Johanniter-ordenen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Johanniter-ordenen er en tysk evangelisk ridderorden som har som formål å drive humanitært arbeid.

Opprinnelse og middelalder[rediger | rediger kilde]

Johanniter-ordenes opprinnelse er uklar, men i følge kildene grunnla handelsmenn fra Amalfi et hospital for fattige og syke pilegrimer i Jerusalem mellom 1048 og 1071. Hospitalet, som ble viet til Johannes døperen, ble i begynnelsen drevet av et lekmannsbrorskap. Erobringen av Jerusalem i 1099 hadde i første omgang ingen betydning for hospitalet. Pavelig privilegium fra pave Paschalis II i 1113, la imidlertid grunnlaget for opprettelse av sju nye hospitaler i Bari, Otranto, Tarent, Messina, Pisa, Asti og Saint Gilles (Sør-Frankrike).

Under Raimund von Puy (1120–1160), som erstattet den første kjente ordensmester, Gerhard, utviklet brorskapet seg til en geistlig ridderorden. Samtidig utvidet virksomhetsområdet seg til også å omfatte militære operasjoner til forsvar for den kristne tro.

I 1206 ble det i Europa opprettet nasjonale sammenslutninger (Zungen). Innenfor disse ble det opprettet et antall (stor-)priorater, som igjen ble inndelt i balley'er og kommend'er. Denne organisasjonsstrukturen ble beholdt helt til slutten av det 18. århundre. Johanniter-ordenen kan dermed betegnes som Europas første overnasjonale fellesskap.

I andre halvdel av 1200-tallet ble de kristne herrene, og Johanniter-ordenen med dem, fordrevet fra Jerusalem, og ved slaget ved Akkos i 1291 fra hele Palestina. Etter et kortvarig opphold på Kypros, erobret Johanniter-ordenen Rhodos, og etablerte et nytt hovedkvarter der i 1306. Da Tempelridderordenen ble tvangsoppløst i 1312, overtok Johanniter-ordenen store deler av Tempelriddernes eiendommer. Med sin base på Rhodos og sin rikdom i Europa, kunne Johanniter-ordenen bygge opp en flåte av galleier, og utbre sin innflytelse over det østlige Middelhavet. Selv om de motsto flere beleiringer og angrep fra de Osmanske styrkene, måtte de i 1522 se seg fordrevet også fra Rhodos.

I 1530 ble de tildelt Malta av keiser Karl V. Johanniter-ordenen byttet da navn til Malteser-ordenen, som den dag i dag er navnet på den gjenværende katolske grenen av ordenen.

Den evangeliske tiden[rediger | rediger kilde]

Reformasjonen førte til at Johanniter-ordenen mistet alle sine eiendommer i Skandinavia. I England etablerte Henrik VIII Church of England, og oppløste samtidig alle katolske organisasjoner og beslagla deres eiendommer. I Tyskland hadde Balley Brandenburg allerede i 1382 oppnådd en særstilling med stor grad av autonomi innenfor det tyske storprioratet og i ordenen. Gjennom avtalen i Heimbach (Vergleich von Heimbach) som inneholder ordenens stiftelsesdokument, fikk ordensbrødrene bl.a. velge sitt eget overhode (Herrenmeister). Balley Brandenburg ble nærmest en egen orden innenfor ordenen med sete i Preussen. I motsetning til andre områder der katolisismen ble fordrevet av reformasjonen, førte ikke dette til tap av ordenens eiendommer innenfor Balley Brandenburg. Ordenen knyttet seg nært til den prøyssiske kongefamilien, og siden 1693 har ridderbrødrene valgt sin Herrenmeister blant Hohenzollernes prinser. Nåværende Herrenmeister for Johanniter-ordenen er siden 1999 H.K.H. Oskar Prinz von Preussen.

I 1810/11 ble alle geistlige eiendommer i Preussen ekspropriert av staten. Johanniter-ordenen ble dermed de facto oppløst, men fortsatte som et eiendomsløst forbund. I 1852 gjenopprettet Friedrich Wilhelm IV av Preussen Johanniter-ordenen, da som en rent evangelisk organisasjon med diakonistiske oppgaver. Ordenen omfatter 18 tyske og 5 utenlandske avdelinger (kommender), og omfatter ca. 3 300 riddere.

Organisering[rediger | rediger kilde]

Johanniter-ordenens forretningsførsel styres av Ordensregjeringen under ledelse av en Ordenskanzler. Øverste organ for ordenen er Ordenskapitelet. Ordenskapitelet består av Herrenmeisteren, Ordensstattholderen, Kommendatorene (lederne for kommendene) og Ordensregjeringens medlemmer.