Bar Kokhba-opprøret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
En idealisert framstilling av Bar Kokhba-opprøret, Arthur Szyk, 1927

Bar Kokhba-opprøret (Hebraisk: מרד בר כוכבא; Mered Bar Kokhba) var et opprør blant jøder i den romerske provinsen Judea (Judæa eller Iudaea), ledet av Simon bar Kokhba, mot Romerriket. Opprøret ble utkjempet i tiden 132136 e.Kr.[1] og var det siste av tre opprør i de tre betydelige jødisk-romerske kriger. En del historikere referer dog til det andre opprør i Judea ved å ikke regne med Kitoskrigen (115–117), som foregikk i Cyrenaica (Libya), Kypros, og Aegyptus, og hadde kun marginale stridigheter i Judea.

Opprøret brøt ut som et resultat av den pågående religiøse og politiske spenningene i Judea som følge av at det første opprøret i 66−70 e.Kr. var mislykket. Disse spenningene var beslektet med etableringen av en stor romersk tilstedeværelse i Judea, endringer i det administrative livet og økonomien, sammen med utbrudd og undertrykkelse av jødiske opprør fra Mesopotamia til Libya og Kyrenaika (Cyrenaica).[2] De omtrentlige årsakene synes å være sentrert rundt forbudet mot omskjæring, konstruksjonen av en ny romersk by, Aelia Capitolina, over ruinene av Jerusalem, og byggingen av et tempel for Jupiter på tempelhøyden.[3] Både de kristne kirkefedre og den rabbinske litteraturen har framhevet guvernøren av Judea, Quintus Tineius Rufus’ rolle i konflikten. [4]

Detalj fra Knesset Menorah; minnesmerke ved Knesset.

I 132 spredte et opprør ledet av Bar Kokhba seg raskt fra Modi'in (sentralt i dagens Israel) seg over hele landet, og isolerte den romerske garnisonen i Jerusalem.[5] Den romerske guvernør Rufus forsøkte uten suksess å slå ned de tidlige fasene av opprøret. Rufus er siste gang nedtegnet i 132, det første året i opprøret; om han ble drept eller ble erstattet er usikkert, med Gargilius Antiques er nedtegnet som den romerske prefekt av Judea under konflikten.[6] Innledende seirer av jødene over romerne førte til at det ble etablert en uavhengig israelsk stat over deler av Judea i over to år og hvor Simon bar Kokhba, som ledet opprøret, tok tittelen som nasi («prins/fyrste»). Han hadde stor tillit blant jødene, og mange anså at han var messias, den som kunne gjenopprette nasjonal uavhengighet og respekt.[7] Dette tilbakeslaget for romerne, førte til at keiser Hadrian samlet en storstilt romersk styrke fra over hele Romerriket. Den invaderte Judea i 134 under ledelse av general Sextus Julius Severus. Den romerske hæren besto av seks fulle legioner med støttetropper og andre elementer som i selv utgjorde opp til seks tilleggslegioner. Denne hæren kom til sist til knuse opprøret.[8]

Bronsestatue av Simon Bar Kokhba fra 1905. Nå i Eretz Israel Museum, Tel Aviv.

Bar Kokhba-opprøret førte til en omfattende avbefolkning av de jødiske samfunnene, langt mer enn under den første jødisk-romerske krig i 70 e.Kr. [9] I henhold til den romerske historikeren Dio Cassius omkom opptil 580 000 jøder og enda flere døde av sult og sykdommer. I tillegg var det mange jødiske krigsfanger som ble solgt til slaveri. [10] De jødiske samfunnet ble ødelagt i en slik grad at en del forskere har beskrevet det som etnisk utrenskning og folkemord.[11][9] De romerske tapene ble også betraktet som betydelige. Legionen XXII Deiotariana ble oppløst etter store tap.[12][13] I tillegg har en del historikere argumentert med at Legio IX Hispana ble oppløst på midten av 100-tallet kan også ha hatt sin årsak fra denne krigen.[14] I et forsøk på å utslette selv ethvert minne om jødene eller oldtidens Israel fjernet keiser Hadrian navnet fra kartet og erstattet det med Syria Palæstina. [15][16][17]

Bar Kokhba-opprøret hadde stor påvirkning på utviklingen av jødisk historie og filosofien i jødedommen. Til tross for at forfølgelsen av jødene ble lettet noe ved Hadrians død i 138, stengte romerne jødene ute fra Jerusalem, unntatt for nærvær i Tisha B'Av, en årlig festdag i jødedommen som minnes et antall ulykker og lidelser i jødisk historie, hovedsakelig ødeleggelsene av det første tempelet av babylonerne og det andre tempelet av romerne. Jødisk messiastankegang ble abstrakt og åndeliggjort, og rabbinske politiske tanker ble dypt forsiktig og konservativ. Eksempelvis refererte Talmud til Bar Kokhba som «Ben-Kusiba», et nedsettende begrep benyttet for å indikere at han var en falsk messias. Opprøret var også blant de viktigste hendelsene som differensierte kristendommen fra å være en særegen jødisk sekt, til å bli en egen religion adskilt fra jødedommen.[18] Selv om jødiske kristne vurderte Jesus som messias og ikke støttet Bar Kokhba,[19] ble de også sperret ute fra Jerusalem sammen med jødene.[20]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ For året 136, se: Eck, W. (1999): «The Bar Kokhba Revolt: The Roman Point of View», s. 87–88.
  2. ^ Davies, William David; Finkelstein, Louis (1984): The Cambridge History of Judaism: The late Roman-Rabbinic period, Cambridge University Press, s.106.
  3. ^ Eshel, Hanan (2006): «The Bar Kochba revolt, 132-135» i: Davies, William David; Finkelstein, Louis; Katz, Steven T., red.: The Cambridge History of Judaism: Volume 4, The Late Roman-Rabbinic Period, s. 105-127, s. 105.
  4. ^ Davies, William David; Finkelstein, Louis (1984): The Cambridge History of Judaism: The late Roman-Rabbinic period, Cambridge University Press, ISBN 9780521772488, s. 35
  5. ^ Axelrod, Alan (2009): Little-Known Wars of Great and Lasting Impact, Fair Winds Press, ISBN 9781592333752, s. 29
  6. ^ «Ancient Inscription Identifies Gargilius Antiques as Roman Ruler on Eve of Bar Kochva Revolt», The Jewish Press. 1. desember 2016.
  7. ^ Evans, John S. (2008): The Prophecies of Daniel 2, Xulon Press, s. 174. Sitat: «Known as the Bar Kokhba Revolt, after its charismatic leader, Simon Bar Kokhba, whom many Jews regarded as their promised messiah.»
  8. ^ «Israel Tour Daily Newsletter». 27. juli 2010. Arkivert fra originalen den 6. juni 2011.
  9. ^ a b Taylor, Joan E. (2012): The Essenes, the Scrolls, and the Dead Sea, Oxford University Press, s. 243. Sitat: «Up until this date the Bar Kokhba documents indicate that towns, villages and ports where Jews lived were busy with industry and activity. Afterwards there is an eerie silence, and the archaeological record testifies to little Jewish presence until the Byzantine era, in En Gedi. This picture coheres with what we have already determined in Part I of this study, that the crucial date for what can only be described as genocide, and the devastation of Jews and Judaism within central Judea, was 135 CE and not, as usually assumed, 70 CE, despite the siege of Jerusalem and the Temple's destruction.»
  10. ^ Mor, M. (2016): The Second Jewish Revolt: The Bar Kokhba War, 132-136 CE. Brill, P471/
  11. ^ Bartrop, Paul R.; Totten, Samuel (2004): Teaching about genocide: issues, approaches and resources, IAP, s. 23-24.
  12. ^ Keppie, L.J.F. (2000): Legions and veterans: Roman army papers 1971-2000, Franz Steiner Verlag, ISBN 3-515-07744-8, s. 228-229
  13. ^ «Legio XXII Deiotariana», Livius.org
  14. ^ «Legio VIIII Hispana», Livius.org.
  15. ^ Ben-Sasson, H.H. (1976): A History of the Jewish People, Harvard University Press, ISBN 0-674-39731-2, s. 334. Sitat: «In an effort to wipe out all memory of the bond between the Jews and the land, Hadrian changed the name of the province from Judaea to Syria-Palestina, a name that became common in non-Jewish literature.»
  16. ^ Lewin, Ariel (2005): The archaeology of Ancient Judea and Palestine. Getty Publications, ISBN 0-89236-800-4, s. 33. Sitat: «It seems clear that by choosing a seemingly neutral name - one juxtaposing that of a neighboring province with the revived name of an ancient geographical entity (Palestine), already known from the writings of Herodotus - Hadrian was intending to suppress any connection between the Jewish people and that land.»
  17. ^ Schäfer, Peter (2003): The Bar Kokhba War Reconsidered, Mohr Siebeck, ISBN 3-16-148076-7, s. 33.
  18. ^ Avi-Yonah, M. (1984 : Jews Under Roman and Byzantine Rule: A Political History of Palestine from the Bar Kokhba War to the Arab Conquest, Jerusalem: Eisenbrauns, s. 143
  19. ^ Justin Martyr: Apologia, ii.71, sammenlign Dial. cx; Eusebius: Ekklesiastisk historie, iv.6,§2; Orosius: Historie vii.13
  20. ^ Davidson, Linda (2002): Pilgrimage: From the Ganges to Graceland: an Encyclopedia, 1. ABC-CLIO. ISBN 1576070042, s. 279

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Eshel, Hanan (2003): «The Dates used during the Bar Kokhba Revolt» i: Schäfer, Peter: The Bar Kokhba War Reconsidered: New Perspectives on the Second Jewish Revolt Against Rome. Mohr Siebeck, ISBN 978-3-16-148076-8, s. 95–96
  • Aharoni, Yohannan; Avi-Yonah, Michael ([1968] 1977): The MacMillan Bible Atlas, revi. utg., Carta Ltd., s. 164–165
  • Eck, W. (1999): «The Bar Kokhba Revolt: the Roman point of view» i: Journal of Roman Studies 89, s. 76ff.
  • Schäfer, Peter, red. (2003): Bar Kokhba reconsidered, Tübingen: Mohr
  • Oppenheimer, Aharon (2003): «The Ban of Circumcision as a Cause of the Revolt: A Reconsideration» i: Schäfer, Peter, red.: Bar Kokhba reconsidered, Tübingen: Mohr
  • Faulkner, Neil (2004): Apocalypse: The Great Jewish Revolt Against Rome. Stroud, Gloucestershire, UK: Tempus Publishing, ISBN 0-7524-2573-0
  • Goodman, Martin (1987): The Ruling Class of Judaea: The Origins of the Jewish Revolt against Rome, A.D. 66–70. Cambridge: Cambridge University Press, hardcover, ISBN 0-521-33401-2; 1993 paperback, ISBN 0-521-44782-8
  • Marks, Richard (1994): The Image of Bar Kokhba in Traditional Jewish Literature: False Messiah and National Hero, University Park: Pennsylvania State University Press, ISBN 0-271-00939-X
  • Ussishkin, David (1993): «Archaeological Soundings at Betar, Bar-Kochba's Last Stronghold» i: Tel Aviv. Journal of the Institute of Archaeology of Tel Aviv University, 20, 66ff.
  • Yadin, Yigael (1971): Bar-Kokhba: The Rediscovery of the Legendary Hero of the Second Jewish Revolt Against Rome. New York: Random House, hardcover, ISBN 0-394-47184-9; London: Weidenfeld and Nicolson, 1971 hardcover, ISBN 0-297-00345-3.
  • Mildenberg, Leo (1984): The Coinage of the Bar Kokhba War. Sveits: Schweizerische Numismatische Gesellschaft, Zurich, hardcover, ISBN 3-7941-2634-3.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]