Islams historie

Islams historie dreier seg om religionen islams etablering, utbredelse og utforming i ulike tider, stater og samfunn.

I 610 opplevde Muhammed en guddommelig åpenbaring som er beskrevet i Koranen, i sure 96. Et profetkall er beskrivelsen til Kari Vogt.)

I løpet av Muhammeds levetid var samfunnet hans, Ummah, etablert på Den arabiske halvøya ved hjelp av konvertering til islam og erobring av territorium (se: de islamske erobringene). De erobrede måtte enten akseptere islam, eller betale den ikke-muslimske skatt (jizyah). Muslimske dynastier ble etablert og det kom flere etterfølgende imperier som for eksempel abbasidene, fatimidene, almoravidene, mogulene i India, safavidene i Persia og osmanene. Disse var blant de største og mektigste i verden. Den islamske verden var sammensatt av en rekke sofistikerte sentre for kultur og vitenskap med vidtrekkende merkantile nettverk, reisende, forskere, jegere, matematikere, leger og filosofer, som alle bidro til islams gullalder. Aktivitetene i denne kvasipolitiske ummah resulterte i spredningen av islam så langt fra Mekka som Senegal, Kina og Indonesia. Pr. oktober 2009 var det 1571 millioner muslimer som gjør islam til den nest største religionen i verden.

Muhammed

Muhammed ble født i Mekka i 570, og i 610, 40 år gammel, mente han at han mottok en åpenbaring fra engelen Gabriel. Etter tre år med bønn og meditasjon, mottok han nye åpenbaringer og begynte å spre sitt budskap offentlig i Mekka. Men hans budskap og økende oppslutning førte raskt til konflikter med makteliten i Mekka, og i 622 etter en forespørsel fra klansoverhodene i oasen Yathrib (Medina) om å megle i en årelang klansfeide, utvandret Muhammed til Medina med mange av sine tilhengere. Denne utvandringen, kalt hijra, markerer starten på islamsk tidsregning. Konflikten i området ble raskt løst ved at det store flertallet av oasens innbyggere innen kort tid konverterte til islam, og ved at Muhammed utarbeidet en grunnlov for oasen som skapte en likeverdig føderasjon mellom stammene. Da flertallet av stammene konverterte til islam ble Muhammed oasens leder, og han gikk raskt inn i allianser med nabostammer. I Mekka så man på dette som en stor trussel mot dem, og de erklærte krig mot Medina. Over de neste årene møttes partene på slagmarken tre ganger, hvorav muslimene vant to og en endte uavgjort, og muslimene utvidet sin innflytelse i regionen. Etter at muslimene ble hindret i å utføre en pilegrimsreise til Mekka i 628, inngikk partene en våpenhvile. Muslimer og mekkanere kunne for første gang på år møtes fritt, og mange mekkanere begynte nok en gang å konverterte til islam. Men konflikten mellom makteliten i Mekka og muslimene fortsatte å ulme under overflaten, og i 630, etter at allierte av Mekka angrep en klan alliert med muslimene, presenterte Muhammed mekkanerne for et ultimatum. De ble gitt tre alternativer;

1. Betale erstatning for de som døde i angrepet.
2. Fordømme angrepet og bryte alle bånd med gjerningsmennene.
3. Erklære at våpenhvilen var over.

Området under muslimsk styre ved Muhammeds død i 632

Mekkanerne valgte å erklære våpenhvilen for over, men Muhammeds tilhengerskare hadde vokst betraktelig siden våpenhvilen ble ingått, og muslimene marsjerte mot Mekka med en styrke på titusen mann ifølge muslimske kilder. Mekkanerne overga seg straks og flertallet av innbyggerne konverterte til islam, når muslimene inntok byen. Med Mekkas fall, var muslimene blitt den dominerende makten på Den arabiske halvøy, og innen kort tid var Arabia under muslimsk styre, og de fleste arabere konverterte til islam. Innen Muhammeds død i år 632, hadde islam begynt å spre seg til det som i dag er Syria og Irak.

Tidlig ekspansjon

I første århundret etter islams etablering på Den arabiske halvøya og den påfølgende raske utvidelsen av det arabiske imperiet under de muslimske erobringene ble et av historiens største imperier dannet.

Ira Lapidus, amerikansk historiker, skiller mellom to tråder av konvertitter på den tiden: en av animister og polyteister av stammesamfunn på Den arabiske halvøya og Den fruktbare halvmåne; den andre er de monoteistiske befolkningen i Midtøstens jord- og urbansamfunn.

Fra 632 til 661 kom en avgjørende måte som skulle prege islams historie. De fire første kalifene var Abu Bakr, Umar, Uthman og Ali. Disse ble omtalt som de «fire rettledende kalifer» (Rashidun). De ledet det religiøse og politiske fellesskapet i Medina. Kalifen anvedte fra koranen og fungerte som imam. Han bar tittelen «profetens etterfølger». Under denne perioden starten den militære ekspansjonen utenfor Den arabiske halvøya. Perserriket og Det østromerske riket var to stormakter på den tiden som var politisk og militært svekket og i løpet av om lag ti år hadde arabiske styrker erobret Iran, Palestina, Syria og Egypt.

De fire første khalifene (632-661)

Se også: De islamske erobringene, Rashidun-kalifatet og Umajjadene

Tidlig islamsk ekspansjon

  Ekspansjon under Muhammad, 622–632/A.H. 1-11

  Ekspansjon under Rashidunkalifatet, 632–661/A.H. 11-40

  Ekspansjon under Umajjadene, 661–750/A.H. 40-129

Etter Muhammeds plutselige bortgang av naturlige årsaker, møttes en gruppe muslimer for å avgjøre hvem som skulle lede muslimene videre. Møtet ble kalt sammen i stor hast og etter kort men opphetet diskusjon valgte medlemmene på møtet Abu Bakr, Muhammeds svigerfar som leder og han ble den første kalifen. Både møtet og valget av Abu Bakr er et kontroversielt emne. Sunnier mener valget gikk riktig for seg, mens sjiaer ser på det som et kupp, både fordi blant andre Ali ibn Abi Talib, Muhammeds svigersønn ikke var til stede, og fordi de mener Muhammed hadde utnevnt Ali som etterfølger før sin død. Denne hendelsen danner utgangspunktet for splittelsen mellom sjia- og sunnimuslimer.

Abu Bakrs regjeringstid gikk for det meste med til å nedkjempe klaner som mente de utelukkende hadde underkastet seg Muhammed og at deres lojalitetsløfte sluttet med hans død. Abu Bakr ble dolket i ryggen og drept mens han ledet en bønn i ca. 634, og i henhold til hans ønske ble Umar ibn al-Khattab utnevnt til ny kalif. Under Umar erobret kalifatet mange nye landområder. Muslimene erobret mesopotamia og deler av Persia fra Det persiske rike og Syria, Palestina, Armenia, Egypt og deler av Nord-Afrika fra Det bysantinske riket. I 644 ble Umar drept av en persisk slave som bar nag mot ham av personlige årsaker. Uthman ibn Affan ble valgt til kalif etter Umars død. Under Uthmans styre falt restene av Det persiske riket, Kypros, og mesteparten av Nord-Afrika og Kaukasus under kalifatets kontroll. Uthman utnevnte for det meste sine egne klansmenn fra Umayyadklanen til guvernørstillinger i det nye imperiet, mange muslimer så på dette som nepotisme, og mente Uthman regjerte mer som en konge enn som «Den første blant likeverdige» som kalifen var ment å være. Dette førte til økt misnøye med hans styre og i 656 ble han drept av en sint folkemengde i sitt eget hus.

Etter Uthmans død ble Ali ibn Abi Talib spurt om å bli muslimenes leder. Det blir sagt at han takket nei til å begynne med, fordi han ikke ønsket å profittere på Uthmans brutale drap, men at han til slutt takket ja etter at hans tilhengere insisterte. Mange mente derimot enten at han var medskyldig i drapet, eller at han ikke gjorde nok for å stille morderne for retten, og hans regjeringstid startet med å slå ned opprør, først fra profeten Muhammeds enke Aisha i «slaget ved Basra», og så fra Uthmans klansmann Muawiyah ibn Abi Sufyan, guvernør av Syria i «slaget ved Siffin» i 657. Slaget ved Siffin ble løst ved megling, men en puritansk del av Alis tilhengere (kharijittene) som hadde ment han var utvalgt av Gud som muslimenes leder, mente megling over Guds avgjørelse var blasfemisk og forlot han. I 661 ble han drept av en gruppe kharijitter, og Muawiyah tok makten som første kalif i det som utviklet seg til å bli det arvelige Umayyadkalifatet.

Sunnimuslimer kaller de fire første kalifene for «de fire rettledete kalifene», mens sjiamuslimer utelukkende anerkjenner Ali, og mener de andre tre ikke hadde rett på kalifatet. Alis død førte til et tydelig skille i det muslimske samfunnet mellom det som ble sjia-islam og sunni-islam. Det betydde også slutten på den utvalgte kalif, og fra da av forble kalifatet en arvelig monarkisk institusjon.

Kalifatets ekspansjon til år 750

Umayyadekalifatet (661-750)

Kalifene i Det umajjadiske dynastiet etablerte de første skolene innad i imperiet, kalt madrassa. Madrassa betyr i utgangspunktet «skole» på arabisk. Mer spesifikt i muslimske land omtales madrassa som religiøse skoler. Videre startet de ambisiøse prosjekter med å bygge moskeer over hele imperiet, hvorav mange fortsatt i da er noen av de mest storslåtte moskeer i den islamske verden, som for eksempel Umajjad-moskeen i Damaskus. Mot slutten av Umajjadperioden, var mindre enn 10% av innbyggere i Iran, Irak, Syria, Egypt, Tunisia og Spania muslimer. Bare på Den arabiske halvøy var andelen muslimer i befolkningen høyere enn dette.

Et av Muawiyahs første gjøremål som kalif var å flytte hovedstaden til kalifatet fra Medina til Damaskus, hvor han hadde vært guvernør. Området under muslimsk styre fortsatte å vokse under umayyadene, og innen 750 hadde det som i dag er Pakistan, resten av Nord-Afrika, mesteparten av Sentral-Asia samt Spania og Sør-Frankrike falt under islamsk styre. Det var likevel økende misnøye med umayyadenes styre, både fordi de hadde gjort kalifatet monarkisk og fordi de aktivt forsøkte å bremse islams vekst blant befolkningen i imperiet. Ikke-muslimer måtte betale en skatt til kalifatet i bytte mot beskyttelse og trosfrihet, og jo flere som konverterte til islam, jo lavere ble disse skatteinntektene. I 750 tok abbasidene makten fra de stadig mer upopulære umayyadene. Umayyadekalifatet blir generelt sett på som negativt av både sunni- og sjiamuslimer, og mange mener det betydde slutten for den ekte islamske staten, styrt etter Guds vilje.

Abbasidekalifatet til Bagdads fall (750-1258)

Se også: Abbasidene

Abbasidene grunnlag tidlige utdanningsinstitusjoner, for eksempel Visdommens hus.^{[trenger referanse]}

Abbasidene klarte aldri å få full kontroll over kalifatet. Umayyadene beholdt kontrollen over Spania, og innen kort tid tok et nytt dynasti (Idrisiddynastiet) makten i Nord-Afrika. Hele den muslimske verden har aldri befunnet seg under en eneste leder siden. Abbasidene flyttet i år 763 kalifatets hovedstad fra Damaskus til Bagdad for å komme nærmere sin persiske maktbase.^{[trenger referanse]} Abbasidene styrte sitt kalifat fra 750-1258 e.Kr og dette var det andre store dynastiet hvor herskerne bærer tittelen «kalif»

Den geografiske ekspansjonen stoppet opp og islamsk filosofi, teologi, lovgivning og mystikk ble spredt ut innad i dynastiet og det forekom konverteringer av større deler av befolkningen.^{[trenger referanse]} Betydelige konverteringer skjedde også utenfor kalifatets grenser som for eksempel i de tyrkiske stammene i Sentral-Asia og i områder sør for Sahara gjennom kontakt med muslimske handelsmenn. I Afrika spredde konverteringene seg gjennom tre ruter: gjennom Sahara via handelsbyer som for eksempel Timbuktu, oppover Nildalen gjennom Sudan opp til Uganda og over Rødehavet og nedover Øst-Afrika gjennom bosetninger som for eksempel Mombasa og Zanzibar.

Abbasidene fant det etterhvert vanskeligere og vanskeligere å kontrollere imperiet, og lokale guvernører fikk stadig mer makt under deres styre. Samtidig la abbasidene grunnlaget for senere tyrkisk dominans i Midtøsten ved å basere de væpnede styrkene på tyrkiske slaver (mamelukkene). Umayyadene i Spania erklærte seg selv som de rettmessige kalifene i opposisjon til abbasidene, og den islamske kulturen i Spania fikk utvikle seg mer eller mindre selvstendig fra resten av den muslimske verden. Men også Spania ble fragmentert i mindre stater som skapte grunnlaget for den kristne gjenerobringen av Spania. Innen 1235 hadde hele Den iberiske halvøy bortsett fra Granada falt til kristne konger, og i 1492 falt også Granada.

I Egypt, Syria, Palestina, Sicilia og Libya styrte de sjiittiske fatimidene i realiteten selvstendig fra abbasidene. I slutten av det 11. århundret begynte også de kristne korstogene i Midtøsten, og frem til slutten av det 12. århundret eksisterte flere små korsfarerstater i Midtøsten. Tiden under abbasidekalifatet så også flere invasjoner fra tyrkiske stammer som var nykonverterte til islam, og i 1258 falt Bagdad til mongolske styrker og flesteparten av abbasidenes lederskikt ble drept. Fra da av eksisterte kalifatet utelukkende i teorien selv om abbasidene beholdt tittelen til 1517.

Konvertering

Ved slutten av det 10. århundre e.Kr, hadde en stor del av befolkningen konvertert til islam. Grunnene til dette er kan være mangfoldige. En grunn kan være at islam hadde blitt klarere definert og at linjen mellom muslimer og ikke-muslimer var tydelig. Statusen til kristne og jøder var på mange måter underlegen. Ikke-muslimer led av restriksjoner, de måtte betale den ikke-muslimske skatt (jizyah), de kunne ikke bære visse farger og de kunne ikke gifte seg med muslimske kvinner."

Lapidus skrev at tidligere generasjoner av europeiske forskere mente at konverteringer til islam ble gjort ved makt, og de som ble beseiret måtte velge mellom konvertering eller død. Det er nå tydelig at konvertering gjennom makt, selv om det ikke er ukjent i muslimske land, faktisk var sjeldne. Muslimske erobrere ønsket heller å dominere framfor å konvertere andre og de fleste konverteringer til islam var frivillige. I de fleste tilfeller var det verdslige og åndelige motiver for konvertering. Dessuten betydde konverting til islam ikke nødvendigvis en komplett vending fra et gammelt til et helt nytt liv. Selv om det betydde en ny religiøs tro og et medlemskap i et nytt religiøst samfunn, beholdt de fleste konvertitter bånd til de kulturer og samfunn de opprinnelig kom fra. Lapidus påpeker at resultatet av dette kan sees i mangfoldet av det muslimske samfunnet i dag som har varierende manifestasjoner og praksis av islam.

Konvertering til islam kom også som en følge av nedbryting av historisk religiøse organiserte samfunn: med for eksempel svekkelsen av mange kirker. Sammen med religionen islam, ble det arabiske språket og arabiske skikker spredt gjennom Abbasid-kalifatet. En følelse av enhet vokste blant mange, men ikke alle provinsene. Etter hvert dannes bevisstheten om et bredt arabisk-islamsk samfunn. En tydelig mektig islamsk verden hadde vokst frem mot slutten av det 10. århundre.

Seldsjukkene og osmanene (950-1918)

Se også: Seldsjukkene og Det osmanske riket

Utvidelsen av islam fortsatte i kjølvannet av tyrkiske erobringer av Lilleasia, Balkan, og det Indiske subkontinent. Den tidligere perioden så også økt vekst i konverteringer i de muslimske kjerneområder, mens i kjølvannet av erobringer i nylig erobrede områder beholdt betydelige ikke-muslimske befolkninger i motsetning til de regionene hvor grensen av den muslimske verden var trukket. Som for eksempel på Sicilia der muslimer ble utvist eller tvunget til å konvertere til kristendommen. Den siste perioden av denne fasen var preget av den mongolske invasjonen (spesielt beleiringen av Bagdad i 1258) og etter en innledende periode med forførgelsee, konvertering av disse erobrerne til islam.

Det osmanske riket forsvarte sine grenser i utgangspunktet mot trusler fra flere sider: safavidene fra øst, Det bysantinske riket i nord som forsvant med Konstantinopels fall i 1453, og de store katolske krefter fra Middelhavet: Spania, Det tysk-romerske rike og Venezia med sine kolonier i østre deler av Middelhavet.

Senere satte osmanene i gang tokt for å erobre territorium fra disse rivalene. Kypros og andre greske øyer (bortsett fra Kreta) ble tapt av til osmanene etter venetiansk nederlag. Osmanene erobret også territorium opp til Donau-bassenget så langt som Ungarn. Kreta ble erobret i det 17. århundre, men osmanene tapte Ungarn til Det tysk-romerske rike, og andre deler av Øst-Europa, og endte med Karlowitztraktaten (1699).

Fra Bagdads fall til det 20. århundre

Etter abbasidene mistet all reell makt, ble utviklingen i de forskjellige delene av den muslimske verden til større og større grad styrt av lokale forhold. og den muslimske verden ble mer og mer fragmentert. I århundrene som fulgte vokste det frem tre store imperier:

• Safavideimperiet i Persia.
• Det osmanske riket i Midtøsten, Nord-Afrika, Anatolia, Balkan og Kaukasus.
• Mogulriket i det indiske subkontinent og deler av Sentral-Asia.

I tillegg spredte islam seg til nye deler av verden;

• Til Vest-Afrika gjennom handelsrutene over Sahara.
• Til Øst-Afrika gjennom handelen på Det indiske hav.
• Til Indonesia gjennom handelen på Det indiske hav.

De islamske statenes strategiske og økonomiske interesser i verden stadig svekket i denne perioden på grunn av Europas voksende verdensdominans.^{[trenger referanse]} Innen det 20. århundret var alle statene i den muslimske verden enten blitt europeiske kolonier og protektorater, eller de var på randen av kollaps grunnet etniske og religiøse konflikter, og politisk og økonomisk stagnasjon.

Islam i det 20. århundre

Det 20. århundre så store forandringer i den muslimske verden. Etter første verdenskrig kollapset det siste muslimske imperiet, Det osmanske riket, og etter annen verdenskrig var mesteparten av statene i den muslimske verden blitt selvstendige. De fleste nye muslimske statene forsøkte å imitere vestlige stater i form, og mange prøvde å fremme nasjonalisme og nasjonal stolthet i befolkningen. Samtidig vokste det frem sterke krefter som så på de siste århundrene av islamsk historie som islams middelalder, og ønsket enten en islamsk renessanse, og en oppbygning av et nytt moderne samfunn basert på islams storhetstid i stedet for basert på vesten, eller en forkastelse av det de så på som uislamske nyvinninger, og en direkte gjenskapelse av det de så på som det rene, ubesudlete islamske samfunnet etter profeten Muhammeds død. Dannelsen av staten Israel i det mange muslimer så på som islamsk kjerneland skapte også økende motstand mot vesten og skapte grobunn for islamsk ekstremisme og terrorisme.^{[trenger referanse]}

Islam har fortsatt å spre seg gjennom handel, virksomhet fra Sufi-misjonærer, og utvandring; særlig til Sørøst-Asia.

Land i verden i dag med mer enn 10 % muslimer. Lilla farge viser land med en overvekt av sjiamuslimer, grønn farge sunnimuslimer. Sterk farge angir høyere prosentandel av befolkningen enn svak farge.

Utbredelse

Islam er en verdensreligion, og det bor muslimer i de aller fleste land. I dag bor det mellom 1,3 og 1,5 milliarder muslimer i verden, og i antall tilhengere regnes islam som verdens nest største religion.

I Norge var det ifølge Statistisk sentralbyrå 1. januar 2004 nesten 78 000 mennesker i registrerte islamske trossamfunn, disse var fordelt på 82 menigheter. Islamsk Råd Norge fungerer forøvrig som en paraplyorganisasjon.

Islamisme

Islamistiske bevegelser har vært en voksende faktor i mange land de siste årene, både i land der muslimer er i majoritet og der de er i minoritet. Islamisme er basert på troen om at islam ikke bare er en religiøs tro, men også et politisk system, og at alle muslimer bør arbeide for å innføre dette politiske systemet i de land hvor muslimer er i majoritet.