Gallaecia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gallaekisk-romersk stele fra Crecente (Galicia). Dedikert til en adelsmann ved navn Apana, fra den gallaekiske stammen Celtici Supertamarici, noe som kan bli lest av inskripsjonen ved bunnen av stelen.

Gallaecia eller Callaecia, også kjent som Hispania Gallaecia, var navnet på en romersk provins som utgjorde et område i nordvestlige delen av Hispania, og som tilnærmingsvis tilsvarte dagens Galicia, nordlige Portugal, Asturias og León og det senere svebiske kongerike Gallaecia. De romerske byene i området omfattet havnebyen Portus Cale (i det portugisiske området Grande Porto), regjeringssentrene Bracara Augusta (Braga), Lucus Augusti (Lugo) og Asturica Augusta (Astorga) og deres administrative områder Conventus bracarensis, Conventus lucensis og Conventus asturicensis.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Romerne ga navnet Gallaecia til den nordvestlige delen av den iberiske halvøya etter stammene i områdene, Gallaeci eller gallaekerne.[1]

Gallaekerne, som snakket en variant av keltiberisk, kom inn i den skriftlige historie ved eposet Punica av Silius Italicus om den første punerkrig:

Fibrarum et pennae divinarumque sagacem
flammarum misit dives Callaecia pubem,
barbara nunc patriis ululantem carmina linguis,
nunc pedis alterno percussa verbere terra,
ad numerum resonas gaudentem plaudere caetras. (bok III.344-7)
«Rike Gallaecia sender sine unge menn, klok i kunnskapen i å lese framtiden i innvollene til dyr, i fjær og i flammer — som nå skriker ut den barbariske sang på deres morsmål, vekselvis trampet på bakken i rytmiske danser, og fulgt av spill på klangfull caetrae (en caetra var et lite skjold brukt i regionen).»

Gallaecia, som en region, var kjent for romerne for sin lokale keltiske kultur, sine bygdeborger kalt for castros eller castrexa (se Castrokulturen) og for sine gullgruver. Denne sivilisasjonen strakte seg ut over dagens Galicia, den nordlige delen av Portugal, den vestlige delen av Asturias, Berço, og Sanabria og adskilte seg fra de tilgrensende lusitanske sivilisasjonen lengre sør, i henhold til klassiske forfattere som Pomponius Mela og Plinius den eldre.[2]

Gallaecia hevdes å være det sted hvor gælere seilte fra for å erobre Irland, i henhold til den mytiske historien som var innlagt i Lebor Gabála Érenn, et middelaldermanusskript fra langt senere dato.

Historie[rediger | rediger kilde]

Førromerske Gallaecia[rediger | rediger kilde]

Strabon i hans Geografika listet opp folkene ved den nordvestlige atlanterhavskysten av Iberia som følgende:[3]

...deretter vettonerne og vakkaerne, skjønt disse område Durius [Douro] Elven flyter, som tillater å krsyse ved Acutia, en by tilhørende vakkaerne; og sist, kallaikerne, [gallaikiere] som er bosatt på e betydelig del av det fjellrike landet. Av denne grunnen, siden de var meget vanskelig å kjempe imot, kallaikerne selv har ikke bare utstyrt etternavnet for den mann som beseiret lusitanerne [det vil si Decimus Junius Brutus Callaicus, romersk general] men det har også ført til at allerede kaller de fleste lusitanerne seg for kallaikere.

Romerske Gallaecia[rediger | rediger kilde]

Romerske Gallaecia under Diocletians omorganisering, 293 f.Kr.

Etter Punerkrigene vendte romerne seg mot Hispania for å erobret dette landet. Stammen gallaeci, gallekerne/gallerne/gælerne, var 60 000 menn sterke, i henhold til Paulus Orosius, og sto opp mot de romerske styrkene i 137 f.Kr. i et slag ved elven Durius (portugigisk Douro). Det endte med romersk seier grunnet den romerske prokonsul Decimus Junius Brutus som vendte hjem som en helt, mottok agnomen (hederstilnavnet Gallaicus («erobrer av gallaicoi»). Fra denne tiden ble galliske krigere sluppet inn i romerske legionærer og tjenestegjorde så langt unna som Dakia og Britannia. Den siste utryddelsen av gallisk motstand var den voldelige og nådeløse kantabriskiske krig som ble utkjempet under den romerske herskeren Augustus fra 26 til 19 f.Kr. Motstanden var skremmende: det var kollektive selvmord framfor å overgi seg, mødre drepte sin barn før de selv begikk selvmord, korsfestede krigsfanger som triumferende sanger, opprør blant de fangene som drepte sin voktere og reiste hjem.

For Roma var Gallaecia en region som ble dannet utelukkende ved conventusLucensis og Bracarensis — og ble adskilt klart fra andre soner som Asturica, i henhold til de skriftlige kildene:

Legatus iuridici to per ASTURIAE ET GALLAECIAE.
Procurator ASTURIAE ET GALLAECIAE.
Cohors ASTURUM ET GALLAECORUM.
Plinius: ASTURIA ET GALLAECIA

200-tallet opprettet keiser Diokletian en administrativ divisjon som omfattet conventus av Gallaecia, Asturica og, kanskje, Cluniense. Denne provinsen tok navnet Gallaecia ettersom Gallaecia var mest folkerik og viktigste sone innenfor provinsen. I 409, da den romerske kontrollen og autoriteten brøt sammen, svebiske erobringer omformet romerske Gallaecia (Lucense og Bracarense) til kongeriket Galicia (Galliciense Regnum i nedtegnelsene til Hydatius og Gregorius av Tours).

En av de romerske guvernørene hvor navnet er kjent, er Fabius Aconius Catullinus Philomathius, praeses før 338.

Senere Gallaecia[rediger | rediger kilde]

Om natten den 31. desember 406 krysset flere germanske stammer, vandalene, alanerne, og sveberne, over elven Rhinen som var den romerske grensen. De strømmet sørover, herjet rundt i Gallia før de krysset fjellkjeden Pyreneene. De fordelte de romerske provinsene Carthaginiensis, Tarraconesis, Gallaecia, og Baetica mellom seg. Sveberne tok deler av Gallaecia hvor de senere etablerte et kongedømme. Etter at vandalene og alanerne dro ut av den iberiske halvøya til fordel for nordlige Afrika, tok sveberne kontroll over de områder de etterlot seg. Senere angrep fra vestgotere ført til at de tapte disse områdene igjen. I krigene som fulgte var vestgoterne seierrike og kom til sist til også å underlegge seg Gallaecia.

Etter at det vestgotiske nederlaget og erobringen av det meste av Afrika av maurerne (muslimske styrker fra Nord-Afrika), overlevde en del vestgotiske stater i nordlige fjellene, inkludert Galaecia. I bokverket Commentaria In Apocalypsin av Beatus av Liébana (død 798), ble Galaecia benyttet som en betegnelse til den kristne del av den iberiske halvøya mens Hispania ble benyttet for å beskrive den spanske. De muslimske emirene fant de ikke verdifullt nok å erobre disse fjellene som var fylt av krigere og dessuten manglet vin og matolje.

Karl den stores tid deltok biskopene i Gallaecia ved kirkemøtet i Frankfurt i 794. I løpet av Karls opphold i Aachen mottok han sendebud fra Alfonso II av Asturias, i henhold til De frankiske krøniker.

Sancho III av Navarra i 1029 refererte til Vermudo III som Imperator domus Vermudus in Gallaecia.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Luján, Eugenio R. (2000): «Ptolemy's 'Callaecia' and the language(s) of the 'Callaeci'» i: Parsons, David N. & Sims-Williams, Patrick red. (2000): Ptolemy; towards a linguistic atlas of the earliest Celtic place-names of Europe: papers from a workshop sponsored by the British Academy, Dept. of Welsh, University of Wales, Aberystwyth, 11–12 April 1999, s. 55-72.
  2. ^ Blant dem var folk eller stammer som romerne kalt for Praestamarci, Supertamarci, Nerii, Artabri, og generelt alle folk som levde langs kysten, unntatt Grovi i sørlige Galicia og nordlige Portugal: 'Totam Celtici colunt, sed a Durio ad flexum Grovi, fluuntque per eos Avo, Celadus, Nebis, Minius et cui oblivionis cognomen est Limia. Flexus ipse Lambriacam urbem amplexus recipit fluvios Laeron et Ullam. Partem quae prominet Praesamarchi habitant, perque eos Tamaris et Sars flumina non-longe orta decurrunt, Tamaris secundum Ebora portum, Sars iuxta turrem Augusti titulo memorabilem. Cetera super Tamarici Nerique incolunt in eo tractu ultimi. Hactenus enim ad occidentem versa litora pertinent. Deinde ad septentriones toto latere terra convertitur a Celtico promunturio ad Pyrenaeum usque. Perpetua eius ora, nisi ubi modici recessus ac parva promunturia sunt, ad Cantabros paene recta est. In ea primum Artabri sunt etiamnum Celticae gentis, deinde Astyres.', Pomponius Mela, Chorographia, III.7-9.
  3. ^ Strabon: Geografika, bok 3, kapittel 3

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Coutinhas, José Manuel (2006): Aproximação à identidade etno-cultural dos Callaeci Bracari, Porto.
  • Lombardero, Alfonso Carbonell: The Gaels in Gallaecia

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]