Hopp til innhold

Aram-Damaskus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Zakkurstelen er et av vitnemålene etter oldtidsriket Aram-Damaskus.

Aram-Damaskus var et arameisk oldtidsrike rundt Damaskus i dagens Syria som eksisterte fra slutten av 1100-tallet f.Kr. og fram til 734 f.Kr. Kilder for dette riket kommer fra tekster som kan bli delt i tre kategorier: assyriske annaler; arameiske tekster, og den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente).

Den største andelen av tekstkilder kommer fra Assyria. Det er imidlertid ofte flere kopier av de samme tekstene. Mange av tekstene er annaler fra assyriske konger som Salmanassar III, Adad-Nirari III, og Tiglat-Pileser III. Tekstene nevner Aram-Damaskus fra et assyrisk perspektiv, men er på mange måter informative om styrken til dette riket og gir flere navn på dets herskere.

Arameiske kongeinskripsjoner er sjeldne, og kun en kongelig stele fra Aram-Damaskus har blitt behørig identifisert — Tel Dan-stelen. Andre kilder på arameisk som har kastet lys over historien til Aram-Damaskus inkluderer to «bytte-inskripsjoner» så fjernt fra hverandre som Eritrea og Samos, og Zakkurstelen. Den hebraiske Bibelen gir flere detaljerte redegjørelser fra historien til Aram-Damaskus, hovedsakelig dets forhold og politikk mot oldtidens Israel. Kildene for den tidligste historie er bortimot ikkeeksisterende. I en annal datert til Tiglat-Pileser I (1114-1076 f.Kr.) kan det leses at det arameiske folket begynte å bosette seg i den sørlige halvdelen av hva som er dagens Syria. Det er også tekster i Bibelen som nevner kong David av Israels kamper mot arameere i sørlige Syria på 900-tallet f.Kr., se Andre Samuelsbok 9:6-19.

De første pålitelige dataene som kan bli funnet på 800-tallet f.Kr. da arameiske, assyriske og hebraiske tekster nevner en stat med hovedstad i Damaskus. Denne staten hadde tilsynelatende nådd sitt høydepunkt på slutten av 800-tallet f.Kr. under sin konge Hasael som i henhold til assyriske tekster kjempet mot assyrere, og i henhold til arameiske tekster hadde en del innflytelse over den nordsyriske staten Unqi,[1] og i henhold til hebraiske tekster, erobret hele Israel.[2] I sørvest nådde Aram-Damaskus over det meste av Golanhøyden og til Genesaretsjøen.[3]

På 700-tallet f.Kr. hadde kong Resin, var den siste kungen av Aram-Damaskus, vært underlagt Tiglat-Pileser III, konge av Assyria.[4] En gang rundt 732 f.Kr. allierte han seg med Pekah, konge av Israel, for å angripe Akas, konge av Judea. Akas appellerte derimot til Tiglat-Pileser III for hjelp, noe den assyriske kongen gjorde etter Judea underkastet seg og betalte tributt til Assyria.[5] Som et resultat angrep assyrerne Aram-Damaskus og underla seg riktet direkte.[4] I henhold til Andre Kongebok 16:9[6] ble befolkningen deportert og Resin henrettet. Dette er bekreftet av Tiglat-Pileser III i hans nedtegnelser i sine inskripsjoner.[7]

Arkeologiske undersøkelser av Aram-Damaskus har vist nesten ingenting. Utgravninger i Damaskus er vanskelig å utføre på grunn av den moderne bosetningen i byen. Andre byer i riket har ikke blitt positivt identifisert fra tekstlige kilder, og utgravninger av jernalderfunn rundt Damaskus er bortimot ikkeeksisterende. Den materielle kulturen til steder lengre sør, som eksempelvis Tell-Ashtara, Tell er-Rumeith, et-Tell, Tel-Dan, og Tell el-Oreme, viser ikke mange trekk som skiller seg fra den materielle kulturen i nordlige Israel.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Pritchard, James B. red. (1955): Ancient Near Eastern Texts Relating to the Old Testament, 3. utg.; Princeton NJ: Princeton University Press, ss. 246.
  2. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 11:33 Arkivert 16. november 2011 hos Wayback Machine.
  3. ^ Richard, Suzanne (2003): Near Eastern Archaeology: A Reader (innb.). Eisenbrauns. s. 377. ISBN 1575060833.
  4. ^ a b Grabbe, Lester L. (2007): Ancient Israel: What Do We Know and How Do We Know It?, New York: T&T Clark: ss. 134
  5. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 16:7-9
  6. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 16:9
  7. ^ Pritchard, James B. red. (1969: Ancient Near Eastern Texts Relating to the Old Testament, 3. utg.; Princeton NJ: Princeton University Press, ss. 283.
Autoritetsdata