Gunvor Galtung Haavik
| Gunvor Galtung Haavik | |||
|---|---|---|---|
| Født | 7. oktober 1912 Kristiania, Norge |
||
| Død | 5. august 1977 Drammen, Norge Hjertesvikt |
||
| Yrke | Medarbeider i Utenriksdepartementet og sovjetisk agent for KGB | ||
Gunvor Galtung Haavik (født 7. oktober 1912 i Oslo, død 5. august 1977 i Drammen kretsfengsel) var en norsk medarbeider i Utenriksdepartementet ansatt ved den norske ambassaden i Moskva. Hun ble i 1977 anklaget og tiltalt for å være spion for Sovjetunionen, men døde før rettssaken.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Gunvor Galtung Haavik var datter av Jan Janson Haavik (1879-1953) og Sigrid Anna Haavik f. Reitan (1883-).[1][2] Hun vokste opp i Odda, der faren hennes var distriktslege. Moren var jordmor.[3] Navnet Galtung er ikke hennes slektsnavn eller mellomnavn, men hennes døpenavn (fornavn).[4]
I årene 1932–33 studerte hun medisin ved Det kgl. Frederiks universitet i Oslo. Hun ga opp medisinstudiet og utdannet seg som sykepleier ved Norske Kvinners Sanitetsforening sin sykepleieskole i Oslo. Haavik arbeidet ved sykehusene i Bærum, Odda og Oslo, og i krigsårene ved sykehuset i Bodø, hvor hun gjennom sitt arbeide kom i kontakt med russiske krigsfanger. Hun forelsket seg i én av dem, Vladimir Kozlov. I 1946 ble hun ansatt som sekretær og tolk i Utenriksdepartementet. Hun søkte stillingen angivelig fordi hun hadde lært seg russisk i 1930-årene gjennom kontakt med en russisk flyktning i Norge og ønsket å opprettholde og videreutvikle sine russiskkunnskaper.
[rediger] Sovjetisk spion
I 1947 begynte hun som fullmektig ved den norske ambassaden i Moskva. Da hun forsøkte å kontakte en tidligere russisk krigsfange hun hadde møtt da hun jobbet ved sykehuset i Bodø, ble det sovjetiske hemmelige politi KGB klar over dette og vervet henne som spion ved å true med å røpe forholdet for norske myndigheter. Slike forhold var strengt ulovlige på den tiden.
Etter 8 år i Moskva ønsket hun å reise tilbake til Norge og ble overflyttet til en stilling i UD i 1955. I 22 år, frem til hun ble arrestert av norsk sikkerhetspoliti ved Bråten holdeplass på Ekebergbanen den 27. januar 1977, hadde hun jevnlig kontakt med sine russiske føringsoffiserer. Gennadij Titov var mistenkt for å være en slik kontakt. Han ble senere utvist av Norge på livstid.
Haavik var godt likt og vel betrodd av sine overordnede i Moskva. Så betrodd at hun ble overlatt kurérposten for å forhindre at den kom i KGBs hender, men hjemme i sin leilighet i Moskva lot hun KGB åpne den hemmelige korrespondansen.
Rettssaken mot henne, som var berammet til å starte den 14. november 1977, ble avlyst da Haavik døde av hjertesvikt i Drammen kretsfengsel. Tiltalen var landsforræderi og spionasje. Forbrytelsene hun var tiltalt for, hadde en strafferamme på 21 års fengsel.[5]
[rediger] Film
I 2008 kom Knut Erik Jensens filmatisering, Iskyss basert på Alf R. Jacobsens bok med samme navn som omhandler Haavik og hennes historie. Jensen har også tidligere, i 1994, laget en kortfilm om Haaviks liv, Min kjære venn.
[rediger] Se også
[rediger] Noter
- ^ Folketellingen 1900, Digitalarkivet, http://digitalarkivet.no/cgi-win/WebCens.exe?slag=visbase&sidenr=12&filnamn=f00301&gardpostnr=2751&personpostnr=63683&merk=63683#ovre
- ^ Folketellingen 1910, Digitalarkivet, http://da.digitalarkivet.no/ft/person/pf01036372011684/ og http://da.digitalarkivet.no/ft/person/pf01036392122116/
- ^ Døpte 1917, Klokkerbok for Odda 1910-1923, Digitalarkivet, http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?uid=25389&urnread_imagesize=full&show=90#toppen
- ^ Gunnvor Galtung Haavik konfirmert i Odda 10. april 1927, Digitalarkivet
- ^ Store norske leksikon, http://snl.no/.nbl_biografi/Gunvor_Galtung_Haavik/utdypning
[rediger] Litteratur
- Alf R. Jacobsen: Iskyss (2005) (omtalt)
[rediger] Eksterne lenker
- «Spionen som elsket» (Dagbladet.no 7.9.2008]
