Kristi tornekrone

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Jesu tornekrone»)
Die Dornenkrönung, Melker, av Jörg Breu den eldre, 1502
Kristus med tornekrone, maleri av renessansemaleren El Greco, 1580
Caravaggio: Jesus påføres tornekronen, 1602 - 1604
1862-relikvariet i Paris
Innhold i relikvariet

Kristi tornekrone eller «tornekronen» (gresk: στέφανος ἐξ ἀκανθῶν, stéfanos ex ákanthon) var ifølge Det nye testamente et av de torturredskaper som ble brukt på Jesus Kristus før han ble korsfestet; i kristen ikonografi bærer han den også under selve korsfestelsen.

Bibelsk omtale[rediger | rediger kilde]

I tre av de fire evangelier fortelles det at romerske soldater satte en tornekrone på Jesu hode (Mt 27,29, Mk 15,17 og Joh 19,2}, og deretter mishandlet og spottet ham (Mt 27,27-31, Mk 15,16-20, Joh 19,2-3).

  • Matteusevangeliet: Landshøvdingens soldater tok da Jesus med seg inn i borgen og samlet hele vaktstyrken omkring ham. De kledde av ham og hengte en skarlagenrød soldatkappe på ham, flettet en krone av torner og satte den på hodet hans og ga ham en stokk i høyre hånd. De falt på kne foran ham, hånte ham og sa: «Vær hilset, du jødenes konge!» Og de spyttet på ham, tok stokken og slo ham i hodet. Da de hadde hånt ham, tok de av ham kappen og kledde ham i hans egne klær.
  • Markusevangeliet: Soldatene førte nå Jesus inn i borggården i det som kalles pretoriet, og kalte sammen hele vaktstyrken. De kledde ham i en purpurkappe og flettet en tornekrone og satte den på hodet hans. Så begynte de å hilse ham: «Vær hilset, du jødenes konge!» De slo ham i hodet med en stokk, spyttet på ham og la seg på kne og hyllet ham. Da de hadde hånt ham, tok de purpurkappen av ham og kledde ham i hans egne klær.
  • Johannesevangeliet: Soldatene flettet en krone av torner og satte den på hodet hans, og de la en purpurkappe om ham. Så trådte de fram for ham og sa: «Vær hilset, jødenes konge!» Og de slo ham i ansiktet.

Historisitet og ikonografi[rediger | rediger kilde]

Selv om Jesu kortfestelse gjennomgående trekkes i tvil av moderne forskere som også fremhever at en rekke autentisitetskriterier støtter konklusjonen (som at det i utgangspunktet turde være et problem med tro knyttet til en skikkelse som ligner en storforbryters død og følgelig ikke noe det var nærliggende å finne på, at det foreligger flere vitnesbyrd, og at det er god sammenheng mellom dem) [1][2], råder det en større varsomhet vedrørende detaljer i de bibelske beretninger som kan ha tatt farge av en ønske om å tydeliggjøre teologiske understrenger og konsekvenser[3]. Slik kunne det være tillatt å spekulere over om det for evangelistene passet inn å medta en scene der Jesus utsettes for ekstra spott og fornedrelse[4], altså der soldatene hånselsfullt later som om de hyller Kristus som konge utstyrt med pseudo-kongelige attributter - en kappe som ikke er ekte skarlagensrød men fargelagt med ordinære plantesafter, og en krone tvunnet fra taggete buskas de fant der omkring.[5] Her kan det være tilsiktede assosiasjonspunkter til profeten Jeremia kap. 10. Men at selve tornekronen er et autentisk element, er det bred konsesus om.[6].

De tre evangelister nevner ikke noe om at tornekonen fortsatt var på Jesu krone under korsfestelsen. Dette er derimot en gammel ikonografisk tradisjon, men ikke den aller eldste. Fra middelalderen er det kjent en presentasjon at det var Jomfru Maria som, etter at Jesu døde legeme var tatt ned fra kiorset, tok den av hans hode, skadet fingrene og således at hennes blod blandet seg med Jesu blod. Den aller eldste ikonografi viser en barholdet Jesus på korset; på tusentallet fremstilles han på korset med en skikkelig krone eller etterhvert med et lite diadem eller et nett med en edelsten over pannen («Christus triumphans»-motivet). Det er bare siden 1200-tallet, og først hånd i hånd med andaktene knyttet til «Christus patiens» (den lidende Kristus) at Jesus på korsfestelsesavbildningene dortsatt bærer tornekronen[7].

Relikvier[rediger | rediger kilde]

Ifølge tradisjoner som mange (men ikke alle) kristne setter sin lit til, ble tornekronen sikret og tatt vare på av de første kristne. En tradisjon som blant annet Johannes Chrysostomos har bragt videre, forteller at den hellige Helena, mor til Konstantin, keiseren av Byzantium, etter en visjon rundt år 325 var i stand til å finne Det hellige kors i Jerusalem da hun bød sine tjenere å grave på et angitt sted. Av de tre kors som de fant, var det ett som helbredet en døende kvinne. Hun skal også ha funnet flere andre pasjonsrelikvier. At slike minner etter Frelseren ble omhyggelig tatt vare på og kanskje i farlige tider gjemt bort, er blitt ansett som en fornuftig formodning.

Fra og med 300-tallet ble en rekke slike relikvier offenlig fremstilt og æret. I løpet av århundrene havnet flere av dem i Konstantinopel, idet Jerusalem ble et risikabelt sted på grunn av de persiske invasjoner. Besittelsen av slike relikvier ble også noe som bragte tidens kristne riker ære og prestisje.

Kjennskap til en devosjon til Kristi tornekrone er kjent fra 300-tallet. I en lang periode, kanskje helt til 1063, var den i Jerusalem, skjønt mindre biter - torner - ble gitt til biskopen i Paris (og havnet i kirken Saint-Germain des Prés, skjønt fragmenter etterhvert ble gitt til Malmesbury Abbey i England og til klosteret i Andechs i Bayern) og til Aachen. Fra Jerusalem kom til Konstantinopel, og så til Paris.

Tornekronerelikvien i Paris[rediger | rediger kilde]

En relikvie som kong den hellige Ludvig IX av Frankrike ervervet og fikk bragt fra Konstantinopel ble lenge oppbevart i Sainte-Chapelle i Paris, og er senere er blitt overført til Notre-Dame.

Overleveringene ifølge var tornekronerelikvien kjent i vitnesbyrd fra 1036 for å bli venerert i Jerusalem.[8] I løpet av korsfarertiden havnet en rekke slike pasjonsrelikvier i Europa etter det fjerde korstog; det gjaldt også deler av Det sanne kors og spissen av den hellige lanse som ble bragt til Venezia. I 1238 kjøpte kong Ludvig IX tornekronerelikvien for en astronomisk sum fra den latinske keiser Balduin II, som hersket over Konstantinopel. Han var i stor pengenød, blant annet til venetianske bankierer som hadde tornekronen som pant. Etter kjøpsforhandlingene dro kong Ludvig IX den 10. august 1239 personlig for å ta imot relikviene i Villeneuve-l'Archevêque, et stykke utenfor Paris. Det gjaldt ikke bare tornekronen, men også et antall torner fra Dpina Christi-planten, hvorav 70 ble betraktet som å ha vært på kronen under Kristi lidelse og som ble presentert i forskjellige europeiske byer som autentiske, og dessuten en stor nagle og et trestykke fra Det hellige kors, og en tappsammenføyning som skulle ha vært brukt ved montasjen av korset. Både naglen og trestykket oppbevares samme sted som tornekronen, men tas sjelden frem ved venerasjonen av tornekronen. St. Ludvig distrubuerte mange torner fra tornekrone til kongelige og kirkelige dignitærer.

Ved mottakelsen av relikviene tok Ludvig IX av deg sine kongelige gevanter, og ikledt en enkel tunika ledsaget han dem hele veien inn til Paris. Barføtt bar han tornekronen til dens midlertidige nye hjem i Notre-Dame de Paris. Den kirken kong Ludvig lot bygge i Paris for denne relikvie, Sainte-Chapelle (ferdig i 1248), hadde som forbilde Faros-palasskapellet i Konstantinopel.[9] Der forble kronen frem til den franske revolusjon.

Under revolusjonen lyktes man å få den anbrakt i sikkerhet i Vatikanet. Der ble den delt i to deler. Den ene delen er forblitt i Vatikanet. Victor-Augustin-Isidore Dechamps (1810–1883), erkebiskop av Mechelen og primas av Belgia, klarte å skaffe et fragment av kronen, og forsynte det med sitt kardinalssegl som ekthetsgaranti.[10] Den andre halvparten av tornekronerelikvien ble under først bragt til Saint-Denis-basilikaen for en kort stund og senere for en tid til Bibliothèque Nationale. Den ble under keiser Napoleon overført til Notre-Dame-katedralen, som da var i en sørgelig skikk. Det ble da anferdiget et nytt kostbart relikviegjemme (relikvarium). På keiserens forordning ble det smykket med juvelbesatte bergkrystaller, etter utkast av den innflytelsesrike restauratøren Eugène Viollet-le-Duc.[11]

I Notre-Dame er relikvien siden da blitt fremstilt for venerasjon hver første fredag i måneden og en del andre dager særlig i fastetiden. Den 15. april 2019 ble tornekronerelikvien reddet ut av den brennende katedralen og overført til rådhuset i Paris. Det var en kapellan for brannfolkene, fader Jean-Marc Fournier, som skyndte seg inn i kirken mens taket brant og fikk den ut i sikkerhet.[12]

Skjønt selve tornekronen ble reddet, var et lite fragment av den blitt anbragt i værhanen på kirkespiret, og det brant opp.[13]

Sainte couronne mot coronavirus: På langfredag 2020 direkteoverførte erkebispedømmet Paris en venerasjon av relikvien, uttrykkelig i forbindelse med Kirkens bønner i forbindelse med koronaviruset: For epidemiens opphør, for de dødes evige frelse, for de smittede og dem som står dem nær, for helsearbeidere, og for politikere og dem som tar beslutninger om tiltak.[14]

Andre relikviedeler[rediger | rediger kilde]

Foruten Pariser-delen og Vatikan-delen er det flere andre mindre deler, særlig enkelt-torner, er spredt om i kirker særlig i Vest-Europa.[15]

Også til Norge kan det ha kommet små biter fra tornekronen:

  • I 1274 fikk Magnus Lagabøte en del av det som skulle være Kristi tornekrone fra franske kong Filip III. Relikvien var satt inn i en gjennomsiktig krystall en kunstferdig utført sølvengel holdt med begge hender. Den ble oppbevart i Bergen.
  • I 1303 fikk Håkon V Magnusson en tagg av Kristi tornekrone fra kong Filip IV av Frankrike. Tornekronetaggen var antakelig den mest påkostede av relikviegjenstander i Norge hva utstyrsramme angår. Den var satt inn i en gullkrone med edelsteiner og ble holdt av to forgylte engler i sølv. Gaven ble hentet i Frankrike av norske sendemenn. Den ble deponert i Mariakirken i Oslo.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jacques Giri: Les nouvelles hypothèses sur les origines du christianisme, éditions Karthala, 2011. s 182
  2. ^ John Paul Meier: « How do we decide what comes from Jesus », in The Historical Jesus in Recent Research, James D. G. Dunn et Scot McKnight, 2006, p. 126–136
  3. ^ Gérard Rochais, Chrystian Boyer: Le Jésus de l'histoire à travers le monde, Fides, 2009, s 112
  4. ^ Paul D. Duke: Irony in the Fourth Gospel, John Knox Press, 1985, 132
  5. ^ Étienne Trocmé: L'évangile selon saint Marc, Labor et Fides, 2000, 364.
  6. ^ Raymond Edward Brown: The death of the Messiah: from Gethsemane to the grave : a commentary on the Passion narratives in the four Gospels, Doubleday, 1994, s. 865-867
  7. ^ Jacques de Landsberg: L'art en croix : le thème de la crucifixion dans l'histoire de l'art, Renaissance Du Livre, 2001, s 30
  8. ^ Zeitung, Saarbrücker; GmbH, Saarbrücker Zeitung Verlag und Druckerei. «Vom Splitter der Dornenkrone». Saarbrücker Zeitung. 
  9. ^ Alexei Lidov, 2012, S. 82.
  10. ^ Zeitung, Saarbrücker; GmbH, Saarbrücker Zeitung Verlag und Druckerei. «Vom Splitter der Dornenkrone». Saarbrücker Zeitung. 
  11. ^ Zeitung, Saarbrücker; GmbH, Saarbrücker Zeitung Verlag und Druckerei. «Vom Splitter der Dornenkrone». Saarbrücker Zeitung. 
  12. ^ Incendie à Notre-Dame : témoignage de l´aumônier des pompiers de Paris Video der presten beskriver redningen av tornekronen. Engelsk oversettelse:
    I am father Fournier, chaplain-major at the Paris Fire Brigade and I was the chaplain on duty this 15th of April when an extraordinary fire occurred in the Notre-Dame cathedral.
    As I was on duty, I was called on the scene, and right away two things must absolutely be done: save this unfathomable treasure that is the crown of thorns, and of course our Lord present in the Blessed Sacrament.
    As I entered the cathedral, there was little smoke and almost no heat, but we had a vision of what hell may be: like waterfalls of fire pouring down from the openings in the roof, due to the downfall not only of the spire but also of other smaller debris in the choir.
    I was escorted by a senior officer; the difficulty was in finding the holder of the code to the safe that sheltered the Crown of Thorns. This took us much time, and during this quest for the code a team of firefighters was trying to break open the safe, and they did just as I got a hold of the keys.
    The relic was then extracted [from the building] and guarded by police officers.
    Everybody understands that the Crown of Thorns is an absolutely unique and extraordinary relic, but the Blessed Sacrament is our Lord, really present in his body, soul, divinity and humanity and you understand that it is hard to see someone you love perish in the blaze. As firefighters we often see casualties from fire and we know its effects, this is why I sought to preserve above all the real presence of our Lord Jesus Christ.
    [Something about Macron and the fact that there were 400 up to 600 firefighters on scene…]
    [Compliments to the general officer commanding the Paris fire brigade who showed exceptional leadership…]
    The time when the fire attacked the northern bell tower and we started to fear losing it, was exactly the time when I rescued the Blessed Sacrament. And I did not want to simply leave with Jesus: I took the opportunity to perform a Benediction with the Blessed Sacrament.
    Here I am completely alone in the cathedral, in the middle of burning debris falling down from the ceiling, I call upon Jesus to help us save His home.
    It was probably both this and the excellent general maneuver of the firefighters that led to the stopping of the fire, the ultimate rescuing of the northern tower and subsequently of the other one.
    We started Lent by imposing ashes and saying “remember you are dust,” and truly this was a miniature Lent: the Cathedral went to ashes, not to disappear, but to emerge stronger, as we Christians are, after the Resurrection of our Lord Jesus Christ.
  13. ^ «Fire chaplain entered burning Notre Dame to save Crown of Thorns relic». Mail Online. 16. april 2019. 
  14. ^ KTO: Vénération de la Sainte Couronne d'épines à Notre-Dame de Paris, lenke sett 10. april 2020
  15. ^ «A Gazetteer of Relics and Miraculous Images». www.webcitation.org. Arkivert fra originalen 20. oktober 2009. 
  16. ^ Reidar Astås (2011): Kristusrelikvier i norske middelalderkirker Se lenke nede i artikkelen. Lest 21. oktober 2020

Fotogalleri[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Cherry, John, The Holy Thorn Reliquary, The British Museum Press, 2010, ISBN 9780714128207
  • Alexei Lidov: A Byzantine Jerusalem. The Imperial Pharos Chapel as the Holy Sepulchre. In: Annette Hoffmann, Gerhard Wolf (Hrsg.): Jerusalem as narrative space – Erzählraum Jerusalem (= Visualising the Middle Ages Bd. 6). Brill, Leiden-Boston 2012, S. 63–103 (Digitalisat).
  • Westerson, Jeri (2009), Serpent in the Thorns; A Medieval Noir. (Fiction referencing the crown of thorns.), New York: Minotaur Books, ISBN 978-0312649449 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kristi_tornekrone&oldid=23348094»