Parlamentsvalget i Storbritannia 2019

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Parlamentsvalget i Storbritannia 2019
12. desember 2019
650 mandater på valg
Endringer i antall mandater er oppgitt i forhold til valget i 2017.[n 1]
Valgdeltakelse 67,3 % (-1,5)
  Boris Johnson Jeremy Corbyn Jo Swinson
Leder Boris Johnson Jeremy Corbyn Jo Swinson
Parti De konservative Labour Liberaldemokratene
Hjemdistrikt Uxbridge and South Ruislip Islington North East Dunbartonshire
Stemmer
13 966 451
10 295 907
3 696 423
Oppslutning Increase2.svg43,6 % (+1,2) Decrease2.svg32,1 % (-7,9) Increase2.svg11,5 % (+4,2)
Mandater
 365
Increase2.svg47 
 203
Decrease2.svg59 
 11
Decrease2.svg1 
  Nicola Sturgeon Arlene Foster Gerry Adams
Leder Nicola Sturgeon Arlene Foster Gerry Adams
Parti SNP DUP Sinn Féin
Hjemdistrikt
Stemmer
1 242 380
244 127
181 853
Oppslutning Increase2.svg3,9 % (+0,8) Decrease2.svg0,8 % (-0,1) Decrease2.svg0,6 % (-0,2)
Mandater
 48
Increase2.svg13 
 8
Decrease2.svg2 
 7
Steady2.svg
  Adam Price Colum Eastwood Caroline Lucas
Leder Adam Price Colum Eastwood Caroline Lucas
Parti Plaid Cymru SDLP Green
Hjemdistrikt Brighton Pavilion
Stemmer
153 265
118 737
865 697
Oppslutning Steady2.svg0,5 % (±0,0) Increase2.svg0,4 % (+0,1) Increase2.svg2,7 % (+1,1)
Mandater
 4
Steady2.svg
 2
Increase2.svg2 
 1
Steady2.svg
  Naomi Long
Leder Naomi Long
Parti Alliance
Stemmer
134 115
Oppslutning Increase2.svg0,4 % (+0,2)
Mandater
 1
Increase2.svg1 
Statsminister før valget Boris Johnson
Fortsatt statsminister Boris Johnson
12. desember 2019

‹ 2017 Storbritannia

Parlamentsvalget i Storbritannia 2019 fant sted 12. desember 2019 og valgte nye parlamentsmedlemmer til Underhuset i Storbritannia. Valget ble avgjort i Storbritannias 650 enmannskretser, slik at en regjering trengte et parlamentarisk flertall på 326 seter. Siden Sinn Féins representanter tradisjonelt ikke møter i parlamentet, kan antallet mandater for å oppnå flertall variere noe.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Urnegangen fant sted efter at Underhuset den 29. oktober vedtok å avholde et fremskyndet valg siden det ikke hadde vært mulig å komme til enighet om «Brexit», Storbritannias utmeldelse fra EU.[1] 3. september 2019 hadde den konservative regjeringen mistet sitt flertall i Underhuset, siden flere av dets representanter var gått over til andre partiet eller å bli uavhengige.[2]

I praksis kan det bli flertall med færre enn enn halvparten av de 650 plassene, siden Sinn Féin, som fikk syv seter i Nord-Irland ved forrige parlamentsvalg, tradisjonelt nekter å sverge troskap til dronningen og således ikke har stemmerett i Underhuset.[3]

Hovedsaker[rediger | rediger kilde]

Valget blir tillagt spesiell betydning, siden det også regnes som en avstemning om prosessen omkring Brexit, som hadde preget britisk politikk og samfunn siden folkeavstemningen 23. juni 2016, men ennå ikke hadde ført til et konkret resultat.[4][5] Landets offentlige helsevesen, National Health Service, var også et valgkampemne, spesielt fra det venstreorienterte Labour Partys side. Partiet hevdet at kvaliteten på helsedekningen ble satt i fare både av en potensiell handelsavtale med USA og Det konservative partis politikk generelt. De konservative fremholdt derimot at de vil øke overføringene til landets helsevesen.[6]

Det sosialiberale partiet Liberal Democrats gjorde sin motstand mot Brexit til hovedmomentet i sin valgkamp, og forpliktet seg til å annullere hele utmeldelsen dersom partiet fikk regjeringsmakt.[7][8]

Valgsamarbeide og allianser[rediger | rediger kilde]

Med tanke på at valget kunne avgjøre Storbritannias fremtid i eller utenfor EU gikk endel partier til valgsamarbeide ved bare å stille én kandidat i enkelte kretser, slik at de ikke skulle ta stemmer fra hverandre. Dette gjaldt i hovedsak liberaldemokratene, Green Party og Plaid Cymru blant EU-tilhengerne, mens Brexitpartiet valgte å trekke kandidater i noen valgkretser for å sikre stemmer til konservative kandidater.[9][10]

Resultat[rediger | rediger kilde]

Utfall[rediger | rediger kilde]

For de enkelte større partiene ga valget bare mindre prosentmessige utslag, bortsett fra Labour Party, som ble betydelig redusert. På grunn av Storbritannias valgsystem med énmannskretser ga valget ikke desto mindre betydelige utslag i representasjonen, slik at de konservative men en stemmeøkning på litt over én prosent vant 47 mandater. Efter et tap av 59 mandater kunngjorde Labours leder Jeremy Corbyn sin avgang.[11]

Siden flere Underhusmedlemmer erklærte seg som uavhengige eller skiftet parti i siste parlamentsperiode, avhenger endringen i antall mandater for de enkelte partiene av om man regner fra parlamentsvalget i Storbritannia 2019 eller situasjonen ved parlamentets oppløsning før 2019-valget.

Om man velger siste beregningsmetode, forholder tallene seg slik:

Justert valgresultat
Parti Mandater Endring
Konservative 365 +66
Labour 203[n 2] -42
Scottish National Party 48 +13
Liberal Democrat 11 -10
Green Party 1 ±0
Andre 22 -27

Enkeltpartier[rediger | rediger kilde]

Statsminister Johnsons høyreorienterte The Conservative and Unionist Party (+1,2 %) gjorde sitt beste valg siden Margaret Thatchers seier i 1987, mens venstrefløyens Labour med sin nedgang på 7,9 % måtte ta til takke med sitt verste nederlag siden 1935.[12]

Det sosialliberale partiet Liberal Democrats kunne vise til valgets største fremgang på 4,2 %, hva som allikevel førte til at partiet ble redusert med ett mandat, nemlig partileder Jo Swinsons i den skotske kretsen East Dunbartonshire, som er del av Glasgow. I liket med Labours Corbyn kunngjorde Swinson sin avgang efter å ha tapt sin parlamentsplass med 149 stemmer.[13]

Det skotske nasjonalistpartiet Scottish National Party gikk frem 0,8 %, tilstrekkelig til å legge til fjorten seter, syv fra de konservative, seks fra Labour og ett fra liberaldemokratene. Derved representerer SNP 48 av 59 skotske valgkretser.[14]

Antall stemmer per mandat (seter i Underhuset)[15]
PartiMandater% mandater% stemmerStemmerStemmer
pr. mandat
Konservative36556,243,613 966 56538 264
Labour20331,132,110 268 77650 835
Scottish National Party487,43,91 242 37225 882
Liberal Democrat111,711,53 696 423336 038
Plaid Cymru40,60,5153 26538 316
Green Party10,22,7865 697865 697
Brexit Party002642 303
Andre192,93,71 176 51561 921

Valgdagsmålingen[rediger | rediger kilde]

Valgdagsmålingen, som ble foretatt blant borgere idet de forlot valglokalene, tydet på et meget godt resultat for de konservative, som var forventet å få rent flertall med 368 representanter, mens Labour ville tape rundt 70 og ende med 191. Labour endte opp tolv mandater mer enn anslått gejnnom målingen. For de fleste andre partiene viste målingen bare mindre utslag. Brexitpartiet kom ifølge målingen ikke til å bli representert i Underhuset.[16] Disse målingene har tradisjonelt gitt svært presise anslag om de endelige valgresultatene.[17]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • «Results». BBC. 13. desember 2019. Besøkt 13. desember 2019. 

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Summen inkluderer Lindsay Hoyle, som ble valgt på Labours liste, men er lovpålagt å bryte alle bånd med sitt moderparti, da han er Underhusets Speaker
  2. ^ Inkl. Lindsay Hoyle

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «UK set for 12 December general election after MPs' vote» (engelsk). BBC News. 29. oktober 2019. Besøkt 7. november 2019. 
  2. ^ «Brexit: Tory MP defects ahead of crucial no deal vote» (engelsk). BBC. 3. september 2019. Arkivert fra originalen 3. september 2019. Besøkt 3. september 2019. 
  3. ^ «General election 2019: How the BBC calculates and reports results» (engelsk). BBC. 10. desember 2019. Arkivert fra originalen 10. desember 2019. Besøkt 12. desember 2019. 
  4. ^ Nadeem Badshah and Peter Walker (12. desember 2019). «Polls open in 'most important general election in a generation'» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 12. desember 2019. Besøkt 12. desember 2019. 
  5. ^ Mark Landler, Stephen Castle, Amie Tsang m.fl. (12. desember 2019). «How does the election work?» (engelsk). The New York Times. Arkivert fra originalen 12. desember 2019. Besøkt 12. desember 2019. 
  6. ^ Denis Campbell (8. desember 2019). «Johnson's '40 new hospitals' pledge costed at up to £24bn» (engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 9. desember 2019. Besøkt 12. desember 2019. 
  7. ^ Stephen Bush (10. mai 2019). «Why the Liberal Democrats' "Bollocks to Brexit" slogan is a stroke of genius» (engelsk). New Statesman. Arkivert fra originalen 29. august 2019. Besøkt 12. desember 2019. 
  8. ^ Stern, Stefan (9. mai 2019). «The Lib Dems’ ‘Bollocks to Brexit’ is crass, but it might just work». The Guardian (engelsk). 
  9. ^ Andrew Woodcock og Rob Merrick (7. september 2019). «General election: Full list of 60 ‘Remain alliance’ seats as Lib Dems, Greens and Plaid Cymru agree pact» (engelsk). The Independent. Arkivert fra originalen 8. september 2019. Besøkt 12. desember 2019. 
  10. ^ Joe Murphy, Nicholas Cecil og Luke O'Reilly (11. november 2019). «Nigel Farage latest: Brexit Party to stand down candidates in Tory-held seats in general election» (engelsk). Evening Standard. Arkivert fra originalen 12. november 2019. Besøkt 12. desember 2019. 
  11. ^ «Jeremy Corbyn: Shattered dreams of global radical left revolution» (engelsk). Al Jazeera. 13. desember 2019. Arkivert fra originalen 13. desember 2019. Besøkt 13. desember 2019. 
  12. ^ NTB (13. desember 2019). «Verste Labour-valg siden 1935» (norsk). Nettavisen. Arkivert fra originalen 13. desember 2019. Besøkt 13. desember 2019. 
  13. ^ «Election results 2019: Lib Dem leader Jo Swinson to step down» (engelsk). BBC. 13. desember 2019. Arkivert fra originalen 13. desember 2019. Besøkt 13. desember 2019. 
  14. ^ «Election results 2019: Analysis in maps and charts» (engelsk). BBC. 13. desember 2019. Arkivert fra originalen 13. desember 2019. Besøkt 13. desember 2019. 
  15. ^ «Full Results» (engelsk). Electoral Reform Society. 13. desember 2019. Arkivert fra originalen 13. desember 2019. Besøkt 13. desember 2019. 
  16. ^ «U.K. General Election 2019: Conservatives Headed for a Majority, Exit Poll Shows» (engelsk). The New York Times. 12. desember 2019. Arkivert fra originalen 12. desember 2019. Besøkt 12. desember 2019. 
  17. ^ «Exit polls: How accurate are they?» (engelsk). BBC. 12. desember 2019. Arkivert fra originalen 12. desember 2019. Besøkt 12. desember 2019.