Libanon-krigen (2006)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Libanon-krigen
Libanon-krigen
Røyk over Tyr etter et israelsk bombeangrep
Dato 12. juli - 14. august[1] 2006
Sted Libanon og nordlige deler av Israel
Resultat
Begge parter anså seg selv som seirende[2]

Våpenhvile under oppsyn av FN.

Utplassering av libanesiske og internasjonale styrker i Sør-Libanon, fungerende buffersone etablert.
Omfattende skader på libanesisk infrastruktur.
FNs resolusjon 1701 kaller for avvæpning av Hizbollah.
Territoriale endringer
Hizbollah trakk seg ut av Sør-Libanon, og ble erstattet av UNIFIL og den libanesiske hæren. Israelsk okkupasjon av grensebyen Ghajar (inntil 2010)[3]
Parter
Israel Israel 22px Hizbollah
Amalbevegelsens flagg Amal[4]
Palestina PFLP-GC
Den islamistiske rettsunions flagg ICU[5]
Libanons kommunistpartis flagg LCP[6]
Iran IRGC[7][8][9]
Det muslimske brorskaps emblem MB
Kommandanter
Ehud Olmert
Amir Peretz
Dan Halutz
Moshe Kaplinsky
Udi Adam
Eliezer Shkedi
David Ben Ba'ashat
Hassan Nasrallah
Imad Mughniyeh
Ahmed Jibril
Tap
Israel Israel
DREPTE
Sivile: 44
Soldater: 121
SÅREDE
Soldater: 628
Sivile: 1489 (33 alvorlig)
Libanon Libanon
DREPTE
Sivile: 1191
Stridende: 500-700 (inkludert 28 fra den libanesiske hær)
Irans revolusjonsgarde: 9
SÅREDE
Stridende: ukjent
Sivile: 4409


Militære operasjoner under Libanon-krigen 2006
Zar'it-Shtula-raidet - Opération Baliste - Slaget om Marun ar-Ras - Slaget om Bint Jbeil - Angrepet mot Qana - Slaget om Ayta ash Shab - Baalbek-operasjonen - Tyr-raidet - Slaget om Marjayoun - Operasjon Endre kurs 11 - Slaget om Wadi Saluki

Libanon-krigen eller Israel–Libanon-krigen 2006 (også kjent som «julikrigen» i Libanon og «den andre Libanon-krigen» i Israel) var en militær konflikt i Libanon og nordlige deler av Israel, som primært stod i mellom Hezbollah-militsen og Israel. Konflikten utspant seg sommeren 2006. FN forhandlet frem en våpenhvileavtale som trådte i kraft 14. august 2006. Konflikten startet med at Hizbollah skjøt raketter inn i det nordlige Israel og tok til fange to israelske soldater, sersjantene Ehud Goldwasser og Eldad Regev, som førte til et massivt luftangrep fra Israel mot mål i Libanon, luft- og marineblokade av landet[10] og en bakkeinvasjon av Libanon syd for Litani-elven, mens Hizbollah sendte raketter mot mål i nordlige deler av Israel og førte geriljakrig mot den israelske hæren.

Israel opphevet blokaden av Libanon 8. september 2006 og 1. oktober 2006 trakk de israelske styrkene seg ut av mesteparten av de okkuperte områdene, men fortsatte å okkupere byen Ghajar.[3]

Det er ikke enighet om størrelsen av tapene blant partene. Mens Israel hevder at Hizbollah mistet rundt 600 soldater[11] hevder geriljaen selv at den bare mistet rundt 250.[12] FNs offisielle estimat for Hizbollahs menneskelige tap ligger på 500 eller mindre.[13] Flertallet av de libanesiske ofrene var sivile, mens flertallet av de israelske ofrene var soldater.[14]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Se andre artikler

   

Målet for offensiven[rediger | rediger kilde]

Konfliktområder

Fra starten av operasjonen understrekte Ehud Olmert at et av målene med offensiven var å gjenopprette Israels avskrekkende effekt. Etter at Israel trakk seg ensidig ut av Sør-Libanon i 2000, hadde Hizbollah vokst betydelig.

I en tale i Knesset den 17. juli presenterte Olmert de fem hovedmålene med offensiven.[trenger referanse]

  • En fullstendig våpenhvile.
  • Utplassering av libanesiske styrker i Sør-Libanon.
  • Tvinge Hizbollah ut av Sør-Libanon.
  • Få en slutt på de stadige rakettangrepene mot Nord-Israel.
  • Få løslatt Eldad Regev og Ehud Goldwasser, som tidligere ble kidnappet av Hizbollah

Senere ble målene imidlertid endret litt;

  • Istedet for å fjerne Hizbollah fra hele Sør-Libanon, skulle fokuset primært ligge på å tvinge Hizbollah nord for Litani-elva og ødelegge organisasjonens infrastruktur og utposter langs grensen. Å påføre organisasjonen menneskelige tap var også et mål.
  • På initiativ fra Israels utenriksminister Tzipi Livni gikk Olmert med på å arbeide for utplassering av internasjonale styrker i Sør-Libanon, sidestilt med den libaneske hæren.

Hizbollah hadde derimot som mål å bytte de tilfangetatte israelske soldatene mot palestinske fanger i israelske fengsler. En regner også med at angrepene fra Hizbollah er ment å styrke organisasjonens stilling i Libanon, øke statusen blant antiisraelske grupper, og å sende et signal fra organisasjonens venner og allierte, Iran og Syria, til hovedmotstanderne Israel og USA.[15]

Kamphandlingene[rediger | rediger kilde]

12. juli[rediger | rediger kilde]

Kart over området hvor israelske soldater ble kidnappet. Episoden markerte begynnelsen på krigen.

Hizbollah avfyrte Katyusha-raketter fra det sørlige Libanon over grensen og inn i Israel, rettet mot den israelske byen Shloi og områder i Shebaa.

Under Zar'it-Shtula-raidet klarte så geriljasoldater å fange to israelske soldater, før de trakk seg tilbake inn i Libanon. Hizbollah utførte deretter angrep mot israelske grenseutposter, hvor åtte israelske soldater ble drept og to andre ble skadet, og angrepet ble slått tilbake.[16] Den israelske statsministeren, Ehud Olmert, beskrev dette som en krigserklæring.

Israel svarte på fangetagelsen ved å bombe Hizbollah-posisjoner i det sørlige Libanon, samt sende styrker inn i det sørlige Libanon for første gang siden tilbaketrekningen derfra i 2000. Israel begynte å innkalle reservestyrker for å svare på angrepet.

I løpet av 36 timer var flesteparten av Hizbollahs middeldistanse-raketter i Beeka-dalen ødelagt av israelske bombeangrep.[17]

13. juli[rediger | rediger kilde]

Etter en natt med israelske flyangrep mot mål i Sør-Libanon angrep israelske fly rullebanen på den internasjonale flyplassen i Beirut og sørget for at denne ble stengt. Rapporter indikerte et høyt antall sivile drepte i byer og landsbyer i det sørlige Libanon, med opptil 35 personer rapportert drept som følge av de israelske angrepene.

Israel annonserte en luft- og sjøblokade av Libanon, og insisterte på at Hizbollah ikke skulle være i stand til å returnere til sine tidligere stillinger langs de internasjonale grensene mellom Libanon og Israel.

Den amerikanske presidenten forsvarte Israel sin rett til å forsvare seg mot angrep, mens Frankrike, Russland og EU alle var kritiske til det de mente var en uforholdsmessig kraftig maktbruk fra israelsk side.

Om kvelden traff en rakett den israelske byen Haifa. Hizbollah nektet å ha avfyrt denne.

14. juli[rediger | rediger kilde]

Hizbollahs leder Hassan Nasrallah lovet en «åpen krig» mot Israel etter at hans kontorer i Beirut ble bombet av israelske fly. Dette angrepet var ett av flere israelske angrep over hele Libanon. Broer, veier, drivstoffdepoter og flyplasser ble angrepet. Antallet sivile drepte steg til over 50. FNs sikkerhetsråd ble innkalt til et krisemøte for å forsøke å stoppe det israelske angrepet.

En Hizbollah-rakett traff et israelsk krigsskip utenfor den libanesiske kysten.[18] Et egyptisk lasteskip i området skal også ha blitt truffet i dette angrepet.

Irans president, Ahmadinejad, advarte Israel mot at ethvert angrep på Syria (som mange vurderer å være blant Hizbollahs hovedsponsorer) vil provosere fram en «voldsom reaksjon».

15. juli[rediger | rediger kilde]

Israel utvidet sine angrep til å omfatte et stort antall mål, inkludert den nordlige havnebyen Tripoli. Atten libanesiske sivile som flyktet fra en landsby utenfor Tyr ble drept da israelske helikoptre avfyrte raketter mot kjøretøyene deres. Israelske krigsfly bombet også en grenseovergang mellom Libanon og Syria.

Hizbollahs hovedkvarter i Beirut ble ødelagt av bomber. Hizbollah svarte på angrepet med å avfyre raketter som traff den israelske byen Tiberias. Aldri før hadde Hizbollah stått bak et rakettangrep som hadde nådd lenger inn i Israel.

Den arabiske ligas generalsekretær Amr Moussa uttalte at fredsprosessen i Midtøsten var død, og forlangte at FNs sikkerhetsråd løste krisen. Libanons statsminister kalte landet sitt for et «katastrofeområde» og bad om internasjonal hjelp.

Europeiske og arabiske land og USA begynte å evakuere sine borgere fra Libanon.

16. juli[rediger | rediger kilde]

Kart som viser steder i Israel som ble truffet av raketter avfyrt fra libanesisk jord frem til og med den 16. juli

Hizbollah-raketter drepte minst ni israelere og såret dusinvis i den israelske byen Haifa i det verste angrepet mot Israel siden kampene startet. Senere på dagen ble også byene Afula, 50 km fra grensen, og utkantene av Nasaret rammet av raketter. Elleve barn og syv voksne ble drept i et israelsk flyangrep på en bilkortesje i Sør-Libanon, ifølge UNIFIL-styrkene der.[19]

Israelske fly angrep tv-stasjonen til Hizbollah og en stor kraftstasjon i forstedene til Beirut. I angrep mot Tyr skal minst 16 ha blitt drept[20], mens angrep nær grensen mot Syria førte til syv drepte, inkludert canadiske statsborgere. Bensindepoter ved flyplassen i Beirut ble satt i brann av angrep.

Iran kom med nok en advarsel til Israel om at et angrep mot Syria ville ende med «ubeskrivelige tap».

En FN-delegasjon, med blant andre Terje Rød-Larsen, begynte samtaler med Hizbollah – bl.a. om frisettelse av de to israelske soldatene.[21]

17. juli[rediger | rediger kilde]

Israelske angrep mot militærbaser ved Tripoli tok livet av minst ni libanesiske soldater. Byen Baalbek ble også angrepet, noe som førte til nye sivile tap.[22] Israel gjennomførte også harde angrep mot havnen i Beirut, igjen med sivile tap.[23] Libanesiske fabrikkbygninger skal også ha blitt rammet av israelske bomber, bl.a. i byen Saida.[24]

FNs generalsekretær Kofi Annan og Storbritannias statsminister Tony Blair tok til orde for en internasjonal fredsstyrke i Sør-Libanon.[25]

Raketter avfyrt av Hizbollah traff de israelske byene Haifa, Tiberias, Safed og Akko. I Haifa traff en rakett et bolighus som falt sammen. Ubekreftede meldinger fortalte at raketter skal ha slått ned på de sørlige delene av Golanhøyden. Israelske styrker skal også ha rykket inn i de sørlige delene av Libanon for å angripe Hizbollah-baser der.[26]

Libanesisk tv rapporterte at et israelsk fly ble skutt ned over Beirut.[27] Dette ble benektet av Israel, som sa at ingen av deres fly var savnet.

To libanesiske sivile skal ha blitt drept da en israelsk rakett traff kjøretøyet deres i det sørlige Libanon.[28] Tallet på drepte libanesere passerte dermed 200 og mer enn 500 sårede.[29]

18. juli[rediger | rediger kilde]

Israelske flyangrep drepte 10 sivile libanesere, mens Hizbollah skjøt raketter mot 15 byer i det nordlige Israel.[30]

Elleve libanesiske soldater ble drept i israelske flyangrep i det østlige Beirut, mens seks døde ble hentet ut fra ruiner etter israelske angrep mot byen Aitaroun. FN advarte mot en humanitær katastrofe.[31]

Israelske pansrede bulldosere ødelegger en av Hizbollahs bunkere.

19. juli[rediger | rediger kilde]

Over 70 raketter traff det nordlige Israel i byene Haifa, Tiberias, Karmel og Akko.[32] Israelske flyangrep drepte 50 sivile og en Hizbollah-soldat i flyangrep.[33]

I kamper på den libanesiske siden av grensen ble to israelske soldater drept og to skadet i sammenstøt med Hizbollah-soldater.[34]

Maroun al-Ras inntas av israelske styrker.

20. juli[rediger | rediger kilde]

Libanons forsvarsminister sa at den libanesiske hæren ville svare på en israelsk invasjon av landet.[35]

To britiske TV-journalister og deres lokale libanesiske assistenter ble bortført av Hizbollah-soldater i Beirut.[36]

I kamper inne i Libanon, i Aita Shaab-området, ble to israelske soldater drept og ni såret i harde kamper med Hizbollah-soldater. Hizbollah sendte flere raketter mot Haifa, Safad og Naharaya.[37] Israelske fly slapp i alt 23 tonn med bomber over en bunker i Beirut i et forsøk på å drepe Hizbollah-lederen Hassan Nasrallah.[38]

Amerikanske marinesoldater kom til Beirut. Dette var første gang på 23 år at amerikanske soldater var i Libanon. Sist var i 1983, da en bombe fra Hizbollah tok livet av 241 amerikanske soldater.[39]

21. juli[rediger | rediger kilde]

En israelsk soldat ble funnet død i sør-Libanon.[40] Israel begynte å innkalle store forsterkinger, og sendte dem til grensen mot Libanon.[41]

Hizbollah traff Haifa med 10 raketter. 20 ble såret i dette angrepet.[42]

22. juli[rediger | rediger kilde]

Israelske styrker tok kontrollen over enkelte landsbyer i Sør-Libanon.[43]

23. juli[rediger | rediger kilde]

Katyusha-raketter tilhørende Hizbollah, like før de blir ødelagt av et israelsk fly.

Israelske fly bombet mistenkte Hizbollah-baser i byen Sidon og flere forsteder til Beirut.[44] En FN-soldat ble hardt skadet av håndvåpenild.[45]

To sivile israelere ble drept etter at Hizbollah-raketter traff Haifa.[46]

24. juli[rediger | rediger kilde]

Flere sivile israelere ble såret etter at Hizbollah-raketter traff Nahariya, Tiberias, Haifa og Shlomi. En israelsk soldat ble drept i sammenstøt med Hizbollah-soldater i byen Maroun al-Ras.[47] I byen Bint Jbail sør i Libanon raste det harde kamper mellom israelske styrker og Hizbollah-militsen.[48] Et israelsk Apache-helikopter styrtet i det nordlige Israel, begge ombord omkom.[49]

Hizbollahs leder Hassan Nasrallah uttalte at han prioriterte en våpenhvile, og at han var åpen for å diskutere frem en avslutning på krigen. Israels forsvarsminister Amir Peretz sa at en omfattende invasjon av Sør-Libanon ikke var planen, men at flere mindre raid nær grensen var i vente. Han gjentok samtidig at Israels mål var å få Hizbollah bort fra grenseområdene, og at en internasjonal styrke skulle utplasseres som en buffer i området.[50]

25. juli – Israelsk angrep på FN-stilling[rediger | rediger kilde]

Israelske kampfly bombet en FN-stilling i Sør-Libanon. 4 FN-observatører, fra Østerrike, Canada, Kina og Finland samt seks libanesere, mistet livet i angrepet.[51] Israelske kampskip avfyrte også skudd mot en tyrkisk ferge utenfor Beirut.[52]

I kamper mellom israelske styrker og Hizbollah-militsen i den libanesiske byen Bint Jbail skal 20 Hizbollah-soldater ha blitt drept[53]

Hizbollah avfyrte 16 raketter mot Haifa. Fem israelere ble skadet i angrepet. Totalt 35 raketter slo ned i Nord-Israel i løpet av dagen, og 19 mennesker ble skadet i angrepene.[54]

Hendelsesforløp[rediger | rediger kilde]

En etterforskingsrapport gjengitt av BBC forteller om omstendighetene rundt angrepet på FN-stillingen[55]

Rapporten referert over sier at det var harde kamper i området for omtrent 6 timer før selve FN-stillingen ble truffet. I denne tiden kontaktet FN-personell Israels forsvar hele 10 ganger, og oppfordret dem til å stoppe å skyte mot FN-posten. FN hevder at etter hver samtale ble det forsikret at beskytingen skulle avsluttes. En foreløpig FN-rapport sier at 17 granater landet innen 1 km av posten, og 12 artilleri-runder landet nærmere enn 150m fra byggene, 4 av disse var direkte treff. Etter dette, ble FN-posten rammet av et laser-styrt-våpen avfyrt fra et Israelsk fly. Det irske utenriksdepartementet sier at en av dets offiserer i UNIFIL-styrken, ringte seks ganger til de israelske styrkene før angrepet. "On six separate occasions he was in contact with the Israelis to warn them that their bombardment was endangering the lives of UN staff in South Lebanon," jfr rapporter fra Reuters.[56]


Reaksjoner[rediger | rediger kilde]

Finlands president Tarja Halonen krevde at drapene på FN-observatørene ble etterforsket.[57] Også FNs generalsekretær Kofi Annan fordømte drapene. Jeg er sjokkert og dypt rystet over dette tilsynelatende overlagte angrepet mot en FN-observatørpost fra den israelske hærens side, sa han.[58]

Israelsk beklagelse[rediger | rediger kilde]

Den israelske statsministeren uttrykker ifølge AP «dyp beklagelse» over det han kaller «drap ved en feil» på FN-soldater i Sør-Libanon. Israel har satt igang en egen etterforsking av hendelsen.

27. juli[rediger | rediger kilde]

Minst en rakett skutt av Hizbollah slo ned i et kjemisk anlegg i den israelske byen Kiryat Shmone.[59]

29. juli[rediger | rediger kilde]

Israelske styrker tok kontroll over byen Maroun al-Ras.[60]

En familie med en libanesisk kvinne og hennes 6 barn ble alle drept da et israelsk F16-fly bombet et hus i byen Nabatiyeh.[61]

Israel trakk sine styrker ut av Bint Jbeil, for å returnere noen dager senere.

30. juli[rediger | rediger kilde]

Angrepet mot Qana: 60 sivile libanesere ble drept i et luftangrep mot en bygning i den sørlibanesiske byen Qana. 27 av disse var barn, ifølge nyhetsbyrået Reuters.[62] 14 sivile israelere ble såret da Hizbollah avfyrte over 140 raketter mot byene Kiryat Shmona, Haifa, Nahariya og Acre.[63]

Libanesiske styrker skøt mot israelske helikoptre i Bekaadalen som forsøkte å landsette israelske bakkestyrker der. Ingen av helikoptrene ble ødelagt, og Israel svarte med å angripe området med bombefly[64]

Like før midnatt gikk Israels statsminister med på en pause i kamphandlingene på 48 timer. Dette skjedde etter et møte mellom USAs utenriksminister Condoleezza Rice og israelske ledere. Pausen ble begrunnet med et ønske om å etterforske omstendighetene rundt angrepet mot Qana.[65]

31. juli[rediger | rediger kilde]

Et israelsk angrep mot landsbyen Qasmiyeh nord for Tyr drepte en libanesisk soldat og såret tre andre.[66] Tre israelske soldater ble såret i kamper med Hizbollah-milits i Kafr Kila-området i Sør-Libanon. En antitankrakett traff et pansret kjøretøy.[67] Israel brøt senere sin selvpålagte "våpenhvile" og gjennomførte luftangrep mot mål i Sør-Libanon.[68]

1. august[rediger | rediger kilde]

Under kamper i de libanesiske landsbyene Taibe, Addaisseh og Rob Thalantheen, mellom israelske styrker og Hizbollah-milits, ble 20 Hizbollah-soldater drept. Kamper foregikk også i området Aita al-Shaab og landsbyen Kfar Kila.[69] Tre israelske soldater ble drept i kampene i Aita al-Shaab.[70]

2. august[rediger | rediger kilde]

Israelske stridsvogner på vei inn i Libanon i august.

Israelske kommandosoldater gjennomførte et raid mot et sykehus i den libanesiske byen Baalbek, som regnes som en av de viktigste byene for Hizbollah. I raidet ble fem mistenkte Hizbollah-medlemmer tatt til fange, samt 19 Hizbollahkrigere drept. Aksjonen skjedde på mistanke om at de to tilfangetatte israelske soldatene befant seg der. Hizbollah hevdet at 4 israelske soldater ble drept i kampene, noe Israel avviste.[71][72][73] Ifølge libanesiske kilder ble 15 sivile drept eller såret i luftangrep mot landsbyen Jammaliye.[74] Libanesiske kilder uttalte at aksjonen mot Baalbek skjedde i et forsøk på å fange sentrale Hizbollah-medlemmer.[75]

Tre libanesiske soldater ble drept i et israelsk luftangrep.[76]

20 000 israelske soldater gikk inn i Sør-Libanon i et forsøk på å ta et område 30 km innover i landet, nord til Litani-elven. Angrepet ble støttet av helikoptre, kampfly og stridsvogner.[77]

En rakett skutt av Hizbollah traff Vestbredden, mer enn 100 km fra grensen, det lengste Hizbollah har skutt en rakett. Raketten traff et område mellom byene Beit She'an og Jenin. Andre steder i det nordlige Israel ble 6 mennesker såret av minst 63 raketter.[78]

Irans president Mahmoud Ahmadinejad uttalte at «Selv om hovedløsningen er å eliminere det sionistiske regimet, må man i denne situasjonen få en våpenhvile på plass». Presidenten uttrykte også at «Utenlandske styrker er ikke akseptable om de ikke bygger på FNs regler og den territorielle integriteten til Libanon». Fra israelsk hold ble Iran beskyldt for å forsøke å samle hele regionen bak Hizbollah, og det ble uttalt at «Et nederlag for Hizbollah er et nederlag for iranske interesser».[79]

4. august[rediger | rediger kilde]

Israelsk raid mot Hizbollah i Tyr, hvor 27 Hizbollah-krigere ble drept.

6. august[rediger | rediger kilde]

Bil som ble brukt av Hizbollah til transportere raketter som ble tatt av israelske styrker den 8. august 2006. Bildet er tatt av Israels forsvar.

Israelske styrker går inn i Bint Jbeil for andre gang, denne gang med langt mindre tap enn i juli. Innen krigens avslutning var byen sikret.

Hizbollahs antitank-missiler i landsbyen Markabe ble ødelagt av israelske styrker.[80]

9. august[rediger | rediger kilde]

Utstyr erobret fra Hizbollah den 9. august.

Harde kamper ved Khiam.[81]

10. august[rediger | rediger kilde]

Slaget om Marjayoun; Israelske styrker okkuperer landsbyen.

I etterkant av slaget oppstod det en kontrovers da en libanesisk general ble arrestert og anklaget for høyforræderi for å ha drukket te sammen med israelske offiserer.[82]

11. august[rediger | rediger kilde]

Israelske bakkestyrker avanserte mot landsbyene Ghanourieh og Froun like sør for Litani-elva. Intense bakkekamper ved Laboune ble rapportert.[81]

12. august[rediger | rediger kilde]

Israel satte igang Litani-offensiven i Sør-Libanon, og i løpet av helgen ble antallet israelske styrker i Libanon tredoblet.[83][84][85] 24 israelske tropper ble drept og over 100 skadet i løpet av dagen. Fem ble drept når Hizbollah for første gang lyktes i å skyte ned et israelsk helikopter. Israel hevdet at over 50 Hizbollah-krigere ble drept og én tatt til fange, mens Hizbollah benektet disse tallene. Israel bekreftet at to stridsvogner var blitt ødelagt. Under dekning av intens artilleri-ild nådde israelske styrker Litani-elva. Hizbollah skjøt 250 raketter inn i Israel, og én israelsk sivil ble drept.[86] Harde kamper ble rapportert fra Kounin.[81]

13. august[rediger | rediger kilde]

Israelske stridsvogner og infanteri tok kontroll over Wadi Saluki etter harde slag. Stridsvognene ble angrepet av anti-tank-missiler fra toppen av åsene, men israelske styrker kjempet seg til toppen og stormer Hizbollahs posisjoner. 12 israelske soldater og 80 Hizbollah-krigere ble drept i kampene som skulle bli et av krigens mest kontroversielle emner.[87]

14. august[rediger | rediger kilde]

Israelske styrker på vei ut av Libanon den 26. august, 12 dager etter våpenhvilen.

Israels flyvåpen rapporterte at man hadde lyktes i å ta livet av lederen for Hizbollahs spesialstyrker, Sajed Dewayer. Hizbollah benektet dette.[88]

Fra Bint Jbeil ble det rapportert at det ikke var spor av Hizbollah.[89]

Senere på dagen trådte våpenhvilen i kraft.

Trefninger etter våpenhvileavtalen[rediger | rediger kilde]

Bombe som ble funnet i perioden mellom krigens avslutning og Israels tilbaketrekning fra Sør-Libanon. Bildet ble tatt av Israels forsvar den 5. september 2006.

15. august[rediger | rediger kilde]

Israelske styrker åpnet ild mot fire Hizbollah-krigere, hvorav tre av dem ble drept. Hizbollah skjøt 10 raketter mot Israel, men ingen av dem kom over grensen.[90]

18. august[rediger | rediger kilde]

Israelske tropper drepte seks Hizbollah-krigere i løpet av trefninger i Libanon. Det ble også rapportert at israelske fly hadde skutt missiler ved Baalbek.[91]

19. august[rediger | rediger kilde]

Israel utførte et kommandoraid i Beekadalen nær grensen til Syria for å forhindre våpenleveranser til Hizbollah. To israelske soldater og fire Hizbollah-krigere ble drept under operasjonen.[92]

Reaksjoner ifm krisen[rediger | rediger kilde]

Internasjonale reaksjoner[rediger | rediger kilde]

De amerikanske myndighetene var forsiktige i sin kritikk av Israel. De la skylden for krisen på Hizbollah, uttalte at Israel hadde rett til selvforsvar – men ba Israel om å være tilbakeholdne. På G8-møtet uttalte president Bush derimot for åpen mikrofon: "Det de må gjøre er å få Syria til å få Hizbollah til å slutte med denne dritten, og så er det over".[93] FNs generalsekretær Kofi Annan fordømte Hizbollah for angrepene ved grensen til Israel (også kalt den blå linje), som resulterte i tapte israelske liv og bortføringen av to israelske soldater. Dette er et brudd på fire av sikkerhetsrådets resolusjoner.[94]

Frankrike og Russland uttalte derimot at de israelske angrepene var "ute av proporsjoner". Norges statsminister Jens Stoltenberg kritiserte Israels angrep på Libanon og kalte bombing av sivile mål en "uforholdsmessig reaksjon".[95] Tidligere statsminister Bondevik stilte seg også bak Stoltenberg sin kritikk.[96]

Irans president advarte Israel om at ethvert angrep på Syria (av mange regnet blant Hizbollahs hovedsponsorer) ville provosere fram en "voldsom reaksjon".

På sitt møte i St. Petersburg kom lederne for G8-landene med en uttalelse der de ba Israel stanse sine militære operasjoner i Midtøsten. G8 ble også enige om en fordømmelse av Hizbollahs angrep på Israel. De ba videre om at fanger på begge sider ble satt fri.

Syria uttalte at "all aggresjon mot Syria vil bli møtt med et kraftig og direkte svar som ikke begrenses av verken tidsramme eller midler".

I Stockholm gikk en demonstrasjon mot krigen over i voldeligheter.[97]

Israels krigføring ble møtt med massiv kritikk i Latin-Amerika. Land som Chile, Mexico, Argentina og Brasil fordømte Israel.[98]

USAs president George W. Bush uttalte at Hizbollah startet konflikten, og at Israel gikk seirende ut av krigen. Presidenten anklagde også Syria og Iran for å støtte Hizbollah:

Sitat Ansvaret for det libanesiske folkets lidelser hviler [også] på Hizbollah's støttespillere, Iran og Syria. Styresmaktene i Iran støtter Hizbollah via finansiell hjelp, våpen og trening av soldater. Iran har gjort det klart at de ønsker en utslettelse av staten Israel. Vi kan bare forestille oss hvor mye farligere denne konflikten ville vært dersom Iran hadde atomvåpnene det ønsker seg.

Syria er også blant Hizbollah's støttespillere. Syria tillater iranske våpen å passere fritt gjennom dets territorium og inn i Libanon. Syrias ledere tillater Hizbollahs ledere å operere fra Damaskus og gir Hizbollahs sak politisk støtte. Syria støtter Hizbollah på bakgrunn av et ønske om å undergrave Libanons demokratisk valgte regjering og om å gjenskaffe sin posisjon som den dominerende makten i landet.

Sitat
– "President Discusses Foreign Policy During Visit to State Department". White House. August 14, 2006. http://georgewbush-whitehouse.archives.gov/news/releases/2006/08/20060814-3.html. Retrieved 2008-07-13.

Interne reaksjoner i Israel[rediger | rediger kilde]

Et tusentalls israelere marsjerte 16. juli gjennom Tel Avivs gater i protest mot Israels krigføring mot Libanon. Demonstrasjonen var arrangert av flere israelske pasifist-grupper.[99] Samtidig viste en meningsmåling utført av avisa Maariv at hele 95 prosent av de spurte mener Israels militæroffensiv mot Hizbollah er «rettferdiggjort og korrekt.»[100]

Et mulig brudd på Folkeretten[rediger | rediger kilde]

Enkelte hevdet at Israel brøt med folkeretten under kamphandlingene. «Israel bryter folkeretten ved å bombe sivile bygg, og volden må stoppes», uttalte FNs nødhjelpssjef Jan Egeland[101] «Det israelske angrepet på Qana i Sør-Libanon er et klart brudd på folkeretten», uttalte Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre.[102] Stoltenberg fulgte opp Støre og kalte angrepet for «Meningsløst, tragisk og uakseptabelt», og fordømte også det han mente var Israels brudd på folkeretten[103] og kalte det senere for en krigsforbrytelse.

Andre kommentatorer mente at Israels krigføring i Libanon var i tråd med folkeretten.[104]

Krigsforbrytelser[rediger | rediger kilde]

FNs høykommissær for menneskerettigheter, Louise Arbour, uttalte at: det blir begått krigsforbrytelser i Libanon, Gaza og Israel.[105]

23. juli angrep israelske kampfly to Røde Kors-ambulanser med raketter. Ambulansene var tydelig merket, var kraftig opplyst, og hadde Røde Kors-merke på taket.[106]

Flere norske bistandsorganisasjoner og Den norske kirke fordømte angrepet på Qana. Hans Morten Haugen fra Kirkens Nødhjelp beskrev angrepet mot Qana som "en klar krigsforbrytelse".[107] Human Rights Watch la det hele og fulle ansvaret for hendelsen i Qana på Israel[108] og kalte det senere for en krigsforbrytelse.[109]

Amnesty anklagde Hizbollah for målrettede angrep mot sivile med raketter, noe som regnes som krigsforbrytelse.[110] Louise Arbour antydet at det kunne komme anklager mot både Israel og Hizbollah for krigsforbrytelser i ettertid.[111]

Fosforbomber[rediger | rediger kilde]

Unser krigen kom det flere rapporter om at Israel trolig benyttet fosforbomber. Øyenvitner fortalte om sårede etter israelske bombeangrep med en type brannskader som kjennetegner fosforbomber. Den 22. oktober innrømte Israel at de hadde brukt fosforbomber mot militære bakkemål i Libanon.[112] Landet har ikke undertegnet den delen av Genevekonvensjonene som inneholder forbud mot bruk av slike våpen.

Propagandakrigen[rediger | rediger kilde]

Krisen utløste massiv propaganda fra begge sider om overgrep, samt gjensidig vilje til å fortsette krigen. En FN-post ble rammet 21. juli, og partene anklaget hverandre for angrepet.[113] 22. juli bombet Israel fjernsynsmaster i Libanon, og sendemaster for Hizbollahs fjernsynskanal Al-Manar ble ødelagt. Angrepet mot Qana 30. juli skapte også massive reaksjoner, noen er gjengitt her hos BBC

Hizbollah[rediger | rediger kilde]

Hizbollah sin leder, Hassan Nasrallah, proklamerte at Israel ikke vet hva de står ovenfor og at Hizbollah kommer til å bruke alle tilgjengelige midler for å forsvare sitt hjemland og sitt folk.[114]

Israel[rediger | rediger kilde]

Israel lovet å fortsette angrepene så lenge de ser det nødvendig for å la angriperne betale en høy pris for sine angrep mot den israelske staten. Israel anklaget også Syria og Iran for å ha utstyrt Hizbollah med mer avanserte raketter.[115]

Israel proklamerte at de kjempet om "terror-hovedstaden" når israelske styrker slåss med soldater fra Hizbollah i den libanesiske landsbyen Bint Jbail[48]. 1. august uttalte Ehud Olmert at "Midtøstens utseende er endret".[116] I en annen uttalelse, samme dag, sa Olmert at "Israel vinner krigen mot Hizbollah"[117]

1. august ble Hizbollahs tv-kanal Al Manar hacket av israelere. Bilder med påstander om at Hizbollah-leder Hassan Nasrallah er en løgner ble vist frem, samt bilder av angivelige lik av medlemmer i Hizbollahs spesialstyrker.[118] Radiosendinger i Libanon ble også overtatt på tilsvarende måte, for å sende ut følgende budskap: «Hassan sendte uforberedte menn til å slåss mot den israelske hæren – en hær av stål. Ikke hør på hans propaganda, tenk et øyeblikk, reflekter og kom ned på jorden».[119]

USA[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske presidenten George W. Bush uttalte at Syria er "roten til alt ondt".[120]

Syria[rediger | rediger kilde]

Syriske myndigheter uttalte at en israelsk invasjon av Libanon vil medføre storkrig.[121]

Resultater av krisen[rediger | rediger kilde]

Militært utfall[rediger | rediger kilde]

En israelsk rapport (Winograd-komiteen) konkluderte i 2008 med at den israelske ledelsen gjorde flere alvorlige feil i løpet av krigen.[122] Rapporten konkluderte med at Israels regjering og militære begikk alvorlige feil i beslutningsprosessen under krigen, og at den israelske hæren var ikke forberedt på den siste offensiven som ble iverksatt rett før våpenhvilen trådte i kraft.[122] Israels daværende utenriksminister Tzipi Livni uttalte til undersøkelseskommisjonen at hun trodde krigen bare skulle vare i noen timer.[123] Israels statsminister Ehud Olmert gav landets fagmilitære sjefer skylden for at mye gikk galt under krigen.[124] Likudpolitikeren Yuval Steinetz omtalte den som «den mest hjelpeløse krigen i Israels historie».[125] To israelske generaler måtte forlate sine stillinger som følge av krigen.[126]

I juli 2007 avviste Ehud Olmert anklagene, og hevder at Israel oppnådde alle de forhåndsbestemte politiske målene.[127] Det ble blant annet hevdet at den siste offensiven i krigen, som nådde elva Litani, påvirket FNs resolusjon 1701 til å inkludere avvæpning av Hizbollah[128], et syn støttet av en amerikansk talsmann.[129] Resolusjonen kalte blant annet for gjenetablering av UNIFIL-styrken, utplassering av libanesiske tropper i Sør-Libanon, israelsk tilbaketrekning i takt med denne utplasseringen, at ingen militante grupper skulle oppholde seg i Sør-Libanon, opprettelse av en embargo av våpen på vei til libanesiske militante grupper, og forbud for Hizbollah i å gjenetablere seg sør for Litani-elva.[130] Hizbollah ble ikke avvæpnet, men organisasjonen trakk seg ut av områdene sør for Litani-elva. Israel trakk seg ut gradvis etterhvert som UNIFIL og den libanesiske hæren overtok kontrollen over området[131], og i september oppgav Israel blokaden av Libanon. Den 1. oktober hadde Israel trukket seg ut av de okkuperte områdene i Sør-Libanon, bortsett fra den nordlige halvdelen av grensebyen Ghajar. Begge parter erklærte seg som seirende, og spørsmålet om hvem som vant krigen er fortsatt kontroversielt og gjenstand for debatt.

Den 27. august uttalte Hizbollahs leder Hassan Nasrallah at dersom han på forhånd hadde vært klar over at Zar'it-Shtula-raidet ville lede til krig, ville han latt være å beordre det. «Hadde vi visst at kidnappingen av soldatene ville føre til dette, ville vi definitivt ikke ha gjort det», sa han i forbindelse med et intervju med libanesisk TV. Da han fikk spørsmål om han hadde satt igang raidet dersom det bare var 1 prosent sjanse for krigsutbrudd, uttalte han følgende: «Nei, definitivt ikke, av humanitære, moralske, sosiale, sikkerhetsmessige, militære og politiske årsaker.» [132] Samtidig gjorde Israels statsminister Ehud Olmert det klart at han hadde planlagt krigen så tidlig som mars.[133]

Con Coughlin fra Daily Telegraph rapporterte under krigen at det var vanskelig å fastslå Hizbollahs egentlige tapstall, ettersom organisasjonen angivelig forsøkte å underdrive de menneskelige tapene: «Hizbollah er desperat etter å skjule sine havarier fordi at de ønsker å gi et inntrykk av at de vinner krigen. Folk kan komme til en annen konklusjon dersom de visste at det virkelige omfanget av Hizbollahs tapstall.»[134] Patrick Bishop fra the Telegraph rapporterte at Hizbollahs «kultur av hemmelighold har forkledd den sanne antall av sine tap – begravelser av 'martyrer' blir forskjøvet å dempe virkningen av tap.»[135]

Libanon[rediger | rediger kilde]

Krater etter sprengte boligblokker i Dahieh Al Janubiya, en forstad av Beirut, to år etter Israels bombing i 2006

Krigen førte til massive skader på infrastrukturen i landet. Broer, veier, radarstasjoner, flyplasser ble skadet eller ødelagt i stort omfang. Pr 2. august var 750 000 mennesker fordrevet eller hadde flyktet fra sine hjem, hvilket er nesten en firedel av Libanons befolkning.[136] Turister fra mange europeiske og arabiske land forlot landet, og ble evakuerte gjennom massive redningsaksjoner blant annet ved bruk av vestlige krigsskip (se Opération Baliste for den franske evakueringsoperasjonen).

Libanons ulike religiøse retninger og folkegrupper forente krefter under krisen, og gikk sammen om å hjelpe de shiamuslimske flyktningene fra Sør-Libanon.[137]

En undersøkelse utført av den libanesiske dagsavisen L'Orient-Le Jour den 28. august, to uker etter undertegnelsen av våpenhvilen, viste at en tredjedel av libaneserne var overbevist om at krigen hadde styrket Hizbollah, mens de resterende to tredelene var uenige. 51 prosent ønsket at Hizbollah skulle avvæpnes, i denne gruppen var drusere og kristne sterkest representert.[138]

Det oppstod kontroversiell stemning i Libanon da Wikileaks avslørte at landets forsvarsminister hadde gitt USA råd om hvordan Israel kunne slå Hizbollah, og hvordan han på forhånd hadde planlagt å holde den libanesiske hæren utenfor kamphandlingene.[139]

Israel[rediger | rediger kilde]

121 israelske soldater ble drept under krigen (inkludert Ehud Golwasser og Eldad Regev, som ble kidnappet under Zar'it-Shtula-raidet), og 628 ble skadet. I tillegg ble 44 israelske sivile drept og 1489 skadet, 33 av dem alvorlig.

Krigsskipet INS «Hanit» ble truffet av et iransk C-802 sjømilsmissil den 14. juli. Fire israelske sjøfolk ble drept i eksplosjonen.

Fysiske skader fra rakett-angrep ble estimert til å være over en milliard kroner (pr 17. juli). Kostnadene til de militære operasjonene koster det samme etter. Børsen i Tel Aviv falt med 12% etter tre dagers krise. Turistene forsvant også fra Israel, som en følge av krisen. Dette rammet hele landet, ikke bare de områdene under trussel fra Hizbollah-raketter.[140]

Internasjonalt[rediger | rediger kilde]

Flere børser reagerte på krisen i form av at prisen på råolje steg.[141] Turister fra mange europeiske og arabiske land forlot landet.

Den arabiske verden så en voldsom økning i støtten til Hizbollah som en direkte følge av krisen, og som en reaksjon på amerikanske kommentarer om "et nytt Midtøsten".[142] Kampene mellom Hizbollah og Israel gjorde lederen av Hizbollah, Hassan Nasrallah, til en av de viktigste personene i Mistøsten".[143]

Utfall[rediger | rediger kilde]

USAs president George W. Bush erklærte at Hizbollah tapte krigen og at det ville komme en ny makt i Sør-Libanon.[144]
Syrias president Bashar al-Assad erklærte at Hizbollah gikk seirende ut av konflikten, og advarte Israel om fremtiden.

I kjølvannet av FN-våpenhvilen, kom det frem ulike syn på hvem som hadde vunnet eller tapt krigen. Iran og Syria hevdet at Hizbollah var den seirende part,[145] mens regjeringene i USA og Israel mente at Hizbollah hadde tapt krigen. George W. Bush hevdet at krigen ikke var noen seier for Hizbollah, og uttalte i den forbindelse at: Hvordan kan dere (Hizbollah) hevde å ha seiret, når dere tidligere var en stat i staten, trygt plassert i Sør-Libanon, og nå skal bli erstattet av den libanesiske hæren og en internasjonal styrke?[146]

Syrias president Bashar al-Assad uttalte at den arabiske motstanden mot Israel ville øke i styrke, og uttalte: Våpnene deres, krigsfly, raketter eller til og med atomvåpnet deres vil ikke beskytte dere i fremtiden.[147]

The Economist skrev at ved å overleve en sådan asymmetrisk militær konflikt med Israel, vant Hizbollah en militær og politisk seier. Magasinet hevdet videre at Hizbollah lyktes i å sende raketter inn i Israel, til tross for at Israel bombet dem kontinuerlig.[148]

Congressional Research Service konkluderte selv om Hizbollah's militære kapasitet hadde blitt vesentlig redusert, var organisasjonen fortsatt intakt som en potensiell geriljabevegelse: Observatører har notert seg at Hizbollahs ledere har hatt muligheten til å hevde en viss grad av 'seier', enkelt og greit fordi at de ikke hadde lidd et avgjørende tap.[149]

Historikeren John Keegan uttalte av krigens utkom ble "feilrapportert som et israelsk nederlag" på grunn av anti-israelsk skjevhet i internasjonal media. Han konkluderte at Hizbollah hadde lidd store tap, og at våpenhvilen gikk i effekt like før Israel hadde vippet Hizbollah helt ut av posisjonene sine.[150]

Charles Krauthammer, en politisk kommentator, siterte et intervju hvor Nasrallah innrømte at han ikke ville ha beordret kidnappingen av de israelske soldatene om han hadde visst at det ville føre til krig. Videre skrev han: "Nasrallahs innrømmelse, som har blitt sterkt underfokusert på i Vesten, klargjør det libaneserne allerede vet. Hizbollah kan ha vunnet propagandakrigen, men på bakken har de tapt. Kraftig". Han vektla også at Hizbollahs infrastruktur langs grensen til Israel var knust, at hundrevis av Hizbollahs beste krigere ble drept, og at mange libanesere var opprørt over at Hizbollah hadde fremprovosert en krig som i stor grad ødela landet.[151]

Michael Young, redaktør i den libanesiske avisen Daily Star, uttalte at Hizbollah hadde snudd "stanken av nederlag til duften av seier gjennom en effektiv propagandamaskin. Han hevdet at Hizbollah hadde ført såkalte forståsegpåere som trodde at Hizbollah vant, bak lyset. Han stilte også spørsmålstegn rundt hvor mye som skulle til før Hizbollah ville anerkjenne et militært nederlag.[152]

Den amerikanske militærstrategen og historikeren Edward Luttwak sammenlignet krigen i Libanon med Yom Kippur-krigen, som hadde begynt med et israelsk tilbakeslag, men utviklet seg i løpet av konflikten til å bli en seier for IDF og et arabisk nederlag. Han hevdet at selv om noen israelske stridsvogner var blitt ødelagt av missiler, hadde Israel likevel begrensede militære tap, og at Hizbollah hadde mislykkes i å påføre IDF massive tap eller å ta livet av et nevneverdig antall israelske sivile gjennom rakettangrep.[153]

Cambridge-professor Brendan Simms oppsummerte krigen på denne måten: "Hizbollah har lidd et tilbakeslag (men er for dyktig til å innrømme det), og israelerne har scoret en langsiktig suksess (men er for snever til å innse det)."[154]

Det amerikanske talkshowet The Young Turks omtalte krigen som en israelsk militær seier, og en propagandaseier for Hizbollah. Cenk Uygur påpekte at Israel hadde greid å drive Hizbollah nordover og opprette en bred buffersone i Sør-Libanon, mens Hizbollah hadde lyktes i å vinne propagandakrigen fordi at de hadde mulighet til å fortsette kampen på bakken og fortsette å skyte raketter inn i Israel helt til krigen tok slutt.[155]

Den kjente britiske journalisten og Midtøsten-korrespondenten Robert Fisk uttalte like etter våpenhvilen at: «Seieren som både israelske og amerikanske politikere og militære var klare til å innkassere, ser mer ut som et nederlag. Det inngikk ikke i Israels planer at Hizbollah skulle være en fortsatt militær trussel idet en våpenhvile trer i kraft».[156]

Den saudiarabiske journalisten Muhammad Al-Seif kom med følgende vurdering i avisen Al-Iqtisadiyya: «Krigen som for tiden bli utkjempet i Libanon har vist at mange av våre arabiske intellektuelle har et alvorlig problem med å definere kriteriene for seier og nederlag. Noen av dem er fremdeles overbevist om at Hizbollah, til tross for sine tap, har brakt ydmykelse og nederlag over Israel og knust myten om Israel som en uovervinnelig stat. Problemet gjentar seg selv, på nøyaktig den samme måten, og i nøyaktig den samme skikkelsen, i enhver krig som har blitt utkjempet av araberne. Nemlig at kriteriet for seier er dette: Så lenge som emblemet, den heltemodige lederen fremdeles lever, vil utfallet bli proklamert som en seier – uansett konsekvensene av krigen for befolkningen i henhold til tap av liv og eiendom.. Men jeg tror ikke at Hizbollah vant noen seier i det hele tatt.»[157]

De israelske soldatene[rediger | rediger kilde]

De to israelske soldatene som ble kidnappet som innledningen på krigen var Ehud (Udi) Goldwasser (født 18. juli) og Eldad Regev (født 16. august 1980). Goldwasser bodde i Nahariya i forkant av kidnappingen ved den libanesiske grensen. Han studerte til mastergrad ved Technion,[158] Israeli Institute of Technology ved universitet i Haifa. Det var samme sted som han tidligere tok bachelor innen miljøingeniørfaget.[159] Sammen med sine to yngre brødre og foreldrene bodde han i Sør-Afrika noen år som tenåring. Han giftet seg i 2005 med sin kone Karnit. Hun ble aktiv i en internasjonal kampanje for å få Goldwasser løslatt.[160][161]

Den 16. juli 2008 ble likene av Goldwasser og Regev utvekslet etter en overenskomst mellom Israel og Hizbollah, og de ble begravet dagen etter.[162]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Blokaden av Libanon ble hevet den 8. september, og israelske styrker trakk seg ut den 1. oktober.
  2. ^ Kilder:
  3. ^ a b CNN - UN peacekeepers: Israeli troops still in Lebanon. Publisert 01.10.2006.
  4. ^ Daily Star. "Timeline of the July War 2006". Retrieved April 17, 2007.
  5. ^ Haaretz - Leaked UN report: Somalis fought with Hezbollah in war. Publisert 16.11.2006.
  6. ^ Herbert Docena (2006-08-17). "Amid the bombs, unity is forged". Asia Times Online - Amid the bombs, unity is forged. "The LCP...has itself been very close to Hezbollah and fought alongside it in the frontlines in the south. According to Hadadeh, at least 12 LCP members and supporters died in the fighting."
  7. ^ klein, War dead flown to Iran, 7/24/06, The New York Sun,
  8. ^ Report: Iranian soldiers join Hizbullah in fighting
  9. ^ Iranian Advisers Influence Course of Lebanon/Israel Conflict
  10. ^ Lebanese Premier Seeks U.S. Help in LiftingBlockade 24. august 2006, Washington Post
  11. ^ "Lebanon Sees More Than 1,000 War Deaths" AP via Usti.net. http://news.usti.net/home/news/cn/?/world.mideast.misc/1/wed/bq/Alebanon-war-deaths.RYBR_GDS.html. "Israel initially said 800 Hezbollah fighters died but later lowered that estimate to 600."
  12. ^ "Army chief says Israel may have to confront Hezbollah attempts to re-arm" Associated Press. International Herald Tribune. 21 February 2007. http://www.iht.com/articles/ap/2007/02/21/africa/ME-GEN-Israel-Hezbollah.php.
  13. ^ Patrick Bishop (22 August 2006). "Peacekeeping force won't disarm Hizbollah" London: Telegraph.co.uk. http://www.telegraph.co.uk/news/main.jhtml?xml=/news/2006/08/22/wmid122.xml. Retrieved 2007-04-30. ""A UN official estimated the deaths at 500""
  14. ^ Dagbladet - Nok en israelsk general måtte gå (13.11.2006)
  15. ^ BBC News – Analysis: Hezbollah's big gamble. Publisert 17.07.2006.
  16. ^ Haaretz: Hezbollah kills 8 soldiers, kidnaps two in offensive on northern border
  17. ^ UPI.com – Israel forms corps for strategic strikes
  18. ^ NRK – Israelsk marinefartøy truffet. Publisert 14.07.2006.
  19. ^ Herald Sun – Jets 'incinerate' fleeing family. Publisert 16.07.2006.
  20. ^ NRK – 16 drept i israelsk angrep. Publisert 16.07.2006.
  21. ^ Aftenposten – Rød-Larsen i snakk med Hizballah. Publisert 17.07.2006.
  22. ^ Aftenposten – Nye israelske angrep mot Libanon i natt. Publisert 17.07.2006.
  23. ^ Aftenposten – To drept i havneangrep. Publisert 17.07.2006.
  24. ^ Al-Jazeera – Israel bombs Lebanese factories. Publisert 17.07.2006.
  25. ^ BBC News – UN calls for Lebanon peace force. Publisert 17.07.2006.
  26. ^ VG Nett - Haifa truffet av raketter igjen. Publisert 17.07.2006.
  27. ^ Reuters - Lebanese TV says Israeli aircraft shot down. Publisert 17.07.2006.
  28. ^ BBC News – 'Ten die' as Israel hits vehicles. Publisert 17.07.2006.
  29. ^ NRK – Drapstall i Libanon passerer 200. Publisert 17.07.2006.
  30. ^ BBC – Israeli jets in new Lebanon raids. Publisert 18.07.2006.
  31. ^ BBC – Day-by-day: Lebanon crisis – week one. Publisert 19.07.2006.
  32. ^ Tv2Nettavisen – Rakettskur mot Israel. Publisert 19.07.2006.
  33. ^ Tv2Nettavisen – 50 sivile drept i bombeangrep. Publisert 19.07.2006.
  34. ^ Tv2Nettavisen – To israelske soldater drept. Publisert 19.07.2006.
  35. ^ Tv2Nettavisen – Libanon parat til å bruke hæren. Publisert 20.07.2006.
  36. ^ Tv2Nettavisen – Briter bortført av Hizbollah. Publisert 20.07.2006.
  37. ^ Tv2Nettavisen – Harde kamper i Libanon. Publisert 20.07.2006.
  38. ^ Tv2Nettavisen – Kraftige bomber i Beirut. Publisert 20.07.2006.
  39. ^ Tv2Nettavisen – US Marines til Beirut. Publisert 20.07.2006.
  40. ^ Tv2Nettavisen – Israelsk soldat funnet død. Publisert 21.07.2006.
  41. ^ Tv2Nettavisen – Israel kaller inn forsterkninger. Publisert 21.07.2006.
  42. ^ Tv2Nettavisen – Bombet Haifa. Publisert 21.07.2006.
  43. ^ Tv2Nettavisen – Har tatt libanesiske landsbyer. Publisert 22.07.2006.
  44. ^ Tv2Nettavisen – Bomber libanesiske byer. Publisert 23.07.2006.
  45. ^ Tv2Nettavisen – FN-soldat hardt skadd. Publisert 23.07.2006.
  46. ^ Tv2Nettavisen – Hizbollah slår tilbake. Publisert 23.07.2006.
  47. ^ Tv2Nettavisen - Haifa bombet - igjen. Publisert 24.07.2006.
  48. ^ a b Tv2Nettavisen - Kjemper om «terror-hovedstad». Publisert 24.07.2006.
  49. ^ Tv2Nettavisen - Israelsk helikopter styrtet. Publisert 24.07.2006.
  50. ^ Nettavisen – Kjemper om «terror-hovedstad»
  51. ^ Tv2Nettavisen – Fire FN-soldater drept. Publisert 25.07.2006.
  52. ^ Tv2Nettavisen – Avfyrte varselskudd mot evakueringsbåt. Publisert 25.07.2006.
  53. ^ Tv2Nettavisen – 20 Hizbollah-soldater drept. Publisert 25.07.2006.
  54. ^ Tv2Nettavisen – 16 raketter mot Haifa. Publisert 25.07.2006.
  55. ^ BBC News – How UN Lebanon post was bombed. Publisert 27.07.2006.
  56. ^ Tv2Nettavisen – Drepte FN-styrker med overlegg. Publisert 26.07.2006.
  57. ^ Tv2Nettavisen – Krever gransking av FN-drap. Publisert 25.07.2006.
  58. ^ FN – Pressemelding fra Kofi Annan. Publisert 25.07.2006.
  59. ^ Tv2Nettavisen – Rakett traff kjemisk fabrikk. Publisert 27.07.2006.
  60. ^ After Maroun al-Ras battle, Bint-Jbail looms as next challenge
  61. ^ Aftenposten – Ni barn drept i Libanon. Publisert 29.07.2006.
  62. ^ VG Nett - 40 sivile drept i israelsk luftangrep. Publisert 30.07.2006.
  63. ^ VG Nett - 14 såret av Hizbollahs raketter i Israel. Publisert 30.07.2006.
  64. ^ Reuters – Lebanese army stops Israeli helicopters landing. Publisert 30.07.2006.
  65. ^ Aftenposten – Israel godtar 48 timers pause i bombingen. Publisert 30.07.2006.
  66. ^ VG Nett - Libanesisk soldat drept i angrep mot Sør-Libanon. Publisert 31.07.2006.
  67. ^ Reuters - Three Israeli soldiers hurt in new Lebanon fighting. Publisert 31.07.2006.
  68. ^ Aftenposten - Israel trosser bombepausen. Publisert 31.07.2006.
  69. ^ Guardian – Israeli troops kill 20 Hizbullah guerrillas. Publisert 01.08.2006.
  70. ^ SkyNews – 'There is no ceasefire'. Publisert 01.08.2006.
  71. ^ http://www.haaretz.com/hasen/spages/745332.html
  72. ^ Katz, Yaakov. «Israeli commando missions come out of shadows», The USA Today, 2006-08-13. Besøkt 2007-12-07
  73. ^ Harel, Amos, Zafrir Rinat, Yoav Stern. «Sayeret Matkal and Shaldag killed ten Hezbollah men in the Beqaa Valley», Haaretz, 2006-08-02. Besøkt 2009-03-11
  74. ^ Aftenposten – Israelsk aksjon mot sykehus i Baalbek. Publisert 02.08.2006.
  75. ^ Ynetnews.com – Lebanese: IDF tried to kidnap senior Hizbullah member. Publisert 02.08.2006.
  76. ^ Tv2Nettavisen – Tok Hizbollah-fanger. Publisert 02.08.2006.
  77. ^ The Australian – Israel starts 30km push in Lebanon. Publisert 02.08.2006.
  78. ^ Haaretz – Hezbollah missile strikes West Bank, some 100 km from border. Publisert 02.08.2006.
  79. ^ BA – Iran: Løsningen er å utslette Israel
  80. ^ HAARETZ – 5 soldiers killed in Lebanon over weekend
  81. ^ a b c UNOSAT Maps.web
  82. ^ Arrestation du responsable de la caserne de Marjayoun
  83. ^ To the Litani River; Heavy Fighting in Rashaf, Marjayoun – By Bill Roggio
  84. ^ Greenberg, Hanan (12 August 2006). Chief of staff: We tripled our forces in southern Lebanon. Haaretz. Besøkt 13. juli 2008.
  85. ^ Katz, Yaakov. «IDF troops advancing to Litani River», Jerusalem Post, 12 August 2006. Besøkt 2008-07-13
  86. ^ Lloyd de Vries, Lloyd (13 August 2006) War Rages Ahead Of Cease-Fire, CBS News
  87. ^ Katz, Yaakov. «Wadi Saluki battle - microcosm of war's mistakes», The Jerusalem Post, 2006-08-30. Besøkt 2007-12-14
  88. ^ IDF: Senior Hizbullah man killed before truce
  89. ^ THE DAILY STAR :: News :: Politics :: UNIFIL offers beacon of security in South
  90. ^ "IDF: Israeli soldiers kill 3 Hezbollah fighters"
  91. ^ Israel flies over Lebanon, but no airstrikes
  92. ^ Israeli raid endangers cease-fire deal
  93. ^ VG Nett - Bush for åpen mikrofon: - Må slutte med denne ditten. Publisert 17.07.2006.
  94. ^ Tv2Nettavisen – Hizbollah brøt fire FN-resolusjoner. Publisert 13.07.2006.
  95. ^ VG Nett - Holder Israel ansvarlig for nordmenns sikkerhet. Publisert 14.07.2006.
  96. ^ Tv2 Nettavisen - Bondevik kritiserer Israel. Publisert 17.07.2006.
  97. ^ Tv2Nettavisen – Voldelig fredsdemonstrasjon i Stockholm. Publisert 22.07.2006.
  98. ^ VG Nett - Enstemmig kritikk av Israel i Latin-Amerika . Publisert 01.08.2006.
  99. ^ Aftenposten – Israelere demonstrerte mot krigføringen. Publisert 16.07.2006.
  100. ^ Magazinet - Israels statsminister stadig mer populær. Publisert 21.07.2006.
  101. ^ Tv2Nettavisen – Sjokkert Egeland i ruinene. Publisert 23.07.2006.
  102. ^ Aftenposten – Norge fordømmer angrep på Qana. Publisert 23.07.2006.
  103. ^ Dagavisen – Meningsløst, tragisk og uakseptabelt. Publisert 31.07.2006.
  104. ^ Politisk.no: «Israel bryter ikke krigens regler»
  105. ^ Tv2Nettavisen – Krigsforbrytelser i Midtøsten. Publisert 21.07.2006.
  106. ^ Aftenposten – Israelsk angrep mot Røde Kors-ambulanser. Publisert 24.07.2006.
  107. ^ Dagsavisen – En klar krigsforbrytelse. Publisert 31.07.2006.
  108. ^ Reuters – Israel/Lebanon: Israel Responsible for Qana Attack. Publisert 31.07.2006.
  109. ^ BBC News – Qana bombs an Israeli 'war crime'. Publisert 31.07.2006.
  110. ^ The Independent – Hizbollah rocket attacks on Israelis 'war crimes'
  111. ^ Lebanonwire.com – Louise Arbour: Israel may be more to blame than Hezbollah
  112. ^ Dagbladet – Israel innrømmer bruk av fosforbomber. Publisert 22.10.2006.
  113. ^ Tv2Nettavisen – FN-post angrepet. Publisert 21.07.2006.
  114. ^ Aftenposten – Hizballah truer med å trappe opp. Publisert 17.06.2007.
  115. ^ Aftenposten – Alle som angriper skal betale en høy pris. Publisert 17.06.2007.
  116. ^ Ynetnews.com – Olmert: Face of Middle East has changed. Publisert 02.08.2006.
  117. ^ BBC News – Israel 'holds Hezbollah fighters'. Publisert 02.08.2006.
  118. ^ Vg Nett - Israelere kuppet Hizbollah-kanal. Publisert 02.08.2006.
  119. ^ Tv2Nettavisen - Israel hacket Hizbollah. Publisert 02.08.2006.
  120. ^ Tv2Nettavisen – Syria roten til alt ondt. Publisert 19.07.2006.
  121. ^ Tv2Nettavisen – Truer med storkrig. Publisert 23.07.2006.
  122. ^ a b ABC nyheter - Tilfreds Olmert går ikke av etter kritisk rapport. Publisert 30.01.2008.
  123. ^ Siste.no - Trodde krigen ville vare noen timer. Publisert 04.06.2007.
  124. ^ Siste.no - Skylder på generalene for Libanon-svikt. «Israels statsminister Ehud Olmert gir landets fagmilitære sjefer skylden for at mye gikk galt under krigen i Libanon i fjor.» Publisert 10.5.2007
  125. ^ Dagbladet - Anklagene hagler mot Ehud Olmert Publisert 16.08.2006.
  126. ^ Dagbladet - Nok en israelsk general måtte gå (13.11.2006)
  127. ^ Guardian – Lebanon war was a success, says Olmert Publisert 13.07.2007.
  128. ^ Israels utenriksdepartement – FAQ: The Second Lebanon War – One year later
  129. ^ HAARETZ – IDF's push into Lebanon changed UN resolution
  130. ^ Israels utenriksdepartement – What is UN Security Council Resolution 1701?
  131. ^ UNIFIL – UNIFIL Background
  132. ^ «Nasrallah sorry for scale of war», BBC News, 2006-08-27. Besøkt 1 November 2006
  133. ^ [1]
  134. ^ Coughlin, Daily Telegraph, 4 Aug 2006
  135. ^ Bishop, Daily Telegraph, 22 August 2006
  136. ^ Aftenposten – Israelske styrker i kamp på fem steder. Publisert 02.08.2006.
  137. ^ Al-Jazeera – Lebanon sees rare unity. Publisert 01.08.2006.
  138. ^ Lebanon: who won the war? Eric Silver, 16 October 2006 A poll published in the Beirut French-language daily L'Orient-Le Jour on 28 August, two weeks after the ceasefire, found only 33.3% of Lebanese convinced that the war had strengthened Hizbollah. 51% favoured disarming it. Support for disarmament was particularly strong among Hizbollah's perennial foes, the Druze (79%) and Christians (77%), but less so among Sunni Muslims (54%).
  139. ^ The Hindu: Secret cable leaks fuel tensions in Lebanon
  140. ^ Aftenposten – Israels økonomi er hardt rammet. Publisert 17.06.2007.
  141. ^ NA24.no – Krigen skremmer børsen. Publisert 17.07.2006.
  142. ^ Al-Jazeera - Arab street rallies behind Hezbollah. Publisert 01.08.2006.
  143. ^ Belfast Telegraph - How Israel’s bombing turned Hizbollah leader into a symbol of Muslim pride. Publisert 02.08.2006.
  144. ^ Bush: Hezbollah lost the war; it was part of broader global struggle
  145. ^ Syria and Iran claim victory over the West
  146. ^ George Bush – WhiteHouse – President Discusses Foreign Policy During Visit to State Department
  147. ^ Sana – Speech of President Bashar al-Assad at Journalists Union 4th Conference
  148. ^ The Economist – Nasrallah wins the war. Publisert 17.08.2006.
  149. ^ CRS Report for Congress
  150. ^ The Telegraph – Why Israel will go to war again – soon. Publisert 03.11.2006
  151. ^ Washington Post – Hezbollah's 'Victory'. Publisert 01.09.2006.
  152. ^ reason.com – Hoodwinked by Hezbollah. Publisert 24.08.2006.
  153. ^ The First Post – Again, Israeli gloom is misplaced. Publisert 18.08.2006.
  154. ^ Simms, Hezbollah have suffered a setback, Social Affairs Unit, 8/24/06
  155. ^ Se videoen fra talkshowet her
  156. ^ Dagbladet – Hviler våpnene? Publiser 15.08.2006.
  157. ^ Jewish Virtual Library – #50: Israeli Gains in the Hizballah War
  158. ^ For Families of Captives, a Long Wait in the Dark
  159. ^ «List of environmental engineering graduates», Technion, 2006-07-13.
  160. ^ MIDDLE EAST WAR: WIFE PLEA FOR SOLDIER
  161. ^ Kidnapped Soldier's Wife Seeks His Release
  162. ^ NRK – To soldater stedt til hvile Publisert 17. juli 2008

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]