Gordon Brown

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Gordon Brown
James Gordon Brown
Gordon Brown Photo.jpg
Født20. februar 1951 (66 år)
Govan
Ektefelle Sarah Macaulay
Søsken Andrew Brown
Utdannet ved University of Edinburgh, Kirkcaldy High School
Yrke Politiker, journalist
Parti Arbeiderpartiet
NasjonalitetStorbritannia
LivssynDen skotske kirke
Storbritannias statsminister
27. juni 2007 – 11. mai 2010
ForgjengerTony Blair
EtterfølgerDavid Cameron

James Gordon Brown, Ph.D (født 20. februar 1951 i Govan i Glasgow) er en britisk politiker. Han er tidligere statsminister i Storbritannia og tidligere leder for det britiske arbeiderpartiet. Han var finansminister mellom 2. mai 1997 og 27. juni 2007, noe som gjør ham til den finansministeren som har sittet lengst siden tidlig på 1800-tallet. Han tok over som leder for Labour 24. juni 2007 og som statsminister den 27. juni samme år. Brown var den første statsminister fra en skotsk valgkrets siden Alec Douglas-Home. Etter å ha tapt valget i 2010 trakk han seg som statsminister 11. mai 2010 og gikk samtidig også av som partileder.

Oppvekst og perioden før Brown ble valgt inn i parlamentet[rediger | rediger kilde]

Brown ble født i Govan, nær Glasgow. Hans far, John Ebenezer Brown, var prest i den skotske kirke. Brown gjorde det svært bra på skolen og ble akseptert som historiestudent ved Universitetet i Edinburgh allerede som 16-åring. I studietiden ble han skadet i en rugbykamp, der han fikk et spark i hodet og fikk netthinneavløsning. Han ble blind på venstre øye, tross behandling, inkludert flere operasjoner. Senere merket han samme type symptomer på høyre øye i en tenniskamp på universitetet. Etter ytterligere operasjoner, ble øyet reddet, noe som forhindret at han ble fullstendig blind.[1]

Brown fullførte mastergraden i 1972, og fortsatte deretter med doktorgraden (som han fullførte i 1982), med tittelen The Labour Party and Political Change in Scotland 1918-29. I 1972, mens han fortsatt var student, ble Brown valgt til rektor[2][3] ved Universitetet i Edinburgh i en alder av 21 år. Brown innehadde denne posisjonen fram til 1975, og var samtidig redaktør for The Red Paper on Scotland.[4] Fra 1976 til 1980 var Brown ansatt ved Glasgow College of Technology. Deretter jobbet han som journalist for en skotsk TV-stasjon fram til han ble valgt inn til Underhuset i 1983, et valg som ellers ble betegnet som et katastrofevalg for Labour. Brown hadde stilt som kandidat for Labour i en valgkrets i det sørlige Edinburgh South allerede i 1979, men hadde da tapt mot de konservatives, Michael Ancram.

Inn i parlamentet og skyggekabinettet[rediger | rediger kilde]

Ved sitt andre forsøk som kandidat for Labour, stilte Brown for valgkretsen Dunfermline East, og lyktes altså denne gangen i å komme inn i Underhuset. Brown ble allerede i 1985 med i skyggekabinettet og ble i 1992 finansminister i Labours skyggekabinett. Han fikk her nære bånd til framtidig statsminister Tony Blair, og de kom begge til å stå sentralt i det som ble betraktet som en modernisering av Labour, der man ville erstatte en ideologi basert på statssosialisme med en mer pragmatisk, markedsvennlig strategi.

Brown ble lenge ansett som den mer sentrale i dette partnerskapet, og den mest sannsynlige av dem til å overta som partileder, men da partileder John Smith plutselig døde i mai 1994, hadde dette endret seg. Det gikk imidlertid samtidig rykter om at han hadde inngått en avtale med Blair i en restaurant i Islington,[5] der Blair lovte Brown kontrollen over økonomisk politikk dersom Brown ikke sto imot ham ved ledervalget.[6] Uansett om dette stemmer eller ikke, så har forholdet mellom Blair og Brown vært sentralt for partiet, og de har hovedsakelig stått samlet utad, selv om det skal ha forekommet alvorlig konflikt «på kammerset».[7]

Som skyggefinansminister arbeidet Brown iherdig for å presentere seg som en kompetent framtidig finansminister, særlig med tanke på å overbevise forretningslivet og middelklassen om at man ikke trengte å frykte at Labour ville føre en politikk som ville sette landets økonomi over styr. Han forpliktet partiet offentlig til å følge de konservatives utgiftsplan de første to årene etter maktovertagelsen.[8][9]

Finansminister[rediger | rediger kilde]

Gordon Brown ved det årlige møtet i Verdensbanken/IMF i 2002

Ved valget i 1997 vant Labour en overveldende seier over de konservative og Blair ble statsminister, med Brown i posten som landets finansmininister. Brown er den av Storbritannias finansministre som har innehatt denne posisjonen lengst siden Nicholas Vansittart, som var finansminister fra 12. mai 1812 til 31. januar 1823, selv om William Gladstone sammenlagt var britisk finansminister i 12 år og 4 måneder mellom 1852 og 1882. Brown har uttalt at landet i hans periode har hatt den lengste sammenhengende periode med økonomisk vekst i Storbritannias historie[10][11], men deler av denne veksten startet allerede under den foregående konservative regjeringen, og detaljene i Browns tallmateriale har blitt utsatt for kritikk.[12][13]

I det han ble finansminister gjorde Brown Bank of England uavhengig i pengepolitikken, og ga dermed banken ansvaret for å fastsette rentenivået. De konservative stilte seg negative til dette fram til 1999, da de så det som et første skritt mot avskaffelsen av pundet, mens Liberaldemokratene hadde gått inn for dette siden valget i 1992.

Brown holdt løftet om ikke å øke inntektsskatten[14], og skuffet mange Labour-velgere ved å holde seg til de konservatives restriktive plan for offentlige utgifter de to første årene etter maktovertagelsen. Fra 1999 av ble politikken imidlertid mer ekspansiv, med økt satsing, særlig på helse og utdanning.

Brown har særlig pekt på to sentrale prestasjoner fra sin tid som finansminister: vekst og arbeidsmarkedet. En OECD-rapport[15] viser at den økonomiske veksten i Storbritannia gjennomsnittlig har ligget på 2.7 % mellom 1997 and 2006, høyere enn eurosonens 2.1 %, men lavere enn noe annet engelskspråklig land. Arbeidsledigheten er 5.5 %,[16] ned fra 7 % i 1997 og lavere enn eurosonens gjennomsnitt på 8.1 %.

Forholdet mellom Brown og Blair[rediger | rediger kilde]

Ved valget i 2001 beholdt Labour sin majoritet fra 1997. Foran valget i 2005, der det ble klart at Blair fortsatt ville lede en Labour-regjering, dersom partiet vant valget, ble det samtidig annonsert at han ikke ville lede partiet ved et fjerde parlamentsvalg. Det ble imidlertid lagt opp til at han ville holde fram som statsminister ut den tredje parlamentsperioden. Labour vant også 2005-valget, men med et redusert flertall og en lavere andel av stemmene enn ved de to foregående valgene. Brown og Blair dro på valgkamp sammen, men britisk media var fulle av rapporter av interne stridigheter dem i mellom.

Etter sterkt press innad i partiet, annonserte Blair den 7. september 2006 at han ville gå av som statsminister innen et år.[17] Brown var hele tiden klar favoritt til å overta etter Blair, og flere av de som ble ansett som potensielle rivaler gjorde det klart at deres kandidatur ikke var aktuelt. En av disse var daværende miljøvernminister, David Miliband, som snarere uttrykte sin støtte til Brown.[18] Den 10. mai 2007 kunngjorde Blair at han vil gå av som leder for Labour den 24. juni samme år og som Storbritannias statsminister tre dager senere, altså den 27. juni. Blair uttrykte at han regnet med at Brown ville overta, og han var selv blant den overveldende andelen av Labours representanter i Underhuset som støttet Browns kandidatur.[19]

Brown ble helt fra begynnelsen ansett som en soleklar favoritt og hans eneste utfordrer, venstresidens John McDonnell klarte ikke å sikre tilstrekkelig mange nominasjoner til at det i det hele tatt ble avstemning, da kravet var at man måtte ha minst 12,5 % av partiets representanter i Underhuset bak seg, det vil si minst 45 representanter, iberegnet en selv. På et ekstraordinært møte den 24. juni ble Brown derfor valgt til ny Labour-leder uten motkandidater.[20][21][22][23][24]

Statsminister[rediger | rediger kilde]

Gordon Brown hadde knapt fått utnevnt sin nye regjering før han ble satt på prøve. Kun to dager etter at han overtok etter Blair, altså den 29. juni 2007, ble to udetonerte bilbomber oppdaget i London. Dagen etter, den 30. juni ble en bil kjørt inn i terminalbygningen på Glasgow internasjonale lufthavn og satt i brann.

Brown varslet noen radikale endringer angående krigen i Irak og forholdet til USA, men han uttrykte i en tale i juni 2007 at han «ville lære av feilene gjort i Irak».[25] Det har vært spekulasjoner rundt Storbritannias forhold til USA under Browns regjering. En tale i Washington, holdt av Douglas Alexander, medlem av Browns nye regjering, ble av mange oppfattet som et signal om en viss distansering i det nære forholdet mellom de to landene.[26] Alexander uttalte her at man i det nye århundret måtte basere seg på internasjonalisme snarere enn isolasjonisme, multilateralisme snarere enn unilateralisme. Brown avviste imidlertid at Alexanders tale skulle oppfattes som et signal om en distansering i forholdet mellom de to landene.[27][28]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Will he? Won't he?, The Guardian, 26. september 2004
  2. ^ Brown's first taste of power BBC News 15. juli 2005
  3. ^ The day of the spider The Economist, 26. april 2007
  4. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2007-07-08. Besøkt 26. juni 2007. 
  5. ^ http://politics.guardian.co.uk/labour/story/0,,971644,00.html
  6. ^ Fra Time Magazine nettside
  7. ^ http://news.bbc.co.uk/1/hi/uk_politics/6506365.stm
  8. ^ http://www.newstatesman.com/200310270043
  9. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2000-08-16. Besøkt 22. mai 2008. 
  10. ^ Artikkel om Browns økonomiske politikk Arkivert 28. mai 2007 hos Wayback Machine.
  11. ^ Om Browns økonomiske politikk i nettutgaven av avisen Guardian
  12. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2007-10-12. Besøkt 28. april 2010. 
  13. ^ http://news.bbc.co.uk/1/hi/uk_politics/vote_2005/issues/4423887.stm
  14. ^ Artikkel om Browns skatte og finanspolitikk
  15. ^ OECD Economic Outlook No. 78 Annex Tables - Table of Contents Arkivert 3. juli 2007 hos Wayback Machine. OECD
  16. ^ National Statistics Unemployment rate
  17. ^ Artikkel i nettutgaven til avisen New York Times om avtalen mellom Blair og Brown
  18. ^ http://www.newstatesman.com/200609110013
  19. ^ «Labour leadership contest - Gordon Brown nominators». Labour Party (UK). Arkivert fra originalen 2007-05-17. 
  20. ^ «Brown will enter No 10 unopposed». BBC News. 16. mai 2007. 
  21. ^ «Brown trying to prevent contest, claims McDonnell». The Guardian. 16. mai 2007. 
  22. ^ «Labour MP launches leadership bid». BBC News. 14. juli 2006. 
  23. ^ Oscar Reyes (11. mai 2007). «Challenging Brown from the Left? Meacher and McDonnell interviewed». Red Pepper. Transnational Institute. 
  24. ^ «McDonnell short for leadership race». Reuters. 15. mai 2007. 
  25. ^ Jones, George (12. juni 2007). «The subtle shift in British foreign policy». Telegraph.co.uk. Besøkt 23. september 2007. 
  26. ^ «The subtle shift in British foreign policy». BBC. Besøkt 14. juli 2007. 
  27. ^ «Brown flies out to meet Merkel and will see Bush later». The Guardian. Besøkt 14. juli 2007. 
  28. ^ «Speech not critical of US - Brown». BBC. Besøkt 14. juli 2007. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Gordon Brown – sitater


Forgjenger:
 Tony Blair 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 David Cameron 
Forgjenger:
 Tony Blair 
Leder for det britiske arbeiderpartiet
Etterfølger:
 Harriet Harman (fung.) 
Forgjenger:
 Kenneth Clarke 
Storbritannias finansminister
Etterfølger:
 Alistair Darling