Matronekult

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Relieff i terrakotta av Matres, fra Bibracte, byen til den keltiske stammen haeduere (Aedui) i Gallia

Matronekult er en moderne faglig benevnelse for en førkristen germansk og keltisk kultpraksis som var knyttet til kvinnelige makter. Benevnelsen er avledet fra det latinske ordet matrona («familiemor»; «standsmessig kvinne»; «respektert kvinne»[1]) som er benyttet i inskripsjoner på votivsteiner og altre med bilde i lavt relieff av gudinner eller andre kvinnelege makter. Det er betydningsfullt at kvinnefigurene alltid er avbildet i grupper på tre figurer og således fungerer som trippelguddommer.

Germansk og keltisk på romersk område[rediger | rediger kilde]

Aufanian Matronae (detalj) fra et gallo-romersk tempelkompleks ved Görresburg, Nettersheim (Rheinisches Landesmuseum Bonn)

Steinene er blitt funnet innenfor det som var Romerriket i sin tid. Ordene matres eller matræ er også funnet i slike inskripsjoner. Steiner med bilde og innskrift som har med matronekult å gjøre, er kjent fra områdene på vestsida av nedre Rhinen i Tyskland, fra Frankrike (Gallia), Nord-Italia og England fra 100-tallet til 400-tallet e.Kr.[2] De inskripsjonene som er bevart er omtrent halvparten germanske og en halvpart keltiske. Det germanske og keltiske ordet for «å gi» (på keltisk «å ta») synes å ha gitt navn til Gabiæ og Alagabiæ, velgjørende gudinner som er nedtegnet fra de nordlige provinsene i Romerriket, og til en del enkeltindivider som Ollogabia, Garmangabi, og Friagabi.[3]

I vår tid er innholdet i matronekulten lite kjent, da det ikke finnes andre kilder til forståelse og kunnskap om denne kulten enn inskripsjonene og bildene av «matronene» på steinene, sammen med det faktum at de ofte er funnet i rester og levninger av tempel og kultbygninger. Rundt over 1 100 stykker er blitt bevart for ettertiden.[2] Reisning av slike matronesteiner i den nedre delen av Rhinen synes å ha begynt innenfor det romerske området i årene 70 og 89 e.Kr. Kulten tok slutt under romersk-kristne og frankisk-hedenske sameksistens som ble etablert sent på 400-tallet etter at byen Köln kom inn under frankisk herredømme.[4]

Matronekult opptrer også på votivrelieffer og inskripsjoner i andre områder som var okkupert av den romerske hæren, inkludert sørøstlige Gallia, som Bibracte (se illustrasjon) og også i den romersk-keltiske kulturen i Pannonia (område som grenset mot Donau i nord og øst, mot Romerriket i vest og mot Dalmatia i sør) i form av tilsvarende relieffer og inskripsjoner til Nutrices Augustæ, «August-hjelperne», funnet i det romerske stedet i Ptuj i nedre Styria (en tradisjonell region i nordøstlige Slovenia).[5]

I Norden og i kristen tid[rediger | rediger kilde]

Selv om kjerneområdene for kulten var oldtidens Germania, østlige Gallia og nordlige Italia nådde dens utstrekning så langt som til dagens Skottland, Frisland, sørlige Spania og til Roma.[6] Matronene har også blitt sammenlignet med de kvinnelige maktene i nordisk sammenheng og i norrøn mytologi: diser, valkyrjer og norner, eksempelvis de tre nornene Urd, Skuld og Verdande som satt ved brønnen Urdarbrunn under Yggdrasil og spinnet på lagnadsveven, som viste skjebnen til alle mennesker og æser.[7]

Seks hundre år etter blomstringstiden for den kontinentale matronekulten finnes det beskrivelser i Saxo Grammaticus' Gesta Danorum i hva som Saxo kaller en «helligdom for norner med bilder av tre sittende nymfer» i Norden, noe som synes tilsvarende til arkeologiske funn av matronetempler på kontinentet.[8]

I norsk folkloristisk materiale fra tiden etter reformasjonen er det flere eksempler på «helbredende møyer» som opptrer i grupper av tre etter europeisk mønster. Det kan tyde på det også i Norge har eksistert kristne kvinnelige helgener i grupper av tre i katolsk tid som muligens tilsvarte og var en videreføring av tradisjoner som gikk tilbake til norrøn og germansk hedensk kult med kvinnelige makter i grupper på to eller tre.[9]

De tre Mariaer, Maria av Kleofas; Maria Magdalena; og jomfru Maria (eventuelt Salome, mor til evangelisten Johannes), har blitt teoretisert som en kristen versjon av matronene fra førkristen tid.[10]

Motiver og tolkning[rediger | rediger kilde]

Etterligning av alteret til «Aufanische Matronen» parken Rheinaue i Bonn.

Som avbildning opptrer matroner både på steiner med som uten inskripsjoner, både som alter og som votiver. Alle avbildningene er frontale, de opptrer nesten utelukkende i grupper av tre figurer hvor minst en av figurene holder en kurv med frukt i fanget, og kvinnefigurene enten står eller sitter. I noen avbildninger er den midterste figuren vist med løst hengende hår og med hårbånd, og de andre to har hodedekke. Andre motiver omfatter avbildninger av ofringer, inkludert brennende røkelse, griser og boller fylt med frukt, og dekorasjoner av frukt, planter og trær. I tillegg kan slanger, barn og bleier opptre. I de fleste tilfeller er votivsteinene og altrene ikke funnet enkeltvis, men heller i grupper rundt tempelbygninger og kultsentrer.[11]

Hilda Ellis Davidson har beskrevet at de ulik ritualer i forbindelse med såing og høsting kan bli knyttet til de ikonografiske og skriftlige kilder av tidlige kvinnelige guddommer i nordvestlige Europa. Tanken om tvillingguddommer, mor og datter, eller en trio bestående av en eldre kvinne, mor, og ungpike eller brud, er ikke et uvanlig konsept. I enkelte områder fikk de navn som «mødre» av en særskilt region, og ble tilskrevet jordens fruktbarhet og med veksten av korn og frukter. Ettersom det synes som romerske tjenestemenn og handelsmenn fra ulike steder i Romerriket satte opp altre for disse mødrene er det vanskelig å slå fast kultens betydning for den lokale, innfødte befolkningen. De synes å ha blitt satt ved bosetninger, i nærheten av vannkilder og små figurer i keramikk er blitt funnet i graver.[12]

Rudolf Simek har kommentert at det løsthengende håret kan peke på ungpiketid, tiden før kvinnene ble gift, og slangene kan referer til en assosiasjon med sjelene til de døde eller til underverden. Barna og bleiene synes å indikere at matronene hadde beskyttende funksjon over familien, foruten deres særskilte funksjon som jordmødre.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lindow, John (2001): Norse Mythology: A Guide to the Gods, Heroes, Rituals, and Beliefs, side 224
  2. ^ a b Simek, Rudolf (oversatt av Angela Hall, 2007): Dictionary of Northern Mythology, sidene 204-205
  3. ^ West, Martin Litchfield (2007): Indo-European poetry and myth, side 132, fotnote 44
  4. ^ Simek, Rudolf (2003): Religion und Mythologie der Germanen, side 13
  5. ^ Wigand, K. (1915, 1979): «Die Nutrices Augustae von Poeticio», Jahreshrift Österreiches Archäologisches Institut 18, ss. 118-218; Illustrasjoner og noter ved Susan Scheinberg: «The Bee Maidens of the Homeric Hymn to Hermes», Harvard Studies in Classical Philology 83 (1979), s. 2.
  6. ^ Hodge, Winifred (1998): Matrons and Disir: The Heathen Tribal Mothers
  7. ^ Simek 2003, sidene 124-128
  8. ^ Simek, Rudolf (1993): Dictionary of Northern Mythology, D. S. Brewer, side 207
  9. ^ Grambo 1974
  10. ^ R. Pascal observerte i «On the origins of the liturgical drama of the Middle Ages», The Modern Language Review, 36.3 [Juli 1941:369-387] ss. 372, at hedenske kilder til kristne liturgiske drama at «de tre Mariaer er en kristengjort utgave av keltisk-germanske guddommer, mødrene (matres, matroner) til viss kult er bevitnet i hundrevis av inskripsjoner ved Rhinen». Han oppga ytterligere en referanse i Stumpfl, R. (1936): Kultspiele der Germanen als Ursprung des mittelalterlichen Dramas (Berlin, 1936:215ff).
  11. ^ a b Simek (2007:206).
  12. ^ Davidson, Hilda Ellis (1998): Roles of the Northern Goddess i kapittelet «The Grain Goddess in the North», side 79ff

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Matronekult – bilder, video eller lyd