Oldtidens Israels og Judeas historie

Utsyn utover dalen til elven Jordan.

Den fruktbare Jordandalen, sør for Genesaretsjøen.

Historien til oldtidens Israel og Judea er historien til kongedømmene Det forente kongedømme Israel, Kongedømmet Israel (Samaria) og Kongedømmet Judea i Midtøsten, fra deres framvekst og til Judea ble erobret av babylonerne. Bruken av navnet Judea ebbet ut i tidlig romersk tid, og henviser nå til et landområde. Navnet Israel har derimot blitt ført videre i den moderne staten Israel. Den fremste skriftlige kilden til Israel og Judeas historie er Bibelen, og oldtidshistorien henger derfor sammen i spørsmålene rundt tekstkritisk bibelforskning og bibelkritikk, men er blitt i moderne tid utvidet og til dels korrigert med arkeologi. For en gjennomgang av etterkommerne av oldtidens Israel og Judea, se Jødisk historie. For historien til den moderne staten Israel, se Israels historie.

Geografisk og kulturell bakgrunn

Israel og Judea var nabokongedømmer på høylandene i sørlige Levanten i løpet av jernalderen (ca. 1200-600 f.Kr.). Det geografiske området hvor de framsto var det sentrale palestinske bakkelandskapet, mellom kysten og dalen langs elven Jordan. Umiddelbart rett sør og øst lå kongedømmene Edom (rett sør for Dødehavet), Moab (øst for Dødehavet), og med Aram i nord og Ammon i øst. Til vest, ved kysten av Middelhavet, lå bystatene til filisterne. Umiddelbart nord for filisternes område strakte Israel seg ut mot kysten, og nord for dette kystområdet lå det ytterligere bystater som tilhørte fønikerne.

Rundt disse relativt små kongedømmene lå det store og mektige riker; i sørvest lå oldtidens Egypt og i nordøst lå Assyria (storhetstid på 700-tallet og 600-tallet f.Kr.) og Babylonia, som ble avløst av Akamenide-dynastiet i Persia. Det var også betydelig kontakt mellom alle disse rikene og folkene, og med bystatene i Hellas langs det nordøstlige middelhavsområdet.

Som Edom og Moab snakket beboerne av Israel og Judea et vestsemittisk språk, en større undergruppe av semittiske språk. Som kulturen i Kanaan og folkene i Aram og Ammon dyrket de guden El. I motsetning til sine naboer i øst og vest dyrket de også en gud ved navn Jahve som ble identifisert med El, men var fiendtlig innstilt til guden Baal. I henhold til Bibelen betraktet folket i Israel og Judea seg som fremmede som hadde tatt landet fra kanaaneerne.

Opprinnelse

Mesjasteinen

Kart av sørlige Levanten, rundt 800 f.Kr. med vekt på kongedømmene Judea og Israel, og de rikene som lå rundt.

De tidligste omtalene av navnet «Israel» kommer fra helt i slutten av bronsealderen i en egyptisk inskripsjon fra rundt 1207 f.Kr. Merneptahstelen ble reist for å feire en egyptisk seier over libyere og havfolkene, men omfatter også et kort dikt eller hymne som lister opp seirer over ulike byer i Kanaan. I nærheten av slutten opptrer linjen: «Israel er lagt øde og hans avkom er ikke (lenger)». Dette «Israel» er blitt identifisert som et folk og det er meget sannsynlig at de ble lokalisert i de nordlige høylandene, geografisk en del av hva som senere ble kongedømmet Israel slik det er beskrevet i Bibelen.

Mot slutten av bronsealderen var de sentrale høylandene ganske sparsommelig befolket med rundt 25 landsbyer og en befolkning på rundt 12 000 mennesker; men mot slutten av den første jernalderen, rundt 200 år senere, hadde antallet landsbyer økt til rundt 300 og befolkningen til opp mot 55 000 innbyggere. Denne relativt raske veksten kan ikke bli redegjort for ved naturlig tilvekst; det innebærer innvandring. Det er derfor antatt at Israel har sin opprinnelse gjennom en kompleks prosess som involverte hovedsakelig innfødte jordbruksfolk i Kanaan, men med bidrag fra innvandring fra andre folkegrupper som har blitt absorbert i den innfødte befolkningen.

Den kanaaneiske guddommen Baal med løftet arm, ca. 1300-tallet f.Kr., avdekket ved Ras Shamra (oldtidens Ugarit), i dag ved Louvre.

Politisk manglet disse høylandsområdene noen tegn på en sentralisert autoritet. Religiøst manglet de noen tegn på templer, helligdommer eller generelt en form for sentral religiøs gudsdyrkelse, skjønt kultobjekter som er assosiert med den kanaaneiske guden El har blitt funnet. Levninger av steintøy og keramikk er sterkt knyttet til tradisjonen fra den lokale sene bronsealderen. Det alfabetet som ble brukt (skjønt svært få eksemplarer er blitt avdekket) er tidlig kanaaneisk. Bortimot den eneste markørene som skiller landsbyene på høylandet fra de kanaaneiske stedene er fraværet av beinlevninger fra griser.

Religion

Endringen i forskernes forståelse av den tidlige israelske kulturen har ført til en andre betydelig endring i perspektivet som involverer karakteren i Jahve-kulten. Med endringen i perspektivet som angår Israels bakgrunn i den kanaaneiske kulturen, har langvarige antagelser om den israelittiske religionen gradvis erodert. Guddommen Baal og Asjera er en del av Israels kanaaneiske arv, og prosessen som førte fram til den israelittiske monoteisme hadde sin årsak i Israels brudd med sin egen kanaaneiske fortid og ikke kun for å unngå sine kanaaneiske naboer. Selv om Bibelen ganske nøyaktig bevitner eksistensen av en israelittisk dyrkelse av Baal og kanskje også Asjera er denne dyrkelsen ikke så mye noe som omhandler israelittisk synkretisme med religiøs praksis fra kanaaneiske naboer, slik en del bibelske avsnitt avbilder det, som det var eksempel på en eldre israelittisk religion.

Demografisk historie

Hasor i 2005, som nevnt i Bibelen, omtrent 16 km nord for Genesaretsjøen.

Tel Dan – levninger av jernalderens og den israelittiske porten i byens sørlige mur.

I løpet av 700-tallet f.Kr. hadde Israels befolkning i nord vokst til rundt 350 000 innbyggere. På den tiden da Omris familie styrte, kan det også ha vært et større antall da Israel hadde tapt Hasor, Tel Dan, og Betsaida til Damaskus, og Megiddo og Taanak ble herjet av Hasael, konge av Aram-Damaskus, noe som førte til en avbefolkning av Jisreeldalen. Under omridene var Israel den mest befolkningsrike staten i Levanten, antagelig større enn selv Damaskus, men etter krigene med Damaskus og statskuppet til Jehu, var det antagelig Aram-Damaskus som ble den største staten. Således, under omridene kan befolkningen i Israel ha vært på opp til 500 000 innbyggere.

I sør var det langt mindre befolket. Judeas befolkning, som selv før sammenbruddet i nord, hadde vært lav, vokste kanskje 500 prosent til rundt 120 000 mennesker. Dette betyr at den tidligere størrelsen av Judea før regimet til Akas hadde vært på knappe 24 000 mennesker i sør med rundt 96 000 som kom som flyktninger fra nord, rundt en tredjedel av totalen av den tidligere befolkningen. Det vil antyde at befolkningen i Judea var mindre enn en tyvendedel av det nordlige kongedømmet. I løpet av 900-tallet f.Kr. kan det ha vært enda mindre i antall mennesker.

Den store befolkningen etter at Israel gikk under varte ikke. Hærtokt fra Assyria mot Hiskia, og den pest som kom med denne krigen (Hiskia selv slapp bare såvidt unna) reduserte befolkningen med bortimot 50 000, og førte således til slutten for monarkiet. Judeas befolkning, basert på rimelige anslag fra folketall fra den tiden, var på rundt 75 000, hvor rundt 20 prosent (15 000) levde i Jerusalem.

Jeremias bok i Bibelen rapporterer at totalt 4 600 mennesker ble sendt i landflyktighet til Babylon. Kongebøkene i Bibelen antyder at det var 10 000, og deretter 8 000. En del forskning har antydet at de 4 600 representerte overhodene av husholdningene og at 8 000 var det totale antallet mens de 10 000 kan være rundet av oppover som et sekundært antall. Jeremias bok gir også antydninger om at et tilsvarende antall kan ha flyktet til Egypt. Gitt disse tallene kan det tyde på at 3/4 av befolkningen i Judea ble igjen.

De som kom tilbake på tiden til profetene Esra og Nehemja skal etter sigende ha vært opptil 500 000 mennesker, muligens i løpet av en periode på 100 år. Således, av 50 prosent av den totale befolkningen i den persiske tiden i det beskårete og avgrensede området Yehud (for øvrig et arabisk flertallsord for jøder) er beregnet til rundt 100 000, kanskje så mye som 150 000 i tiden etter det babylonske fangenskapet. Av disse kan man anta at halvparten praktiserte monoteisme, mens den andre halvparten praktiserte den eldre kanaaneiske polyteisme fra før det babylonske fangenskapet. Gitt at Yehud ikke omfattet Beer Sheva eller Hebron, som da var underlagt edomittene, er det mulig at befolkningen innenfor grensene til det gamle Judea var dobbelt av dette, det vil si rundt 240 000 mennesker. Med befolkningen i Israel, som var rundt 10 ganger større enn den i sør kan den totale befolkningen som levde innenfor grensene av kongedømmene Israel og Judea på slutten av den persiske tiden til sammen ha strukket seg opp til 3 millioner, det samme antallet som løselig er det samme som på tiden av det store jødiske opprøret. På denne tiden var det beregnet at antallet jøder kan ha vært en tiendedel av den totale befolkningen i Romerriket, løselig beregnet til mellom 50 og 60 millioner mennesker, og at antallet av jøder i diaspora som hovedsakelig levde i Egypt, Syria og Lilleasia (dagens Tyrkia) var omtrent det samme antallet til det antallet som levde i landet Israel. Disse tallene er løselig beregnet og representerer ikke faktiske folketellinger, men blir oppgitt som en antydning.

Historie

Det eldste bevarte fragmentet av Det nye testamente, Rylands Papyrus, datert til begynnelsen av det andre århundret.

Israelittene var ifølge Bibelen etterkommerne til patriarken Jakob og hans tolv sønner. De tolv stammene i Israel stammet fra ti av hans sønner og to av hans sønnesønner. Levis stamme omfattet prester og tempeltjenere og ble ikke regnet med blant de tolv stammer. Jakobs bestefar Abraham var blitt lovet at hans etterkommere skulle få det landområdet som ble til landet Israel. Abraham ble ifølge beretningen også stamfar til blant annet ismaelittene, midianittene og til edomittene.

Bibelen forteller at Jakob og elleve av sønnene kom til Egypt etter at sønnen Josef hadde vært der en stund. I Egypt økte israelittene i antall. Med tiden tvang egypterne dem til å utføre slavearbeid og behandlet dem dårlig. Det var da Moses stod frem som deres profet og befrier. Det fortelles at israelittene deretter oppholdt seg i ørkenen i mange år hvor de mottok De ti bud, Moseloven og forskriftene for sin religionsutøvelse. Moses' bror Aron ble den første yppersteprest.

Moses var israelittenes leder fram til like før de gikk inn i det lovede land, det landområde som Gud (Jahve) etter sigende hadde lovet dem. Moses selv døde i området rundt Moab etter å ha sett hele landet fra toppen av et høyt fjell. Josva ble etter Moses' død den nye lederen og førte folket inn i landet Kanaan.

Bibelen er blant de få kilder som forteller om hvordan israelittene (eller hebreerne) kom til Kanaan fra Egypt. Ettersom Bibelen er skrevet mange århundre senere enn de faktiske hendelsene av autoriteter som representerte makthaverne i området, har det fra et arkeologisk og historisk ståsted vært mange unøyaktigheter og direkte feil i Bibelens fortelling. Likevel er Bibelen den viktigste kilden for den generelle utviklingen i dette området og jødenes historie.

I Josvas bok fortelles det om israelittenes erobringer som stemmer godt overens med arkeologiske funn av kanaaneiske byer som ble ødelagt på 1200-tallet f.Kr. Kanaaneerne som levde i området hadde en kultur og en polyteistisk religion som stemmer med Bibelens fortelling om israelittenes kamp mot lokale gudedyrkelser. På 1100-tallet f.Kr. var det kamper i Palestina mellom to religiøse tradisjoner (polyteisme og Jahve-kulten). Egypt, som tidligere hadde hatt overherredømmet over området, hadde nå mistet sitt fotfeste, og uten et sterkt Egypt lå veien åpen for de mindre semittiske folkeslagene til å overta området.

Israelittene fikk støtte fra nomadiske stammer og semittiske folkeslag som var beslektet med Abraham. Alliansen var mulig fordi de alle i mer eller mindre grad dyrket Jahve. Denne kulten var lenge det viktigste som knyttet disse folkene sammen, men var ikke en hindring til at det oppsto konflikter.

Israelittene erobret og ødela de mer siviliserte kanaaneerne og overtok deres skriftsystem. Byggepraksisen ble også overtatt, men uten at israelittene oppnådde samme kvalitet som sine forgjengere. Jerusalem var på dette tidspunktet et lite sted uten noen stor betydning og kunne ikke måle seg med andre byer som allerede hadde blomstret og forfalt i oldtidens verden.

Etter Josvas tid fulgte Dommertiden hvor landet ble styrt av de såkalte dommere, karismatiske ledere. De sto fram som befriere hver gang israelittene var blitt undertrykt av andre herskere.

Kong Salomo er beskrevet som den store kongen; rik, mektig og vis.

Ifølge beretningen var landets første konge Saul. Han dateres til omkring 1100-1000 f.Kr. Landet var forent under han og hans to etterfølgere, David og Salomo i Det forente kongedømme Israel. Sistnevnte Salomo er kjent for byggingen av Det første tempelet i Jerusalem.

Deportasjon av jødene fra Jerusalem, illustrasjon fra Die Schedelsche Weltchronik, fra 1493

Israelittene etablerte et kongedømme, og monarkiet kom som en nødvendig følge av at man måtte organisere krigføringen ved å konsolidere nasjonen. I vest utgjorde filisterne rundt bystater som Gaza en sterkere motstand enn kanaaneerne, mye fordi disse hadde jernteknologi. Filisterne stammet antagelig fra «havfolkene» som antagelig hadde kommet fra Egeerhavet, og det er fra disse vi henter navnet Palestina. I nord bodde fønikerne, et handelsfolk. Når kanaaneerne ble stadig mer erobret, ga det grunnlaget for det israelittiske kongedømmet omkring 1000 f.Kr. Samtidig ble det opprettet en annen institusjon med profeter, og profeten Samuel salvet den første kongen Saul og hans etterfølger David.

Etter at kong Salomo døde i 922 f.Kr. ble det israelittiske kongedømmet delt i to. Det var bare stammene til Juda og Benjamin som aksepterte Salomons sønn Rehabeam som sin konge, og dermed opprettet de det sørlige kongedømmet Judea med Jerusalem som hovedstad. I nord gjorde de øvrige stammene Jeroboam til konge og opprettet riket Israel med Sikem og senere Samaria som hovedstad. Ofte omtaler man da nordriket som Israel og sørriket som Judea. Gjennom skiftende omstendigheter eksisterte disse rikene gjennom ca. 300 år.

Nordriket Israel forsvant ut av historien da Assyria erobret hovedstaden Samaria i 722 f.Kr. De ti israelske stammene som utgjør kongedømmet Israel ble spredt utover det assyriske riket eller drept. Dette gir opphav til myten om Israels ti forsvunne stammer.

Nebukadnesar II, konge av Babylon, brøt ned Jerusalems murer og ødela Salomos tempel i 587 f.Kr. Byen ble fullstendig ødelagt og en del av innbyggerne ble deportert til Babylon.

Innbyggerne av Judea er de to gjenværende stammene av de opprinnelige tolv stammene. For folket fra Judea skal imidlertid fangenskapet i Babylon bare utgjøre en egen epoke i jødisk historie, og i motsetning til Israels folk, klarer disse stammene å bevare sin etniske og religiøse identitet. Dette fangenskapet preget mye av kjernen i jødedommen og markerer begynnelsen av religionen. Her blir de første tekster skrevet ned, og det er først nå betegnelsen jøder blir etablert.

Da Babylon senere ble invadert av perserne omkring 539 f.kr., skulle jødene få lov til å vende tilbake til Judea som ble under persisk overherredømme. Landet ble da en provins under persernes styre, men tradisjonene ble i stor grad gjenopprettet.

Israel kom siden under makedonerne da Aleksander den store erobret persernes rike. Den følgende tiden var preget av uro. Makkabeeropprøret førte med seg politiske stridigheter. Samtidig var landet til tider selvstendig som et kongedømme.

Da romerne kom til makten, ble landet anerkjent som et kongedømme og Herodes den store ble valgt til konge. Etter hans tid ble riket delt mellom tre av hans sønner, Herodes Arkhelaos, Herodes Antipas og Herodes Filippo. Herodes den store sies å ha fått i gang barnemordet omkring Betlehem da han ikke klarte å finne Jesus. Herodes Agrippa I omtales som en forfølger av de kristne. Herodes Agrippa II spilte en viktig rolle i rettssaken mot Paulus. Herodesfamilien hadde mer eller mindre makten fram til Jerusalem ble ødelagt av romerne i år 70. Etter dette var det flere opprør, blant annet Bar Kokhba-opprøret, men ingen vant frem.

Jødedommen og kristendommen kan sies å være den viktigste arven etter oldtidens Israel.

Se også

• Israelitter
• Dommerne i Israel, militære ledere før kongetiden
• Liste over kongene i Israel og Judea
• Det forente kongedømme Israel
• Kongedømmet Israel (Samaria)
• Kongedømmet Judea
• Jerusalem

Eksterne lenker

• (en) Ancient Israel and Judah – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Autoritetsdata