Kolonien Virginia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kolonien Virginia

Kolonien Virginia (engelsk: Colony and Dominion of Virginia) var den engelske kolonien i Nord-Amerika som eksisterte en kort tid i det 16. århundre og kontinuerlig fra 1607 frem til den amerikanske revolusjonen. Kolonien ble Commonwealth of Virginia i 1776.

Historie[rediger | rediger kilde]

Navnet «Virginia» er den eldste betegnelsen på landområder i Nord-Amerika som England gjorde krav på. I begynnelsen ble navnet brukt om hele kysten av Nord-Amerika, fra den 34. breddegrad (nær Cape Fear) nord til den 48. breddegrad.[trenger referanse] Hele kystlinjen til Acadia og en stor del av Canada ble følgelig regnet som en del av «Virginia».

Selv om Frans I av Frankrike hadde eldre krav på dette landet gjennom Giovanni da Verrazano og det skulle bli kalt Francesca, valgte franskmennene å bosette landene som ble sett[klargjør] av John Cabot. Den første bosetningen var på Roanoke-øya, selv om dens navn var Virginia. En kontrakt for bosetning på kysten ble opprinnelig gitt til London Company og Plymouth Company (de to grenene av Virginia Company) i 1606. De første bosetningen i henhold til denne kontrakten var Jamestown-bosetningen i 1607 og Popham-kolonien. Av de to var det bare Jamestown-bosetningen som slo rot. I 1609, da Plymouth Company oppgav sin bosetning, ble Virginia-kontrakten justert til å inkludere territoriet nord for den 34. og sør for den 39. breddegraden, med den opprinnelige kysttildelingen utvidet til «fra sjø til sjø».[trenger referanse] I 1620 ble delen av Virginia nord for den 34. breddegraden kjent som New England. Etterfølgende kontrakter for Maryland-kolonien i 1632 og Carolina-kolonien i 1665 reduserte Virginia-kolonien ytterligere til kystgrensene den holdt til den amerikanske revolusjonen.

Frem til 1763 var kolonien begrenset til vest for Appalachene som grovt sett markerte grensen med Ny-Frankrike. Det britiske territoriets utvidelse til Mississippi-elven etter 1763 resulterte i utvidede krav blant mange av de opprinnelige kystkoloniene. Basert på «sjø til sjø»-kontrakten fra 1609, la Virginia krav på hele det nye landet vest for Appalachene og nord for den 36. breddegraden. Dette inkluderte dagens Vest-Virginia og Kentucky, i tillegg til landet i Nordvestterritoriet. Mesteparten av dette landet ble også krevd av andre kystkolonier. Virginia organiserte Illinois-fylket i 1779 for å administrere Nordvestterritoriet i 1784. Kentucky var et fylke i Virginia til det ble separert og innlemmet som stat i 1792. Vest-Virginia ble skilt ut i 1861.

Karl II av England gav Virginia tittelen «Old Dominion» («gammel dominion») i takknemlighet for Virginias lojalitet til kronen under den engelske borgerkrigen.[trenger referanse] Delstaten Virginia bruker fortsatt «Old Dominion» som sitt kallenavn på staten.

Befolkning[rediger | rediger kilde]

I 1607 kan det ha vært 13.000 algonkinsktalende indianere innenfor det kystnære området og 15.000 siouxtalende i innlandet. Andre indianere bodde i fjellområder. Men powhatankrigen kjørte indianerne ut av kystlandet. Til slutt ble de andre indianere også drevet bort. Mange ble døde av europeiske sykdommer. De engelske bosettere var dels fattige, villige at bli kontraktsjener, dels gentlemen, rike mennesker. Fra 1619 begynte slaver att bli importert fra Afrika. I 1700-tallet oppmuntret Virginia innvandring av hvite protestanter fra det kontinentale Europa. Hugenotter ble spesielt oppmuntret, men Virginia hadde større suksess for å få tyske bosettere til å migrere sør fra Pennsylvania. Skotter fra Ulster kom også, og de og tyskerne slo sig særlig ned i baklandet. Ulster-skottene flyttet også gjerne over fjellene og inn i indianernes land.[1]

Folkemengde

Indianere ikke inkludert. Plantasjene var stort sett selvforsynte, så store byer utviklet seg ikke i Virginia.

År Totalt Hvorav
afrikansk avstamning
Williamsburg
1690 53.000 9.000 -
1700 59.000 16.000 ..
1720 58.000 27.000 ..
1740 180.000 60.000 ..
1760 340.000 140.000 1.000
1780 538.000 220.000 2.000

Kilder: [2] [3]

Til sammenligning hadde Norge 1769 724.000 og København 82.000 beboere. Bergen hadde da en folkemengde av 14.000, Trondheim 7.500 og Christiania med forsteder 7.000.[4]

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Afrikanske slaver forbereder høstet tobakk på en plantasje i Virginia.

Tobakkdyrking utgjorde bærebjelken i Virginias økonomi like siden 1600-tallet. Det var nybyggeren John Rolfe som i 1612 plantet den første tobakksavlingen i Virginia; plantene hadde han fått fra Bermuda.

Tobakken ga stor avkastning, men jorda ble raskt utmagret. Det ble nødvendig å rydde nytt land. Derfor flyttet bosetterne lenger og lenger inn i landet. Vanlige bønder drev jordbruk ved hjelp av egen arbeidsinnsats og kanskje en eller to slaver. Husene deres ble bygd av ferskt tømmer med jordgolv; ettersom de regnet med at de snart måtte flytte på seg for å bryte opp ny mark, var det ikke hensiktsmessig å bruke mer ressurser på nybyggene. De mer bemidlede landeierne hadde store eiendommer (plantasjer) drevet av arbeidslag med slaver under hvite oppsynsmenn. De flyttet sjelden eller aldri og hadde store herregårder med mange husstandsslaver. Mot slutten av 1700-talet prøvde mange store jordeiere (blant annet George Washington) å diversifisere økonomien gjennom nye produkter, som hvete, havre og mais. Disse avlingene krevde færre arbeidere og var i stor etterspørsel i Europa og Vestindia.[5]

Religion[rediger | rediger kilde]

Den engelske kirke var statskirke. Katolikker og puritanere ble forbudt å bosette seg i kolonien. Loven påbød gudstjeneste i den engelske kirke og den var støttet av skattyterne. Mot slutten av kolonitiden fikk imidlertid presbyterianere og andre protestanter (unntatt baptister) lov til egen gudstjeneste. Religionens påvirkning på samfunnet var dog ubetydelig. Kolonien var grunnlagt for å gi profitt og ikke av religiøse grunner. Dette i kontrast til provinsen Massachusetts der religionen dominerte samfunnet. I Virginia gikk godseierne i kirken mer av vane og et ønske om sosial kontakt enn av fromhet. Små plantasjeeiere og deres familier utgjorde størstedelen av menighetene. Mye av kirkelivet lå i legfolkenes hender. Menighetsrådet (the vestry) styrte soknet og tilsatte prestene, mens General Assembly (legislaturet) stiftet kirkelover. Begge organene ble styrt av godseierne. Det var en mangel på prester og som mest hadde kun 80% av soknene egne prester. Baptistene kom til Virginia på begynnelsen av 1700-tallet og deres pastorer ble fengslet fordi de vegret å søke lisens for å preke. De ble også utsatt for pøbelvold.[6] [7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]