Byregioner i Norge
I Norge er det (2012) 16 byregioner med folketall høyere enn 50 000 mennesker; åtte av disse er beliggende på Østlandet med korte avstander, åtte er frittliggende fordelt på de andre landsdelene. Ti av byregionene hadde et folketall høyere enn 100.000. De fire største regionene er henholdsvis Stor-Osloregionen, Bergensregionen, Stavangerregionen og Trondheimsregionen.[1]
Innhold |
[rediger] Byregionenes betydning
En byregion defineres vanligvis som en by med omlandskommuner, der et felles bo- og arbeidsmarked er et viktig kriterium for avgrensing av hvilke omlandskommuner som skal medregnes. Avgrensing av byregioner gjøres alltid på kommunenivå fordi statistikk ikke er tilgjengelig på et lavere nivå. Ofte brukes begrepet storbyregion om de største byregionene.
En byregion er dynamisk og utvikler seg over tid. Ulike forskere vil også kunne legge ulik vekt på forskjellige kriterier for avgrensing av byregioner. Det er mest vanlig å avgrense byregioner etter pendlingsomland; at en viss del av befolkningen i en kommune har daglige arbeidsreiser til regionsenteret. Handelsomland er et annet kriterium som brukes; en kommunes tilhørighet til en byregion avhenger av hvilken by befolkningen oppfatter som sitt naturlige sted for innkjøp. Avisomland er ytterligere en metode for å definere en bys omland. Derfor vil byregioner ofte avgrenses noe forskjellig i ulike kilder.
En byregion defineres som et funksjonelt sammenhengende geografisk område, omkring et eller flere bysentra, og kan omfatte store områder med landsbygd. Dette er vesentlig annerledes enn et tettsted som er et sammenhengende tettbygd område.
Forståelse for byregioner og deres utvikling er viktig for all samfunnsplanlegging, og begrepet byregion har vært jevnlig i bruk i norske medier siden 1970-årene. Det siste omfattende presentasjon av byregioner i Norge er Storbymeldingen fra kommunal- og regionaldepartementet. Denne stortingsmeldingen ble lagt fram i 2002–2003 og skulle legge grunnlag for en sammenhengende politikk for utviklingen av de største byregionene i Norge. Den ble presentert av kommunalminister Erna Solberg i 2003.
[rediger] Storbyregioner
Gode kommunikasjoner i form av motorvei, lokalbane og sporvei samt lokale båtruter er en forutsetning for utvikling av store byregioner.
En stadig større del av den norske befolkningen bor i de største byene eller i nærheten av de største byene. De største byene med sine omlandskommuner kalles ofte storbyregioner eller metropolområder. Storbyregionene kan noen ganger ha delregioner, og de ulike kommunene kan karakteriseres etter hvilken avstand de har til regionsenteret.
Mosseregionen og Drammensregionen tilhører Stor-Osloregionen. Bærum ligger i indre sirkel vest og Trøgstad i ytre sirkel sør.
[rediger] Flerkjernebyregioner
På 1970-tallet spådde samfunnsforskerne at byer som hadde korte avstander mellom ville utvikle et felles bo- og arbeidsmarked og vokse sammen til en byregion. Det ble på denne tiden brukt begreper som Østfoldbyen, Vestfoldbyen og Grenlandsbyen.
Agderbyen er et begrep som stadig brukes ved analyser av byutviklingen på Sørlandet og denne byregionen (eller en mulig fremtidig byregion) strekker seg fra Tvedestrand i øst til Mandal i vest. Kjernen i Agderbyen ligger i aksen mellom Kristiansand og Arendal. Agderbyen får stadig et tettere bo- og arbeidsmarked, men ikke tilstrekkelig til at Kristiansandregionen strekker seg lenger øst enn til Lillesand.
Byregioner med flere markante sentra omtales ofte som flerkjernebyregioner.
[rediger] Byregioner i Norge
Liste over norske storby- og byregioner
[rediger] Se også
- Region
- Næringsregion
- Liste over norske byer
- Liste over norske byer regnet etter grunnleggelse
- Liste over Norges største tettsteder
[rediger] Referanser
- ^ Storbymeldingen 2002-03
[rediger] Litteratur
- Hidle, Lysgård m.fl.: Samspill i fem norske byregioner. FoU-rapport nr.4/2005
- Storbymeldingen 2002-03
|
|||||||||||||
