Anne Grete Preus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Anne Grete Preus
Preus i 2007
FødtAnne Grete Preus
22. mai 1957[1]Rediger på Wikidata
Haugesund sykehus
Død25. aug. 2019[2]Rediger på Wikidata (62 år)
BeskjeftigelseMusiker, sanger, gitarist, plateartist Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
Medlem avVeslefrikk
Can Can
Utmerkelser
9 oppføringer
Spellemannprisen for årets kvinnelige artist (1994) (for: Millimeter)
Kardemommestipendiet (1992)
Skjæraasenprisen (2010)
Norsk Artistforbunds Ærespris (2007)
Tekstforfatterfondets ærespris (2006)
Spellemannprisen for årets hit (1994)
Spellemannprisen for årets album (1994) (for: Millimeter)
Juryens hederspris i Spellemannprisen (2013)
Anders Jahres kulturpris (2018)[3]
Musikalsk karriere
SjangerRock
InstrumentVokal
Aktive år1978–2017
PlateselskapWarner Music Norway
IMDbIMDb
Anne Grete Preus på Commons

Anne Grete Preus (født 22. mai 1957 i Haugesund, død 25. august 2019[4]) var en norsk sanger, musiker og låtskriver. Hun hadde bakgrunn fra rockebandene Veslefrikk og Can Can og ga totalt ut ti soloalbum etter at hun debuterte som soloartist i 1988. Hun mottok flere priser, blant annet fire Spellemannpriser. I norsk sammenheng ble hun regnet som en foregangsfigur blant kvinnelige rockeartister, som allerede i 1970-årene skrev det meste av låtmaterialet.

Hun ble innlemmet i Rockheim Hall of Fame i 2013.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter fullført gymnas på Lillestrøm tok Anne Grete Preus grunnfag i psykologi og sosiologi ved Universitetet i Oslo før hun ble heltidsmusiker i 1970-årene.

Musiker og sanger[rediger | rediger kilde]

I 1978 ble hun med i den venstrepolitiske rockegruppen Veslefrikk, med Per Vestaby (kjent fra CC Cowboys) på bass. Bandet gav ut tre studioalbum og oppnådde oppmerksomhet i flere land, blant annet på Roskildefestivalen. Veslefrikk ble oppløst i 1982, og Vestaby og Preus startet året etter rockegruppen Can Can sammen med blant annet gitaristen Jørn Christensen (også fra CC Cowboys). Can Can gav ut to studioalbum og vant Spellemannprisen 1984 for debutplaten En lek i forhold. Oppfølgeren European Rainbow (1986) hadde engelskspråklige tekster.

Film- og teatermusikk[rediger | rediger kilde]

Anne Grete Preus komponerte også musikk til film og teater. Hun komponerte for filmen At dere tør (1981) og Svarte fugler (1983), begge av regissøren Lasse Glomm. Sammen med Can Can skrev Anne Grete Preus filmmusikken til Snart 17 (1984).

Anne Grete Preus var på denne tiden glad i tekster av Jens Bjørneboe. I 1986 tonesatte hun Bjørneboes skuespill Til lykke med dagen, som er ei satire over jus og fengselsvesen. Det ble oppsatt på Centralteatret i 1986. Preus fortalte at Bjørneboes tekster hadde stor innvirkning på hennes eget arbeid, noe som munnet ut i soloalbumet Fullmåne i 1988. Samme år produserte hun også filmmusikken til Hotel St. Pauli.

Solokarriere[rediger | rediger kilde]

Fra og med Fullmånes oppfølger Lav sol! Høy himmel (1989), var Preus både musiker og låtskriver. Hun komponerte musikken til en oppsetning av Henrik Ibsens Fruen fra havet på Nationaltheatret i 1990. I 1991 gav hun ut sitt soloalbum nummer tre: Og høsten kommer tidsnok. Sangen Se fra dette albumet ble utgitt som singel. I 1992 ble Preus tildelt Gammleng-prisen i åpen klasse.

I 1994 ga hun ut albumet Millimeter som ble hennes største kommersielle suksess med 75 000 solgte eksemplarer.[5] Albumet og tittelsporet ga henne tre priser under Spellemannprisen 1994 i klassene kvinnelig artist, årets album og årets hit. Samme år komponerte Preus musikken til balletten Den røde blusen for Den norske opera.

Preus samarbeidet med Vertavo-kvartetten, og de hadde om lag 25 konserter sammen i Norge. Hun spilte inn tittelmelodien til filmen Salige er de som tørster og TV-serien Blind gudinne. Hun laget også en promo-video for Norges Røde Kors og var med på utgivelsen Venn for samme organisasjon. Hun er også kjent for norske gjendiktninger av Bob Dylans «Ennå ikke mørkt» («Not Dark Yet») og «Fylt av min kjærlighet» («Make You Feel My Love»).

Preus gav ut albumet Vrimmel i 1996. Platen inneholdt blant annet singelen Hjertets lys. I 1997 la hun ut på sin første soloturné. Året etter kom samleplaten Mosaikk - 16 biter. I 1999 komponerte hun musikken til teaterstykket Skammen for Amfiscenen. I 2001 kom soloalbumet Alfabet, som ble innspilt i et studio i London, og produsert i samarbeid med Yngve Sætre. Den franske komponisten Hector Zazou var produsent.

I 2004 gav hun ut Når dagen roper, der den svenske gitaristen Georg Wadenius stod som produsent. Dette albumet er produsert etter lange opphold i Paris. På Om igjen for første gang (2007) deltok både Eivind Aarset og Nils Petter Molvær.[6] Dette året gav hun også ut Sangbok.[7] Soloalbumet Nesten alene kom i 2009. Tekstene ble skrevet nesten alene i en sjøbu i Hurum. Musikerene ble hentet inn etterhvert som sangene ble ferdige, og de ble innspilt på Rainbow Studio. Preus kalte arbeidsprosessen frigjørende og inspirerende, og omtalte verket som sitt nullpunkt.[8] I 2010 samarbeidet hun og Kjetil Bjerkestrand med å komponere musikken til dramatiseringen av Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle for Riksteateret.[9]

Våren 2017 begynte hun som professor II ved Universitetet i Agder. Hun var ansatt i 20 prosent stilling i to år og underviste i låtskriving ved Institutt for rytmisk musikk.[10] Konserter spilte hun så sent som i 2017.[11][12]

I 2018 ble hun tildelt Anders Jahres kulturpris for sitt virke som sangpoet.[13]

Død[rediger | rediger kilde]

Hun døde 25. august 2019 av leverkreft.

I 2022 annonserte Oslo Byes Vel en satsing på blå skilt om fortjenstfulle kvinner i forbindelse med kvinnedagen. Blant 222 forslag ble Preus og 11 andre kvinner valgt ut.[14]

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Album
Singler/EP-er
  • Ynglingen/Vise om byen Hiroshima (1988)
  • Alt for deg/Ro meg over (1989)
  • Jeg er en by/Fryd (1989)
  • Se/Sommerfuglvinger (1991)
  • Millimeter/Stockholm/Fryd (1994)
  • Stemmene inni (1994)
  • Månens elev (1994)
  • Hjertets lys (1996)
  • Elva renner videre (1996)
  • Har alt (1996)
  • Hvitt lys i natten (1997), med Vertavokvartetten
  • Når himmelen faller ned (1998)
  • Verden er et vakkert sted (1999)
  • Sorte hull (2001)
  • Amatør (2001)
  • Vår i meg (2004)
  • Kom oftere, kom! (2004)
  • Åndelig matematikk (2004)
  • To venner (2007)
  • God nok som du er (2007)
  • Bornholm kafé (2009)
  • Vær hos meg (2013)
  • But for the Grace (2013)
  • Sang til Aurora (2014)
  • Alt det som skinner (2018)

Veslefrikk[rediger | rediger kilde]

Album
Singler
  • Rocken va'kke død/Kjærestepar (1979)
  • Kameleon/Du kan ikke eie meg (1981)

Can Can[rediger | rediger kilde]

Album
Singler
  • Tango/Oppenheimer (1984)
  • Lover for a Night/Worn Out Shoes (1986)

Deltar på[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Stråets lengde : Skisser fra et liv, tekster til en uferdig selvbiografi, utgitt etter hennes død, Aschehoug (2020) ISBN 9788203365300

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Internet Movie Database, IMDb-ID nm0696588, besøkt 21. juli 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ NRK, «Anne Grete Preus er død, 62 år gammel», besøkt 25. august 2019[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.uio.no[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Olsson, Svein Vestrum (25. august 2019). «Anne Grete Preus er død, 62 år gammel». NRK. Besøkt 25. august 2019. «Den folkekjære artisten døde i natt etter en tids sykdom, ifølge hennes mangeårige venn og manager Rune Lem.» 
  5. ^ «Preus i kilometervis». Aftenposten. Oslo. 17.12.1996. s. 37. 
  6. ^ «Biografi fra Annegretepreus.no». Arkivert fra originalen 28. juli 2012. Besøkt 26. august 2019. 
  7. ^ «Anne Grete Preus på TV 2 underholdning». Arkivert fra originalen 16. september 2013. Besøkt 26. august 2019. 
  8. ^ «Biografi fra Annegretepreus.no». Arkivert fra originalen 28. juli 2012. Besøkt 26. august 2019. 
  9. ^ «Biografi fra Annegretepreus.no». Arkivert fra originalen 28. juli 2012. Besøkt 26. august 2019. 
  10. ^ N.N. (6. mars 2017). «Anne Grete Preus er blitt professor i rock». Universitetsavisa.no. Arkivert fra originalen 7. mars 2017. Besøkt 6. mars 2017. 
  11. ^ http://www.ballade.no/sak/det-er-savn-i-mine-sanger/
  12. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 15. juni 2018. Besøkt 26. august 2019. 
  13. ^ «Anders Jahres Kulturpris til Anne Grete Preus, Kari Bremnes og Ole Paus» (.ece). NTB. Adresseavisen. 12. juni 2018. Besøkt 3. oktober 2019. 
  14. ^ Her er kvinnene som hedres med blå skilt i bybildet, Aftenposten, 8. mars 2022

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Anne_Grete_Preus&oldid=24140300»