FNs sikkerhetsråds resolusjon 242

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

FNs sikkerhetsråds resolusjon nr. 242 ble enstemmig vedtatt av FNs sikkerhetsråd den 2. november 1967, i etterkant av seksdagerskrigen. Den ble vedtatt under Kapittel VI av De Forente Nasjoners Pakt.[1] Resolusjonen ble utarbeidet av den britiske ambassadøren Lord Caradon, og ble valgt foran fire andre utkast som var under overveielse.[2]

Resolusjonen oppfordrer til «etablering av rettferdighet og varig fred i Midtøsten» som kan oppnås ved «innføringen av begge de følgende prinsipper:» «Tilbaketrekking av israelske væpnede styrker fra okkuperte territorier i den nylige konflikten» og: «Avslutning av alle krav eller stater i krigstilstand» og respekt for hver av statene i området sin rett til å leve i fred innenfor sikre og godkjente grenser. Egypt, Jordan, Israel og Libanon ble med i konsultasjon med FNs representant over innføringen av resolusjon 242.[3] Etter først å ha fordømt den i 1967, aksepterte Syria resolusjonen i mars 1972 – med forbehold. Syria aksepterte formelt[4] Sikkerhetsrådets resolusjon 338, våpenhvilen ved slutten av Yom Kippur-krigen, som sluttet seg til resolusjon 242.[5]

Det er en av FNs resolusjoner som det refereres oftest til i politikk knyttet til Midtøsten.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikisource: United Nations Security Council Resolution 242 – originaltekst