Dagmar Loe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nylig avdød: Artikkelen handler om en person som døde nylig. Slike biografier kan bli hyppig endret og oppdatert. Les som vanlig Wikipedia med kritisk sans.
Dagmar Loe
Født19. jan. 1923Rediger på Wikidata
Død5. mars 2024[1]Rediger på Wikidata (101 år)
BeskjeftigelseJournalist Rediger på Wikidata
EktefelleErik Loe
FarOlav Scheflo[2]
PartiArbeiderpartiet
NasjonalitetNorge
UtmerkelserNarvesenprisen
Fritt Ords Pris

Dagmar Loe (1923–2024)[3] var en norsk journalist kjent fra sine år i NRK.[3] Loe medvirket til å utvikle forbrukerjournalistikken[4] og den kritiske, gravende journalistikken i norsk fjernsyn.[5][6]

Familie[rediger | rediger kilde]

Dagmar Scheflo ble født 19. januar 1923[7] i en familie som var politisk aktiv på venstresiden.[4] Hun vokste opp i Oslo, Kristiansand og Lillehammer som datter av redaktør og politiker Olav Scheflo (1883–1943) og Dagmar Kjølsrud (1886–1968).[4][7] Hun var søster av redaktør Inge Scheflo (1915–1978)[8][7] og var fra 1951 gift med journalist og utenriksredaktør i Arbeiderbladet Erik Loe (1920–2013).[4]

Virke[rediger | rediger kilde]

I 1936 møtte hun Leo Trotsky i Randesund under hans eksilopphold i Norge. Faren Olav Scheflo hadde arbeidet for å skaffe Trotsky asyl i Norge og Trotsky ferierte sommeren 1936 utenfor Kristiansand på invitasjon fra Scheflo.[9][10][11][12] Etter den tyske invasjonen av Norge i april 1940 flyktet familien Scheflo nordover sammen med blant andre Sigrid Undset og Fredrik Paasche med familie.[13][14] Fra Rana reiste følget inn i Sverige 8. mai via Umbukta. Undset var ikke kledd for å ta seg over fjellet på snøføre og hun var tungfør og ikke sprek. Med hjelp av seks norske menn fra området ble Scheflo (som var invalidesert av leddgikt) og Undset trukket på slede over grensen. Etter 14 timer til fots kom de til en brakke med veiarbeidere på svensk side. Unge Dagmar likte den storslåtte Undset som "var veldig varm, og samtidig veldig barsk". Olav Scheflo ble lagt inn på Karolinska med støtte av Undset.[15][16][17]

Kvinnene ville vere representert i eit så viktig program [Partiene svarer] og Dagmar Loe fekk pålegg om å stille. Det likte ho ikkje, for ho tykte ikkje det var hennar form. Det var reportasjar ho helst ville lage, og det hadde ho ei så fin hand med at det fullt fortent skaffa henne Narvesenprisen. For min part tykte eg det var godt å ha Dagmar Loe med. Politikarane hadde tydeleg større vørdnad for henne enn dei hadde for Lars-Jacob Krogh og meg, som dei såg på som spekkhoggarar.

Herbjørn Sørebø (2003)[18]

Hun begynte sin yrkeskarriere etter i 1945 i Arbeidernes Pressekontor og deretter (fra 1951) i bildebladet Aktuell[4] og Forbrukerrapporten (fra 1961) og medvirket der å utvikle forbrukerjournalistikken. Hun arbeidet til dels som frilanser.[4] I 1963 hadde hun flere kåserier i NRK-radio, og fra 1968 arbeidet hun i NRK Dagsrevyen som en av de første kvinnelige reporterne. Senere gikk hun til NRKs sosialavdeling, og i 1990 ledet hun Sosialkanalen.[19][20][21]

I 1977 medvirket hun i utvalget som leverte NOU 1977: 52 Informasjonstjenesten i Forsvaret; utvalget ble ledet av Johan Jørgen Holst.[22] Hun var medlem av Statens tobakksskaderåd 1974-1976 (vare i foregående periode).[23]

Fra tidlig på 1980-tallet laget hun flere dyptpløyende dokumentarprogrammer, blant annet om abort, incest, likestilling, barnearbeid og våpenproduksjon.[24] Hun ble tildelt Narvesenprisen i 1988 for seriøs, dyptpløyende og informativ journalistikk.[25][19] I 1993 fikk hun Fritt Ords honnør for dristig, undersøkende journalistikk og uselviske arbeidsmetoder. Loes arbeid ble kritisert fra Stortingets talerstol.[26][27][4]

I 2011 utkom biografien Dagmar Loe. Reporter, ført pennen av Sidsel Meyer.[4][28]

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ NRK.no, «Journalist Dagmar Loe er død», besøkt 5. mars 2024[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.idunn.no[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b NRK (5. mars 2024). «Journalist Dagmar Loe er død». NRK. Besøkt 5. mars 2024. 
  4. ^ a b c d e f g h Totland, Geir (2. april 2012). «Sidsel Meyer: Dagmar Loe – reporter.». Norsk medietidsskrift (norsk). 19 (1): 74–77. ISSN 0804-8452. doi:10.18261/ISSN0805-9535-2012-01-09. Besøkt 5. mars 2024. 
  5. ^ Fredheim, Bjørn (2000). Fra ABC til http. xx#: Høyskoleforl. ISBN 8276341535. 
  6. ^ [https://www.m24.no/dagmar-loe-nrk/dagmar-var-en-pioner-og-et-forbilde/702985?noLog=1 Janne Margrethe Schønheyder og Jan-Kristian Vikeiane Schriwer: -Dagmar Loe var en pioner og et forbilde] - M24 20. mars 2024 og Aftenposten 25. mars 2024
  7. ^ a b c Skjeflo, P.O. (1960). Schiefloe-slekten. Verdal: [s.n]/Verdal boktrykkeri. 
  8. ^ Disse dødsårene er hentet fra gravferdsetaten i Oslo sine nedtegnelser.
  9. ^ De satte det på trykk. IJ-forl. 2003. ISBN 8271472380. 
  10. ^ «Da Trotskij ferierte på Sørlandet» i Fædrelandsvennen 17. september 2011.
  11. ^ Scheflo, Inge (1974). Olav Scheflo som politiker og menneske. Oslo: Tiden. ISBN 8210009583. 
  12. ^ «Da Trotskij ferierte på Sørlandet» i Fædrelandsvennen 17. september 2011.
  13. ^ Anderson, Gidske (2003). Sigrid Undset. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205313407. 
  14. ^ Ørjasæter, Tordis (1996). Menneskenes hjerter. no#: Aschehoug. ISBN 8203261167. 
  15. ^ Anderson, Gidske (1989). Sigrid Undset. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205184011. 
  16. ^ Ørjasæter, Tordis (1999). Sigrid Undset. Norge: Norges banks seddeltrykkeri. ISBN 8275531403. 
  17. ^ Strøksnes, Morten: Sol og stål. Dag og Tid, 15. mai 2020.
  18. ^ Sørebø, Herbjørn (2003). Medieliv. no#: Samlaget. ISBN 8252162193. 
  19. ^ a b Diesen, Jan Anders (2005). Fakta i forandring. IJ-forl. ISBN 8271472798. 
  20. ^ Bastiansen, Henrik Grue og Hans Fredrik Dahl (2003). Norsk mediehistorie. Universitetsforl. ISBN 8215003257. 
  21. ^ Werenskiold, Nils (1969). Fjernsynets hemmelige liv. no#: Bjørnsen & Schram. 
  22. ^ Informasjonstjenesten i Forsvaret. no#: Universitetsforl. 1977. ISBN 8200704017. 
  23. ^ Hånes, Hanna (1996). Linjer i norsk tobakkspolitikk. xx#: Statens tobakkskaderåd. ISBN 8291196184. 
  24. ^ 101 års omtale i Aftenposten 19. januar 2024
  25. ^ Bjørn Brøymer, Alltid prestasjonsangst! i Aftenpostens morgenutgave den 20. mars 1989.
  26. ^ Honnør til Loe i Aftenposten den 7. desember 1993.
  27. ^ «Dagmar Loe». Fritt Ord. Besøkt 5. mars 2024. 
  28. ^ Dagmar Loe. Reporter Arkivert 16. august 2016 hos Wayback Machine., invitasjon til boklansering med stort bilde av Dagmar Loe.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sidsel Meyer: Dagmar Loe. Reporter, Happy Jam Factory, 2011.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dagmar_Loe&oldid=24357894»