Adalstein av England

Adalstein Konge av England
Født		ca. 894 Wessex
Død		27. oktober 939 Gloucester
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Engelsk monark (927–939)
Ektefelle		Ingen
Far		Edvard den eldre
Mor		Ecgwynn
Søsken		9 oppføringer Ædgyth av England Eadgifu av Wessex Eadburh av Winchester Edmund I av England Edred av England Ethelweard av England Edwin, son of Edward the Elder Edith of Polesworth Eadhild
Barn		Ingen
Nasjonalitet		Wessex Kongeriket England
Gravlagt		Malmesbury Abbey
Annet navn		Æðelstān, Adalstein
Regjeringstid		924 – 939
Adalstein av England på Commons

Æthelstan eller Adalstein (angelsaksisk: Æþelstan, Æðelstān, betydning «edel stein»; født ca. 894, død 27. oktober 939) var konge av angelsakserne fra 924 til 927, en tittel etablert av Alfred den store, og konge av englenderne fra 927 til 939. Han var sønn av kong Edvard den eldre og hans første hustru Ecgwynn. Moderne historikere vurderer ham som den første konge av England og som en av de største angelsaksiske konger. Han giftet seg derimot aldri, og ble etterfulgt av sin halvbror Edmund.

Æthelstan er kjent i norsk historie som Adalstein ved at han var fosterfar til den seinere norske kong Håkon den gode, som av den grunn ble kalt Håkon Adalsteinsfostre. Kong Håkon fikk en kristen oppdragelse av sin formynder, og forsøkte forgjeves å innføre kristendommen i Norge. I de norske kongesagaene, Snorres Heimskringla, ble Adalstein omtalt som «kong Adalstein». Egil Skallagrimson og broren Torolv var leiesoldater i Adalsteins tjeneste. Da Torolv falt i et slag ble Egil svært morsk, forteller Egils saga, og den engelske kongen måtte blidgjøre ham med flere gylne gaver, foruten to kister med sølv som erstatning for brorens død. En søster av Adalstein ble i 926 giftet bort til Sigtrygg Caech, en norrøn-gælisk konge av Jorvik (York).

Da Edvard døde i juli 924 ble Æthelstan akseptert av stormennene i Mercia som konge. Hans halvbror Ælfweard kan ha blitt akseptert som konge i Wessex, men han døde kun 16 dager etter deres fars død. Æthelstan møtte fortsatt motstand i Wessex i flere måneder og ble ikke kronet før i september 925. I 927 erobret han det gjenværende norrøne kongedømmet Jorvik i Northumbria, og det gjorde ham til den første angelsaksiske hersker som styrte over hele England. I 934 invaderte han Skottland og tvang Konstantin II til å underkaste seg, men Æthelstans styre var mislikt av både skotter og norrøne, og i 937 invaderte de England med en felles hær. Æthelstan beseiret dem i det avgjørende slaget ved Brunanburh, en seier som ga ham stor prestisje både på De britiske øyer og på det europeiske fastlandet. Etter hans død i 939 tok de norrøne tilbake kontrollen over Jorvik, og det ble ikke endelig erobret på nytt før i 954.

Æthelstan sentraliserte regjeringen; han økte kontrollen over produksjonen av chartere og samlet de ledende menn fra fjerne områder til sine råd. I disse møtene deltok også herskere fra utenfor hans rike, særskilt walisiske konger, som således anerkjente hans overherredømme. Flere juridiske tekster er bevart fra hans styre enn fra noen andre angelsaksiske konger fra 900-tallet. De viser hans bekymring for utstrakte tyverier, og den store trussel det utgjorde for den samfunnsmessige orden. Hans juridiske reformer bygde på de til hans bestefar, Alfred den store. Æthelstan var en av de mest fromme av de vestsaksiske konger, og var kjent for å samle relikvier og grunnlegge kirker. Hans husholdning var et senter for angelsaksisk lærdom som under hans bestefar, og det la grunnlaget for den benediktinske klosterreform senere i århundret. Ingen annen vestsaksisk konge spilte en slik aktiv rolle i europeisk politikk som Æthelstan, til og med i Norge, og sørget for ekteskap for flere av sine søstre til herskere i europeiske stater.

Bakgrunn

På 800-tallet var det mange kongeriker i den tidlige angelsaksiske perioden som hadde blitt konsolidert til fire: Wessex, Mercia, Northumbria og East Anglia. På 700-tallet hadde Mercia var det mektigste riket i sørlige England, men tidlig på 800-tallet hadde Wessex blitt dominerende under Æthelstans tippoldefar Egbert. På midten av århundret kom England under et økende antall angrep fra norrøne vikinger, kulminert med invasjonen av den store hedenske hæren i 865. Ved 878 hadde vikingene overkjørt East Anglia, Northumbria, og Mercia, og nær også erobret Wessex. Vestsakserne greide å kjempe tilbake under Alfred (som siden fikk tilnavnet «den store»), og han oppnådde en avgjørende seier i slaget ved Edington. Alfred og den norrøne høvdingen Guthrum inngikk en fredsoverenskomst hvor Alfred tok vestlige Mercia mens østlige Mercia ble en del av norrøne East Anglia. På 890-tallet ble nye vikingangrep med hell slått tilbake av Alfred, støttet av hans sønn (og Æthelstans far) Edvard og Æthelred, herre av mercianerne. Æthelred styrte angelsaksiske Mercia under Alfreds overherredømme og ble gift med hans handlekraftige datter Æthelflæd. Alfred døde i 899 og ble etterfulgt av Edvard. Æthelwold, sønn av Alfreds eldre bror Æthelred, og således berettiget til tronen, gjorde et forsøk på å ta makten, men ble drept i slaget ved Holme i 902.

Lite er kjent om krigen mellom angelsakserne og danene i de neste får årene, men i 909 sendte Edvard en hær samlet fra Wessex og Mercia for å herje Northumbria. Året etter kom danene fra Northumbria sørover og angrep Mercia, men gikk på et avgjørende og tungt nederlag i slaget ved Tettenhall. Æthelred av Mercia døde i 911 og ble etterfulgt som hersker over Mercia av hans enke Æthelflæd. I løpet av det neste tiåret erobret Edvard og Æthelflæd den norrøne delen av Mercia og East Anglia. Æthelflæd døde i 918 og ble kortvarig etterfulgt av sin datter Ælfwynn, men det samme året avsatte Edvard sin niese, fraktet henne vekk og tok selv direkte kontroll over Mercia.

Da Edvard døde i 924 kontrollerte han hele England sør for elven Humber. Den norrøne konge Sigtrygg Caech hersket over norrøne Jorvik (York) i sørlige Northumbria, mens Ealdred opprettholdt angelsaksisk styre i det minste deler av det tidligere kongeriket Bernicia fra hans hovedkvarter i Bamburgh i nordlige Northumbria. Konstantin II hersket i Skottland, bortsett fra de nordligste delene og et område i sørvest som var det britonske kongedømmet Strathclyde. Wales var inndelt i en rekke mindre koneriker, inkludert Deheubarth i sørvest, Gwent i sørøst, Brycheiniog umiddelbart nord for Gwent, og Gwynedd i nord.

Liv og virke

Tidlig liv

Statue i Tamworth av Æthelflæd, frue av mercianerne, med sin nevø Æthelstan.

I henhold til William av Malmesbury var Æthelstan tretti år gammel da han kom på tronen i 924. Det innebærer at han ble født en gang rundt 894. Han var den eldste sønnen til Edvard den eldre og også den høyeste. Han var Edvards eneste sønn med hans første hustru Ecgwynn. Svært lite er kjent om henne, og hun er ikke nevnt med navn i noen kilde før den normanniske erobringen. Middelalderens kronikører ga ulike beskrivelser av hennes rang: en beskrev henne som en hustru av lav stand fra en ubetydelig fødsel, mens andre har beskrevet hennes som fra adelen. Moderne historikere er heller ikke samstemte om hennes status. Simon Keynes og Richard Abels tror at ledende menn i Wessex ikke var villige til å akseptere Æthelstan som konge i 924 delvis for hans mor hadde vært en elskerinne av Edvard den eldre. Imidlertid har Barbara Yorke og Sarah Foot argumentert at påstandene om at Æthelstan var et utenomekteskapelig barn var et produkt av striden over etterfølgelsen til tronen, og at det er ingen grunn til å tvile på at hun var Edvards lovmessige hustru. Det er indikasjoner på at hun kan ha vært i slekt med Dunstan, erkebiskop av Canterbury.

William av Malmesbury skrev at Alfred æret sin unge sønnesønn med en seremoni hvor ha ga gutten en skarlagenrød kappe, et belte med edelsteiner, og et sverd med et forgylt skjede. Forsker på middelalderlatin, Michael Lapidge, og historikeren Michael Wood, har sett på dette som at Alfred markerte Æthelstan som en mulig arving på en tid da Alfreds nevø Æthelwold krevde tronen og representerte en direkte trussel til Alfreds direkte slektslinje, men historikeren Janet Nelson foreslår at det burde bli vurdert i konteksten av konflikten mellom Alfred og Edvard på 890-tallet, og kan reflektere en hensikt å dele riket mellom sin sønn og sønnsønn etter sin død. Historikeren Martin Ryan går lengre og forslår at mot slutten av sitt liv kan Alfred ha favorisert Æthelstan framfor Edvard som sin etterfølger. Et akrostisk dikt som lovpriste prins «Adalstan», og spådde en stor framtid for ham, har blitt tolket av Lapidge som en referanse til den unge Æthelstan og som drev ordspill på den angelsaksiske betydningen av hans navn, edelstein. Lapidge og Wood vurderer diktet som en minnefest av Alfreds seremoni av en av hans ledende lærde, John the Old Saxon. Michael Woods oppfatning bekrefter diktet sannheten i William av Malmesburys redegjørelse av seremonien. Wood foreslår også at Æthelstan kan ha vært den første engelske konge som ble undervist fra barndommen av som en intellektuell, og at denne John antagelig var hans lærer. Imidlertid har Sarah Foot argumentert for at det akrostiske diktet gir bedre mening om det dateres til begynnelsen av Æthelstans styre.

Edvard giftet seg med sin andre hustru, Ælfflæd, en gang rundt hans fars død, antagelig for at Ecgwynn var død, skjønt hun kan ha blitt presset til side. Det nye ekteskapet svekket Æthelstans posisjon da hans stemor naturlig favoriserte interessene til hennes egne sønn, Ælfweard og Edwin. Ved 920 hadde Edvard tatt til seg en tredje hustru, Ædgifu, antagelig etter å ha skjøvet Ælfflæd til side. Ædgifu hadde også to sønner, de framtidige kongene Edmund og Eadred. Edvard hadde også flere døtre, kanskje så mange som ni.

Æthelstans senere utdannelse var sannsynlig ved hoffet i Mercia hos sin tante og onkel, Æthelflæd og Æthelred, og det er sannsynlig at den unge prinsen fikk sin militære trening på Mercias kampanjer for å erobre Danelagen. I henhold til en avskrift datert fra 1304 ga Æthelstan i 925 et charter med privilegier til nonneklosteret St Oswald's Priory i Gloucester hvor hans tante og onkel var gravlagt «i henhold til en pakt om faderlig fromhet som han tidligere hadde forpliktet med Æthelred, ealdorman av folket i Mercia.» Da Edvard tok direkte kontroll over Mercia etter Æthelflæds død i 918, kan Æthelstan ha representert sin fars interesser der.

Kamp for makten

Edvard døde i Farndon i nordlige Mercia den 17. juli 924, og de påfølgende hendelser er uklare. Ælfweard, Edvards eldste sønn med Ælfflæd, hadde blitt rangert over Æthelstan som vitne på et charter i 901, og Edvard kan utsett Ælfweard som sin etterfølger som konge, enten av kun Wessex eller av hele kongeriket. Om Edvard hadde tenkt at kongeriket skulle bli delt etter hans død, kan hans avsettelse av Ælfwynn i Mercia i 918 vært en del av forberedelsene for Æthelstan som konge av Mercia. Da Edvard døde var Æthelstan tilsynelatende sammen med ham i Mercia mens Ælfweard var i Wessex. Mercia anerkjente Æthelstan som konge, og det er mulig at Wessex kan ha valgt Ælfweard. Imidlertid levde Ælfweard kun 16 dager lengre enn sin far, noe som avbrøt enhver plan om etterfølgelse.

Selv etter Ælfweards brå død synes det å ha vært opposisjon til Æthelstan i Wessex, særskilt i Winchester, hvor Ælfweard ble gravlagt. I begynnelse oppførte Æthelstan seg som en konge i Mercia. Et charter angående land i Derbyshire, som synes å ha blitt utstedt en gang i 925 da hans autoritet ennå ikke hadde blitt anerkjent utenfor Mercia, hadde kun mercianske biskoper som vitner. I vurderingen til historikerne David Dumville og Janet Nelson kan han ha gått med på å ikke gifte seg eller skaffe seg arvinger for å bli akseptert. Imidlertid beskrev Sarah Foot hans beslutning for å forbli ugift til «en religiøst motivert avgjørelse på kyskhet som et livsvalg».

Kroningen av Æthelstan skjedde den 4. september 925 ved Kingston upon Thames, kanskje grunnet dens symbolske lokalisering på grensen mellom Wessex og Mercia. Han ble kronet av Athelm, erkebiskop av Canterbury, som antagelig formet eller organiserte en ny ordo (religiøs tjenesteorden) hvor kongen bar kronen for første gang framfor en hjelm. Den ny ordo var påvirket av vestfrankisk liturgi og ble deretter en av kildene middelalderens franske ordo.

Opposisjonen synes å ha fortsatt selv etter kroningen. I henhold til William av Malmesbury skal en ellers ukjent adelsmann ved navn Alfred å konspirert for å blinde Æthelstan grunnet hans påståtte uekte fødsel, skjønt det er ukjent om han ønsket selv å bli konge eller om han handlet på vegne av Edwin, Ælfweards yngre bror. Blinding ville ha vært en funksjonshemming som var nok for gjøre Æthelstan uegnet som konge, uten at det at man gjorde den større forbrytelse med kongemord. Spenninger mellom Æthelstan og Winchester synes å ha fortsatt i en del år. Biskop av Winchester, Frithestan, var ikke tilstede ved kroningen og var ikke vitne til noen av Æthelstans kjente chartere før i 928. Etter det er han oppført som vitne rimelig jevnlig fram til han gikk av i 931, men han var opplistet i en lavere posisjon en hva som ellers ville ha vært normalt for en geistlig i hans posisjon.

I 933 druknet Edwin i et skipbrudd i Nordsjøen. Hans fetter, grev Adelolf av Boulogne, tok hans legeme med for gravleggelse ved klosteret Saint Bertin i Saint-Omer. I henhold til klosterets annalist Folcuin, som feilaktig trodde at Edwin hadde vært konge, hadde flyktet fra England, «fordrevet av forstyrrelser i sin kongerike». Folcuin nevnte også at Æthelstan hadde sendt almisser til klosteret for sine døde bror og tok nådig mot munker fra klosteret da de kom til England, skjønt Folcuin innså ikke at Æthelstan var død før munkene gjorde sin reise i 944. Symeon av Durham, en kronikør fra 1100-tallet uttalte at Æthelstan hadde beordret at skulle Edwin druknes, men det er stort sett blitt avvist av historikerne. Edwin kan ha flyktet fra England etter et ikke vellykket opprør mot sin brors styre, og hans død antagelig bidro til at opposisjonen i Winchester ebbet ut.

Konge av de engelske

De britiske øyer tidlig på 900-tallet.

Edvard hadde erobret de danske områdene i Mercia og East Anglia med støtte fra Æthelflæd og hennes ektemann, men da Edvard døde styrte den norrøne kongen Sigtrygg Caech fortsatt over det norrøne kongedømmet Jorvik (York), tidligere det sørlige northubriske kongedømmet Deira. I januar 926 sørget Æthelstan for at en av sine søstre ble gift med den aldrende Sigtrygg. De to kongene ble enige om ikke å invadere hverandres områder eller å støtte hverandres fiender. Året etter døde Sigtrygg, og Æthelstan grep sjansen til å invadere. En del historikere mener at Sigtrygg avviste sin hustru kort tid etter ekteskapet og gikk tilbake til hedenskapen, men andre uttrykker at Æthelstan grep anledningen som kom med Sigtryggs død til å invadere. Historikeren Alex Woolf mener det er usannsynlig at Sigtrygg avviste sin hustru da det ville ha vært en krenkelse som hadde fått Æthelstan umiddelbart til å erklære krig. Gudrød (irsk: Gofraid ua Ímair), en fetter av Sigtrygg, ledet en flåte fra Dublin for å ta maktposisjonen i Jorvik, men Æthelstan greide uten problemer å avverge det. Han erobret Jorvik og mottok underkastelsen til den norrøne befolkningen. I henhold til sørlig kronikør tok han kongedømmet til northumbrianerne og det er ikke klart om han i det hele tatt kom i kamp med mennene fra Dublin. Konger i sørlige England hadde aldri hersket over nordlige England, og at Æthelstan hadde tatt over kongedømmet ble møtt med raseri av folket i Northumbria som alltid hadde kjempet for uavhengighet fra sør. Imidlertid aksepterte kong Konstantin II av Skottland, kong Hywel Dda av walisiske Deheubarth, Ealdred av Bamburgh og kong Owain av Strathclyde aksepterte Æthelstans overherredømme ved Eamont i nærheten av Penrith den 12. juli. Æthelstan fikk revet festningsverkene i Jorvik som den første norrøne besettelsen hadde reist innenfor dens murer, og fordelte de rikdommer som han fant der. Hans triumf førte til sju år med fred i nord.

Mens Æthelstan var den første engelske konge som oppnådde overherredømme av nordlige Britannia, arvet han sin autoritet over de walisiske konger av sin far og tante. På 910-tallet anerkjente Gwent overherredømmet til Wessex, og Deheubarth og Gwynedd aksepterte det til Æthelflæd av Mercia; som følge av Edvards overtagelse av Mercia, overførte de sin allianse til ham. I henhold til William av Malmesbury, etter møtet ved Eamont sammenkalte Æthelstan de walisiske kongene til Hereford hvor han sikret seg et løfte om en årlig tributt som det ble sagt utgjorde en ikke spesifisert antall hunder og hauker, tjue pund i gull, tre hundre pund i sølv, og det umulige kravet på 25 000 okser. Et mer varig resultat av dette møtet var at grensen mellom engelske og walisiske områder ble plassert i området Hereford ved elven Wye. Den fremste walisisk personen i Wales var Hywel Dda av Deheubarth, beskrevet av historikeren på tidlig walisisk middelalder, Thomas Charles-Edwards, som «den mest trofaste allierte» av herskerne på denne tid. Walisiske konger møtte ved Æthelstans hoff i årene mellom 928 og 935, og sto som vitner ved chartere foran lekfolk (bortsett fra kongene av Skottland og Strathclyde), noe som viser at deres posisjon var ansett som bedre enn andre stormenn tilstede. Denne alliansen fremmet en fred mellom Wales og England, og innenfor Wales, som varte ut Æthelstans styre, skjønt en del walisere følte seg krenket av statusen til deres herskere som underkonger, foruten også de tributter de ble tvunget til å betale. Av disse walisiske fyrstene var Hywel Dda av Dyfed den som ble mest påvirket av engelsk innflytelse. Han ga engelsk navn til en av sine sønner, preget sølvpennyer etter engelsk modell, og overtok en del engelske lover for det lovverk som bærer hans navn.

I henhold til William av Malmesbury, rett etter møtet ved Hereford, dro Æthelstan for å fordrive ned på de britonske mennene fra Cornwall fra Exeter. Fortellingen antyder at britonerne var i opprør, og at menn fra deres eget folk i andre deler av sørvest støttet dem. Den antyder også at på denne tid utgjorde britonere en vesentlig del av Exeters befolkning. Æthelstan befeste byens murer, forviste dens britonske befolkningen og bestemte grensen mot Cornwall ved elven Tamar. En del historikere er skeptisk til denne fortellingen da Cornwall hadde vært under en form for engelsk styre siden midten av 800-tallet. Thomas Charles-Edwards beskrev den som «en usannsynlig historie», mens historikeren John Reuben Davies vurderte den troverdig som undertrykkelse av den stedegne, britonske befolkningen og begrensning av befolkningen i Cornwall bak elven Tamar. Æthelstan understreket sin kontroll ved å etablere et nytt kornisk bispedømme og utpekte dens første biskop, men Cornwall beholdt sin egen kultur og språk.

Æthelstan ble den første konge over alle angelsaksiske folk, og dessuten også over det meste av den norrøne befolkningen i Britannia. Situasjonen i nordlige Northumbria var imidlertid uklar. Ann Williams mener at underkastelsen til Ealdred av Bamburgh var antagelig kun i navnet, og det er sannsynlig at han anerkjente skotske Konstantin som sin herre, men Alex Woolf vurderte Ealdred som en delvis uavhengig hersker som aksepterte Wessex' autoritet, slik Æthelred av Mercia hadde gjort en generasjon tidligere, Hans suksess innledet til hva John Maddicott i hans historie om opprinnelsen til det engelske parlament kalte den imperiske fase av engelsk kongedømme mellom 925 og 975 da herskerne fra Wales og Skottland var tilstede ved rådsforsamlingene til engelske konger og sto som vitner ved deres chartere. Æthelstan forsøkte å forlike adelen i sitt nye område i Northumbria til sitt styre. Han ga store gaver til kirkene i Beverley, Chester-le-Street, og York, og framhevet sin kristendom. Han kjøpte også store områder i Amounderness i Lancashire, og ga det til erkebiskopen i York, hans viktigste myndighetsperson i regionen. Men han forble en mistrodd fremmed, og de nordlige kongerikene foretrakk å alliere seg med hedenske norrøne i Dublin. I kontrast til Æthelstans sterke kontroll over sørlige England, hans posisjon i nord var langt mer usikker og spinkel.

Invasjonen av Skottland i 934

I 934 invaderte Æthelstan Skottland. Hans årsaker er uklare, og historikerne har gitt alternative forklaringer. Gudrød, den norrøne kongen av Dublin som kortvarig hadde hersket i Northumbria, døde i 934, noe som førte til usikkerhet blant de norrøne, og kan ha gitt Æthelstan mulighet til å gjennomføre sin autoritet i nord. Et oppslag i Clonmacnoise-krøniken nedtegnet dødsfallet i 934 for en hersker som muligens var Ealdred av Bamburgh, noe som antyder en annen mulig forklaring. I forlengelsen kan det ha innebære en strid mellom Æthelstan og Konstantin over kontrollen av dette området. Den angelsaksiske krøniken nedtegnet den militære ekspedisjonen kortfattet uten forklaring, men John av Worcester, en kronikør fra 1100-tallet, slo fast at Konstantin hadde brutt sin avtale med Æthelstan.

Æthelstan satte ut på sin kampanje i mai 934, fulgt av fire walisiske konger: Hywel Dda av Deheubarth, Idwal Foel av Gwynedd, Morgan ap Owain av Gwent, og Tewdwr ap Griffri av Brycheiniog. Hans følge omfattet også atten biskoper og tretten jarler, seks av dem hadde norrøne navn og kom fra østlige England. Ved slutten juni eller tidlig i juli hadde han nådd Chester-le-Street, hvor han ga store gaver til graven til den hellige Cuthbert av Lindisfarne, inkludert en stola (dekorert prestebånd) og kostbart geistlig klede, opprinnelig bestilt av hans stemor Ælfflæd som gave til biskop Frithestan av Winchester. Invasjonen skjedde til lands og havs. I henhold til Simeon av Durham herjet hans landstyrker så langt nord som Dunnottar i nordøstlige Skottland mens flåten herjet Caithness, den gang muligens en del av den norrøne riket på Orknøyene.

Det er ikke nedtegnet noen slag eller konfrontasjoner under kampanjen, og det er heller ikke nedtegnet noe resultat. Det var imidlertid en maktdemonstrasjon av det faktum at sammenbruddet til det norrøne riket i York hadde ført Skottland innenfor rekkevidden av en engelsk hær. Ved september var imidlertid Æthelstan tilbake sør i England ved Buckingham hvor Konstantin sto oppført som subregulus av et charter. Det er en konge som anerkjente Æthelstans overherredømme. I 935 var et charter bevitnet av Konstantin, Owain av Strathclyde, Hywel Dda, Idwal Foel, og Morgan ap Owain. Ved juletider det samme året var Owain av Strathclyde enda en gang ved Æthelstans hoff sammen med walisiske konger, men ikke Konstantin. Han kom tilbake til England mindre enn to år senere under langt andre omstendigheter.

Slaget ved Brunanburh

En konsekvens av invasjon av Skottland kom tre år senere. I 934 hadde Olav Gudrødsson etterfulgt sin far som den norrøne konge av Dublin. Det ble inngått en allianse mellom Olav og den skotske konge ved at Olav giftet seg Konstantins datter. Ved august 937 hadde Olav beseiret sine rivaler for kontrollen av den norrøne delen av Irland, og straks etter aktet han å gjenerobre York som var hans farsarv. Hver for seg var Olav og Konstantin, sammen med kongedømmet Strathclyde, for svake for å motsette seg Æthelstan, men sammen kunne de håpe å utfordre dominansen til Wessex. I 937 seilte Olav til England med en stor flåte og forente sine styrker med de fra Skottland og Strathclyde. I middelalderen skjedde krigføring normalt om sommeren, og Æthelstan kunne neppe ha forventet en invasjon så sent på året. Han synes å ha reagert langsomt, og et latinsk dikt bevart av William av Malmesbury anklaget ham for «smektende i dovne sysler». De allierte plyndret engelsk områder mens Æthelstan tok sin tid på å samle en hærstyrke fra Wessex og Mercia. Michael Wood har lovprist denne forsiktigheten og argumenterte at i motsetningen til Harald Godwinsson i 1066, lot han seg ikke provosere til forhastet handling. Da han marsjerte nordover hadde ikke waliserne med seg, men de deltok heller ikke på den motsatte siden.

De to sidene møttes i slaget ved Brunanburh som etter harde kamper som varte til mørkets utbrudd førte til en overveldende seier for Æthelstan, støttet av sin unge halvbror, den framtidige kong Edmund. På slagmarken lå det igjen fem døde konger og sju jarler fra Irland, og sønnen til den skotske kongen. Olav slapp unna og førte restene av sin slagne hær tilbake til Dublin. De engelske hadde også fått store tap, inkludert to av Æthelstans fettere, sønnene av Edvard den eldres yngre bror Æthelweard. Stedet for slaget, som opptrer i et samtidig dikt har ikke blitt nøyaktig identifisert.

Slaget ble rapportert i Ulster-annalene: «Et stort, begredelig og forferdelig slag ble grusomt utkjempet mellom sakserne og nordboerne og hvor flere tusener av nordboere, som er utallige, falt, men deres kong Amlaib [Olav], unnslapp med noe få tilhengere. Et stort antall saksere falt på den andre siden, men Æthelstan, saksernes konge, fikk en stor seier.»

En generasjon senere kunne kronikøren Æthelweard rapportere at det ble folkelig husket som «det store slaget», og det sikret Æthelstans etterdømme som «seierrik grunnet Gud», i henhold til den religiøse skribenten Ælfric av Eynsham. Den angelsaksiske krønike avsto fra sin vanlige enkle stil til fordel for et heroisk dikt som feiret den store seier, og framstilte Æthelstan som hersker over Britannia. Historikeren Frank Stenton mente at «Slaget har sin særlige plass blant de hendelser som førte til den endelige forening av England. Det knyttet mercianerne og vestsakserne sammen i et felles minne om en stor prestasjon som utvisket tradisjonene om deres gamle kriger.»

Historikerne er likevel ikke samstemte over betydningen av slaget. Alex Woolf beskrev det som «en pyrrhosseier» for Æthelstan: kampanjen synes å ha endt i et dødpunkt, hans makt synes å ha minsket, og etter at han døde overtok Olav kongeriket i Northumbria uten motstand. Alfred Smyth beskrev det som «det største slaget i angelsaksisk historie», men uttalte også at dets konsekvenser utover Æthelstans styre har blitt overdrevet. Sarah Foots oppfatning er derimot at det er vanskelig å overdrive slagets betydning: om angelsakserne hadde blitt beseiret, kunne hele deres overherredømme over hele Britannias fastland ha gått i oppløsning. Historikeren Michael Livingston mente derimot at det ville ikke være å strekke det for langt «å betrakte slaget som det øyeblikk da engelskhet kom til uttrykk. De mennene som kjempet og døde på slagmarken smidde et politisk kart for framtiden som er hos den dag i dag, noe som muligens gjør slaget ved Brunanburh til et av de mest betydningsfulle slag i det lange historien til ikke bare England, men for hele De britiske øyer.»

Kongedømme

Administrasjon

Et maleri fra 1500-tallet i kirken Beverley Minster i East Riding of Yorkshire av Æthelstan med den hellige John av Beverley.

Angelsaksiske konger styrte via ealdormen som hadde den høyeste status blant lekmenn under kongen. På 800-tallets Wessex styrte hver av dem over et enkelt shire, men ved midten av 900-tallet de autoritet over et langt større område, en endring som antagelig ble innført av Æthelstan for å ta seg av regjeringsproblemene i hans utvidede rike. En av disse ealdormennene, som også hadde navnet Æthelstan, styrte over det østlige Danelagen-området i East Anglia, den største og rikeste provinsen i England. Etter kongens død ble han så mektig at han ble kjent som Æthelstan Halvkonge. Flere av ealdormennene som hadde vært vitner ved chartere hadde norrøne navn, og selv om deres lokaliteter ikke kan bli identifisert, var ganske sikkert etterkommere av jarler som ledet danske hærer i tiden under Edvard den eldre, og som ble beholdt av Æthelstan som hans representanter i lokalstyret. Den 12. november 931, som eksempel, var det ikke færre enn sju i Æthelstans selskap ved Lifton vest for Devon. Uansett deres opprinnelse viser deres eksistens at verken Edvard eller Æthelstan forsøkte å erstatte lokale norrøne stormenn med angelsaksere i de erobrede norrøne områdene.

Under en ealdormann var det en reeve — kongelige myndighetspersoner som var adelige lokale landeiere — som hadde ansvaret for en by eller en kongelig eiendom. Autoriteten til kirken og staten var ikke adskilt i de tidlige middelaldersamfunnene, og lekmenn arbeidet tett med deres biskoper og lokale abbeder som også deltok i kongens råd.

Som den første konge av alle angelsaksiske folk, trengte Æthelstan effektive midler for å styre sitt utvidede rike. Ved å bygge på fundamentet til sine forgjengere skapte han den meste sentraliserte regjeringen som England til da hadde hatt. Tidligere hadde en del chartere blitt produsert av kongelige geistlige og andre medlemmer av religiøse hus, men mellom 928 og 935 ble de produsert utelukkende av en skriver som historikerne har gitt betegnelsen «Æthelstan A», og som viser en uovertruffen grad av kongelig kontroll over en betydningsfull aktivitet. I motsetningen til tidligere og senere chartere ga denne skriveren fulle detaljer om datoer og steder, foruten en usedvanlig lang vitneliste, noe som har gitt betydningsfull informasjon til historikere. Etter at «Æthelstan A» trakk seg tilbake eller døde, gikk charterne tilbake til en enklere form, noe som antyder at de hadde vært verket til et enkeltindivid framfor utviklingen av en formell skrivestue.

Den fremste mekanismen i regjeringen var det kongelige råd (eller witan). Angelsaksiske konger hadde ikke en bestemt hovedstad. Deres hoff var reisende, og deres råd ble holdt ved ulike lokaliseringer rundt om i riket. Æthelstan oppholdt seg hovedsakelig i Wessex, og kontrollerte de omliggende områdene ved å samle ledende menn til sine råd. Et lite møte hadde vært nok tidligere, men med utvidelsen av riket under Edvard den eldre førte til at det ble nødvendig med større og mer omfattende møter med biskoper, ealdormenn, thegner, stormenn fra fjerne områder, og uavhengige herskere som hadde underkastet seg hans autoritet. Frank Stenton ser Æthelstans råd som «nasjonalforsamlinger» som gjorde mye for bryte ned provinsialismen som var en barriere for foreningen av England. John Maddicott går lengre ved å se på dem som begynnelsen på sentraliserte forsamlinger som hadde en definerende rolle i engelsk regjering, og Æthelstan «som det sanne om enn uforvarende grunnlegger av det engelske parlament».

Lovverk

Angelsakserne var det første folket i nordlige Europa som skrev administrative dokumenter på morsmålet, og lovverket på angelsaksisk gikk tilbake til Æthelbert av Kent på begynnelsen av 600-tallet. Lovverket til Alfred den store, fra slutten av 800-tallet, var også skrevet på angelsaksisk, og han forventet at hans ealdormenn lærte å lese og skrive det. Hans lov var sterkt påvirket av karolingske lover som strakte seg tilbake til Karl den store angående emner som forræderi, bevare freden, organisering av hundrede og juridisk uskyldsprøve. De var i virkning gjennom hele 900-tallet, og Æthelstans lover bygde på dette grunnlaget. Rettslige lover krevde godkjennelse fra kongen, men de ble behandlet som rettingslinjer som kunne bli tilpasset lokalt nivå framfor fastsatte regler for reguleringer, og vanlige muntlige lover basert på skikk og sedvane var også av stor betydning i den angelsaksiske perioden.

Det er bevart flere lovtekster fra Æthelstans styre enn fra noen annen angelsaksisk konge på 900-tallet. De eldste synes å være hans forordning tiende og bestemmelser om veldeigheter. Fore lovtekster ble adoptert av kongelig råd tidlig på 930-tallet ved Grateley i Hampshire, Exeter, Faversham i Kent, og Thunderfield i Surrey. Det er bevart juridiske tekster fra London og Kent, og ett angående Dunsæte (Archenfield) ved den walisiske grensen som antagelig også er datert til Æthelstans styre. I oppfatningen til historikeren av engelsk liv, Patrick Wormald, må lovene ha blitt skrevet av Wulfhelm, som etterfulgte Athelm som erkebiskop av Canterbury i 926 Andre historikere ser Wulfhelms rolle som mindre betydningsfullt og gir den fremste æren til Æthelstan selv, skjønt den betydning plassert på uskyldsprøve som et kirkelig ritual viser den økende innflytelsen fra kirken. Nicholas Brooks har vurdert rollen til biskopene som en markering av et viktig stadium i den økende involveringen til kirken til å skape og gjennomføre loven.

De to eldste lovbestemmelsene angikk geistlige saker, og Æthelstan uttrykte at han handlet på råd fra Wulfhelm og hans biskoper. Den første forfektet betydningen av å betale tiende til kirken. Den andre håndhevet plikten av veldedighet på Æthelstans reever, særskilt mengden som skulle gis til de fattige og krevde at reevene årlig frisatte en kriminell slave. Hans religiøse utsikt er vist i en bredere sakralisering av loven i hans styre.

Senere bestemmelser viser Æthelstans bekymring for trusler mot samfunnsorden, særskilt tyverier, som han anså som den viktigste manifestasjonen av nedbrytningen av samfunnet. Den første av disse senere bestemmelser, utstedt ved Grateley, forordnet harde straffer, inkludert dødsstraff for enhver over tolv år som ble tatt i handlingen å stjele varer verd mer enn åtte pence. Dette hadde åpenbart liten virkning, noe Æthelstan innrømmet i bestemmelsen ved Exeter: «Jeg, kong Æthelstan, erklærer at jeg har lært at den offentlige freden har ikke blitt opprettholdt i den grad, verken av mine ønsker, eller av de forskrifter som ble vedtatt ved Grateley, og mine kanslere sier at jeg har lidd for lenge av dette.»

I desperasjon forsøkte rådet en annen strategi ved å tilby amnesti til tyver om de betalte erstatning til sine ofre. Problemet med mektige familier som beskyttet kriminelle slektninger var å løse det med å forvise dem til andre deler av riket. Denne strategien varte ikke lenge, og ved Thunderfield gikk Æthelstan tilbake til den harde linje, kun myknet ved å løfte dødsstraffen til minimumsalderen på femten år «ettersom han mente det var altfor grusomt å drepe så mange unge mennesker og for så små forbrytelser som han forsto var tilfellet overalt.» I dette, mente Frank Stenton at det antydet et humant sinn i opprør mot de beske aspektene av regjeringen som løfter Æthelstans lover over det ordinære. Hans styre så også innføringen av systemet med tithing, grupper på ti eller flere edsvorne menn som var kollektivt ansvarlig for å opprettholde freden (senere kjent på engelsk som frankpledge) Sarah Foot kommenterte at tithing og edsvorne menn for å håndtere problemet med tyveri hadde sin opprinnelse i Frankerriket: «Men utjevningen av tyveri med illojalitet til Æthelstans person synes særegen for ham. Hans opptatthet med tyveri — streng mot tyveri, streng mot årsakene til tyveri — har ingen direkte parallell i andre kongers bestemmelser.»

Historikere vurderer Æthelstans lovgivning svært forskjellig. Patrick Wormalds bedømmelse var hard: «Kjennetegnet på Æthelstans lovgivning er hav delt dens opphøyde streben fra hans krampaktige virkning». I hans syn har «den lovmessige aktiviteten til Æthelstans styre med rette blitt kalt for «febrilsk»... Men de bevarte resultatene er, rett ut sagt, et makkverk.» Simon Keynes' oppfatning er imidlertid at «Uten tvil det mest imponerende aspektet av kong Æthelstans regjering er vitaliteten i hans lovgivning», som viser at han drev sine myndighetspersoner til å gjøre sine plikter og insisterte på respekt for loven, men demonstrerte også vanskeligheten han hadde i å kontrollere et vanskelig folk. Keynes ser bestemmelsen ved Grateley som «et imponerende stykke lovgivning» som viste kongens bestemthet på å opprettholde samfunnsmessig orden. David Pratt beskrev hans lovgivning som «en dyp og langtrekkende reform av lovmessige strukturer, ikke mindre viktig enn utviklingen under kong Alfred to generasjoner tidligere».

Mynter

Mynt av Æthelstan Rex, av typen med små mantuansk kors (fransk: croix formée), preget i London av myntpreger Biorneard.

På 970-tallet reformerte Æthelstans nevø, kong Edgar, pengesystemet for å gi angelsaksiske England den mest avanserte valutaen i Europa, med sølvmynter av god kvalitet, og som var ensartet og i rikelige mengder. På Æthelstans tid var det imidlertid langt mindre utviklet, myntpreging var fortsatt organisert regionalt lenge etter at Æthelstan hadde forent landet. Bestemmelsen ved Grateley inkluderte en forskrift at det skulle være kun en mynt over kongens herredømme. Imidlertid var dette i en seksjon som synes å være kopiert fra en bestemmelse til hans far, og listen over byer med myntpreging er begrenset til den sørlige delen av landet, inkludert London og Kent, men ikke i nordlige Wessex eller andre regioner. Tidlig i Æthelstans styre ble ulike typer mynter utstedt i hver region, men etter at han erobret York og fikk underkastelse fra andre konger, utstedte han en ny mynt, kjent som en type med små mantuansk kors. Denne annonserte hans nylige opphøyde status med inskripsjonen Rex Totius Britanniae. Eksempler ble preget i Wessex, York, og i angelsaksiske Mercia (de i Mercia hadde tittelen Rex Saxorum), men ikke i East Anglia eller i Danelagen.

Tidlig på 930-tallet ble en ny mynt utstedt, en type kalt «kronet byste» og hvor kongen ble avbildet for første gang bærende en krone med tre stengler. Den typen ble etter hvert utstedt i alle regioner, unntatt Mercia som utstedte mynter avbildning av herskeren.

Kirken

Miniatyr av evangelisten Matteus i karolingske evangelium gitt av Æthelstan til Christ Church Priory i Canterbury.

Kirken og staten hadde et nært forhold i den angelsaksiske perioden, både samfunnsmessige og politisk. Kirkens menn deltok i kongelige fester som møter i det kongelige råd. Under Æthelstans styre ble dette forholdet enda tettere, særlig da Canterbury erkebispedømme kom inn under vestsaksisk embetsområde da Edvard den eldre annekterte Mercia, og Æthelstans erobringer brakte den nordlige kirken for første gang inn under kontrollen av en sørlig konge.

Æthelstan utpekte medlemmer fra sine egne sirkler som biskoper i Wessex, muligens for å motvirke innflytelsen til Frithestan, biskopen av Winchester. En av kongens messeprester (prester med ansvar for messen i hans husholdning), Ælfheah, ble biskop av Wells, mens en annen, Beornstan, etterfulgte Frithestan som biskop av Winchester. Beornstan ble selv etterfulgt av et annet medlem av den kongelige husholdning, også ved navn Ælfheah. To av de ledende figurer i den senere benediktinske fornyelse under Edgars styre, Dunstan og Æthelwold, tjenestegjorde ved Æthelstans hoff og ble ordinert som prester av Ælfheah av Winchester på kongens anmodning. I henhold til Wulfstan, Æthelwolds biograf, tilbrakte Æthelwold «en lang periode i det kongelige palass i kongens uatskillelige selskap og lærte mye fra kongens vise menn som var nyttig og fordelaktig for ham». Oda, en framtidig erkebiskop av Canterbury, var også nær Æthelstan, som utpekte ham til biskop av Ramsbury. Oda kan ha vært tilstede ved slaget ved Brunanburh.

Æthelstan var en kjent samler av relikvier, og selv om dette var en vanlig praksis på denne tiden, var størrelsen på hans samling og forfinelsen av dens innhold særegent. Abbeden av Saint Samson i Dol i Bretagne sendte ham en del som en gave, og i sitt brev skrev han: «Vi vet at du verdsetter relikvier mer enn verdslig rikdom». Æthelstan var også en sjenerøs giver av manuskripter og relikvier til kirker og klostre. Faktisk var hans omdømme så høyt at en del klosterskrivere senere falsk hevdet at deres institusjoner hadde blitt begunstiget av hans rundhåndethet. Han var særskilt hengiven til kulten til sankt Cuthbert i Chester-le-Street, og hans gaver til samfunnet her omfattet Bedas Livet til Cuthbert. Han bestilte det særskilt for å overrekke det som gave til Chester-le Street, og av alle manuskripter han ga til religiøse hus som har overlevd, er dette det eneste som i helhet ble skrevet i England under hans styre. Dette har et portrett av Æthelstan som presenterer boken til Cuthbert, det eldste bevarte manuskript som inneholder et portrett av en engelsk konge (se faktaboks). I oppfatningen til Janet Nelson, økte hans gavemildhet og hengivenhet til religiøse hus «den kongelige autoritet og støttet opp under en nylig forent kongelig rike».

Æthelstan hadde et også et omdømme for å grunnlegge kirker, men det er uklart hvor berettiget det er. I henhold til senere og tvilsomme kilder er disse kirkene i Milton Abbas i Dorset og Muchelney i Somerset. I oppfatningen til historikeren John Blair er dette omdømmet antagelig velbegrunnet, men «Disse vann er grumset av Æthelstans bortimot folkeminneaktige ettermæle som en grunnlegger, noe som gjorde ham til yndet helt for senere opprinnelsemyter.» Imidlertid mens han var en sjenerøs giver til klostrene ga han ikke land for nye eller forsøkte å fornye de i nord og øst som var ødelagt av vikingangrep.

Han forsøkte også å knytte bånd til kirker i Europa. Cenwald (Koenwald) var en kongelig prest før han ble utpekt som biskop av Worcester, og i 929 fulgte han to av Æthelstans halvsøstre til det saksiske hoff slik at den framtidige tysk-romerske keiser Otto kunne velge en av dem som sin hustru. Cenwald fortsatte videre med å besøke tyske klostre, ga kostbare gaver på Æthelstans vegne og mottok tilbake løfter om at munkene vil be for kongen og andre som han valgte i evigheten. England og Sachsen ble nær etter ekteskapsalliansen, og tyske navn begynte å opptre i engelske dokumenter, mens Cenwald opprettholdt de kontakter han inngått med påfølgende brevveksling, hjalp til med overføringen av tanker fra det europeiske fastlandet om den reformerte klosterbevegelsen til England.

Lærdom

Spillet om evangeliene, et strategisk brettspill benyttet ved Æthelstans hoff

Charter S416 til Æthelstan for Wulfgar i 931, skrevet av skriveren kjent som «Æthelstan A».

Æthelstan bygde på sin bestefars anstrengelser for fornye geistlig lære, som hadde forfalt i løpet i tiden etter. John Blair beskrev Æthelstans utførelse som «en besluttsom rekonstruksjon, synbar for oss særlig gjennom sirkulasjonen og produksjonen av bøker av den ødelagte kirkekulturen.» Han var kjent på sin tid for sin fromhet og befordring av religiøs lærdom. Hans interesse i utdannelse, og hans omdømme som en samler av bøker og relikvier, tiltrakk seg en kosmopolitisk gruppe av geistlige lærde til hans hoff, særlige bretonere og irlendere. Æthelstan ga omfattende støtte til geistlige i Bretagne som flyktet fra landet som følge av vikingangrep fra nordboere i 919. Han inngikk et broderlig avtale med presteskapet ved Dolkatedralen i Bretagne, som var da i landflyktighet i sentrale Frankrike, og de sendte ham relikvier av bretonske helgener i håp om hans beskyttelse. Kontaktene resulterte i en brottsjø av interesse i England for å minnes bretonske helgener. En av de meste kjente lærde ved Æthelstans hoff var Israel grammatikeren (Israël Grammaticus), som kan ha vært bretonsk. Israel og «en bestemt franker» tegnet et brettspill som ble kalt for Alea evangelii («Spillet om evangeliene»), på engelsk populært kalt Gospel Dice, for den irske biskop Dub Innse som tok det med hjem til Bangor i Wales. Æthelstans spilte en avgjørende rolle i opprinnelsen til den angelsaksiske klosterreformbevegelsen.

Få prosafortellinger har blitt bevart fra Æthelstans tid, men det ble produsert rikholdig med poesi, mye av det er norrøntinnfluert lovprisning av kongen i storslåtte begreper, slik som diktet om slaget ved Brunanburh. Sarah Foot har fremmet argumenter for at det episke verket Beowulf kan ha blitt komponert i Æthelstans sirkler.

Æthelstans hoff var et senter for gjenopplivingen av den utpenslede hermeneutiske stilen av senere latinske skribenter. Den var påvirket av den vestsaksiske lærde Aldhelm (ca. 639–709), og av fransk munkevesen fra tidlig på 900-tallet. Blant utenlandske lærde ved Æthelstans var Israel grammatikeren en som praktiserte det. Stilen var preget av lange, innsnirklete setninger og med omfattende bruk av uvanlige, arkaiske og nye ord, særlig avledet fra gresk. Chartere skrevet av skriveren «Æthelstan A» benyttet hermeneutiske latin. I synet til Simon Keynes er det ingen tilfeldighet at de først opptrådte umiddelbart etter at kongen for første gang hadde forent England under sitt styre, og de mente at det viste et høyt nivå av intellektuell ferdighet og et monarki styrket av suksess og tilpasset seg fargene av en ny politisk orden. Stilen påvirket også arkitekter av klosterreformbevegelsen ved Æthelstans hoff som Æthelwold og Dunstan, og ble et kjennetegne på bevegelsen. Etter «Æthelstan A» ble charterne enklere, men den hermeneutiske stilen kom tilbake i charterne under Eadwig og Edgar.

Historikeren W.H. Stevenson kommenterte i 1898: «Målet til kompilatorene av disse charterne var å uttrykke deres mening ved bruk av størst antall mulige ord og ved å velge de mest svulstige, bombastiske ord de kunne finne. Hver setning var så overlesset med å hope opp unødvendige ord at meningen er bortimot fullstendig nedgravd. (...) ...åpning med pompøse og delvis ord som rimte, vil fortsette med en utbasunering av verbalt fyrverkeri gjennom tjue linjer av små bokstaver, og den pyrotekniske framvisningen ville bli opprettholdt med tilsvarende herlighet gjennom hele charteret, noe som etterlot leseren, blendet av glitteret og blindet av røyken, i en tilstand av usikkerhet til hva meningen er av disse ofte oversettelige og vanligvis uendelige setningene.»

Hvor usmakelig den hermeneutiske stilen er for den moderne oppfatningen, var den en viktig del av sen angelsaksisk kultur, argumenterte Michael Lapidge, og har behov for større forståelse enn den har fått fra moderne historikere. I synet til historikeren David Woodman kunne skriveren «Æthelstan A» bli «anerkjent som en individuell skribent av ikke lite geni, en mann som ikke bare overhalte den lovmessige formen av vitnemålet, men også hadde dyktigheten i å skrive latin som er så like fascinerende som det er komplekst... På mange vis representerer vitnemålene til «Æthelstan A» det stilistiske høydepunktet i den angelsaksiske diplomatariske tradisjon, et passende kompliment til Æthelstans eget betydningsfulle politiske kjennetegn og til dannelsen av hva som kom til å bli England.»

Den britiske monark

Æthelstan framstilt i et glassmaleri fra 1400-tallet kapellet til All Souls College ved Universitetet i Oxford.

Historikere har jevnlig kommentert Æthelstans storstilte og overdrevne titler. På hans mynter og chartere er han beskrevet som Rex totius Britanniae, eller «Konge av hele Britannia». En evangeliebok han donerte til kirken i Canterbury har innskriften «Æthelstan, konge av de engelske og hersker av hele Britannia med et gudfryktig sinn ga denne boken til det framstående bispesete i Canterbury, til kirken dedisert til Kristus». I chartere fra 931 er han «konge av de engelske, opphøyd av den høyre hånd av den allmektige til tronen av hele kongedømmet Britannia», og i en dedikasjon i et annet manuskript er han faktisk titulert som basileus et curagulus, tittelen til bysantinske keisere. Ikke alle historikere er imponert. «Åpenbart», kommenterte Alex Woolf, «kong Æthelstan var en pretensiøs mann,» mens Simon Keynes' oppfatning var at skriveren "Æthelstan A" utropte sin herre som konge av Britannia «ved lengselsfull forlengelse». George Molyneaux mente at «dette er å anvende en anakronistisk standard: konger på 900-tallet hadde et løst, men reelt hegemoni over øya, og deres titler synes kun oppblåst om man antar at kongedømmet burde involvere et herredømme like intenst som det som er sett i de engelske kongedømmene på 1000-tallet og senere århundrer».

Utenlandske samtidige beskrev ham i panegyriske begreper. Den franske kronikøren Flodoard omtalte ham som «kongen fra andre siden av havet», og de irske Ulster-annalene som «verdighetens søyle i den vestlige verden». En del moderne historikere har en tilsvarende vurdering. Michael Wood titulerte et essay, «The Making of King Aethelstan's Empire: an English Charlemagne?» («Tilblivelsen av kong Æthelstans rike: en engelsk Karl den store?»), og beskrev ham som «den aller mektigste hersker som Britannia hadde sett siden romerne». I synet til Veronica Ortenberg var han «den mektigste herskeren i Europa» med en hær som hadde gjentatte ganger beseiret vikinger; kontinentale herskere så på ham som en karolingsk keiser, som «var åpenbart behandlet som den nye Karl den store.» Og videre: «Kongene i Wessex bar en aura av makt og suksess som gjorde dem økende mektige på 920-tallet, mens de fleste kontinentale hus var i militære vanskeligheter og opptatt av gjensidig ødeleggende krigføring. Mens innbyrdeskriger og angrep fra vikinger på kontinentet hadde stavet slutten på enheten i det karolingske rike, som allerede hadde forvitret til adskilte kongeriker, hadde militær suksess fått Æthelstan til å triumfere hjemme og til å forsøke å gå hinsides omdømmet av et stort heroisk dynasti av krigerkonger for å utvikle et karolingsk ideologi om kongeverdighet.»

Europeiske forbindelser

Det kongelige hoff i Wessex hadde forbindelser med karolingerne i Frankerriket som gikk tilbake til ekteskapet mellom Æthelstans oldefar Æthelwulf og Judith, datter av kongen av Vestfranken (og den framtidige tysk-romerske keiser), Karl den skallede, foruten også ekteskapet til Alfred den stores datter Ælfthryth til Judiths sønn av et senere ekteskap, Balduin II, greve av Flandern. En av Æthelstans halvsøstre, Ædgifu ble gift med Karl den enfoldige, konge av vestfrankerne, på slutten av 910-tallet. Han ble avsatt i 922 og Ædgifu sendte deres sønn, Ludvig, i trygghet i England. Ved Æthelstans tid var forbindelsen mellom de to land godt etablert, og hans kroning ble utført etter den karolingske seremonien med salving, antagelig for å trekke en bevisst parallell mellom hans styre og den karolingske tradisjon. Hans myntutgivelse med «kroningsbyste» i tiden 933–938 var den første angelsaksiske mynt som viste kongen kronet, også etter karolingsk ikonografi.

Som sin far var Æthelstan ikke villig til å gifte sine kvinnelige slektninger til sine egne undersåtter. hans søstre gikk enten i klostre, eller ble gift med utenlandske ektemenn. Det var en årsak til hans nære forbindelser med europeiske hoff, og han giftet flere av sine halvsøstre til europeiske adelsmenn i hva historikeren Sheila Sharp karakteriserte som «et vindbyge av dynastisk brudeaktivitet uovertruffet igjen før i dronning Viktorias tid.» En annen årsak i lå i den felles interesse på begge sider av Den engelske kanal for å bekjempe trusselen fra norrøne vikinger, samtidig som den økte makten og omdømmet til det kongelige hus i Wessex gjorde ekteskap med angelsaksiske prinsesser mer prestisjebetont for europeiske herskere. I 926 sendte Hugo, hertug av frankerne, Æthelstans fetter Adelolf, greve av Boulogne, som ambassadør til det angelsaksiske hoff for å be om hånden til en av Æthelstans søstre. I henhold til William av Malmesbury var de gaver som Adelolf brakte med seg omfattet krydder, juveler, mange raske hester, en krone av solid gull, sverdet til Konstantin den store, Karl den stores lanse, og et stykke av Jesu tornekrone. Æthelstan sendte da sin halvsøster Ædhild for å bli Hugos hustru.

Æthelstan mottar den norske kongssønnen Håkon for oppfostring. Fra Stories of the Vikings (1908) av Mary MacGregor, illustrert av Monro S. Orr.

Æthelstans aller viktigste europeiske allianse var med det nye ottonianske dynasti (også kalt for liudolfingene) i Østfranken. Det karolingske dynasti i Østfranken hadde dødd ut tidlig på 900-tallet, og dets nye konge, Henrik fuglefangeren, ble sett på av mange som en arriviste, oppkomling. Han trengte et kongelig ekteskap for sin sønn for å etablere sitt legitimitet, men ingen velegnet karolingsk prinsesse var tilgjengelig. Den gamle kongelige linje i Wessex var et akseptabelt alternativ, særskilt ettersom de (feilaktig) hevdet å nedstamme fra en konge og helgen fra 600-tallet, Oswald av Northumbria, som også var æret i Tyskland. I 929 eller 930 sendte Henrik ambassadører til Æthelstans hoff på jakt etter en hustru for sin sønn Otto, som senere tysk-romersk keiser. Æthelstan sendte to av sine halvsøstre, og Otto valgte Ædgyth. Femti år senere adresserte Æthelweard, en etterkommer av Alfred den stores eldre bror, sin latinske versjon av Den angelsaksiske krønike til Mathilde, abbedisse av Essen, som var barnebarn av Ædgyth, og hadde åpenbart bedt om det. Det vitner om at kongefamilien i Wessex beholdt kontakten med sine slektninger i Tyskland. Den andre søsteren, hvor navnet er gått tapt, ble gift med en fyrste i nærheten av Alpene, og som er beskrevet så vagt at det ikke har blitt mulig å identifisere ham. Dette ekteskapet hadde ingen politisk betydning, og i løpet av to generasjoner hadde selv kongefamilien i Wessex mistet alle spor av henne.

I tidlig middelalder var det vanlig for konger og andre stormenn i de fleste land i Europa å fungere som fosterfedre for sønner av konger og stormenn. Det er kjent at Æthelstan ga støtte til avsatte unge kongelige. I 936 sendte han en flåte for å hjelpe sin fostersønn Alan II av Bretagne til å vinne tilbake sine forfedres land, som hadde blitt erobret av vikinger. Det samme året støttet han Ludvig, sønnen til sin søster Ædgifu, for å ta tronen i Vestfranken. I 939 sendte han ytterligere en flåte som uten hell forsøkte å hjelpe Ludvig i en kamp mot opprørske stormenn.

I henhold til senere norrøne kilder, som Snorre Sturlassons Heimskringla, sendte den norske kongen Harald Hårfagre sin yngste sønn Håkon. Haralds utpekte arving var hans eldste sønn Eirik, og det var således en måte å etablere europeisk kontakt ved å sende sin yngste sønn, som han hadde fått med ei tjenestejente, av sted for å få kongelig oppdragelse. Adelstein, slik han ble gjengitt i norrøn tradisjon, ble omtalt som «den seiersæle» og «den troende», tok ifølge Snorre kontakt først ved å sendte en diplomat til Norge med et kostbart sverd som gave, prydet med gull på hjaltet, og en slire prydet med gull og edelsteiner. Den neste sommeren sendte Harald en kjempe av en mann, Hauk Håbrok, som seilte til England for å overrekke unge Håkon til oppfostring hos Adelstein. Den angelsaksiske kongen lot Håkon døpe, og «lærte ham rett tro og gode seder og allslags høvisk opptreden.» Håkon ble således den første norske kongen av kristen tro. Hans opphold i England har ikke etterlatt nedtegnelser der, men Håkons tilnavn, Athalsteins fóstri, Adalsteinsfostre, støtter de norrøne tradisjonene. Håkon kom senere til å kreve den norske tronen, mens hans eldre bror Eirik måtte rømme landet og endte opp i York.

Æthelstans hoff var kanskje det mest kosmopolitiske i den angelsaksiske perioden. Nære kontakter mellom angelsaksiske og europeiske hoff ble avsluttet med hans død, men avstamming fra det angelsaksiske kongehus var lenge en kilde til prestisje for europeiske herskerfamilier. I henhold til Frank Stenton var det «mellom Offa og Knut ingen engelsk konge som spilte en så framtredende eller så vedvarende del i de generelle affærene i Europa.»

Død

En tom grav og gravmonument for kong Æthelstan fra 1400-tallet ved klosteret Malmesbury Abbey.

Æthelstan døde ved Gloucester den 27. oktober 939. Hans bestefar Alfred, hans far Edvard, og hans halvbror Ælfweard hadde blitt gravlagt ved Winchester, men Æthelstan valgte å ikke ære byen som var knyttet til opposisjon av hans styre. Hans eget ønske var å bli gravlagt ved Malmesbury Abbey hvor han hadde gravlagt sine fettere som hadde dødd ved Brunanburh. Ingen andre medlemmer av kongefamilien i Wessex ble gravlagt her, og i henhold til William av Malmesbury, Æthelstans valg reflekterte hans hengivenhet for klosteret og til minnet om dets abbed fra 600-tallet, den hellige Aldhelm. William beskrev Æthelstan som lyshåret «som jeg har sett selv i hans levninger, vakkert sammenflettet med gulltråder.» Hans bein gikk tapt under den engelske reormasjonen, men han er minnet av et tomt gravmonument fra 1400-tallet.

Ettervirkning

Etter Æthelstans død valgte folket i York øyeblikkelig den norrøne kongen av Dublin, Olav Kvåran som deres konge, og den angelsaksiske kontrollen i nord som hadde syntes trygg ved seieren ved Brunanburh, falt sammen. Styrene til Æthelstans halvbrødre Edmund (939–946) og Eadred (946–955) var i stor grad preget av å gjenvinne kontrollen av riket. Olav Kvåran erobret den østlige delen av Midlands, noe som førte til etableringen av en grense ved Watling Street. I 941 døde Olav og Edmund tok tilbake kontrollen over østlige Midlands, og deretter York i 944. Som følge av Edmunds død valgte folket i York igjen norrøn ledelse, og det var kun da northumbrierne til sist drev ut deres norske vikingkonge, Eirik Blodøks (bror av Æthelstans norske fostersønn Håkon), i 954, og underkastet seg Eadred angelsaksisk kontroll, at kontrollen over hele England ble gjenopprettet.

Primære kilder

Krønikekilder for livet til Æthelstan er begrenset, og den første rendyrkede biografien ble først utgitt i 2011, skrevet av historikeren Sarah Foot. Den angelsaksiske krønike i Æthelstans styre er hovedsakelig opptatt av militære hendelser, og den er i stor grad taus bortsett fra å nedtegne kongens viktigste seirer. En viktig kilde er krøniken til William av Malmesbury fra 1100-tallet, men historikerne er forsiktig med å akseptere hans vitnemål, mye av det kan ikke verifiseres med andre kilder. David Dumville går så langt som å avvise Williams redegjørelse helt og holdent, og betrakter ham som et «forræderisk vitne» med en redegjørelse som beklageligvis innflytelsesrik. Imidlertid er Sarah Foot tilbøyelig til å akseptere Michael Woods argument at Williams krønike støtter seg på en tapt vita, biografi om livet til Æthelstan. Hun advarer imidlertid om at vi har ingen muligheter å avdekke i hvilken grad William «forbedret» originalen."

Dumvilles syn har Æthelstan blitt vurdert av historikerne som en uklar, skyggemessig figur ettersom det er en åpenbar mangel på kildemateriale, men han argumenterer at mangelen er mer tilsynelatende enn virkelig. Chartere, lovverk, og mynter kaster et betydelig lys på Æthelstans styre. Skriveren kjent som "Æthelstan A", som var ansvarlig for å skrive utkastene til alle chartere mellom 928 og 935, har gitt meget detaljert informasjon, inkludert vitner, datoer, og lokaliseringer, og belyser Æthelstans utvikling og framskritt rundt i hans rike. «Æthelstan A» kan ha vært biskop Ælfwine av Lichfield, som sto nær kongen. I kontrast til disse omfattende kildene til informasjon, har ingen chartere fra 910 til 924 overlevd, et hull som historikerne sliter med å forklare, og som gjør det vanskelig å fastsette graden av kontinuiteten og sammenhengen av personer og regjeringens virke mellom styrene til Edvard den eldre og Æthelstan. Historikerne har også gitt økende oppmerksomhet til mindre konvensjonelle kilder, slik som samtidens poesi i hans lovprisning og manuskripter assosiert med hans navn.

Arv

Styret til Æthelstan har blitt overskygget av prestasjonene til hans bestefar Alfred, som ettertiden har hedret med tilnavnet «den store», som den eneste engelske konge med denne opphøyelsen. Likevel er Æthelstan i dag betraktet som en av de fremste kongene fra kongedynastiet i Wessex. Moderne historikere bifaller synet til kronikøren William av Malmesbury at «ingen annen mer rettferdig eller mer lærd har noen gang styrt [det engelske] kongedømmet.» Frank Stenton og Simon Keynes har begge beskrevet Æthelstan som en av de angelsaksiske kongene som best kan sammenlignes med Alfred. I Keynes' syn har han «lenge blitt vurdert, med god grunn, som et framstående figur i landskapet på 900-tallet... Han har blitt hyllet som Englands første konge, som en statsmann av internasjonal rang». David Dumville har beskrevet Æthelstan som «far av middelalderen og det moderne England», mens Michael Wood vurderer Offa, Alfred, og Æthelstan som de tre største angelsaksiske konger, og Æthelstan som «en av de mer betydningsfull lekmannsintellektuelle i den angelsaksiske historien.»

Æthelstan er vurdert som den første kongen av England av moderne historikere. Selv om det var Eadred som kom til å oppnå den endelige foreningen av England ved endelig erobring av norrøne York, var det Æthelstans krigføring som gjorde det mulig. Hans nevø Edgar kalte seg selv for «konge av de engelske» og gjenopptok kravet på å herske over alle folkene i Britannia. Simon Keynes argumenterte for at «den konsekvent anvendelse av Edgars styre representerte ingenting mindre enn en målbevisst ny bekreftelse på den politikk som ble skapt av Æthelstan på 930-tallet.» Historikeren Charles Insley ser imidlertid Æthelstans herredømme som skrøpelig: «Det nivå av overherredømme utøvd av Æthelstan på 930-tallet over resten av Britannia var kanskje ikke oppnådd [igjen] av en engelsk konge før under Edvard I». George Molyneaux argumenterte at «Tendensen til en del moderne forfattere å feire Æthelstan som «den første konge av England» er imidlertid problematisk ettersom det er få tegn på at i hans dag var tittelen rex Anglorum nært eller konsekvent knyttet til et område tilsvarende til hva vi betrakter som England. Faktisk da Æthelstans styre var assosiert med en bestemt geografisk utstrekning, var området det var snakk vanligvis hele øya Britannia.»

Simon Keynes vurderer Æthelstans lovgivning som hans fremste prestasjon. Hans styre forutdaterer den forfinede staten til den sene angelsaksiske perioden, men hans opprettelse av den mest sentrale regjering England til da hadde sett, med konegn og hans råd som arbeidet strategisk for å sikre hans autoritet og lover ble akseptert, la grunnlaget for som hans brødre og nevøer kunne skape en av de rikeste og mest avanserte regjeringssystemer i Europa. Æthelstans styre bygde på hans bestefars kirkeprogram, befestet lokal kirkelig fornyelse og la grunnlaget for klosterreformbevegelsen senere i århundret.

Æthelstans omdømme var på sitt høydepunkt ved hans død. I henhold til Sarah Foot fikk han «anerkjennelse i sin egen tid ikke bare som en vellykket militær leder og effektiv monark, men også som en mann av fromhet, forpliktet til fremme religionen og være en beskytter av lærdom.» Senere i århundret priset Æthelweard ham som en meget mektig konge verdig av ære og Æthelred II, som navnga åtte av sine sønner etter hans forgjengere, plasserte Æthelstan først som navnet på sin eldste sønn. Minnet om Æthelstan dalte deretter inntil det ble trukket fram igjen av William av Malmesbury, som hadde særlig interesse for ham som den ene kongen som hadde valgt å bli begravet i hans eget religiøse hus. Williams redegjørelse holdt minnet om kongen levende, og han ble lovpriset av andre middelalderkronikører. Tidlig på 1500-tallet rettferdiggjorde William Tyndale sin engelske oversettelse av Bibelen ved å uttale at han hadde lest at kong Æthelstan hadde sørget for at de hellige skrifter ble oversatt til angelsaksisk.

Fra 1500-tallet og framover ble Alfred den stores omdømme dominerende og Æthelstan forsvant i stor grad fra den folkelig bevissthet. Sharon Turners historieverk History of the Anglo-Saxons, første gang utgitt mellom 1799 og 1805, spilte en avgjørende rolle i å fremme angelsaksiske studier, og han bidro til å etablere Brunanburh som et hovedslag i engelsk historie, men hans behandling av Æthelstan var tynn og spinkel sammenlignet med Alfred. Charles Dickens hadde kun ett avsnitt om Æthelstan i hans Child's History of England (1853), og selv om angelsaksisk historie var et populært emne for billedkunstnere på 1800-tallet, og Alfred ble hyppig avbildet i malerier ved Royal Academy mellom 1769 og 1904, ble det ikke framstilt et eneste bilde av Æthelstan.

I henhold til Michael Wood: «Blant alle store herskere i britisk historie er Æthelstan i dag en glemt mann,» og i middelalderhistorikeren Ann Williams' syn: «Om Æthelstan ikke har det omdømme som akkumulert til hans bestefar ligger feilen i de bevarte kildene; Æthelstan hadde ingen biograf, og Den angelsaksiske krønike for hans styre er mager. I hans egen dag var han 'tak-treet av den vestlige verdens ære'.»

Litteratur

• Abels, Richard (1998): Alfred the Great: War, Kingship and Culture in Anglo-Saxon England. Longman. ISBN 0-582-04047-7.
• Bailey, Maggie (2001): «Ælfwynn, Second Lady of the Mercians» i: Higham, N.J. & Hill, D.H.: Edward the Elder 899–924. Routledge. ISBN 0-415-21497-1.
• Blair, John (2005): The Church in Anglo-Saxon Society. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-921117-3.
• Brett, Caroline (1991): «A Breton pilgrim in England in the reign of King Æthelstan» i: Jondorf, Gillian; Dumville, D.N.: France and the British Isles in the Middle Ages and Renaissance. The Boydell Press. ISBN 0-85115-487-5.
• Brooke, Christopher (2001): The Saxon and Norman Kings. Wiley-Blackwell. ISBN 978-0-631-23131-8.
• Brooks, Nicholas (1984): The Early History of the Church of Canterbury. Leicester University Press. ISBN 0-7185-1182-4.
• Campbell, James (2000): The Anglo-Saxon State. Hambledon & London. ISBN 1-85285-176-7.
• Charles-Edwards, T. M. (2013): Wales and the Britons 350–1064. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-821731-2.
• Cooper, Tracy-Anne (mars 2013): «Æthelstan: The First King of England by Sarah Foot» (omtale) i: Journal of World History 24 (1), s. 189–192. doi:10.1353/jwh.2013.0025.
• Costambeys, Marios (2004): «Æthelflæd (Ethelfleda) (d. 918), ruler of the Mercians» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/8907. (Betalingsmur)
• Cubitt, Catherine; Costambeys, Marios (2004): «Oda (St Oda, Odo) (d. 958), archbishop of Canterbury» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/20541. (Betalingsmur)
• Davies, John Reuben (2013): «Wales and West Britain» i: Stafford, Pauline: A Companion to the Early Middle Ages: Britain and Ireland c. 500–c. 1100. Wiley-Blackwell. ISBN 978-1-118-42513-8.
• Dumville, David (1992): Wessex and England from Alfred to Edgar: Six Essays on Political, Cultural, and Ecclesiastical Revival. Boydell Press. ISBN 978-0-85115-308-7.
• Foot, Sarah (2004): «Æthelstan (Athelstan) (893/4–939), king of England» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/833. (Betalingsmur)
• Foot, Sarah (2007): «Where English Becomes British: Rethinking Contexts for Brunanburh» i: Barrow, Julia; Wareham, Andrew, red.: Myth, Rulership, Church and Charters. Ashgate. ISBN 978-0-7546-5120-8, s. 127–144
• Foot, Sarah (2011): Æthelstan: The First King of England. Yale University Press. ISBN 978-0-300-12535-1.
• Gretsch, Mechtild (1999): The Intellectual Foundations of the English Benedictine Reform. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-03052-6.
• Halloran, Kevin (September 2013): «Anlaf Guthfrithson at York: A Non-existent Kingship?» i: Northern History (University of Leeds) 50 (2): 180–185. doi:10.1179/0078172X13Z.00000000042.
• Hart, Cyril (1973): «Athelstan 'Half King' and his family» i: Anglo-Saxon England (Cambridge University Press) 2, s. 115–144. doi:10.1017/s0263675100000375. ISBN 0-521-20218-3.
• Hart, Cyril (2004): «Sihtric Cáech (Sigtryggr Cáech) (d. 927), king of York» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/49273. (Betalingsmur)
• Higham, N. J. (1993): The Kingdom of Northumbria: AD 350–1100. Alan Sutton. ISBN 0-86299-730-5.
• Hill, Paul (2004): The Age of Athelstan: Britain's Forgotten History. Tempus Publishing. ISBN 0-7524-2566-8.
• Insley, Charles (2013): «Southumbria» i: Stafford, Pauline: A Companion to the Early Middle Ages: Britain and Ireland c. 500-c. 1100. Wiley-Blackwell. ISBN 978-1-118-42513-8.
• John, Eric (1982): «The Age of Edgar» i: Campbell, James: The Anglo-Saxons. Penguin Books. ISBN 0-14-014395-5.
• Karkov, Catherine E. (2004): The Ruler Portraits of Anglo-Saxon England. Boydell. ISBN 1-84383-059-0.
• Keynes, Simon; Lapidge, Michael, red. (1983): Alfred the Great: Asser's Life of King Alfred & Other Contemporary Sources. Penguin Classics. ISBN 978-0-14-044409-4.
• Keynes, Simon (1985): «King Æthelstan's books» i: Lapidge, Michael; Gneuss, Helmut: Learning and Literature in Anglo-Saxon England. Cambridge University Press. ISBN 0-521-25902-9, s. 143–201.
• Keynes, Simon (1990): «Royal government and the written word in late Anglo-Saxon England» i: McKitterick, Rosamund: The Uses of Literacy in Early Medieval Europe. Cambridge University Press. ISBN 0-521-34409-3.
• Keynes, Simon (1999): «England, c. 900–1016» i: Reuter, Timothy: The New Cambridge Medieval History III. Cambridge University Press. ISBN 0-521-36447-7, s. 456–484.
• Keynes, Simon (2001): «Edward, King of the Anglo-Saxons» i: Higham, N.J. & Hill, D.H.: Edward the Elder 899–924. Routledge. ISBN 0-415-21497-1.
• Keynes, Simon (2001): «Rulers of the English, c. 450–1066» i: Lapidge, Michael; Blair, John; Keynes, Simon & Scragg, Donald: The Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England. Blackwell Publishing. ISBN 978-0-631-22492-1.
• Keynes, Simon (2008): «Edgar rex admirabilis» i: Scragg, Donald: Edgar King of the English: New Interpretations. The Boydell Press. ISBN 978-1-84383-399-4.
• Lapidge, Michael; Blair, John; Keynes, Simon; Scragg, Donald, red. (2001): The Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England. Blackwell Publishing. ISBN 978-0-631-22492-1.
• Lapidge, Michael (2004): «Dunstan [St Dunstan] (d. 988), archbishop of Canterbury». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/8288. (Betalingsmur
• Livingston, Michael, red. (2011): The Battle of Brunanburh: A Casebook. University of Exeter Press. ISBN 978-0-85989-862-1.
• Livingston, Michael (2011): «The Roads to Brunanburh» i: Livingston, Michael: The Battle of Brunanburh: A Casebook. University of Exeter Press. ISBN 978-0-85989-862-1. s. 1–26.
• Maclean, Simon (2013): «Britain, Ireland and Europe, c. 900–c. 1100» i: Stafford, Pauline: A Companion to the Early Middle Ages: Britain and Ireland c. 500-c. 1100. Wiley-Blackwell. ISBN 978-1-118-42513-8.
• Maddicott, John (2010): The Origins of the English Parliament, 924–1327. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-958550-2.
• Miller, Sean (2001): «Æthelstan» i: Lapidge, Michael; Blair, John; Keynes, Simon; Scragg, Donald, red.: The Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England. Blackwell Publishing. ISBN 978-0-631-22492-1.
• Miller, Sean (2004): «Edward [called Edward the Elder] (870s?–924), king of the Anglo-Saxons» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/8514. (Betalingsmur
• Molyneaux, George (2015): The Formation of the English Kingdom in the Tenth Century. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-871791-1.
• Nelson, Janet (1999): Rulers and Ruling Families in Early Medieval Europe. Ashgate. ISBN 0-86078-802-4.
• Nelson, Janet L. (1999): «Rulers and government» i: Reuter, Timothy: The New Cambridge Medieval History: Volume III c. 900–c. 1024. Cambridge University Press. ISBN 0-521-36447-7.
• Nelson, Janet (2008): «The First Use of the Second Anglo-Saxon Ordo» i: Barrow, Julia; Wareham, Andrew: Myth, Rulership, Church and Charters. Ashgate. ISBN 978-0-7546-5120-8.
• Ortenberg, Veronica (2010): «'The King from Overseas: Why did Æthelstan Matter in Tenth-Century Continental Affairs?» i: Rollason, David; Leyser, Conrad; Williams, Hannah: England and the Continent in the Tenth Century: Studies in Honour of Wilhelm Levison (1876–1947). Brepols. ISBN 978-2-503-53208-0.
• Pratt, David (2010): «Written Law and the Communication of Authority in Tenth-Century England» i: Rollason, David; Leyser, Conrad; Williams, Hannah: England and the Continent in the Tenth Century: Studies in Honour of Wilhelm Levison (1876–1947). Brepols. ISBN 978-2-503-53208-0.
• Roach, Levi (August 2013): «Law codes and legal norms in later Anglo-Saxon England» i: Historical Research (Institute of Historical Research) 86 (233), s. 465–486. doi:10.1111/1468-2281.12001.
• Ryan, Martin J. (2013): «Conquest, Reform and the Making of England» i: Higham, Nicholas J.; Ryan, Martin J.: The Anglo-Saxon World. Yale University Press. ISBN 978-0-300-12534-4.
• Scragg, Donald (2001): «Battle of Brunanburh» i: Lapidge, Michael; Blair, John; Keynes, Simon; Scragg, Donald, red.: The Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England. Blackwell Publishing. ISBN 978-0-631-22492-1.
• Sharp, Sheila (Høsten 1997): «England, Europe and the Celtic World: King Athelstan's Foreign Policy» i: Bulletin of the John Rylands University Library of Manchester 79 (3), s. 197–219.
• Sharp, Sheila (2001): «The West Saxon Tradition of Dynastic Marriage» i: Higham, N.J. & Hill, D.H.: Edward the Elder 899–924. Routledge. ISBN 0-415-21497-1.
• Smyth, Alfred P (1984): Warlords and Holy Men: Scotland AD 80–1000. Edward Arnold. ISBN 0-7131-6305-4.
• Smyth, Alfred P. (1987): Scandinavian York and Dublin. Irish Academic Press. ISBN 0-7165-2365-5.
• Stafford, Pauline (2001): «Ealdorman» i: Lapidge, Michael; Blair, John; Keynes, Simon; Scragg, Donald, red.: The Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England. Blackwell Publishing. ISBN 978-0-631-22492-1.
• Stenton, Frank (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-280139-5.
• Thacker, Alan (2001): «Dynastic Monasteries and Family Cults» i: Higham, N.J. & Hill, D.H.: Edward the Elder 899–924. Routledge. ISBN 0-415-21497-1.
• Williams, Ann (1991): «Ælfflæd queen d. after 920» i: Williams, Ann; Smyth, Alfred P.; Kirby, D.P.: A Biographical Dictionary of Dark Age Britain. Seaby. ISBN 1-85264-047-2.
• Williams, Ann (1991): «Athelstan, king of Wessex 924-39» i: Williams, Ann; Smyth, Alfred P.; Kirby, D.P.: A Biographical Dictionary of Dark Age Britain. Seaby. ISBN 1-85264-047-2.
• Williams, Ann (1991): "«Ealdred of Bamburgh» i: Williams, Ann; Smyth, Alfred P.; Kirby, D.P.: A Biographical Dictionary of Dark Age Britain. Seaby. ISBN 1-85264-047-2.
• Wood, Michael (1983): «The Making of King Aethelstan's Empire: An English Charlemagne?» i: Wormald, Patrick; Bullough, Donald; Collins, Roger: Ideal and Reality in Frankish and Anglo-Saxon Society. Basil Blackwell. ISBN 0-631-12661-9. s. 250–272.
• Wood, Michael (1999): In search of England. Penguin. ISBN 0-14-024733-5.
• Wood, Michael (2005): In Search of the Dark Ages. BBC Books. ISBN 978-0-563-53431-0.
• Wood, Michael (2007): «'Stand strong against the monsters': kingship and learning in the empire of king Æthelstan» i: Wormald, Patrick; Nelson, Janet: Lay Intellectuals in the Carolingian World. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-83453-7.
• Wood, Michael (2010): «A Carolingian Scholar in the Court of King Æthelstan» i: Rollason, David; Leyser, Conrad; Williams, Hannah: England and the Continent in the Tenth Century: Studies in Honour of Wilhelm Levison (1876–1947). Brepols. ISBN 978-2-503-53208-0.
• Wood, Michael (20. august 2013): «Aethelstan: The First King of England» i: King Alfred and the Anglo Saxons. Episode 3. BBC 4 Television.
• Woodman, D. A. (Desember 2013): [«'Æthelstan A' and the rhetoric of rule»] i: Anglo-Saxon England (Cambridge University Press) 42.
• Woolf, Alex (2007): From Pictland to Alba: 789–1070. Edinburgh University Press. ISBN 978-0-7486-1233-8.
• Woolf, Alex (2013): «Scotland» i: Stafford, Pauline: A Companion to the Early Middle Ages: Britain and Ireland c. 500-c. 1100. Wiley-Blackwell. ISBN 978-1-118-42513-8.
• Wormald, Patrick (1999): The Making of English Law: King Alfred to the Twelfth Century 1. Blackwell. ISBN 0-631-13496-4.
• Wormald, Patrick (2004): «Æthelweard [Ethelwerd] (d. 998?)» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/8918. (Betalingsmur)
• Yorke, Barbara (1997): Bishop Æthelwold: His Career and Influence. The Boydell Press. ISBN 978-0-85115-705-4.
• Yorke, Barbara (2001): «Edward as Ætheling» i: Higham, N.J. & Hill, D.H.: Edward the Elder 899–924. Routledge. ISBN 0-415-21497-1.
• Yorke, Barbara (2004): «Æthelwold (St Æthelwold, Ethelwold) (904x9–984)» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/8920. (Betalingsmur)
• Zacher, Samantha (2011): «Multilingualism at the Court of King Æthelstan: Latin Praise Poetry and The Battle of Brunanburh» i: Tyler, Elizabeth M.: Conceptualizing Multilingualism in England, c. 800-C. 1250. Brepols. ISBN 978-2-503-52856-4.

Eksterne lenker

• «Æthelstan 18» Arkivert 18. august 2016 hos Wayback Machine. hos Prosopography of Anglo-Saxon England
• «Athelstan» i programmet In Our Time hos BBC. (lytt nå Arkivert 24. november 2010 hos Wayback Machine.)
• Foot, Sarah (11. april 2013): «Athelstan», The Essay: Anglo-Saxon Portraits. BBC. Radio 3.
• Sillito, David (27. august 2009): «Viking hoard reveals its story», BBC Radio 4, Today Programme. (Om Vale of York-forrådet)

Forgjenger:  Edvard den eldre og Ælfweard

Konge av England (ca. 924–939)

Etterfølger:  Edmund I