Nerthus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Nerthus» (1905) av Emil Doepler.

Nerthus (sannsynligvis fra urgermansk *Nerþuz, beslektet med Njord) var en urnordisk eller gammelgermansk jord- og fruktbarhetsgudinne, samt gudinne for fred og velstand.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tacitus var en ikke-kristen romersk historiker fra slutten av 100-tallet som beskrev en kvinnelig guddom ved navn Nerthus i boken «Germania». Nerthus ble dyrket av en nordgermansk stamme som bodde «nær havet», altså i det nordvestlige Tyskland eller det sørlige Jylland. Tacitus’ skildring er en av de eldste skriftlige kilder til germansk og norrøn mytologi, selv om han ikke selv hadde sett det han skildret og heller ikke oppgir noen kilde. Han ramser opp syv stammer og sier i kapittel 40:

Sitat Det er ikke noe bemerkelsesverdig om noen av disse stammer ut over deres felles dyrkelse av Nerthus, det vil si Moder Jord (Terram matrem), og de tror at hun ferdes blant menneskene. På ei øy i havet er det ei ukrenket lund, og i lunden er det ei innvigd vogn som er dekket av et teppe. Presten er den eneste som har lov til å røre ved vogna. Han vet når gudinnen er tilstede i det skjulte hjemmestedet, og han følger henne med stor ærbødighet når hennes vogn trekkes av kyr.

De steder hun velger å ære med sin tilstedeværelse feires med en fest og en høytid. Ingen går i krig og ingen løfter våpen. Fred og ro er det eneste folk tenker på, inntil gudinnen, trett av menneskenes selskap, føres tilbake til den hellige lunden av den samme presten.

Deretter blir vognen og teppet og – om man våger å tro det – gudinnen selv vasket i en avsidesliggende sjø. Det er treller som utfører denne tjenesten og sjøen sluker dem øyeblikkelig. Om dette kommer av redselen for det hellige er uvisst ettersom ingen får se på uten at å våge døden.
Sitat

Tolkning av Tacitus[rediger | rediger kilde]

Dette er beskrivelsen av en fruktbarhetskult, ifølge den norske filologen Anne Holtsmark, som fremmer grøderikdommen hos planter og dyr og mennesker over store områder i tid og sted: kjøringen av en vogn på markene av et «par», her gudinnen og presten hennes, hellig fred så lenge kjøringen varer, ofringen av trellene og hemmelighetene på det hellige stedet.

Filologene har slitt med koblingen mellom den norrøne Njord, som er av hankjønn, og den nordgermanske gudinnen Nerthus. Det er mulig at Tacitus har misforstått kildene sine: i fruktbarhetskulter er det gjerne et gudepar av begge kjønn, eller i det minste en androgyn, tvekjønnet guddom som senere splittes i to kjønn.

Kjønnsforvekslingen er blitt forsøkt forklart med at kulten handlet om et gudepar som forenes i fruktbarhetsfremmende møte, såkalt «hellig bryllup». Sørskandinaviske funn i myrer (myrfunn) synes å bekrefte forekomsten av slike ritualer med påfølgende ofring. De tusen år som står mellom Tacitus’ fortelling og 1200-tallets sagaskrivere, gjør at Nerthus’ rolle i tidlig norrøn mytologi sjelden kan studeres som annet enn spekulasjon.

Arkeologiske spor[rediger | rediger kilde]

Kjøringen med vogn har paralleller i Norden og er påvist i arkeologiske spor: de danske Dejbjergvognene i Jylland og vognopptoget som ble skildret på Osebergteppet. En interessant fortelling finnes i det islandske verket Flateybok, som forøvrig ble skrevet blant annet for å drive gjøn med svenskene ved at de var mindre begavet enn islendere, forteller om hvordan eventyreren Gunnar Helming berger livet ved å late som han er guden Frøy og drar så rundt i Sverige i en vogn sammen med en ung «Frøya». Sveaerne ble svært glade da han gjorde Frøya gravid!

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]