt ved Stade Louis II i Monaco i slutten av august måned. Fra og med 2013 arrangeres kampen på forskjellige stadion for hvert år. Turneringen ble opprettet i 1972 og arrangeres av UEFA. Turneringens mestvinnende er den italienske klubben AC Milan og den spanske klubben FC Barcelona, med fem titler hver.

Historie[rediger | rediger kilde]

Grunnlaget for formatet ble foreslått av sportsredaktør Anton Witkamp hos den nederlandske avisen De Telegraaf for å avgjøre hvilken klubb som var best i Europa. På denne tiden var for øvrig storklubben Ajax Amsterdam og nederlandsk Totalfotball dominerende i Europa. Ajax hadde vunnet både serievinnercupen og Intercontinental Cup, og som et ledd i å teste laget ytterligere ønsket man en kamp mellom de vinnende finalistene i serievinnercupen og tilsvarende i cupvinnercupen.

I 1972 gav Witkamp ideen videre til president Jaap van Praag i Ajax Amsterdam. Denne ble videresendt til UEFA i Zürich, men ble avslått av daværende president Artemio Franchi siden den regjerende mesteren i cupvinnercupen var Glasgow Rangers, som nettopp hadde blitt bannlyst i ett år fra europacupspill på grunn av tilskuerbråk.[1]

Finalen mellom Rangers og Ajax ble likevel spilt, men under påskudd av at Rangers feiret 100-årsjubileum, slik at den første supercupen i Europa blir regnet som uoffisiell av UEFA. Den første kampen ble spilt den 16. januar 1973 i Glasgow, mens den andre finalekampen ble spilt den 24. januar i Amsterdam. Ajax vant til slutt 6–3 sammenlagt etter å ha vunnet begge kampene.[2] For å legge til noe ekstra interesse, donerte avisen De Telegraaf et trofé, kalt «Super Cup of Europe», som skulle tildeles den samlede vinneren. Den eneste forbindelse finalen hadde med UEFA på den tiden var budskapet om gratulasjoner fra fungerende president i UEFA, som ble gjengitt i programmet for kampen.

Fra 1973-sesongen anerkjente UEFA turneringen og tok over organiseringen av den. Fram til 1999 var deltakerne vinnerne av Mesterligaen og cupvinnercupen, men fra 2000-utgaven ble cupvinnercupen avviklet og overtatt av UEFA-cupen og senere Europaligaen.

Format[rediger | rediger kilde]

Turneringen hadde til å begynne med to finalekamper som ble spilt på hjemmebanen til hver av finalelagene, dette grunnet muligheten til å fordele billettinntekter likt mellom klubbene. Med enkelte unntak ble det spilt to finalekamper fra og med 1972 til 1998. Finalene ble i begynnelsen valgt til et ugunstig tidspunkt i forhold til klubbenes øvrige terminliste, og resulterte i flere kanselleringer og kun én spilt kamp istedenfor to.

Etter omleggingen av formatet i 1998/1999, da Cupvinnercupen ble avviklet og delvis lagt inn under UEFA-cupen, ble Supercupen avholdt med én finale samtidig som tidspunktet deretter ble lagt til slutten av august i tråd med starten av terminlistene i europeiske serier. Arenaen ble i 1998 valgt til å være Stade Louis II i Monaco, som skulle være i tråd med nøytralitetsprinsippet, men fra og med 2013 skal UEFA rullere på finalearenaer. I 2016 ble finalen avholdt for første gang i Norge på Lerkendal stadion i Trondheim.[3]

Kampformatet er det samme som alle andre finaler arrangert av UEFA, hvor uavgjortresultat ved full tid gir to ekstraomganger på 15 minutter. Ved fortsatt uavgjortresultat etter andre ekstraomgang går finalen til straffesparkkonkurranse for å kåre en vinner. Supercupen har for øvrig aldri blitt avgjort på straffesparkkonkurranse, men i 2000 ble finalen avgjort ved hjelp av golden goal i første ekstraomgang.[4]

Vinnere[rediger | rediger kilde]

AFC Ajax vinner 6–3 sammenlagt mot Glasgow Rangers i 1972.
FC Barcelona vant Super Cup i 2015 med seier over Sevilla FC.
Real Madrid CF vant Super Cup i 2017 med seier over Manchester United FC.
Liverpool FC vant Super Cup i 2019 med seier over Chelsea FC.

Finalene i årene 1973–1997 ble i utgangspunktet spilt over to kamper og resultatet viser sammenlagt over de to kampene. Se kommentarer hvor det avvek fra dette.

År Vinner Resultat Tapende finalist
1972[5] Nederland Ajax Amsterdam 6–3 Skottland Glasgow Rangers
1973 Nederland Ajax Amsterdam 6–1 Italia AC Milan
1974[6] Ingen Ingen
1975 Sovjetunionen Dynamo Kyiv 3–0 Vest-Tyskland Bayern München
1976 Belgia RSC Anderlecht 5–3 Vest-Tyskland Bayern München
1977 England Liverpool FC 7–1 Vest-Tyskland Hamburger SV
1978 Belgia RSC Anderlecht 4–3 England Liverpool FC
1979 England Nottingham Forest 2–1 Spania FC Barcelona
1980[7] Spania Valencia CF 2–2 England Nottingham Forest
1981[8] Ingen Ingen
1982 England Aston Villa 3–1 Spania FC Barcelona
1983 Skottland Aberdeen FC 2–0 Vest-Tyskland Hamburger SV
1984[9] Italia Juventus 2–0 England Liverpool FC
1985[10] Ingen Ingen
1986[11] Romania Steaua București 1–0 Sovjetunionen Dynamo Kyiv
1987 Portugal FC Porto 2–0 Nederland Ajax Amsterdam
1988 Belgia KV Mechelen 3–1 Nederland PSV Eindhoven
1989 Italia AC Milan 2–1 Spania FC Barcelona
1990 Italia AC Milan 3–1 Italia UC Sampdoria
1991[12] England Manchester United 1–0 Jugoslavia Røde stjerne Beograd
1992 Spania FC Barcelona 3–2 Tyskland Werder Bremen
1993 Italia Parma FC 2–1 Italia AC Milan
1994 Italia AC Milan 2–0 England Arsenal
1995 Nederland Ajax Amsterdam 5–1 Spania Real Zaragoza
1996 Italia Juventus 9–2 Frankrike Paris Saint-Germain
1997 Spania FC Barcelona 3–1 Tyskland Borussia Dortmund

Fra 1998 ble finalen spilt over én kamp. Til og med 2011 ble alle finaler spilt på Stade Louis II i Monaco, men har siden da blitt spilt på forskjellige stadioner.

År Vinner Resultat Tapende finalist
1998[13] England Chelsea 1–0 Spania Real Madrid
1999 Italia Lazio 1–0 England Manchester United
2000 Tyrkia Galatasaray SK 2–1 (g.g.) Spania Real Madrid
2001 England Liverpool 3–2 Tyskland Bayern München
2002 Spania Real Madrid 3–01 Nederland Feyenoord
2003 Italia AC Milan 1–0 Portugal FC Porto
2004 Spania Valencia CF 2–1 Portugal FC Porto
2005 England Liverpool 3–1 (e.e.o.) Russland CSKA Moskva
2006 Spania Sevilla 3–0 Spania FC Barcelona
2007 Italia AC Milan 3–1 Spania Sevilla
2008 Russland Zenit St. Petersburg 2–1 England Manchester United
2009 Spania FC Barcelona 1–0 (e.e.o.) Ukraina Sjakhtar Donetsk
2010 Spania Atletico Madrid 2–0 Italia Internazionale
2011 Spania FC Barcelona 2–0 Portugal FC Porto
2012 Spania Atletico Madrid 4–1 England Chelsea
2013 Tyskland Bayern München 2–2 (e.e.o.) England Chelsea
2014 Spania Real Madrid 2–0 Spania Sevilla
2015 Spania FC Barcelona 5–4 (e.e.o.) Spania Sevilla
2016 Spania Real Madrid 3–2 (e.e.o.) Spania Sevilla
2017 Spania Real Madrid 2–1 England Manchester United
2018 Spania Atletico Madrid 4–2 (e.e.o.) Spania Real Madrid
2019 England Liverpool 2–2 (e.e.o.) England Chelsea
2020 Tyskland Bayern München 2–1 (e.e.o.) Spania Sevilla
[14] 2021 England Chelsea 1–1 (e.e.o.) 6–5 (e.str) Spania Villarreal
2022 Spania Real Madrid 2–0 Tyskland Frankfurt

Vinnere etter klubb[rediger | rediger kilde]

Klubb Vunnet Tapende finalist År vunnet År tapende finalist
Flagget til Spania Barcelona 5 4 1992, 1997, 2009, 2011, 2015 1979, 1982, 1989, 2006
Flagget til Spania Real Madrid 5 3 2002, 2014, 2016, 2017,2022 1998, 2000, 2018
Flagget til Italia Milan 5 2 1989, 1990, 1994, 2003, 2007 1973, 1993
Flagget til England Liverpool 4 2 1977, 2001, 2005, 2019 1978, 1984
Flagget til Spania Atlético Madrid 3 0 2010, 2012, 2018
Flagget til Tyskland Bayern München 2 3 2013, 2020 1975, 1976, 2001
Flagget til England Chelsea 2 3 1998, 2021 2012, 2013, 2019
Det nederlandske flagget Ajax 2 1 1973, 1995 1987
Flagget til Belgia Anderlecht 2 0 1976, 1978
Flagget til Spania Valencia 2 0 1980, 2004
Flagget til Italia Juventus 2 0 1984, 1996
Flagget til Spania Sevilla 1 5 2006 2007, 2014, 2015, 2016, 2020
Flagget til Portugal Porto 1 3 1987 2003, 2004, 2011
Flagget til England Manchester United 1 3 1991 1999, 2008, 2017
Det sovjetiske flagget Dynamo Kyiv 1 1 1975 1986
Flagget til England Nottingham Forest 1 1 1979 1980
Flagget til England Aston Villa 1 0 1982
Flagget til Skottland Aberdeen 1 0 1983
Flagget til Romania Steaua București 1 0 1986
Flagget til Belgia Mechelen 1 0 1988
Flagget til Italia Parma 1 0 1993
Flagget til Italia Lazio 1 0 1999
Flagget til Tyrkia Galatasaray 1 0 2000
Flagget til Russland Zenit St. Petersburg 1 0 2008
Flagget til Tyskland Hamburg 0 2 1977, 1983
Det nederlandske flagget PSV Eindhoven 0 1 1988
Flagget til Italia Sampdoria 0 1 1990
Flagget til Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia Røde Stjerne Beograd 0 1 1991
Flagget til Tyskland Werder Bremen 0 1 1992
Flagget til England Arsenal 0 1 1994
Flagget til Spania Real Zaragoza 0 1 1995
Flagget til Frankrike Paris Saint-Germain 0 1 1996
Flagget til Tyskland Borussia Dortmund 0 1 1997
Det nederlandske flagget Feyenoord 0 1 2002
Flagget til Russland CSKA Moskva 0 1 2005
Flagget til Ukraina Sjakhtar Donetsk 0 1 2009
Flagget til Italia Internazionale 0 1 2010
Flagget til Spania Villarreal 0 1 2021
Tyskland Frankfurt 0 1 2022

Vinnere etter nasjon[rediger | rediger kilde]

Nasjon Vinner Tapende finalist
SpaniaFlag of Spain.svg Spania 16 12
England England 9 10
ItaliaFlag of Italy.svg Italia 9 4
BelgiaBelgia Belgia 3 0
Tyskland Tyskland 2 8
NederlandNederland Nederland 2 3
PortugalFlag of Portugal.svg Portugal 1 3
RusslandRussland Russland 1 1
SovjetunionenSovjetunionen Sovjetunionen 1 1
Romania Romania 1 0
Skottland Skottland 1 0
TyrkiaTyrkia Tyrkia 1 0
FrankrikeFlag of France.svg Frankrike 0 1
UkrainaUkraina Ukraina 0 1
JugoslaviaJugoslavia Jugoslavia 0 1

Individuelle rekorder[rediger | rediger kilde]

Norsk deltagelse i UEFA Super Cup[rediger | rediger kilde]

Fotnoter og referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ UEFA.com – History, Club competition winners do battle (Besøkt 26. desember 2011)
  2. ^ UEFA.com – 1973: Ajax enjoy early success (Besøkt 26. desember 2011)
  3. ^ TV2.no – Supercupen til Lerkendal i 2016. (Av Sturla Johannessen. Publisert 18. september 2014)
  4. ^ UEFA.com – Competition format (Besøkt 27. desember 2011)
  5. ^ Ikke regnet som offisiell av UEFA grunnet europeisk utestengelse av Glasgow Rangers. Ble likevel spilt som en prøvekamp for konseptet, under påskudd av at Rangers feiret 100-årsjubileum. Se for øvrig UEFA.com – History, Club competition winners do battle (Besøkt 27. desember 2011)
  6. ^ UEFA Super Cup 1974 var i utgangspunktet en finale mellom FC Bayern München og 1. FC Magdeburg, men denne ble ikke spilt da man fikk problemer med å sette en kampdato.
  7. ^ Sammenlagtresultatet mellom Valencia og Nottingham Forest ble 2–2 på to kamper, men Valencia ble tilkjent seieren på bortemålsregelen. Se UEFA.com – 1980: Valencia profit from Felman's fortune (Besøkt 27. desember 2011)
  8. ^ UEFA Super Cup 1981 var i utgangspunktet en finale mellom Liverpool FC og Dinamo Tbilisi, men denne ble ikke spilt da Liverpool fikk problemer med å sette en kampdato grunnet tett kampprogram. Se UEFA.com – 1982: Villa victorious in Europe (Besøkt 27.desember 2011)
  9. ^ Finalen mellom Juventus og Liverpool FC inneholdt kun én finalekamp grunnet Liverpools tette kampprogram under 1984/1985-sesongen. Se UEFA.com – 1984: Juve buoyed by Boniek (Besøkt 27. desember 2011)
  10. ^ UEFA Super Cup 1985 skulle i utgangspunktet være en finale mellom Juventus og Everton FC, men denne ble ikke spilt grunnet utestengelse av engelske lag fra all europeisk fotball som et resultat av Heysel-tragedien.
  11. ^ Ble spilt som én finale mot normalt to, grunnet at lagene ble enige om å kun spille én kamp på nøytral bane valgt ut av UEFA. Se UEFA.com 1986: Hagi style stirs Steaua (Besøkt 27. desember 2011)
  12. ^ Finalen mellom Manchester United og Røde stjerne Beograd ble spilt som én finale i Manchester på grunn av politisk uro i Beograd i denne perioden, noe som gjorde at UEFA valgte å kansellere finalens andre oppgjør. Se UEFA.com – 1991: McClair makes United's day (Besøkt 27. desember 2011)
  13. ^ Første sesong med kun én finalekamp, spilt på nøytral bane (Stade Louis II) i Monaco. Kamptidspunktet ble også flyttet permanent til slutten av august for å tilpasses terminlistene i Europa. Se UEFA.com – 1998: Poyet strikes late for Chelsea (Besøkt 27. desember 2011)
  14. ^ Chelsea vant 6–5 på straffekonkurranse da det stod 1–1 etter ekstra omganger
  15. ^ UEFA.com. «Messi, Alves among Super Cup record-breakers». UEFA.com (engelsk). Besøkt 18. juni 2019. 
  16. ^ UEFA.com. «Messi, Alves among Super Cup record-breakers». UEFA.com (engelsk). Besøkt 18. juni 2019. 
  17. ^ UEFA.com. «Messi, Alves among Super Cup record-breakers». UEFA.com (engelsk). Besøkt 18. juni 2019. 
  18. ^ «Sir Alex Ferguson's UEFA Super Cup regret». manutd.com (engelsk). 8. august 2017. Besøkt 18. juni 2019. 
  19. ^ «European Cups - Performances by Coach». rsssf.com (engelsk). 10. august 2017. Besøkt 18. juni 2019. 
  20. ^ «Messi, Alves among Super Cup record-breakers». uefa.com. 11. august 2015. Besøkt 18. juni 2019. 
  21. ^ «UEFA-Supercup » All-time Topscorers » rank 1 - 50». worldfootball.net. Arkivert fra originalen . Besøkt 18. juni 2019.  Arkivert 26. mai 2018 hos Wayback Machine.
  22. ^ FIFA.com (5. september 2012). «Prolific predators, droughts and a drubbing». FIFA.com (engelsk). Arkivert fra originalen 16. august 2018. Besøkt 18. juni 2019. 
  23. ^ «Radamel Falcao 21 things you should know». telegraph.co.uk. Besøkt 18. juni 2019. 
  24. ^ «Costa sets UEFA Super Cup record with first minute goal against Real Madrid». Goal.com. 15. august 2018. 
  25. ^ «Barcelona 1-0 Shakhtar Donetsk». RTE.ie (engelsk). 28. august 2009. 
  26. ^ «Barcelona 5-4 Sevilla (aet)». BBC Sport (engelsk). 11. august 2015. 
  27. ^ Sammen med assistentdommerne Steinar Holvik og Ole Hermann Borgan, samt fjerdedommer Tom Henning Øvrebø.
  28. ^ Aftenposten.no – Lerkendal er tildelt Supercup-finalen (Av Martin K. Andersen. Publisert 18. september 2014, besøkt 4. september 2016)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]