Alcaçovastraktaten

Alcaçovastraktaten (også kalt Alcaçovasfreden) ble undertegnet den 4. september 1479 i den portugisiske byen Alcaçovas. Partene var de katolske monarker av kongedømmene Castilla og Aragón ved dronning Isabella I av Castilla og kong Ferdinand II av Aragón på den spanske siden, og Alfonso V av Portugal og hans sønn kronprins Johan II på den portugisiske siden.

Beskrivelse

Avtalen avsluttet den kastiljanske arvefølgekrig. Denne hadde endt med en seier for de katolske monarker på land og portugisisk seier til havs.^[1]^[2]

Det ble undertegnet fire fredsavtaler som reflekterte at dronning Isabella ble anerkjent som dronning av Castilla, mens Portugal fikk hegemoniet i Atlanterhavet. Kong Alfonso V frasa seg sitt krav på den kastiljanske trone, og som motytelse ble portugiserne tilkjent overhøyhet over alle farvann og landområder sør for Kapp Bojador. Bare Kanariøyene ble tilkjent Castilla.

Sammenfatning av traktaten:

Innstilling av alle fiendtligheter mellom Castilla og Portugal
Uttrykkelig frafall av Alfonso Vs krav på den kastiljanske trone
Ekteskap mellom infanta Isabella (den eldste datteren til de katolske monarker) og Portugals infante Johan II av Portugal (arving til Portugals trone). Denne dynastiske avtalen var kjent som Tercerias de Moura og inkluderte betaling av krigserstatning til Portugal i form av medgift ved det planlagte bryllupet.
Alfonso Vs andre hustru, Joanna la Beltraneja, fikk valget mellom å gifte seg med de katolske monarkers umyndige sønn Johan eller å gå i kloster samtidig som hun frasa seg alle kastiljanske titler. Johanna bestemte seg for klosteret.
Oppdeling av de to landenes innflytelsessfære i Atlanterhavet: Alle områder sør for Kapp Bojador, også øyene Madeira, Asorene, Kapp Verde og landområdet som da ble kalt Guinea (meget større enn dagens stat av samme navn), tilfalt Portugal, men med unntak for Kanariøyene, som tilkom Castilla.
Det muslimske Kongedømmet Fez i dagens Marokko ble delt mellom de to landene.

Presedens ved regulering av fremtidige oppdagelser

Alcáçovastraktaten var det første dokument som definerte «feltet reservert for fremtidige oppdagelser» av Spania og Portugal, og spesifikt avgrenset «de respektive rettigheter til de to kronene over territoriene til det afrikanske kontinent og de atlantiske øyer».^[3] På denne måten kan den betraktes som et landemerke i kolonialismens historie. Det er et av de første internasjonale dokumentene som formelt skisserer prinsippet om at europeiske makter har fullmakt til å dele resten av verden inn i «innflytelsessfærer». De kunne kolonisere territoriene som lå innenfor slike sfærer, og eventuelle urfolk som bodde der, trengte ikke å bli spurt om samtykke.

Dette forble et generelt akseptert prinsipp i ideologien og praksisen som preget de europeiske makter frem til avkoloniseringen på 1900-tallet. Alcáçovastraktaten kan slik betraktes som stamfar til mange senere internasjonale traktater og instrumenter basert på det samme grunnleggende prinsipp.^[4] Blant disse er Tordesillastraktaten fra 1494, som ytterligere kodifiserte Spanias og Portugals posisjoner i verdensutforskningen,^[5] og resolusjonene fra 1884-konferansen i Berlin, fire århundrer senere, som på omtrent samme måte delte Afrika inn i koloniale innflytelsessfærer.

Referanser

^ Diffie, Bailey W. & Winius, George D. (1985): Foundations of the Portuguese empire 1415-1580, bind I, University of Minnesota Press, s. 152. Sitat: «In a war in which the Castilians were victorious on land and the Portuguese at sea, ...»
^ Newitt, Malyn (2005): A history of Portuguese overseas expansion, 1400-1668, Routledge, New York, s. 39-40. Sitat: «All things considered, it is not surprising that the Portuguese emerged victorious from this first maritime colonial war. They were far better organised than the Castilians, were able to raise money for the preparation and supply of their fleets and, and had clear central direction from ... [Prince] John.»
^ Vignaud, Henry (1902). Toscanelli and Columbus. London: Sands & Co. s. 61–62. Besøkt 29. desember 2020.
^ Grewe, Wilhelm G. (2000). The epochs of international law. Berlin / New York: De Gruyter. s. 229–233. ISBN 3110153394. Besøkt 29. desember 2020. «In the course of this struggle it became obvious that the Spanish attempt to preserve fundamental aspects of the medieval law of nations was no longer tenable. Confronted with the over-whelming opposition of most other European States, in particular the Protestant ones, the Spanish endeavoured forthwith to find other legal titles for their new possessions overseas. Thus, in the first half of the sixteenth century they had already stopped asking for a papal sanction of the Hispano-Portuguese demarcation line in the Pacific Ocean; the right of discovery moved to the foreground and a Spanish jurist as eminent as Vitoria stated that the popes did not intend to dispose of the new world as such, but only to draw the limits of the missionary regions. The Spanish crown, however, never renounced its rights deriving from the papal bulls and always remained eager to leave open their widest possible interpretation.»
^ Diffie, Bailey W.; Winius, George D. (1977). Foundations of the Portuguese Empire, 1415-1580. Minneapolis: University of Minnesota Press. s. 152–53. ISBN 0-8166-0782-6.

Litteratur

Bown, Stephen R. (2011): 1494: How a family feud in Medieval Spain divided the world in half, D and M publishers inc., Canada.
Diffie, Bailey W. & Winius, George D. (1985): Foundations of the Portuguese Empire, 1415-1580, bind 1, University of Minnesota Press.
Hanson, Carl (2002): Atlantic emporium: Portugal and the wider world, 1147-1497, bind 47 de Iberian studies, University press of the South, ISBN 978-1889431888.
Lunenfeld, Marvin (1970): The council of the Santa Hermandad: a study of the pacification forces of Ferdinand and Isabella, University of Miami Press, ISBN 978-0870241437.
Mendonça, Manuela (2007): O Sonho da União Ibérica - guerra Luso-Castelhana 1475/1479, Quidnovi, Lisboa, ISBN 978-9728998882
Newitt, Malyn (2005): A history of Portuguese overseas expansion, 1400-1668, New York: Routledge.
Robertson, Ian (1975): Spain, the mainland, E. Benn.

Se også

Tordesillastraktaten

[Diffie-1] Diffie, Bailey W. & Winius, George D. (1985): Foundations of the Portuguese empire 1415-1580, bind I, University of Minnesota Press, s. 152. Sitat: «In a war in which the Castilians were victorious on land and the Portuguese at sea, ...»

[2] Newitt, Malyn (2005): A history of Portuguese overseas expansion, 1400-1668, Routledge, New York, s. 39-40. Sitat: «All things considered, it is not surprising that the Portuguese emerged victorious from this first maritime colonial war. They were far better organised than the Castilians, were able to raise money for the preparation and supply of their fleets and, and had clear central direction from ... [Prince] John.»

[3] Vignaud, Henry (1902). Toscanelli and Columbus. London: Sands & Co. s. 61–62. Besøkt 29. desember 2020.

[4] Grewe, Wilhelm G. (2000). The epochs of international law. Berlin / New York: De Gruyter. s. 229–233. ISBN 3110153394. Besøkt 29. desember 2020. «In the course of this struggle it became obvious that the Spanish attempt to preserve fundamental aspects of the medieval law of nations was no longer tenable. Confronted with the over-whelming opposition of most other European States, in particular the Protestant ones, the Spanish endeavoured forthwith to find other legal titles for their new possessions overseas. Thus, in the first half of the sixteenth century they had already stopped asking for a papal sanction of the Hispano-Portuguese demarcation line in the Pacific Ocean; the right of discovery moved to the foreground and a Spanish jurist as eminent as Vitoria stated that the popes did not intend to dispose of the new world as such, but only to draw the limits of the missionary regions. The Spanish crown, however, never renounced its rights deriving from the papal bulls and always remained eager to leave open their widest possible interpretation.»

[5] Diffie, Bailey W.; Winius, George D. (1977). Foundations of the Portuguese Empire, 1415-1580. Minneapolis: University of Minnesota Press. s. 152–53. ISBN 0-8166-0782-6.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]