Storbritannias statsminister

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Storbritannias statsminister
Prime Minister of the United Kingdom
Royal Coat of Arms of the United Kingdom (HM Government).svg
Boris Johnson
Typeregjeringssjef
Sittende
Boris Johnson

siden 24. juli 2019
VirkeområdeStorbritannia
TiltaleformThe Right Honourable
ResidensDowning Street 10
Utpekes avStorbritannias monark
i egenskap av statssjef
Etablert3. april 1721
Første
embedsholder
Robert Walpole
1721–1742
UnderlagtUnderhuset
Lønn157 372 pund

Storbritannias statsminister er regjeringssjef i Storbritannia, og utnevnes av Storbritannias monarkparlamentarisk grunnlag.[1] Statsministeren er medlem av Underhuset.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det finnes ingen spesifikk dato for når statsministertittelen ble tatt i bruk. Rollen som leder av regjeringen ble utviklet over lang tid. Man regner med at tittelen ble brukt regelmessig om Robert Walpole i 1730-årene. Den ble brukt første gang av Underhuset i 1805, og regelmessig samme sted fra 1880. Først i 1905 ble statsministertittelen gitt en formell plass i rangfølgen i Storbritannia.

Robert Walpole regnes som den første statsministeren, og han satt i vervet fra 1721 til 1742 (20 år). Han er dermed også den som har hatt dette vervet lengst. William Pitt den yngre og Robert Jenkinson satt begge i vervet i over 15 år, og seks andre statsministre har sittet som statsministre i mer enn ti år.

William Pitt den yngre ble den siste statsminister i Kongeriket Storbritannia og den første statsminister i Det forente kongerike Storbritannia og Irland. Henry Campbell-Bannerman var den første statsminister etter at tittelen ble offisielt tatt i bruk i 1905 og Margaret Thatcher den lengstsittende etter dette tidspunkt.

First Lord of the Treasury[rediger | rediger kilde]

Storbritannia ble til ved unionen mellom England og Skottland inngått 1. mai 1707. England og Skottland hadde da vært i personalunion siden 1603. Det felles parlamentet møttes første gang 23. oktober 1707. Skottland beholdt sitt rettsvesen og sin presbyterianske statskirke.[2][3]

De engelske monarkene hadde tidligere et privy council (kongelig råd) med omkring 80 medlemmer som rådgivere. Noen monarker hadde forsøkt å forberede saker i en mindre forsamling, noe parlamentet var skeptiske til og forbød i 1701 og tillot det igjen i 1705. Tidlig på 1700-tallet ble det dannet et indre kabinett av noen få ledende ministre. Kabinettet ble det dominerende organet, mens privy council ble samlet bare ved spesielle anledninger. Ministrene hadde ansvar for hvert sitt saksområde og ikke kollektivt ansvar for beslutninger. Ministrene var utpekt av monarken og ikke av parlamentet. Finansministeren fikk en ledende stilling i dronning Annes regjeringstid, 1702–1707. På den tiden kom betegnelsen premierminister om første skattkammerlord, First Lord of the Treasury, i bruk.[4][5]

Robert Walpole den første statsminister[rediger | rediger kilde]

Den ærerike revolusjon i 1688 hadde bidratt til en ny maktbalanse i England. Monarkene ble mer avhengig av parlamentet for å kunne skrive ut skatter og drive politikk forøvrig. Underhuset overtok makt fra Overhuset. Dette medførte muligheter for at en politiker kunne styre parlamentet for monarken. Den som utnyttet denne muligheten var medlem av Underhuset Robert Walpole. Tittelen var på dette tidspunkt ikke offisielt i bruk, men Walpole satt i realiteten ved makten i over 20 år fra 1721. Han regnes derfor som den første statsministeren.[6]

Kongene Georg I og Georg II behersket ikke engelsk og var ikke til stede i kabinettmøtene. Uten kongen til stede, måtte en av ministrene lede. I denne situasjonen utviklet Walpole rollen som statsminister. Han insisterte på at alle medlemmer av kabinettet skulle samarbeide og akseptere hans lederskap. Slik ble kabinettsystemet styrket.[7][8] Georg I og Georg II lot imidlerid ikke Walpole få velge de andre ministrene på egenhånd, og formelt hadde Walpole heller ikke høyere rang enn de andre.[9][10]

Bruken av begrepet statsminister, for å betegne en ledende minister i regjeringen, var således tabu. Walpoles motstandere skal ha brukt betegnelsen prime minister som et tilnavn for å antyde maktmisbruk. Walpole selv benektet så sent som i 1741 å ha noe slikt verv: «I unequivocally deny that I am sole and prime minister (Jeg er utvilsomt ingen 'premier minister'.)».[2][6]

Walpole var ikke den første som i samtiden ble omtalt som statsminister. Også Sidney Godolphin (1645–1712) og Robert Harley (1661–1724) ble også omtalt med denne tittelen. Godolphins lederskap ved hoffet var imidlertid ikke ubestridt og han var heller ikke partileder. Harley var nok den reelle leder av partiet, men han anså ikke seg selv som det. Walpole var den første leder av et parti, som også styrte parlamentet gjennom sitt lederverv. Underhuset hadde på dette tidspunkt fått en relativt fast partistruktur.[11]

Tittelen tas offisielt i bruk[rediger | rediger kilde]

Den første som brukte tittelen i offisiell sammenheng var Benjamin Disraeli, da han signerte traktaten i Berlin i 1878 som «Prime Minister of her Britannic Majesty». I 1905 ble statsministertittelen gitt formell status i rangfølgen i Storbritannia. Henry Campbell-Bannerman var den første statsminister etter at tittelen ble offisielt tatt i bruk. Han måtte gå av som følge av sykdom, men fikk bo i Downing Street 10 inntil han som den hittil eneste statsminister døde der, tre uker senere. I 1917 ble betegnelsen for første gang brukt i vedtak i parlamentet i forbindelse med at Arthur Lee donerte Chequers til bruk som statsministerens landsted.[12][13]

William Pitt den yngre ble den første statsministeren i Det forente kongerike Storbritannia og Irland (1801–1927). Den første statsministeren i det nåværende Storbritannia, det vil si Storbritannia og Nord-Irland, var Andrew Bonar Law. Landet ble riktignok først omdøpt i 1927, da Stanley Baldwin var statsminister. Fra rundt 1900 har det vært vanlig at statsministeren er medlem av Underhuset.[14]

Milepæler i utviklingen av stillingen[rediger | rediger kilde]

Fire milepæler i utviklingen av stillingen som statsminister er regnet som de viktigste. Den første var i 1870 da statsministeren fikk enerett til å innkalle til regjeringsmøter. Den andre kom i 1881 da parlamentet innførte spørretime til statsministeren. Som den tredje milepæl regnes innføringen i 1903 av statsministerens rett til å avskjedige sine ministre. Den siste store reform kom i 1918 da statsministeren fikk adgang til å be monarken om rett til å oppløse Underhuset og skrive ut nyvalg.[6]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ parliament.uk/about/how/role/relations-with-other-institutions/parliament-government/
  2. ^ a b Myhrvold, Jul (1978). Eneveldets tidsalder. Oslo: Tanum-Norli. ISBN 8251807123. 
  3. ^ Verdenshistoriens hvem hva hvor. Oslo: Schibsted. 1983. ISBN 8251609607. 
  4. ^ Boberg, Stig (1985). Opplysningstiden. Oslo: Cappelen. ISBN 8202049601. 
  5. ^ Floyd, Elizabeth (1984). De skapte historie. Oslo: Faktum. s. 118. ISBN 8254000557. 
  6. ^ a b c «The Institution of Prime Minister - History of government». history.blog.gov.uk (engelsk). Besøkt 31. mai 2020. 
  7. ^ Osborne, John (1962). England. Oslo: Dreyer. 
  8. ^ Haakstad, Jon (1998). A history of Britain for students of English. Tromsø: Høgskolen i Tromsø, Avdeling for lærarutdanning. s. 58. ISBN 8273890252. 
  9. ^ Europa: maktfordeling gjennom tidene. Oslo: Gyldendal. 1970. s. 40. 
  10. ^ Blix, Einar (1938). The British constitution. Oslo: Aschehoug. 
  11. ^ Robert Eccleshall og Graham Walker (red.): Biographical Dictionary of British Prime Ministers, Routledge, 1998, s. 1-2.
  12. ^ Christophersen, R.I. (1973). Portrait of Britain: a student's guide to British institutions. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9140026930. 
  13. ^ «Number10.gov.uk » Henry Campbell-Bannerman». web.archive.org. 25. august 2008. Besøkt 3. juni 2020. 
  14. ^ Western, Aug. (1953). Outlines of British and American institutions: for the use of schools. Oslo: Aschehoug.