Den arabisk-israelske krig i 1948

Den arabisk-israelske krig
Konflikt: Den arabisk-israelske konflikten og Israel-Palestina-konflikten
Dato Mai 1948–mars 1949 Sted Midtøsten Resultat Israelsk seier og fordrivelse av palestinerne Territoriale endringer Utvidelse av israelsk territorium. Jordan okkuperer resten av Vestbredden, og Egypt tar kontrollen over Gazastripen. Den planlagte palestinske staten blir dermed ikke opprettet.
Stridende parter
Israel Før 26. mai: Haganah Irgun Stern-gjengen	Egypt Anglo-egyptisk Sudan Syria Transjordan Libanon Irak Saudi-Arabia Nord-Jemen Den hellige krigs armé Det muslimske brorskapet Palestinske irregulære Den arabisk befrielseshære
Kommandanter og ledere
Yaakov Dori Yigael Yadin	Glubb Pasha Abd al-Qadir al-Husayni Hasan Salama Fawzi al-Qawuqji
Styrker
29 677 ved oppstarten – 108 300 i desember 1948	Egypt: 10 000 ved start, økende til 20 000 Irak: 5 000 ved start økende til 15–18 000 Syria: 2 500–5 000 Transjordan: 6 000–12 000 Libanon: 1 000 til start stigende til 2 000 (Pollack, 2004; Sadeh, 1997) Saudi-Arabia: 800–1 200 Et ukjent antall jemenitiske tropper Den arabiske frigjøringshær: 3 500–6 000
Tap
6 373 (4 000 militære og omkring 2 400 sivile)	Uvisst (mellom 5 000 og 15 000)

FNs delingsplan

Den arabisk-israelske krig i 1948 (arabisk: النكبة, «al-Nakba», hebraisk: מלחמת השחרור, kalt selvstendighetskrigen eller frihetskrigen) er betegnelsen for den første av en serie væpnede konflikter mellom staten Israel, palestinerne og de arabiske nabolandene. Av palestinerne blir krigen betegnet som katastrofen, al-Nakba. Den var den første av en lang rekke konflikter og kriger mellom arabere og jøder i det som senere er kjent som Midtøsten-konflikten.

Den 14. mai 1948, et halvt år etter at FNs delingsplan for Palestina ble stemt frem, erklærte David Ben-Gurion Israel for en jødisk uavhengig og selvstendig stat. Dette ble ikke anerkjent av nabolandene Syria, Egypt, Transjordan, Libanon og Irak, som angrep den nylig etablerte staten. Kampene foregikk i hovedsak på landområdet til det tidligere britiske territoriet som var blitt til staten Israel, og senere i krigen til en viss grad på Sinaihalvøya. Krigen sluttet med våpenhvilen i 1949, men dette innebar ikke slutten på den arabisk-israelske konflikten.

Bakgrunn

Utdypende artikler: Palestinas historie og Palestinamandatet

Bakgrunnen for krigen var den økende jødiske immigrasjonen til Palestina på grunn av stadig økende antisemittisme både i Øst- og Vest-Europa. Allerede på slutten av det 19. århundret viste Dreyfus-saken i Frankrike omfattende anti-jødiske holdninger, noe som førte til at Theodor Herzl, som dekket Dreyfus-saken som journalist, skrev og ga ut boka Der Judenstaat, hvor han tok til orde for en egen jødisk stat med eget språk, hebraisk. I 1897 tok han initiativet og opprettet World Zionist Organization, og han ble således grunnleggeren av sionismen. Også fra Russland hadde det vært utflytting av jøder helt fra 1880-årene, de fleste til USA, men også en lang rekke til Palestina eller Eretz Israel, som landet ble kalt. Eliezer Ben-Yehuda, grunnleggeren av det moderne hebraiske språket, hørte til denne gruppen fra Øst-Europa.

Konfrontasjonene akselererte da palestina-araberne på 1930-tallet i økende grad ble klar over at mange av de nyankomne jødene hadde planer om å opprette en jødisk stat i området. Britenes dobbeltrolle i Midtøsten under den første verdenskrig bidro også til de økende motsetningene, som etter hvert ledet til krigen. Den arabiske oppstanden fra 1936 til 1939 førte til økt friksjon mellom jøder og arabere. Araberne mente at jødene ville ta landet fra dem og økte antallet voldshandlinger. Haganah mente at hevn ikke var veien å gå og denne ikkevolds holdningen ledet til at mer ytterliggående jøder dannet nok et forsvarsforbund, Irgun Zvei Leumi, som hadde til oppgave å forsvare de enkelte jødiske bosettinger mot angrep fra arabere og som hevnet arabiske angrep mot jødiske bosetninger. I 1941 ble Palmach dannet, det første jødiske militære eliteforband, eller Haganahs spydspiss om man vil. Disse jødiske styrkene arbeidet noen ganger sammen med britene, andre ganger på egen hånd, alt avhengig av hva de på lang sikt mente ville tjene en fremtidig sionistisk statsdannelse best.

Også britenes løfter fra en konferanse i London i 1939 gjorde det klart at Palestina ikke ville bli en jødisk stat. Jødene var under konferansen representert ved Jewish Agency, mens araberne hadde delegasjoner fra Egypt, Irak, Saudi-Arabia, Jemen og Transjordan, som snart skulle bli et selvstendig Jordan. Under konferansen ble britene konfrontert med sine løfter fra 1918, som nå var litt kjent gjennom boka The Arab Awakening av historikeren Georg Antonius. Britene måtte innrømme at Storbritannia ikke hadde lovet jødene en egen stat og at påstandene i The Arab Awakening var korrekte. Men verden og britene fikk like etter annet å tenke på da den andre verdenskrig brøt ut.

Verdenskrigen førte i Europa til masseutryddelse av europeiske jøder, holocaust, og etter 1945 økte derfor behovet for en egen jødisk nasjonalstat som ivaretok sionistiske verdier og som kunne forsvare jødene mot nye forfølgelser. Men britene hadde bundet seg til en politikk som var i strid med de jødiske ønskene om å etablere en jødisk stat. Britene begrenset den jødiske innvandringen til Palestina til 1 500 mennesker i måneden og forhindret jødisk oppkjøp av landområder. De innvandrende jødene var avhengige av å danne kibbutzer for å produsere mat og ha et forsvar mot fiendtlige arabiske naboer. De britiske styresmaktene befant seg således på kollisjonskurs med jødene i Palestina. 18. februar 1947 erklærte derfor den britiske utenriksministeren Ernest Bevin at britene ville trekke seg ut av Palestina og tilbakelevere ansvaret for mandatområdet til De forente nasjoner.

Under andre verdenskrig stilte den jødiske befolkningen i Palestina seg på britisk side, og det ble dannet jødiske avdelinger. Irgun Haganah (Forsvarsorganisasjonen) som var blitt dannet på 1920-tallet for å forsvare jødiske kibbutzer mot angrep fra araberne ble trent av britene. De deltok i felttoget mot de franske Vichy-styrkene i Libanon i juni 1941, og fra 1944 deltok en ren jødisk brigadegruppe på alliert side i kampene mot tyskerne i Italia. I alt deltok 30 000 jøder på britisk side under andre verdenskrig. Jødene skaffet seg på denne måten en militært godt utdannet styrke og et militært ledelsesapparat som var vant med å lede større militære enheter, noe som var av stor verdi da de senere sto mot de samlede arabiske styrkene. I midten av 1947 begynte David Ben-Gurion å forberede Haganah på det forventede oppgjøret med araberne. Han dannet forsvarsområder og la planer for forsvaret gjennom å fordele territorielt ansvar til de enkelte avdelingene i Haganah.

Samtidig hardnet konflikten mellom briter, arabere og jøder til. Avraham Stern hadde allerede i 1940 dannet Lohamey Heruth Israel (Soldater for Israels frihet), kjent som Lehi, en gruppe som av britene ble kalt for Stern-gjengen og som ble betegnet som terrorister, da de tok i bruk svært voldelige metoder for å nå sine mål. Gruppen besto bare av noen få hundre medlemmer, men de sprengte politistasjoner, jernbanespor og restauranter. De drepte arabere, briter og jøder, dersom de trodde det ville tjene saken. De kidnappet britiske soldater, mishandlet dem og sprengte hoteller og britiske tilholdssteder. Den 6. november 1944 drepte de Lord Moyne i Kairo. Han var britenes øverste representant i regionen. Drapsmennene, Eliahu Hakim og Eliahu Bet-Zouri ble arrestert og henrettet av britene 23. mars 1945 i Kairo. Saken hadde store negative konsekvenser for jødene, da den britiske regjeringen under Winston Churchill gikk fra å være positiv til å bli sterkt negativ til opprettelsen av en egen jødisk stat. Etter at Avraham Stern ble drept av britisk politi i 1941, overtok Yitzhak Shamir ledelsen av Stern-gjengen. En annen ytterliggående gruppe var Irgun Zvai Leumi, som 22. juli 1946 sprengte King David Hotel, det britiske hovedkvarteret i Jerusalem, og drepte 91 mennesker og såret 46, derav flere jøder. Britene svarte med å innføre dødsstraff for oppbevaring av ulovlige våpen, og medlemmer av den jødiske undergrunnsbevegelsen ble hengt på grunn av dette. Irgun svarte med å kidnappe og henge to britiske sersjanter. Irgun ble fra 1942 ledet av Menachem Begin. Det er grunn til å merke seg at lederne for Lehi og Irgun, Shamir og Begin, begge senere ble statsministre i Israel.

I august 1947 forskrekket britene en hel verden da de nektet et illegalt emigrantskip, S/S Exodus, adgang til Palestina med jødiske flyktninger fra et krigsherjet Tyskland. Som en følge av de stadig mer tilspissede forhold nedsatte Generalforsamlingen i De forente nasjoner en kommisjon som skulle se på situasjonen. Denne anbefalte en deling av landområdet i en arabisk og en jødisk del. Avslaget fra arabisk side og at dette ville føre til krig, var forutsett og ventet av den jødiske ledelsen, og forberedelser var gjort.

Ze'ev Jabotinsky var øverste leder av Irgun og formulerte gruppens ideologi.

Kamphandlingene starter

Kampene startet som en serie opptøyer og voldshandlinger, som resulterte i døde og sårede, både militære og sivile, på begge sider. Araberne gjorde forsøk på å kutte kommunikasjonslinjene mellom de forskjellige jødiske bosetningene og områdene. Militær logikk ville tilsi at jødene flyttet fra de mest fjerntliggende bosetningene, men Haganahs oppfatning var at det ville være fysisk tilstedeværelse i et område som til sist ville avgjøre om området skulle bli arabisk eller jødisk. Til tross for harde arabiske angrep, også fra regulære arabiske styrker, forlot ikke jødene en eneste av sine bosetninger under hele krigen.

Det første alvorlige sammenstøtet mellom arabiske og jødiske styrker kom i januar 1948, da Den arabiske frigjøringshær angrep Kfar Szold, en landsby i den østlige delen av Galilea, noen hundre meter fra den syriske grensen. Samme måned angrep Abd el Kader el Husseini Kfar Etzion, en gruppe landsbyer rett syd for Jerusalem. Området ble avskåret, og det var ikke mulig å få forsyninger inn til landsbyene. De jødiske styrkene motsto angrepet, men en avdeling av Palmach, den operative delen av Haganah, som ble sendt til unnsetning, gikk i et bakhold ved byen Hebron og ble utslettet. Det alvorligste problemet for Haganah var at de jødiske bosetningene i Jerusalem var omringet, og at de ikke var i stand til å bringe inn livsnødvendige og militære forsyninger.

Hovedhensikten med angrepene på de jødiske kommunikasjonslinjene var i mars 1948 å avskjære de jødiske bosetningene i Jerusalem og Negev. I midten av mars ble bosetningene i Negev fullstendig avskåret, og jødene ble tvunget til å kjøre i konvoier med hjemmelagde pansrede kjøretøyer til Jerusalem. Kontakten med bosetningene i Negev ble opprettholdt med to Piper Cub-fly. I slutten av mars 1948 var således Negev, Jerusalem og den vestlige delen av Galilea fullstendig avskåret fra de øvrige jødiske bosetningene i Palestina.

Kampene om veien til Jerusalem

Pansret israelsk kjøretøy fra 1948

Haganahs problem var nå det faktum at den jødiske bosetningen i Jerusalem var avskåret og at det ikke lenger gikk å etterforsyne dem med pansrede konvoier. Etter at et arabisk forsøk på å avskjære Haifa med et angrep mot kystveien var slått tilbake ble den hittil største operasjonen fra Haganah iverksatt.

Situasjonen i Jerusalem var blitt desperat. Ben-Gurion innså at i en desperat situasjon går man til desperate handlinger og beordret et angrep av brigade størrelse for å bryte beleiringen av Jerusalem. Haganah iverksatte operasjon Nachshon. Denne operasjonen gikk ut på å åpne en korridor mellom Tel Aviv og Jerusalem. Korridoren skulle være ca. 9 km bred på slettene ved kysten og ca. 3 km bred i fjellpassene opp mot Jerusalem. 3 bataljoner ble dannet og oppdraget var å ta og holde høyt lende og arabiske landsbyer i tilknytning til forsyningsruten. En bataljon var ansvarlig for området Hulda og Latrun på kystsletta, en annen fra Latrun til Kiryat Anavim, omtrent 10 km fra Jerusalem. En tredje bataljon ble holdt i reserve. Sjef for Givati-brigaden, Shimon Avidan ble satt til å lede operasjonen.

To viktige hendelser gikk forut for starten av operasjon Nachshon. Den første var at en Haganah kommando-avdeling lykkes i å sprenge hovedkvarteret til Den arabiske frigjøringshær i Ramle. Flere ledende arabere ble drept i angrepet som gjorde det vanskelig for de arabiske styrkene å koordinere og hindre jødene i å gjennomføre sine planer. Det andre var at en arabisk landsby Kastel, mellom Kiryat Anavim og Jerusalem ble tatt av Haganah. Operasjon Nachshon begynte den 5. april ved at jødiske styrker angrep og blokkerte veiene fra de arabiske landsbyene Ramle og Latrun. Samtidig angrep de jødiske elitestyrkene Palmach, Beit Machsir, en arabisk landsby som behersket inngangen til fjellpasset som fører til Jerusalem. Ved midnatt forlot så en konvoi på 60 kjøretøyer fullastet med forsyninger Hulda og kom etter 10 timers kjøring frem til Jerusalem. De arabiske styrkene gikk til motangrep 7 og 8. april og angrep Kastel. Etter seks dagers harde kamper hvor byen skiftet hender flere ganger var de jødiske styrkene i ferd med å tape striden. Men Abd el Kader el-Husseini ble drept da han gikk mot en stilling han trodde var tatt av egne arabiske styrker. Demoralisert på grunn av harde kamper og tap av sin leder trakk araberne seg tilbake og en Palmach styrke satt sammen for å gjenerobre Kastel fant byen forlatt. Flere forsyningskonvoier ble de neste dagene sendt inn til Jerusalem.

Operasjon Nachshon var viktig. Først og fremst fordi den hadde gitt mulighet til å etterforsyne Jerusalem slik at byen holdt ut i ytterligere to måneder. Men også fordi den viste at Haganah var istand til å gjennomføre omfattende og kompliserte operasjoner med store styrker. Slik hadde operasjonen en positiv psykologisk effekt på de jødiske styrkene og en tilsvarende negativ effekt på de arabiske. Men først og fremst var Nachshon viktig fordi den banet vei for Plan D

Plan D

Den arabiske strategien gikk i april og begynnelsen av mai måned ut på å holde seg unna avgjørende kamphandlinger og avvente den britiske tilbaketrekningen da regulære arabiske styrker sto klare og ville rykke inn i Palestina så snart britene hadde trukket seg ut. Haganah på sin side benyttet mulighetene ved den britiske tilbaketrekningen til å besette så mye land som mulig og forbedre sin stilling i henhold til sitt syn om at den part som sto på området ved krigens slutt ville avgjøre hvem området tilhørte. Plan D gikk i korthet ut på at de jødiske styrkene skulle besette og holde alle områder som i FNs delingsplan var forutsatt å skulle tilfalle jødene, i tillegg holde jødiske bosetninger som falt utenom området som i henhold til planen skulle tilfalle araberne, besatt. Områder som ville hindre eller vanskeliggjøre en arabisk innmarsj var svært viktige og Haganah kom mer og mer over i en offensiv rolle. På denne måten ble fler og fler områder rent jødiske, som området mellom Petach Tikvah og Tel Aviv eller rent arabiske som Hebron og Nablus på Vestbredden. I midten av april erobret så deler av Golani-brigaden byen Tiberias i Gallilea. En operasjon som avskar den arabiske befolkningen i området og var årsak til en av de største menneskeforflytningene i krigen da de arabiske innbyggerne flyktet fra sine hjem til flyktningleirer i Jordan.

En annen hendelse var Irguns angrep på landsbyen Deir Yassin i de vestre delene av Jerusalem hvor drøyt 100 arabere ble drept. Medlemmer av Irgun hevder de ble angrepet og at dette utløste massakren. Ikke mindre hevdes det fra israelsk hold at Haganah tok sterk avstand fra handlingen. Andre kilder hevder det var 107 drepte, at aksjonen var beordret av Haganah, men at Irgun og Stein gruppen gjorde den skitne jobben og at det var folkemord og en krigsforbrytelse.

Gjennom siste halvdel av april kjempet Haganah om forskjellige posisjoner spesielt i Gallilea og i Haifa hvor de skaffet seg sterke stillinger. Etterhvert kontrollerte de Carmelområdet og store deler av Galliea. I Tel Aviv området var Jaffa ment å skulle være en del av det arabiske landområdet. Arabiske snikskyttere plaget jødiske styrker og beboere i Tel Aviv og den 25. april samlet Irgun 600 mann og angrep langs strandlinjen fra Tel Aviv sydover mot Jaffa. Sterk arabisk motstand tvang tilslutt Irgun ledelsen til å kontakte Haganah og be om støtte. Haganah satte som vilkår at Irgun styrkene stilte seg under kommando av Haganah ledelsen i området. De måtte også love ikke å iverksette nye operasjoner uten i samråd med Haganah. Med støtte fra Haganah fornyet så Irgun sitt angrep, men britiske styrker grep inn og stanset kampene. Haganah styrker og britiske styrker sto så opp mot hverandre i de to ukene som det britiske mandatet hadde igjen i Palestina. Etter at britene hadde trukket ut, renset Haganah styrker området og bare noen få arabiske innbyggere ble tilbake i Jaffa. Da krigen var over bodde det ca. 150 000 arabere igjen i Israel og som i 1982 hadde økt til 550 000 israelske borgere. Ca 750 000 hadde flyktet fra sine hjem.

Kampene om Jerusalem

Operasjon Nachshon sørget for at Haganah fikk inn forsyninger og forsterkninger til Jerusalem. Blant annet deres nye brigade Harel – brigaden under ledelse av Yitzhak Rabin. De jødiske områdene lå i nord, vest og sørvest for byen, mens de arabiske var i nordøst og øst, blant annet i bydelen Sheik Jarrach som var viktig for britene fordi evakueringsveien til flyplassen i Jerusalem gikk gjennom området, den var viktig for araberne som hadde bodde der i uminnelige tider og for jødene som ønsket full kontroll over Jerusalem.

Tre dager etter katastrofen i Deir Yassin angrep araberne en jødisk kolonne med syke og sårede som forsøkte å ta seg fram til Hadassah sykehuset som lå i Sheik Jarrach . Britene nektet å gripe inn og de hindret også Haganah i å gripe inn og kampene fortsatte derfor i 7 timer før jødene klarte å rive seg løs i ly av mørket med mange døde og sårede.

I resten av perioden frem til de britiske styrkene trakk seg ut fra Palestina, pågikk det harde kamper mellom Haganah, Irgun og Lehi på den ene siden og arabiske styrker på den andre. Britene var i slutten av april og begynnelsen av mai generelt ute av stand til å opprettholde ro og orden. De var opptatt av å trekke seg ut av sine operasjonsområder til oppsamlingsområdet i Haifa, hvor de holdt havneområdet besatt til tilbaketrekningen var fullført. Etterhvert som de britiske styrkene trakk seg ut, etterlot de seg et vakuum da de ikke var i stand til å overlate autoritet til noen av partene og det kom derfor til økende kamphandlinger om kontroll med de forlatte territoriene. Den 14. mai kl 16.37 uttalte Ben-Grion i en radiotale fra Tel Aviv ordene: «Herved proklameres at den jødiske staten i Palestina skal hete Medinat Jisrael[...] og den skal bli kjent under navnet Israel.»(sic) Staten Israel var formelt erklært dannet. Natten mellom 14 og 15. mai 1948 krysset de arabiske hærstyrkene grensene til det tidligere britiske mandatområdet og angrep den nyetablerte staten Israel.

Israels styrker

Israel var ikke uforberedt. De forskjellige jødiske forsvarsforbund, som nå ble samlet under navnet Israel Defence Forces (IDF), offisielt dannet den 28. mai 1948, og som bare seks måneder tidligere kun hadde hatt drøyt 4 000 mann, hadde nå vokst til 40 000. De var imidlertid meget dårlig utrustet, og hadde i starten verken tunge våpen, stridsvogner eller fly. IDF besto av 9 selvstendige brigader, hver med et territorielt ansvar:

• Yiftach brigaden i de øste delene av Gallilea
• Harel brigaden i Jerusalem korridoren
• Negev brigaden i sør Israel, Negev
• Golani brigaden i sør Gallilea
• Carmeli brigaden i vestre Gallilea
• Alexandroni brigaden på kystveien mellom Tel Aviv og Haifa
• Kiryati brigaden nord øst for Tel-Aviv
• Givati brigaden sør for Tel-Aviv
• Etzioni brigaden i Jerusalem

Under oppsetting var:

• 7. brigade under oberst Shlomo Shamir i korridoren til Jerusalem
• 8. pansrede brigade under Yitzhak Sadeh
• 9. Oded brigade i nord Israel

Mangelen på våpen, spesielt tunge støttevåpen var påtagelig.

Britene åpnet også de jødiske flyktningleirer på Kypros, hvor det jødiske forsvarsforbundet Haganah, frem til uavhengigheten hadde trent mange hundre menn og kvinner til soldater, og disse ble nå raskt overført til slagmarkene i Israel. Ytterligere 5 000-6 000 frivillige Machal fra hele verden meldte seg i de følgende måneder til soldattjeneste på israelsk side.

Arabiske styrker

I april 1949 ble kong Abdullah av Transjordan utnevnt til øverstkommanderende for de samlede arabiske styrkene. Utnevnelsen skapte sterke mistanker blant araberne om at kong Abdullah ville benytte sin militære styrke til å skape et større Jordan, gjennom å forene øst- og vestbredden i Jordandalen. I det hele tatt var den arabiske ledelsen sterkt preget av mistenksomhet overfor hverandre, uenighet og diskusjoner.

• Transjordan: Den arabiske legion delvis plassert på vestbredden av Jordanelven. Over 10  000 mann fordelt på 3 brigadegrupper med støtte av panser og artilleri. Denne avdelingen ble regnet som den militært beste arabiske avdeling og var under ledelse av britiske offiserer.
• Syria: En infanteribrigade, ca. 8 000 mann støttet av et stridsvognkompani, en bataljon pansrede kjøretøyer og artilleri.
• Egypt: En brigade, ca. 5 000 mann.
• Libanon: Ca 2 000 mann i 4 bataljonsgrupper støttet av artilleri.
• Irak: Ca 10 000 mann i 4 brigadegrupper en pansret bataljon og støttetropper.
• Blandet: Den arabiske frigjøringshær i Gallilea antatt ca. 4 000 mann

Styrken hadde en begrenset mengde fly til disposisjon.

Forløp 15. mai til 11. juni 1948

Angrepene mellom 14. mai og 11. juni 1948

Syriske styrker angrep i nord Gallilea, med hensikt å bryte gjennom de israelske forsvarslinjene, nå fram til de arabiske landsbyene i områdene rundt byen Nasaret, for derfra å angripe Haifa som hadde moderne havnefasiliteter og var endepunkt for oljeledningen fra Irak. Mellom 15 og 21. mai 1948 var det harde kamper spesielt i området like syd for Genesaretsjøen. Syriske styrker presset hardt for å åpne inngangen til Jordandalen, men israelerne klarte å få nyanskaffet artilleri i stilling og den 23. mai 1948 trakk de syriske styrkene seg tilbake og forsøkte senere ikke å angripe området rett sør for Genesaretsjøen. Den senere legendariske general og forsvarsminister Moshe Dayan, hadde fått og utført ordren: «Hold Jordan-dalen».

Irakiske tropper krysset Jordanelven den 15. mai, og samme dag sørget israelske ingeniørsoldater for at broene oppe på den libanesiske grensen ble sprengt, slik at libanesiske stridsvogner ble forhindret i å rykke sydover. På sørfronten rykket de egyptiske styrkene mot Tel Aviv, men et overraskende israelsk luftangrep, som forøvrig var en teknisk fiasko, hadde en psykologisk innvirkning på de egyptiske styrkene som gjorde at offensiven ble stanset. Samtidig ble et irakisk forsøk på å dele landet i to slått tilbake på samme måte som den egyptiske offensiven mot Tel Aviv, ettersom ingen hadde forventet å se israelske fly. Etterhvert ble også de jordanske styrkene slått på grensen til det Vestbredden, og frontlinjen ble presset dypere inn i landet, men Israel lyktes aldri i å erobre Gamlebyen i Jerusalem. I nord ble libanesiske styrker slått tilbake ved landsbyen Al-Malkiyya, og Israel okkuperte deler av Sør-Libanon. Etter de arabiske tilbakeslagene endret krigen karakter, og intensiteten sank. Den 11. juni 1948 signerte alle araberlandene, med unntak av Irak, våpenhvile med Israel.

Den første våpenhvilen

Altalena på stranden i Tel Aviv

Våpenstillstanden som ble signert den 11. juni 1948 var kjærkommen for Israels utslitte styrker. Den ga mulighet for å etterforsyne den hardt pressede israelske kolonien i Jerusalem, som på dette tidspunkt bare hadde tre dagers forsyninger igjen. De ga også evne til å ta imot forsyninger av våpen, spesielt fra Tsjekkoslovakia som kom inn i landet sjøveien. IDF fikk tilført artilleri og en ny pansret avdeling, den 8. panserbrigade ble etablert med panserkjøreøyer av forskjellig art fra de fleste hjørner av verden

En tragisk episode forekom. Ben-Gurion var redd for at enkelte grupperinger ville prøve å danne private hærer. Dette var bakgrunnen for dannelsen av IDF den 28. mai 1948. Våpenmakten skulle under kontroll. Irgun hadde samlet 900 frivillige og en mengde våpen i Europa som nå seilte mot Israel i et skip ved navn Altalena. Skipsnavnet var dekknavnet til Ze'ev Jabotinsky, som hadde dannet Irgun og som la Irguns ideologi. Ben-Gurion krevde at våpnene skulle overleveres IDF og at mennene skulle stille seg under IDF kommando. Irgun nektet og skipet gikk tilsist på grunn på stranden i sentrale Tel Aviv. Det brøt ut kamper mellom styrker fra IDF og Irgun og 15 mennesker ble drept. Altalena ble tilsist senket av artilleriild. Den 28. juni 1948 ble alle Israels væpnede styrker avkrevd en lydighetsed til Israel og Irgun opphørte å eksistere.

De forenede nasjoner hadde utnevnt den svenske greven Folke Bernadotte, kjent fra innsatsen for å frigjøre norske og danske fanger i operasjonen med De hvite bussene fra tyske konsentrasjonsleirer i 1945, som megler i konflikten. Bernadotte presenterte en plan hvor hele Gallilea ble israelsk, mens hele Negev ble arabisk. Jerusalem skulle forbli under beskyttelse av De forenede nasjoner, og den arabiske delen av Palestina skulle administreres av Jordan. Forslaget ble blankt avvist av begge parter som fortsatte å forberede seg på neste sammenstøt som de visste ville komme ved opphør av våpenhvileavtalen den 9. juli 1948.

Nye krigshandlinger – Nordfronten

Den arabiske frigjøringshæren lå i stillinger i sentrale Galilea. Syriske styrker okkuperte den østlige bredden av Jordanelva, mens libanesiske styrker lå langs dagens grense fra Rosh Hanikra på middelhavskysten og østover til Bint Jbeil. Hovedmålet for IDF var nå å få kontroll på Gallilea og nordre delen av Israel. De hadde brukt våpenhvilen til å forsterke stillingene sine og Alexandroni-, Golani-, Carmeli-, Oded- og den 7. brigade var tilført Galilea. Den israelske planen var å rette et angrep mot Den arabiske frigjøringshær, som de anså som den svakeste arabiske avdelingen for deretter å kaste syrerne ut av østbredden av Jordanelven. Angrepet startet om kvelden 9. juli. IDF mislykkes i sitt forsøk på å avskjære de syriske styrkene og syrerne angrep om morgenen 10. juli. Ingen av partene gjorde nevneverdig fremgang og da den andre våpenstilstanden ble innført etter harde kamper var stillingene omtrent som da de begynte 9 dager tidligere.

Lenger vest angrep IDF med den hensikt å ta områdene rundt byen Nasaret som var holdt av Den arabiske frigjøringshær. Så snart som det ble klart at libaneserne ikke hadde til hensikt å blande seg inn i kampene, frigjorde IDF alle sine styrker i et konsentrert angrep og den 16. juli overgav byen Nasaret seg til IDF styrker. Den arabiske frigjøringshær trakk seg tilbake i nordøstlig retning og da den andre våpenhvilen kom istand var kun en liten enklave med ryggen mot den libanesiske grensen besatt av arabiske styrker i Galilea.

Nye krigshandlinger – Sentrale Israel og Jerusalem

Israelernes største problem i sentrale Israel var Den arabiske legion, som var den antatt beste arabiske militære avdelingen. Den sto under ledelse av et britisk offiserskorps og beleiret Jerusalem. Fra byene Ramle og Lod som de holdt utgjorde de også en direkte trussel mot Tel Aviv, det største israelske befolkningssentret. I tillegg befant den eneste internasjonale flyplassen i området samt det største jernbaneknutepunktet i Israel seg i Lod.

IDF hadde som hensikt å angripe i to faser. Fase en gikk ut på å ta og holde Lod og Ramle på den sentrale kystsletta. Fase to gikk ut på å erobre Latrun og Ramallah for slik å heve beleiringen av Jerusalem. 9. juli startet angrepet hvor IDF for første gang satte inn stridsvogner. Etter mye problemer fordi IDF var uvant med å benytte pansrede kjøretøyer og etter en usedvanlig dristig aksjon fra Moshe Dayans bataljon, lykkes Yiftach brigaden i å besette Ramle og Lod, og den arabiske befolkningen flyktet «en masse». På grunn av IDFs suksess falt sjefen for Den arabiske Legion John Bagot Glubb ut med kong Abdulla og flere arabiske ledere, som så på tapet av Lod og Ramle som forræderi fra Glubbs side. Glubb valgte å holde Latrun og hadde ikke styrker nok til å hindre at Lod og Ramle falt. Da det ble klart for israelerne at De forenede nasjoner ganske snart ville tvinge gjennom nok en våpenhvile, la de planen om angrep på Ramallah på hylla og konsentrerte seg om Latrun. Angrepet startet natten mellom 15 og 16. juli og fortsatte til den nye våpenhvilen kom i kraft. Kampene om Latrun ble noen av de hardest under hele krigen og IDF klare ikke å ta Latrun. Byen forble på arabisk hender i enda 19 år og ble først erobret av israelske styrker i seksdagerskrigen i 1967.

Nye krigshandlinger Sørfronten

De egyptiske styrkene besto av fire brigader som holdt en linje fra Asdod via Hebron til Betlehem og derfra til Jerusalem. Natten mellom 9 og 10. juli angrep IDF med hensikt å bryte gjennom de egyptiske linjene og heve blokaden av de israelske bosetningene i Negev. Etter harde kamper lykkes det israelerne og da neste våpenhvile satte inn den 18. juli hadde IDF åpnet en smal korridor til Negev og således brutt vest-øst kontakten og frontlinjen til egypterne.

Den andre våpenhvilen – Drapet på grev Folke Bernadotte

Folke Bernadotte

Israelerne benyttet tiden godt og fikk inn nye og bedre våpen, blant disse tidligere tyske Messerschmitt jagerfly og tre B-17 bombefly hjulpet av Tsjekkoslovakia. Med bombeflyene bombet israelerne både Kairo og Damaskus. Gradvis lærte også IDF seg hvordan de nye våpnene som artilleri, bombekastere og stridsvogner skulle brukes og samvirke mellom infanteri og de nye støttevåpnene.

Grev Bernadotte presset samtidig på med sin plan som ville gitt arabisk kontroll over Negev og Ramle.- Lod området og latt Israel få Galilea. Flyplassen i Lod skulle under kontroll av De forenede nasjoner. For den unge israelske regjeringen var dette en umulighet å gå med på. Den 17. september 1948, etter at en ny rapport var sendt De forenede nasjoner, kjørte grev Bernadotte gjennom Jerusalem mot Governmental House sammen med FN-observatøren André Serot. Bilen ble stanset av fire menn og Bernadotte og Serot ble myrdet. Årsaken var at den ytterliggående gruppa Lehi ville forhindre Bernadottes plan som blant annet ga de arabiske flyktningenes rett til å returnere til sine hjem. Drapene ble ledet av Yehoshua Zetler og utført av en gruppe på fire menn ledet av Meshulam Markover. Yehoshua Cohen avfyrte skuddene. Lehi-lederne Nathan Yellin-Mor og Matitiahu Schmulevitz ble arrestert to måneder etter drapet. Alle mistenkte fikk imidlertid amnesti etter krigen, av Israel i 1949. Drapet sjokkerte en hel verden og ga David Ben-Gurion anledning til å tvinge Irgun inn under kontroll av IDF og å legge ned Lehi, slik at israelerne fikk kontroll med gruppa. Israelske styresmakter arresterte om lag 200 medlemmer av Lehi. Reaksjonen på drapet var internasjonalt meget sterk og plasserte Israel i en vanskelig politisk situasjon. Bernadottes forslag, som var avvist av både israelere og arabere var ikke lenger bare et forslag, det var blitt et politisk testament over den nye statens umedgjørlighet. Egypterne innså imidlertid ikke hvor delikat situasjonen var blitt for Israel. En del av våpenhvileavtalen gikk ut på at israelske styrker skulle ha rett til å etterforsyne bosetningene i Negev. Dette punktet motsatte egypterne seg og det ga Israel påskudd til å heve våpenhvilen og angripe på nytt.

Avgjørelsen

På nordfronten i Galilea var den arabiske frigjøringshær trengt opp mot den libanesiske grensen. Styrken var redusert til om lag 3 -4 000 mann. IDF hadde til hensikt å ødelegge styrken en gang for alle og satte inn Oded- Golani-,Carmeli-brigaden samt 7. brigade. Kampene startet 28. oktober 1948 og de arabiske styrkene ble angrepet fra flere kanter samtidig og senere i de etterfølgende dagene. Den 31. oktober stilnet kamphandlingene av i Galilea. IDF fortsatte over grensen til Libanon og besatte landområdet i syd-Libanon frem til elven Litani. Dette landområdet ble så brukt aktivt i våpenhvileforhandlingene som fulgte i 1949. De syriske styrkene holdt sitt brohode på Golanhøyden og IDF fikk ikke syrerne bort derfra før i seksdagerskrigen i 1967. Hele Galilea var på israelske hender.

Stillingene i desember 1948 og januar 1949 på sørfronten

Situasjonen etter krigen

På sørfronten startet en forvirrende rad av kamper. IDFs intensjon var å angripe og skape korridorer i de egyptiske frontlinjene for å avskjære egypterne. De israelske angrepene var dårlig koordinerte og førte flere ganger bare til store tap for israelerne. Bare gjensidig mistillit og fullstendig mangel på samarbeide mellom de arabiske styrkene og mellom den arabiske ledelsen hindret israelerne i å få et større tap. Først 20. oktober, etter at Givati brigaden var flyttet fra Galilea og til Negev klarte IDF å få noen bevegelse i striden og den 21. oktober inntok IDF Beersheba, den største byen i Negev. De egyptiske styrkene lykkes i all hovedsak å trekke seg inn i områdene rundt Gaza og Faluja.

Skulle Israel sikre seg at Negev ble israelsk måtte de derfor sikre seg området og slå de egyptiske styrkene. Grev Bernadottes plan hvor Negev skulle tilhøre araberne var fortsatt levende blant medlemmer av De forenede nasjoner. IDF samlet derfor alle tilgjengelige styrker, 8. pansrede brigade, Negev-, Golani-, Harel-, og Alexandroni-brigaden. Planen var at IDF skulle bryte forbindelsene mellom de egyptiske styrkene i Gaza i vest og styrkene i øst som var innesluttet i Faluja. Deretter skulle de israelske styrkene angripe inn i Sinai, svinge nordover mot kystbyen El-Arish på egyptisk side av grensen og på den måten sperre de egyptiske styrkene inne i Gaza. Operasjonen startet 22. desember 1948 og pågikk til 8. januar 1949. Målene ble nådd, men 1. januar 1949 kom en overraskelse. USAs ambassadør til Israel leverte en note fra den britiske regjering som stilte som ultimatum at dersom IDF ikke trakk seg ut av Sinai, ville britene være forpliktet til å overholde den egyptisk-britiske pakten av 1936 og komme Egypt til unnsetning. Av forsiktighetsgrunner beordret derfor Ben-Gurion IDF til å utsette det avgjørende angrepet på El-Arish og trekke se ut av Sinai 2. januar 1949. IDF fortsatte så angrepet mot egypterne fra Negev, på egen side av grensen. De angrep Rafah på grensen mellom Egypt og Gaza som de tok, og tvang slik den egyptiske ledelsen til å innse at det bare var kort tid før de egyptiske styrkene ville være nedkjempet. Egypt anmodet derfor om å starte våpenhvileforhandlinger.

Det internasjonal presset mot Israel var økende. Britene sendte jagerfly til Sinai for å påse at alle israelske soldater var trukket ut av egyptisk område og det kom til kamper mellom israelske Messeschmitt og britiske Spitfire jagerfly. Disse kampene resulterte i at 5 britiske fly ble skutt ned. Fire i luftkamper og ett av luftvernartilleri. Senere samme dag kom et Mosquito med eskorte av to Hawker Tempest jagerfly for å søke etter de nedskutte britiske flyene. Det endte med at et av Tempest-flyene ble skutt ned. Britene var rasende og stilt overfor konkrete trusler gikk israelerne med på våpenhvile med effekt fra 7. januar 1949.

Israelerne hadde ikke full kontroll over Negev. Jordan kontrollerte de aller sydligste områdene. Israel anså det gunstigste tidspunktet for å sikre kontroll å være tidspunktet rett etter at våpenhvileavtalen med Egypt var underskrevet, men før forhandlingene med Jordan tok til. I en operasjon som pågikk fra 6. til 10. mars 1949 tok Israel derved full kontroll over Negev.

Da krigen sluttet i juni 1949 i en endelig våpenhvile, hadde Israel tatt nye områder, slik at de hadde et sammenhengende land. Nabolandet Transjordan hadde besatt Vestbredden og halvdelen av Jerusalem, og Egypt holdt Gazastripen. En meget stor del av araberne flyktet som følge av krigen. I en bok av historikeren Benny Morris hevdes det at dette var dirigert av den israelske hæren, ovenfra. Benny Morris har senere antatt at rundt 5 % av araberne flyktet etter oppfordring fra sine egne arabiske ledere.

Krigsslutt

Våpenstillstand mellom Egypt og Israel ble underskrevet på Rhodos 24. februar 1949. Grensene mellom Egypt og Israel gikk langs frontlinjene og Gaza kom derfor under egyptisk kontroll. De omringede egyptiske styrkene ved Faluja marsjerte hjem og krysset grensen til full militær honnør fra IDF. Israel hadde kontroll over Negev. Så fulgte våpenhvileavtale mellom Israel og Libanon den 23. mars 1949 og IDF trakk seg ut av de okkuperte områdene i Sør-Libanon. Transjordan og Israel skrev våpenhvileavtale 3. april 1949 og Syria skrev tilslutt under 20. juli 1949.

Under krigen hadde Israel tatt kontroll over 475 landsbyer og byer. Den arabiske befolkningen i 275 landsbyer var fordrevet, til sammen 750 000 arabere. De bygningene som var overtatt fra arabere utgjorde en firedel av bygningene i Israel; 90 % av oliventrærne og halvparten av sitron- og appelsintrærne hadde tilhørt arabere.

17. juli 1949 delte Israel ut sin militære utmerkelse Hero of Israel for innsats under krigen.

Se også

• Liste over landsbygder avfolket under den arabisk-israelske krig 1948
• Suezkrisen 1956
• Seksdagerskrigen 1967
• Jom kippur-krigen 1973
• Liste over kriger Israel har deltatt i
• Borgerkrigen i Palestinamandatet

Litteratur

På norsk

• Odd Karsten Tveit (2000). Annas hus : En beretning fra Stavanger til Jerusalem. Cappelen. ISBN 8202185912. 
• Benny Morris (2014) [2008]. 1948 : Den første arabisk-israelske krigen. Oversatt av Morten Fjell Rasmussen. Dreyers Forlag. ISBN 9788282651110. 
• Odd Karsten Tveit (2018). Gudfaren : Trygve Lie – Generalsekretæren som sviktet FN. Kagge Forlag. ISBN 9788248922155. 

På engelsk

• Herzog, Chaim: The Arab-Israeli Wars – War and peace in the Middle East from the War of Independence through Lebanon; Vintage Books, a division of Random House, New York 1984; ISBN 0-394-71746-5 (pbk)
• Smith, Collin: England's last war against France – Fighting Vichy 1939-1942; Orion Books Ltd, London 2010; ISBN 978-0-7538-2705-5
• Bell, J Bowyer: Terror out of Zion – Irgun Zvai Leumi, Lehi and the Palestine Underground 1928-1949; Avon Books, 959 Eight Avenue, New York 1978; ISBN 0-380-39396-4
• Benny Morris, The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited, MA: Cambridge University Press, 2004.

Eksterne lenker

• (en) 1948 Arab-Israeli War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• dagbladet.no Jødisk terrorgruppe ville samarbeide med Hitler 13.01.2009