Konstantin II av Skottland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Konstantin II
Konge av Skottland
Konstantin II av Skottland
Navn Constantine mac Aedh, anakronistisk framstilling
Regjeringstid 900–942/943
Født ca. 874
Skottland
Død 952
Skottland
Foreldre Aedh I, mors navn ukjent
Ektefelle Ukjent navn
Barn En datter og sønnene Cellach og Indulf

Konstantin, sønn av Áed (skotsk-gælisk: Constantín mac Áeda; moderne gælisk: Còiseam mac Aoidh; før 879952) var en tidlig konge av Skottland, kjent den gang under det gæliske betegnelsen Alba. Betegnelsen kongeriket Alba, et navn som opptrådte for første gang i Konstantins livetid, var i nordlige Britannia. Kjernen i kongeriket utgjorde landområder rundt elven Tay. Dets sørlige grense var elven Forth, nordover strakte det seg til Moray Firth, og kanskje til Caithness, mens dens vestlige begrensning er mer usikker. Dette var det tidligere kjerneområdet til det piktiske rike. Konstantins bestefar Kenneth MacAlpin (Cináed mac Ailpín, død 858) var den første i slekten som er nedtegnet som en konge, men som konge av pikterne. Denne endringen av tittel, fra konge av piktere til konge av Alba, er en del av en bredere omforming av Piktland og opprinnelsen til kongeriket Alba er sporet tilbake til Konstantins livetid.

Konstantins styre, som de til hans forgjengere, var dominerte av angrepene til vikingherskernede britiske øyer, særskilt Uí Ímair (Ivarætten til Ímar), basert på Irland. I løpet av Konstantins styre hadde herskerne i de sørlige angelsaksiske kongedømmene Wessex og Mercia, det senere kongeriket England, strakte deres autoritet nordover og inn i de omstridte kongedømmene i Northumbria. I begynnelsen allierte Konstantin seg med de angelsaksiske herskere mot de norrøne vikingene, men over tid kom han i konflikt med dem. Konge Æthelstan var suksessfull i å sikre seg Konstantins underkastelse i 927 og 934, men de to ble fiender igjen da Konstantin, alliert med kongedømmet Strathclyde og sine tidligere fiender i den norrøne kongen i Dublin, invaderte Æthelstans kongedømme i 937, men kun for å bli beseiret i det store slaget ved Brunanburh. I 943 abdiserte Konstantin fra tronen og trakk seg tilbake til klosteret til Céli Dé (Culdee; «Guds følge») i St Andrews hvor han døde i 952. Han ble etterfulgt av sin forgjengers sønn, Malcolm I (Máel Coluim mac Domnaill).

Konstantin var konge i 43 år, overgått i Skottland kun av stryet til kong Vilhelm løven før foreningen av kronene i 1603. Det er antatt at han spilte en avgjørende rolle i gæliseringen av Piktland hvor hans støtte av de irske Céli Dé-klosterreformene var en avgjørende faktor. I løpet av styre ble betegnelsene «skotter» og «Skottland» (angelsaksisk: Scottas) første gang benyttet for betydning av hva som i dag er Skottland. De eldste bevisene for de kirkelige og administrative institusjoner som skulle vare fram til de store endringene under kong David I (1124–1153) oppsto også på denne tiden.

Kildene[rediger | rediger kilde]

Sammenlignet med nabolandene Irland og angelsaksiske England, er det få nedtegnelser fra 800- og 900-tallet i Skottland som har overlevd. Den fremste lokale kilden fra denne perioden er Krønike om kongene av Alba, en liste av konger fra Kenneth MacAlpin (død 858) til Kenneth II (Cináed mac Maíl Coluim, død 995). Listen er blitt bevart i Poppelton-manuskriptene, en manuskriptsamling som ble kompilert på 1200-tallet. Opprinnelig kun en liste av konger med lengden på deres styre, har andre detaljer i Poppelton-manuskriptene blitt lagt til i tiden mellom 900- og 1100-tallet.[1] I tillegg til dette har også senere kongelister blitt bevart.[2] De eldste genealogiske nedtegnelser av etterkommerne til Kenneth MacAlpin kan dateres fra slutten av 900-tallet, men deres verdi ligger mer i deres kontekst, og informasjonen de gir er om interessene til de som de ble sammensatt for framfor de upålitelige påstandene de inneholder.[3]

For den fortellende historien er de fremste kildene Den angelsaksiske krønike og de irske annaler. Bevisene fra chartere opprettet i kongeriket England gir tidvis innsikt i hendelser i nordlige Britannia.[4] Mens norrøne sagaer beskriver hendelser i 900-tallets Britannia, er deres verdi som kilder til historiske fortellinger framfor å være dokumenter om sosial historie.[5] Kilder på det europeiske fastlandet er sjelden opptatt av hendelser i Britannia, og enda mindre med hendelser i nordlige Europa, men helgenbiografien til sankt Cathróe av Metz, hagiografi skrevet i Tyskland på slutten av 900-tallet, gir en del plausible detaljer om helgenens tidlige liv i nordlige Britannia.[6]

Piktland fra Constantín mac Fergusa til Konstantin I[rediger | rediger kilde]

Det dominerende kongedømmet i østlige Skottland før viktigtiden var det nordlige piktiske kongedømmet Fortriu ved kystene av Moray Firth. Ved 800-tallet var gælerne i Dál Riata (Dalriada) underlagt kongene i Fortriu til slekten til Constantín mac Fergusa (Konstantin, sønn av Fergus). Konstantins familie dominerte Fortriu etter 789 og kanskje, om Konstantin var en slektning av Óengus I av pikterne (Óengus. sønn av Fergus), fra rundt 730. Dominansen til Fortriu kom til en avslutning i 839 med et nederlag mot en norrøne hær som rapportert av Ulster-annalene hvor kong Uen av Fortriu og hans bror Bran, Konstantins nevøer, sammen med kongen av Dál Riata, Áed mac Boanta, «og andre bortimot utallige» ble drept.[7] Disse dødsfallene førte til en periode med ustabilitet som varte et tiår og hvor flere slekter forstøkte å slå seg opp og ta makten i Piktland. Rundt 848 hadde Kenneth MacAlpin stått fram som seierherren.[8]

Senere nasjonale myter har gjort Kenneth MacAlpin til den som opprettet kongedømmet Skottland, en grunnleggelse som var datert fra 843, året da det ble hevdet at han myrdet kongen og adelen i Piktland ved forræderi og således innledet en ny æra. De historiske nedtegnelsene for 800-tallets Skottland er magre, men de irske annaler og Krønike om kongene av Alba fra 900-tallet er enige om Kenneth var en piktisk konge og kaller ham for «konge av pikterne» ved hans død. Den samme tittel er benyttet av Kenneths bror Donald I (Domnall mac Ailpín) og hans sønner Konstantin I (Constantín mac Cináeda) og Áed (Áed mac Cináeda).[9]

Kongeriket ble styrt av Kenneths etterkommere — eldre framstillinger benytter navnet Huset Alpin for å beskrive dem, men avstamming fra Kenneth var den definerende faktor, irske kilder referer til Clann Cináeda meic Ailpín («klanen Kenneth MacAlpin»)[10] — lå sør for det tidligere dominerende kongeriket Fortriu, sentrert i landområdene rundt elven Tay. Utstrekningen av Kenneths navnløse rike er usikker, men det strakte seg bestemt fra Firth of Forth i sør til Mounth i nord. Om det strakte seg bortenfor fjellryggen i nordlige Skottland — Druim Alban — er uklart. Kjernen i riket var tilsvarende de gamle grevskapene Mearns, Forfar, Perth, Fife, og Kinross. Blant de fremste kirkelige sentrene navngitt i opptegnelsene er Dunkeld, antagelig setet for kongerikets biskop, og Cell Rígmonaid (dagens St Andrews).[11]

Kenneths sønn Konstantin døde i 877, drept i kamp mot en norrøn hær. I henhold til kongelistene ble han telt som nummer 70 og regnet som den siste konge av pikterne i senere tider.[12]

Britannia og Irland mot slutten av 800-tallet[rediger | rediger kilde]

En del lokaliseringer i nordlige Britannia på slutten av 800-tallet og begynnelsen av 900-tallet. Prikket linje markerer den sørlige grensen til kongedømmet Alba rundt 890–950. Prikket linje B representerer den sørlige grensen til kongedømmet Strathclyde, ca 925–945.

I 899 døde Alfred, konge av Wessex, og etterlot sin sønn Edvard som hersker av Britannia sør for elven Themsen, og sin datter Æthelflæd og svigersønn Æthelred styre over den vestlige delen av Mercia. Situasjonen i de danske kongerikene i østlige Britannia er mindre klar. Kong Eohric (Eirik) styrte antagelig East Anglia, men ingen dato kan med sikkerhet ble tilskrevet til etterfølgerne Guthfrith (Gudrød) av York i Northumbria. Det er kjent at Guthfrith, som angelsakserne kalte ham, ble etterfulgt av Sigurd og Knut, men om disse styrte samtidig eller etter hverandre er usikkert. Northumbria kan ha blitt delt på denne tiden mellom de norrøne herskerne i York og lokale høvdinger, kanskje representert av Ædwulf, basert ved Bamburgh og kontrollerte landene fra elven Tyne eller Tees og til Forth i nord.[13]

I Irland var kong Flann Sinna, gift med Konstantins tante Máel Muire, dominerende. Årene rundt 900 representerte en periode med svekkelse blant de norrøne og norrøn-gæliske i Dublin. De er rapportert å ha delt seg mellom to rivaliserende ledere. I 894 forlot den ene gruppen Dublin, og bosatte seg kanskje ved kysten av Irskesjøen i Britannia mellom elven Mersey og bukten Firth of Clyde. De gjenværende dublinere ble forvist i 902 av Flann Sinnas svigersønn Cerball mac Muirecáin, og kort tid etterpå dukket opp i vestlige og nordlige Britannia.[14]

I sørvest for Konstantins land lå kongedømmet Strathclyde. Det strakte seg nordover til Lennox, øst til elven Forth, og sør inn i Southern Uplands. I år 900 var antagelig Dyfnwal (Domnall) konge av Strathclyde.[15]

Situasjonen for det gæliske kongedømmet Dál Riata i vestlige Skottland er usikkert. Ingen konge er kjent ved navn etter Áed mac Boanta. Frankiske Annales Bertiniani kan ha nedtegnet erobringen av Indre Hebridene, havområdet til Dál Riata, av nordmenn i 849.[16] I tillegg til disse, var det stadige nye grupper av nordboere fra nordlige og vestlige Europa som kom til de britiske øyer. Det er vanskelig å avgjøre om det var norrøne eller norrøn-gæliske kongedømmer på de vestlige øyene på denne tiden.[17]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidligste år[rediger | rediger kilde]

Áed, Konstantins far, etterfulgte Konstantins onkel av samme navn, Konstantin I, i 876, men ble drept i 878. Áeds korte styre er omtalt som å være av ingen betydning i de fleste kongelister. Selv om datoen for hans fødsel ikke er nedtegnet, kan ikke Konstantin II ha blitt født senere enn året etter hans fars død, som er 879. Hans navn kan antyde at han ble født tidligere under styret til sin onkel Konstantin I.[18]

Etter Áeds død er det et hull på to tiår fram til dødsfallet til Donald II (Domnall mac Constantín) i 900 under hvor ingenting er rapportert i de irske annaler.[19] Oppslagene for styret mellom Áed og Donald II er ødelagt i Krønike om kongene av Alba, og i dette tilfelle er Krøniken avvikende med alle andre kongelister.[20] I henhold til Krøniken ble Áed etterfulgt av Eochaid, en sønnesønn av Kenneth MacAlpin, og som er på et eller annet vis forbundet med Giric, men alle andre lister sier at Giric styrte etter Áed.[21] Giric er ikke kjent for å ha vært en slektning av Kenneth, skjønt det har vært foreslått at han var inngiftet i Kenneths slekt. De betydelige endringene i Piktland som begynte på denne tiden har av historikerne Alex Woolf og Archie Duncan blitt knyttet til Cirics styre.[22]

Woolf forslår at Konstantin og hans fetter Donald kan under Girics styre ha oppholdt seg landsforvisning i Irland hvor deres tante Máel Muire var hustru til to etterfølgende storkonger av Irland, Áed Findliath og Flann Sinna.[23] Giric døde i 889. Om Konstantin hadde vært i landsforvisning kan Konstantin ha kommet tilbake til Piktland hvor hans fetter Donald II ble konge. Donalds omdømme er antydet i hans tilnavn dasachtach, en betegnelse for å beskrive voldelig gærning og sinnsyke okser, som ble knyttet til ham i 1000-tallets skrifter til den irske munken Flann Mainistrech og som har et ekko i beskrivelsen av Donald i Bercháns profeti som «den simple som vil tenke at relikvier og salmer har liten verdi».[24] Krigene med norrøne konger i Britannia og Irland fortsatte gjennom Donalds styre og han ble antagelig drept i kamp med en norrøn hær ved Dunnottar i Mearns i 900. Ved hans død ble han etterfulgt av Konstantin II som konge.[25]

Vikinger og biskoper[rediger | rediger kilde]

De eldste hendelser nedtegnet i Krønike om kongene av Alba i Konstantins styre er et angrep fra norrøne vikinger og plyndringen av Dunkeld «og hele Albania» i hans tredje år. Det er første gangen betegnelsen Albania, den latinske formen for gammelirske Alba, benyttes i Krøniken som inntil da hadde beskrevet landområdene som ble styrt av etterkommerne til Cináed som Pictavia (Piktland).[26]

Disse nordboere kan ha vært en del av de som ble fordrevet fra Dublin 902, men kan også ha vært den samme gruppen som beseiret Donald i 900. Krøniken uttaler at nordboere ble drept i Srath Erenn, noe som er bekreftet av Ulster-annalene som nedtegner at Ímar, sønnesønn av Ímar, og mange andre ble drept av menn fra Fortriu i 904. Denne Ímar var den første av Uí Ímair, at det er sønnesønner av Ímar, som ble rapportert; ytterligere tre sønnesønner av Ímar opptrer senere i Konstantins styre. De fragmentariske irske annaler inneholder en redegjørelse av slaget, og detter tilskriver nordboernes nederlagt til forbønn fra sankt Columba ved faste og bønn. Et oppslag i Chronicon Scotorum under året 904 kan muligens være korrumpert referanse til dette slaget.[27]

Den neste hendelse som ble rapportert av Krønike om kongene av Alba er datert for året 906. Den nedtegnelse sier at:

Sitat Kong Konstantin og biskop Cellach på Troens høyde i nærheten av den kongelige byen Scone og forpliktet seg selv at lovene og disiplinene til trone, og at lovene til kirken og evangeliene, skulle ble holdt pariter cum Scottis.[28] Sitat
Samlingsplassen ved Scone, kanskje det som omtales som «Troens høyde» i 906[29]

Meningen, og helst betydningen av dette utsagnet, er åpen for akademisk diskusjon.

Frasen pariter cum Scottis i den latinske teksten har blitt oversatt på flere måter. William Forbes Skene og Alan Orr Anderson har forslått at de bør leses som «i bekreftelse med skikkene til gælerne», og knytter det til påstandene i kongelistene at Giric frigjorde kirken fra sekulær undertrykkelse og tilpasset seg irske skikker.[30] Den har også blitt lest som «sammen med gælerne», noe som antyder enten en offentlig deltagelse eller tilstedeværelse av gælerne fra de vestlige kystene foruten også folket på østkysten, det vil si pikterne.[31] Til sist er det foreslått at det var seremonien som fulgte «skikkene til gælerne», og ikke avtalene.[32]

Tanken at dette møtet avtalte å opprettholde irske lover styrt av kirken har antydet at det var et viktig skritt i gæliseringen av landene øst for Druim Alban.[33] Andre har foreslått at seremonien på et vis godkjente Konstantins kongedømme som en forløper til senere kongelig innvielse av kongen ved Scone.[34] Alternativt, om biskop Cellach ble utnevnt av Giric, kan det være en samling som hadde til hensikt å bygge en bro over revnen mellom kongen og kirken.[35]

Norrøne Uí Ímair kommer tilbake[rediger | rediger kilde]

Som følge av hendelsene ved Scone er det lite av betydning som ble rapportert for det neste tiåret. En fortelling i de fragmentariske irske annaler, kanskje referer til hendelser en del tid etter 911, hevder at dronning Æthelflæd, som styrte i Mercia, allierterte seg med irske og nordlige herskere mot de norrøne grupperingene kysten av Northumbria mot Irskesjøen. Ulster-annalene nedtegnet et nederlag for en irsk flåte fra kongeriket Ulaid i møte med norrøne vikinger «på kysten av England» på omtrent denne tiden.[36]

I denne perioden rapporterte Krønike om kongene av Alba at Cormac mac Cuilennáin, konge av Munster på Irland, døde i det åttende året til Konstantins styre.[37] Det er fulgt av en udatert oppslag som tidligere ble lest som «I hans tid døde Domnall [det vil si Dyfnwal], konge av britonene [i Strathclyde], og Domnall, sønn av Áed, ble valgt». Dette ble antatt å nedtegne valget av en bror av Konstantin ved navn Domnall til å være konge over britonerne i kongedømmet Strathclyde og ble vurdert som et tidlig bevis på overherredømmet av Strathclyde av kongene i Alba. Det aktuelle oppslaget er nå forstått som «... Dynfwal... og Domnall, sønn av Áed, konge av Ailech, døde»; og hvor denne Domnall er en sønn av Áed Findliath som døde den 21. mars 915.[38] Til sist er også dødsfallene til Flann Sinna og Niall Glúndub nedtegnet.[39]

Det er flere rapporter om vikingflåter i Irskesjøen fra 914 og framover. Ved 916 var flåter ledet av Sihtric Cáech (Sigtrygg Caech) og Ragnall (Ragnvald), etter sigende sønnesønner av Ímar, det vil si at de tilhørte den samme slekten Uí Ímair (Ivarætten) som den Ímar som ble drept i 904), meget aktive i Irland. Sigtrygg påførte et tungt nederlag på den irske hæren til Leinster og gjenerobret Dublin i 917.[40] Det påfølgende året synes Ragnvald å dratt tilbake over Irskesjøen med den hensikt å etablere seg selv som konge i York.[41] Den eneste presise daterte hendelse i sommeren 918 er at dronning Æthelflæd døde den 12. juni 918 ved Tamworth i Staffordshire. Æthelflæd hadde forhandlet med folket i Northumbria for å få deres underkastelse, men hennes død avsluttet det og hennes etterfølger, hennes bror Edvard den eldre av Wessex, var opptatt av å sikre seg kontroll over Mercia.[42]

Den nordlige enden av Northumbria, og kanskje hele riket, hadde antagelig blitt styrt av Ældred, sønn av Ædwulf siden 913.[43] I frykt for invasjon fra Ragnvald kom Ældred nordover for å søke støtte fra Konstantin. De to gikk sammen sørover for å møte Ragnvald, og det førte til et slag et sted ved breddene av elven Tyne, antagelig ved Corbridge hvor Dere Street krysser elven. Slaget ved Corbridge synes ikke å ha blitt avgjort; Krønike om kongene av Alba er alene i å gi seieren til Konstantin.[44][45]

Rapporten om slaget i Ulster-annalene sier at ingen av kongene eller mormaerne blant mennene fra Alba ble drept. Det er den første bevarte bruken av mormaer; andre enn kunnskapen om at Konstantins kongerike hadde sin egen biskop eller biskoper og kongelige villaer, er dette det eneste hentydning til kongerikets institusjoner.[46]

Etter Corbridge fikk Ragnvald et kort pusterom. I sør hadde Alfreds sønn Edvard den eldre raskt skaffet seg kontroll over Mercia og konstruert burh ved Bakewell i Peak District fra hvor hans hær med lett kun angripe nordover. En hær fra Dublin ledet av Ragnvalds slektning Sigtrygg Caech angrep nord i vestlige Mercia i 919, men i 920 eller året etter hadde Edvard møte med Ragnvald og andre konger. Den angelsaksiske krønike hevder at disse kongene «valgte Edvard som sin far og herre». Blant de andre kongene tilstede var Konstantin; Ældred, sønn av Ædwulf; og kongen av Strathclyde, enten Dyfnwal II, eller mer sannsynlig, Owen I. Her ble en ny betegnelse benyttet i Den angelsaksiske krønike ved at ordet scottas, fra hvor skotter er avledet, for å beskrive innbyggerne av Konstantins kongerike.[47]

Edvard døde i 924. Hans rike synes å ha blitt delt med Wessex som anerkjente Edvards sønn Ælfweard of Wessex mens folket i Mercia valgte Æthelstan som hadde blitt oppfostret ved Æthelflæds hoff. Ælfweard døde noen uker etter sin far, og det førte til at Æthelstan ble konge for alle landene til Edvard i 925.[48]

Æthelstan[rediger | rediger kilde]

Ved 926 hadde Sigtrygg øyensynlig anerkjent Æthelstan som overkonge, gått over til kristendommen og giftet seg med en søster av Æthelstan ved Tamworth. I løpet av året kan han ha forlatt sin ny tro og benektet sin hustru, men før Æthelstan og han kunne havne i krig, døde Sigtrygg brått i 927. Hans slektning, kanskje bror, Gofraid ua Ímair (Gudrød), hadde forblitt hans nestkommanderende i Dublin, og kom over fra Irland for å ta makten i York, men mislyktes. Æthelstan forflyttet seg raskt og tok det meste av Northumbria. I løpet av mindre enn et tiår, hadde det engelske kongeriket blitt det mektigste på de britiske øyer, inklusiv Irland, og strakte sin makt kanskje så langt nord som til Firth of Forth.[49]

John av Worcesters krønike antyder at Æthelstan fikk motstand fra Owen av Strathclyde, og fra walisiske konger. William av Malmesbury skrev at Gofraid (Gudrød), sammen med Sigtryggs yngre sønn Amlaíb Cuarán (Olav Kvåran), flyktet nordover og fikk søke tilflukt hos Konstantin, noe som førte til krig med Æthelstan. Et møte ved Eamont Bridge ved Penrith i Cumbria den 12. juli 927 ble beseglet med en enighet hvor Konstantin, Owen av Strathclyde, Hywel Dda av walisiske Deheubarth, og Ældred skulle «fornekte all avgudsdyrking», det vil med andre ord si at de ikke skulle alliere seg med norrøne (hedenske) konger. William uttalte at Æthelstan sto som gudfar for en sønn av Konstantin, antagelig Indulf (Ildulb mac Constantín), i løpet av møtet.[50]

Æthelstan fulgte opp sin framgang i nord ved å sikre seg anerkjennelse av de walisiske kongene.[51] For de neste sju årene er det ingen hendelser i nord som er nedtegnet. Æthelstans hoff hadde deltagelse fra walisiske konger, men ikke fra Konstantin eller Owen av Strathclyde. Dette fraværet av opptegnelser betyr at Æthelstans årsak for å marsjere nordover mot Konstantin i 934 er uklart.[52]

Æthelstans kampanje er rapportert i korthet av Den angelsaksiske krønike, og senere kronikører som John av Worcester, William av Malmesbury, Henry av Huntingdon, og Symeon av Durham har lagt til detaljer. Æthelstans hær ble samlet i Winchester fra den 28. mai 934, og nådde Nottingham ved 7. juni. Han ble fulgt av mange ledere, inkludert de walisiske kongene Hywel Dda, Idwal Foel, og Morgan ab Owain. Fra Mercia marsjerte hæren nordover, stoppet ved Chester-le-Street, før marsjen nordover fortsatte og ble fulgt av en flåte med skip langs kysten. Owen av Strathclyde ble beseiret og Symeon skrev at hæren dro så langt nord som Dunnottar og Fortriu mens flåten skal ha angrepet Caithness, hvor et langt større landområde, inkludert Sutherland, antagelig var hensikten. Det er ikke sannsynlig at Konstantins personlige autoritet strakte seg så langt nord, og angrepene må ha vært rettet mot hans allierte, men kan også ha vært enkle plyndringstokt.[53]

Clonmacnoise-krøniken uttalte at «skotske menn tvang [Æthelstan] til å snu uten noen stor seier», mens Henry av Huntingdon hevder at angelsakserne ikke møtte noen motstand. En avgjørelse ved forhandling kan ha avslutten hendelsene: i henhold til John av Worcester ble en sønn av Konstantin overgitt som gissel til Æthelstan, og Konstantin selv fulgte den angelsaksiske kongen på hans reise sørover. Han sto som vitne på et charter med Æthelstan ved Buckingham den 13. september 934 hvor han er beskrevet som subregulus, det vil sin en konge som anerkjente Æthelstans overherredømme.[54] Det påfølgende året var Konstantin på nytt i England ved Æthelstans hoff, denne gangen ved Cirencester hvor han opptrådte som et vitne, og framsto som den første av flere underkastede konger, fulgt av Owen av Strathclyde og Hywel Dda, som skrev under på diploma.[55] Ved julen 935 var Owen av Strathclyde enda en gang ved Æthelstans hoff sammen de walisiske konger, men Konstantin var det ikke. Han dro tilbake til England mindre enn to år senere under langt forskjellige omstendigheter.[56]

Brunanburh og etter[rediger | rediger kilde]

Som følge av sitt fravær fra Æthelstans etter 935 er det ingen rapport om Konstantin før 937. I dette året, i frykt for Æthelstans dominans, slo han seg sammen med Owen av Strathclyde og Olav Godfridsson, og invaderte England. Det påfølgende slaget ved Brunanburh — Dún Brunde — er rapportert i Ulster-annalene som følgende:

Sitat ... et stor slag, sørgelig og forferdelig ble grusomt utkjempet... hvor det falt utallige tusenvis av nordboere. ...Og på den andre side, tallrike saksere falt; men Æthelstan, konge av sakserne, fikk en stor seier.[57] Sitat

Slaget ble husket i England en generasjon etter som «det store slaget». I sin omtale av slaget oppga Den angelsaksiske krøniken dens vanlige stil til fordel for et heroisk dikt som skrøt av den store seieren. I dette ble det sagt at den «gråhårete» Konstantin, nå rundt 60 år gammel, mistet en sønn i slaget, en påstand som Krønike om kongene av Alba bekrefter. Clonmacnoise-krøniken oppgir hans navn som Cellach. Til tross for slagets omtale er selve lokaliseringen av det usikkert og flere steder har blitt foreslått, med BromboroughWirralhalvøya som det mest favoriserte stedet.[58]

Til tross for at Brunanburh var et stort, omtalt og blodig slag, bidro likevel ikke til å avgjøre noe da Æthelstan døde den 27. oktober 939. Han ble etterfulgt av sin bror Edmund, da kun 18 år gammel. Æthelstans rike, tilsynelatende trygget med seieren ved Brunanburh, falt sammen innenfor mindre enn et år etter hans død da Olav Kvåran reiste over fra Irland og erobret Northumbria og den delen av Mercia innenfor Danelagen. Edmund tilbrakte det gjenværende av Konstantins styre i å gjenoppbygge det angelsaksiske riket.[59]

For Konstantins siste år som konge er det kun magre opptegnelser i Krønike om kongene av Alba. Æthelstans død er nevnt, og to andre dødsfall. Den første av disse, i 938, er Dubacan, mormaer av Angus, eller sønn av mormaeren. I motsetningen til rapporten i 918, er denne tittelen som mormaer knyttet til et geografisk område, men det er ukjent om Angus av 938 var på noe vis tilsvarende med det senere adelsområde.[60] Det andre dødsfallet, som er skrevet inn sammen med Æthelstan, for Eochaid mac Ailpín, som med sitt navn, kan ha vært en slektning av Konstantin.[61]

Abdikasjon og etterkommere[rediger | rediger kilde]

Ved begynnelsen av 940-tallet var Konstantin en gammel mann, kanskje mer enn 70 år gammel. Kongeriket Alba var for nytt til at det hadde fastlagte regler for etterfølgelse, men piktisk og irsk praksis favoriserte en voksen etterfølger som nedstammet fra Kenneth MacAlpin. Konstantins overlevende sønn Indulf, antagelig døpt i 927, ville ha vært for ung til å ha vært en seriøs kandidat for kongedømmet på denne tiden, og den opplagte arvingen var Konstantins nevø Malcolm I. Da nevøen var født ikke senere 901 var han heller ingen ung mann på 940-tallet, og kan ha blitt utålmodig. Villig eller ikke, abdiserte Konstantin i 943 og trakk seg tilbake til kloster for å etterlate kongeriket til Malcolm. Den uklare teksten i Bercháns profeti antyder at det ikke skjedde frivillig.[62]

Helgenbiografien til Cathróe av Metz og Bercháns profeti framstiller Konstantin som en gudfryktig konge. Klosteret hvor Konstantin trakk seg tilbake til, og hvor det ble sagt han var abbed for (kanskje bare i navnet) og gitt til den reformerte bevegelsen Céli Dé (Culdee). Denne religiøse bevegelsen bygget etter hvert mange kloster over kongeriket Alba inntil de ble erstattet av nye klosterordener fra Frankrike.[63]

Sju år senere skrev Krønike om kongene av Alba følgende:

Sitat [Malcolm I] plyndret de engelske så langt som til elven Tees, og hang rep tallrike folk og mange flokker med kyr: og skottene kalte dette for raidet til Albidosorum, det er Nainndisi. Men andre sier at Konstantin gjorde dette raidet, forlangte av kongen, Malcolm, at kongeriket skulle bli gitt til ham for en ukes tid slik at han kunne besøke de engelske. Faktisk var det Malcolm som gjorde raidet, men Konstantin tilskyndet ham, som jeg har sagt.[64] Sitat

Woolf foreslår at omtalen av Konstantin i forbindelsen med raidet er et senere tillegg, en som er avledet fra en nå tapt tekst eller dikt.[65]

Konstantins død i 952 er nedtegnet i de irske annaler, som plasserte det blant kirkemenn. Hans sønn Indulf ble konge ved Malcolms død. Den siste av Konstantins sikre etterkommere som ble konge av Alba var en barnebarns sønn og som delte hans navn, Konstantin III (Constantín mac Cuiléin). En annen sønn hadde blitt drept ved Brunanburh, og i henhold til John av Worcester ble Gofraid mac Amlaíb (Gudrød, sønn av Olav) gift med en datter av Konstantin. Det er mulig at Konstantin hadde andre barn, men som navnene på hans hustru, eller hustruer, er ikke det blitt nedtegnet.[66]

Den form for kongedømme som framsto under Konstantins rike fortsatte mye på samme vis fram til David I av Skottlands store endringer på 1100-tallet. Som med Konstantins kirkereformer var hans politiske arv å opprettelsen av en ny form for skotsk kongedømme som varte i to århundrer etter hans død.[67]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 87–93; Dumville, "Chronicle of the Kings of Alba".
  2. ^ Anderson, Kings and Kingship, reproduserer disse listene og diskuterer deres opprinnelse.
  3. ^ Broun, Irish Identity, s. 133–164; Woolf, Pictland to Alba, s. 220–221.
  4. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 2–3, 87–88, og 357–359.
  5. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 277–285; Ó Corrain, «Vikings in Scotland and Ireland»; Sawyer & Sawyer, Medieval Scandinavia, s. 21–26.
  6. ^ MacQuarrie, Saints of Scotland, s. 199–210.
  7. ^ Ulster-annalene, oppslag for 838.
  8. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 57–67 and 93–98; Smyth, Warlords and Holy Men, s. 180–185; Duncan, Kingship of the Scots, s. 8–10; Bannerman, "Scottish takeover"; Foster, Picts, Gaels and Scots, s. 107–108.
  9. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 93–117 og 320–322; Broun, «Dunkeld»; Duncan, Kingship of the Scots, s. 13–14; Herbert, «Ri Éirenn, Ri Alban»; Dumville, «Chronicle of the Kings of Alba», s. 76.
  10. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 220–221 og 256–257; Broun, Irish Identity, s. 173–174
  11. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 98–101; Driscoll, Alba, s. 33–51; Foster, Picts, Gaels and Scots, s. 8 fig. 1, 39 fig. 24., og 110–111.
  12. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 106–116; Swanton, Anglo-Saxon Chronicle, s. 72–75, oppslag for 875. For Konstantin som den siste piktiske konge, den opprinnelige telling var 66 konger, se Woolf, Pictland to Alba, s. 124–126; Broun, Irish Identity, s. 168–169; Anderson, Kings and Kingship, s. 78–79.
  13. ^ Keynes, «Rulers of the English», s. 504–505; Woolf, Pictland to Alba, s. 138–139; Blair, Anglo-Saxon England, s. 75–79.
  14. ^ Ulster-annalene, oppslag for 893 og 902; Woolf, Pictland to Alba, s 131 og 138–139.
  15. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 153–157.
  16. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 99–100 og 286–289; Anderson, Early Sources, s. 277.
  17. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 275–311, særskilt 286–289; Ó Corrain, «Vikings in Scotland and Ireland»; Crawford, Scandinavian Scotland, s. 39–62; Smyth, Warlords and Holy Men, s. 141–174.
  18. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 116–117, 124, og 166, note 84.
  19. ^ Anderson, Early Sources, s. 358–358 og 395; Woolf, Pictland to Alba, s. 117–118.
  20. ^ Om dette, note Dumvilles kommentarer om damnatio memoriae, Dumville, «Chronicle of the Kings of Alba», s. 75; se også Woolf, Pictland to Alba, s. 117–121.
  21. ^ Anderson, Kings and Kingship, s. 251–252, 254, 263, 267, 274, 283, og 288.
  22. ^ Duncan, s. 11–16; Woolf, Pictland to Alba, d. 117–121, 137–138, og 320–322. For et alternativt syn på dette, se Smyth, Warlords and Holy Men, s. 215–218.
  23. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 122–125.
  24. ^ Anderson, Early Sources, s. cxlix og 397–398.
  25. ^ Woolf, p. 125; Anderson, Early Sources, s. 395–398. Redegjørelsen av erobringen av kongedømmet Strathclyde i Domnalls tid gitt av eksempelvis Smyth, Warlords and Holy Men, s. 217–218, er avvist av Duncan, Kingship of the Scots, s. 40, og Woolf, Pictland to Alba, s. 152–157.
  26. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 122–126; Anderson, Early Sources, s. 444–446, hvor Albania er oversatt som Skottland; Broun, «Dunkeld».
  27. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 127–128 og 130–131; Anderson, Early Sources, s. 398, 399, og 444–446; Ulster-annalene, oppslagene for 902, 904; Chronicon Scotorum, oppslagene for 902, 904; Fragmentary Annals, FA 429.
  28. ^ Etter Anderson, Early Sources, s. 445.
  29. ^ Bannerman, «Scottish Takeover», s. 79.
  30. ^ Anderson, Early Sources, s. 445, note 1; Woolf, Pictland to Alba, s. 135. Denne versjon er fulgt av Smyth, Warlords and Holy Men, s. 188–189.
  31. ^ Driscoll, s. 37, oversetter frasen på denne måten; Woolf, Pictland to Alba, s. 135–136.
  32. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 136; se også Smyth, Warlords and Holy Men, s. 188.
  33. ^ Smyth, Warlords and Holy Men, s. 188–189, skriver at «it marks the final triumph of the Gaelic order over the old Pictish order» (det markerer den endelige triumf for den gæliske orden over den gamle piktiske orden).
  34. ^ Driscoll, Alba, s. 37; Duncan, Kingship of the Scots, s. 15–16.
  35. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 137–138.
  36. ^ Higham, Kingdom of Northumbria, s. 185–6; Fragmentariske irske annaler, FA 429; Ulster-annalene, oppslag for 913.
  37. ^ Ulster-annalene hevder at Cormac døde en 13. september 908; Woolf, s. 127–129.
  38. ^ Domnalls død er nedtegnet av Ulster-annalene. For en ny-lesning av Benjamin Hudson, se Woolf, Pictland to Alba, s. 127–129 og 152–157; Dumville, «Chronicle of the Kings of Alba», s. 77. Smyth, Warlords and Holy Men, s. 222–223, er typisk i tolkningen av funnet i ledre verker. Den aktuelle frasen er «et Dunenaldus filius Ede elig7».
  39. ^ Ulster-annalene nedtegner dødsfallene for Flann den 25. mai 916 og den til Niall den 14. september 919; Woolf, s. 127–129.
  40. ^ Hart, «Sihtric Cáech»; Hart, «Ragnall»; Woolf, Pictland to Alba, s. 138–141; Ulster-annalene, oppslagene 914–917.
  41. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 142; Ulster-annalene, oppslag for 918.
  42. ^ Higham, Kingdom of Northumbria, s. 186–188; Swanton, Anglo-Saxon Chronicle, s. 105, Ms. C, oppslagene 918, 919.
  43. ^ Keynes, «Rulers of the English»; Woolf, Pictland to Alba, s. 138–141.
  44. ^ Det er uenighet om det var ett slag ved Corbridge på 910-tallet eller to. Ulster-annalene, oppslag for 918, de fragmentariske irske annaler, og Krønike om kongene av Alba rapporterer et slag. Tanken at det var to slag hviler på Historia de Sancto Cuthberto, se Anderson, Scottish Annals, s. 64
  45. ^ Spørsmålet er diskutert av Woolf, Pictland to Alba, s. 142–144; Stenton, Anglo-Saxon England, s. 332–333.
  46. ^ For Mormaers, se Woolf, Pictland to Alba, s 342–350; Smyth, Warlords and Holy Men, s. 219–220. For de senere institusjoner i kongeriket Alba, se Barrow, G. W. S. (2003): The Kingdom of the Scots. Government, Church and Society from the eleventh to the fourteenth century, 2. utg., Edinburgh: Edinburgh University Press, s. 1–67, ISBN 0-7486-1803-1
  47. ^ Stenton, Anglo-Saxon England, s. 333–335; Swanton, Anglo-Saxon Chronicle, s. 104, Ms. A, oppslag for 924; Woolf, Pictland to Alba, s. 145–147.
  48. ^ Keynes, «Rulers of the English», s. 514; Miller, «Æthelstan»; Stenton, Anglo-Saxon England, s. 339.
  49. ^ Higham, Kingdom of Northumbria, s. 186–190; Stenton, Anglo-Saxon England, s. 339–340; Woolf, Pictland to Alba, s.148–151; Swanton, Anglo-Saxon Chronicle, s. 105 og 107, Ms. D, oppslag for 925, 926, Ms. E, F, oppslag 927.
  50. ^ Anderson, Scottish Annals, s. 66–67; Swanton, Anglo-Saxon Chronicle, s. 107, Ms. D, oppslag 926; Stenton, Anglo-Saxon England, s. 339–340; Woolf, Pictland to Alba, s 150–152 og 192–193; Smyth, Warlords and Holy Men, s. 201–202; Miller, "Æthelstan".
  51. ^ Stenton, Anglo-Saxon England, s. 340–341.
  52. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 161–165. Det forgående året hadde Æthelstans bror Edwin dødd, kanskje druknet på kongens ordre; Swanton, Anglo-Saxon Chronicle, s. 107, Ms. E, oppslag 933 og note 11; Stenton, Anglo-Saxon England, s. 355–356. Det følgende året døde Gofraid (Gudrød) og ble etterfulgt av sin sønn Amlaíb (Olav), Konstantins svigersønn; Ulster-annalene, oppslag 934. Tilsist, Clonmacnoise-krøniken rapporterte at "Adulf mcEtulfe, konge av de nordlige saksere" døde det samme året som Æthelstans militære kampanje; Woolf forslår at det kan representere Ældred, eller en annen sønn av Ædulf, som styrte i Northumbria.
  53. ^ Swanton, Anglo-Saxon Chronicle, s. 107, Ms. D, oppslag 934; Anderson, Scottish Annals, s. 67–69; Miller, «Æthelstan»; Stenton, Anglo-Saxon England, s. 342; Woolf, Pictland to Alba, s. 160–166; Smyth, Warlords and Holy Men, s. 203.
  54. ^ Anderson, Early Sources, s. 426; Anderson, Scottish Annals, s. 67–69; Woolf, Pictland to Alba, s. 166–168; Miller, Sean: «Charter S 426», Anglo-Saxons.net.
  55. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 166–168; kun en del av dette charter har blitt bevart, se «Charter S 1792», Anglo-Saxons.net.
  56. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 167–168.
  57. ^ Anderson, Early Sources, s. 428–429; Ulster-annalene, oppslag 937.
  58. ^ Swanton, Anglo-Saxon Chronicle, s. 106–110, Ms. A, oppslag 937; Anderson, Scottish Annals, s. 69–73; Anderson, Early Sources, s. 429; Woolf, Pictland to Alba, 168–173; Smyth, Warlords and Holy Men, s. 203–204; Stenton, Anglo-Saxon England, s. 342–3; Scragg, «Battle of Brunanburh».
  59. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 174; Stenton, Anglo-Saxon England, s. 356–359; Higham, Kingdom of Northumbria, s. 193; Blair, Anglo-Saxon England, s. 87–89.
  60. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 175, 211–212.
  61. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 175.
  62. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 175; Anderson, Early Sources, s. 444–448; Broun, «Constantine II».
  63. ^ Anderson, Early Sources, s. 431–444; Broun, «Constantine II»; Woolf, Pictland to Alba, s. 175; MacQuarrie, Saints of Scotland, s. 199–210. Bercháns profeti beskrev Konstantins «rettferdige, lange styre» som en tid «med frukt på spinkle greiner, med øl, med musikk, med god latter; med korn, med melk, med spreke kyr; med stolthet, med lykke, med [verdi];» Anderson, Early Sources, s. 447–448.
  64. ^ Anderson, Early Sources, s. 452–453.
  65. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 178–181.
  66. ^ Woolf, Pictland to Alba, s. 171, 175, og 177; Duncan, Kingship of the Scots, s. 345, tabell A; Anderson, Early Sources, s. 451.
  67. ^ Broun, «Constantine II». Kongedømmets vesen er fortsatt emne for akademisk diskusjon, se Woolf, Pictland to Alba, s. 342–350; Grant, Alexander (2000): «The Construction of the Early Scottish State» i: Maddicott, J. R.; Palliser, D. M.: The Medieval State: Essays presented to James Campbell, London: Hambeldon, ISBN 1-85285-195-3.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primærlitteratur
Sekundærlitteratur
  • Anderson, Alan Orr ([1922] 1990): Early Sources of Scottish History A.D. 500 to 1286, bind I, revidert og korrigert utgave, Stamford: Paul Watkins, ISBN 1-871615-03-8
  • Anderson, Alan Orr (1908): Scottish Annals from English Chroniclers A.D. 500 to 1286, London: D. Nutt
  • Anderson, M. O. (1980): Kings and Kingship in Early Scotland, 2. utg., Edinburgh: Scottish Academic Press, ISBN 0-7011-1604-8
  • Bannerman, John (1999): «The Scottish Takeover of Pictland and the relics of Columba» i: Broun, Dauvit; Clancy, Thomas Owen: Spes Scotorum: Hope of Scots. Saint Columba, Iona and Scotland, Edinburgh: T. & T. Clark, s. 71–94, ISBN 0-567-08682-8
  • Blair, Peter Hunter (1995): An introduction to Anglo-Saxon England, Cambridge: Cambridge University Press, ISBN 0-521-29219-0
  • Broun, Dauvit (2004): «Constantine II (Causantín mac Áeda) (d. 952)» i: Oxford Dictionary of National Biography. betalmur
  • Broun, Dauvit (1999): «Dunkeld and the origins of Scottish Identity» i: Broun, Dauvit; Clancy, Thomas Owen: Spes Scotorum: Hope of Scots. Saint Columba, Iona and Scotland, Edinburgh: T. & T. Clark, s. 96–111, ISBN 0-567-08682-8
  • Broun, Dauvit (1999): The Irish Identity of the Kingdom of the Scots in the Twelfth and Thirteenth Centuries, Woodbridge: Boydell Press, ISBN 0-85115-375-5
  • Broun, Dauvit; Clancy, Thomas Owen (1999): Spes Scotorum: Hope of Scots. Saint Columba, Iona and Scotland, Edinburgh: T. & T. Clark, ISBN 0-567-08682-8
  • Crawford, Barbara (1987): Scandinavian Scotland, Leicester: Leicester University Press, ISBN 0-7185-1282-0
  • Driscoll, Stephen (2002): Alba: The Gaelic Kingdom of Scotland AD 800–1124, The Making of Scotland, Edinburgh: Birlinn, ISBN 1-84158-145-3
  • Dumville, David (2000): «The Chronicle of the Kings of Alba» i: Taylor, Simon: Kings, clerics and chronicles in Scotland 500–1297, Dublin: Four Courts Press, s. 73–86, ISBN 1-85182-516-9
  • Duncan, A. A. M. (2002): The Kingship of the Scots 842–1292: Succession and Independence, Edinburgh: Edinburgh University Press, ISBN 0-7486-1626-8
  • Foster, Sally M. (2004): Picts, Gaels and Scots: Early Historic Scotland, 2. utg., London: Batsford, ISBN 0-7134-8874-3
  • Hart, Cyril (2004): «Ragnall (d. 920/21)» i: Oxford Dictionary of National Biography. betalmur
  • Hart, Cyril (2004): «Sihtric Cáech (d. 927)» i: Oxford Dictionary of National Biography. betalmur
  • Herbert, Máire (2000): «Ri Éirenn, Ri Alban: kingship and identity in the ninth and tenth centuries» i: Taylor, Simon: Kings, clerics and chronicles in Scotland 500–1297, Dublin: Four Courts Press, s. 62–72, ISBN 1-85182-516-9
  • Higham, N. J. (1993): The Kingdom of Northumbria AD 350–1100, Stroud: Sutton, ISBN 0-86299-730-5
  • Keynes, Simon (1999): «Rulers of the English» i: Lapidge, Michael: The Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England, Oxford: Blackwell, s. 500–516, ISBN 0-631-22492-0
  • Hudson, Benjamin T. (2004): «Óláf Guthfrithson (d. 941)» i: Oxford Dictionary of National Biography.
  • MacQuarrie, Alan (1997): The Saints of Scotland: Essays in Scottish Church History AD 450–1093, Edinburgh: John Donald, ISBN 0-85976-446-X
  • Miller, Sean (1999): «Æthelstan» i: Lapidge, Michael: The Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England, Oxford: Blackwell, s. 16–17, ISBN 0-631-22492-0
  • Ó Corráin, Donnchadh (1998): «The Vikings in Scotland and Ireland in the Ninth Century» (PDF) i: Peritia 12, s. 296–339.
  • Radner, Joan N., red. (1975): Fragmentary Annals of Ireland, CELT: Corpus of Electronic Texts.
  • Sawyer, Peter; Sawyer, Birgit (1993): Medieval Scandinavia: From Conversion to Reformation circa 800–1500, Minneapolis: University of Minnesota Press, ISBN 0-8166-1739-2
  • Scragg, Donald (1999): «Battle of Brunanburh» i: Lapidge, Michael: The Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England, Oxford: Blackwell, s. 54–55, ISBN 0-631-22492-0
  • Smyth, Alfred P. (1984): Warlords and Holy Men: Scotland AD 80–1000, Edinburgh: Edinburgh University Press, ISBN 0-7486-0100-7
  • Stenton, Frank M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-280139-2
  • Swanton, Michael (1996): The Anglo-Saxon Chronicle, New York: Routledge, ISBN 0-415-92129-5
  • Taylor, Simon, red. (2000): Kings, clerics and chronicles in Scotland 500–1297, Dublin: Four Courts Press, ISBN 1-85182-516-9
  • Woolf, Alex (2007): From Pictland to Alba, 789–1070, The New Edinburgh History of Scotland, Edinburgh: Edinburgh University Press, ISBN 978-0-7486-1234-5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]