Eduard Dietl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Eduard Dietl
Eduard Dietl
Den tyske generalobersten Eduard Dietl iført bergjegeruniform april 1943
Født 21. juni 1890
Bayern Bad Aibling i Kongedømmet Bayern
Død 23. juni 1944 (54 år)
Østerrike Hartberg i Steiermark i Østerrike
Troskap Keiserriket Tyskland Tyske keiserriket til 1918
Tyskland Weimarrepublikken til 1933
Tyskland Tyskland til 1944
Tjenestetid 19101944
Rang Generaloberst
Enhet Kaiserliche Armee Kaiserliche Armee
Reichswehr Reichswehr
Wehrmacht Heer Wehrmacht Heer
Militære slag Første verdenskrig
Andre verdenskrig
*Operation Weserübung
*Murmanskfronten
Utmerkelser Jernkorsets ridderkors med eikeløv og sverd

Eduard Dietl (med papirer) med Lennart Hannelius (1893-1950, til høyre for Dietl), finsk oberst og øverstkommanderende for Jalkaväkirykmentti 14 under Den finske fortsettelseskrigen under andre verdenskrig.
Generaloberst Eduard Dietl var kommandant for de tyske troppene i Nord-Finland. På bildet sees han sammen med forbindelsesesoffiseren oberst Oiva Willamo (1887–1967) i en tømmerhytte ved Rovaniemi i september 1943.

Eduard Wohlrath Christian Dietl (født 21. juli 1890 i Bad Aibling i Bayern, død 23. juni 1944 ved Hartberg i Steiermark i Østerrike) var en tysk generaloberst under andre verdenskrig. Han var sentral under kampene om Narvik og senere kampene på Murmanskfronten.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av finansmannen Eduard Dietl og hans kone Lina. Etter Abitur trådte han inn i det 5. bayerske infanteriregiment, Großherzog Ernst Ludwig von Hessen. Etter studier ved krigsskolen i München ble han i 1911 utnevnt til løytnant. Da første verdenskrig brøt ut i 1914 var han troppssjef i et maskingeværkompani, og mot slutten av krigen ble han forfremmet til kaptein og overtok som kompanisjef. Han ble såret tre ganger og dekorert for sin innsats.

I 1919 gikk han inn i et av de høyreorienterte frikorpsene, som kjempet mot kommunistene, ledet av Franz Ritter von Epp. Han sluttet seg samme år til det lille partiet Deutsche Arbeiterpartei, det senere NSDAP.

Eduard Dietl var en god skiløper og deltok i mange nasjonale og internasjonale konkurranser. Under de olympiske vinterleker i 1936 var han leder for den tyske skitroppen. Han giftet seg med Gerda-Luise Haenicke i 1926 og de fikk fire barn. Hun var datter av general Siegfried Haenicke.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Til tross for reduksjonen av hærstyrkene som følge av Versailles-traktaten, ble Dietl overført til det nye Reichswehr. Her ble han kompanisjef for den 3. bergjegerbataljonen i det 19. bayerske infanteriregiment. Han meldte seg ut av NSDAP i 1921 på grunn av forbudet for offiserer mot å være medlem av politiske partier. Han beholdt imidlertid kontakter til partiet. Den 9. november 1923 sto han klar med sine soldater for å støtte kuppforsøket i München, men da dette mislyktes, begynte han som taktikklærer ved infanteriskolen i München.

Han fikk igjen kommandoen over sin gamle bergjegerbataljon i 1928, og ble i 1930 forfremmet til major. I 1933 ble han oberstløytnant. Som oberst overtok han i 1935 kommandoen over bergjegerregimentet i Füssen. Etter innmarsjen i Østerrike 12. mars 1938 ble han som generalmajor sjef for 3. bergjegerdivisjon i Graz.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Generaloberst i Heeresgruppe Lappland Eduard Dietl (til venstre) i samtale med den tyske rustningsministeren Albert Speer på inspeksjonsrunde i Norden februar 1944.

Eduard Dietl deltok i Polenfelttoget i 1939, hvor han hadde stillingen som generalmajor og regimentssjef.

Under felttoget mot Norge i 1940 var han sentral i kampene ved Narvik, hvor han med 4 500 mann (Gebirgsjägerregiment 139 og 2 500 marinesoldater) måtte forsvare seg mot en mangedobbel alliert styrke. For dette mottok han jernkorsets ridderkors og ble forfremmet til generalløytnant. Dietl var en overbevist nasjonalsosialist og en av Hitlers mest ansette generaler, og var den første som ble tildelt jernkorsets ridderkors med eikeløv (den 19. juli 1940), og han ble samtidig general for Wehrmachts bergjegertropper.

Senere ble han stasjonert i Finland som øverstkommanderende for de tyske styrkene i Nord-Finland og på Murmanskfronten. Han var ansvarlig for «Operasjon sølvrev» som ble igangsatt som en oppfølger til Operasjon Barbarossa og dekket det aller nordlige frontavsnittet på Østfronten.

I juni 1942 ble han forfremmet til generaloberst. Han var kjent som en ubyråkratisk og effektiv offiser som virket svært motiverende på sine soldater. Under tilbaketoget mot slutten av krigen gjennomførte han konsekvent ordren om å bruke den brente jords taktikk.

Dietl ble innkalt til en samtale i Obersalzberg, men på veien dit styrtet flyet hans, den 23. juni 1944. Hans død ble av politiske grunner hemmeligholdt.

Han ble posthumt tildelt Jernkorset, ridderkors med eikeløv og sverd den 1. juli 1944, og bergjegerbrigade 139 fikk tilnavnet Generaloberst Dietl. Noen år etter krigens slutt ble den tyske hærens kaserne i Füssen oppkalt etter Dietl. Etter en opphetet debatt måtte kasernen igjen skifte navn i 1995.

Holdninger[rediger | rediger kilde]

Eksempel på Dietls rasistiske holdning er hans meget alvorlige «formaning til ledere av alle tjenestegrader», hvor han kort før julaften 1942 innskjerper de generelt gjeldende bestemmelsene om ekteskap mellom tyske soldater og nordiske kvinner. Han avviste kategorisk ekteskap mellom tyske soldater og norske kvinner, fordi det for det første «bare dreide seg om mindreverdige representanter av nabofolket» og «rasemessig drivgods», og for det andre fordi det hjemme i Tyskland ventet «hundretusener friske tyske jenter og også dessverre tallrike unge krigsenker på hjemvendende soldater».

Dietl var kjent som veldig folkelig, og det gode forholdet han hadde til sine undersåtter ble sterkt fremhevet i propagandaen, og derfor ble han en av de mest populære tyske hærførerne og en virkelig «NS-mønstergeneral».

Krigsforbrytelser[rediger | rediger kilde]

I to tilfeller er Dietl blitt anklaget for deltagelse i krigsforbrytelser:

Det første gjelder videreformidlingen av det såkalt Kommisar-ordren som i juni 1941 var blitt utarbeidet på initiativ fra hærledelsen. Hitler hadde i en tale den 30. mars 1941 krevd en krigsforbrytersk framgangsmåte mot USSR, hvor i han erklærte at hæren, ved dette slaget mellom to verdensanskuelser, måtte distansere seg fra den vanlige holdningen om soldatmessig kameratskap. Via Gebirgskorps Norwegen og generaloberst Nikolaus von Falkenhorst ble denne befalingen også videreformidlet til Dietl av ham kunngjort. Også i befalingsområdet til Dietls 20. Gebirgsarmee ble krigsfanger gitt videre til den beryktede Sicherheitsdienst (SD) for henrettelse.

Den andre anklagen gjelder feltfangeleirene i Finland og Nord-Norge, de såkalte «Konzentrationslager für die Wehrmacht». I Nord-Norge ble flere tilbaketrekningsveger bygd eller forbedret på befaling fra Dietl. Til disse ble også enheter av straffefanger tilhørende organisasjon Todt benyttet, såkalte «Myrsoldater». Andre enheter ble også satt opp i Zinna/Torgau; det dreide seg om arbeidsslaver fra feltstraffeleirene I og II i Finland og Norge, hvilke Dietl var troppsmessig ansvarlig for. Disse feltstraffeleirene var militære varianter av tilsvarende tilintetgjørelsesleirene for sivile og krigsfanger. Til dette straffesysemet hørte f.eks. fotmarsjen fra Rovaniemi til Petsamo, hvor for svake straffesoldater stadig vekk ble drept med nakkeskudd. Også etter sommeren 1942 ble det utført vilkårlige avretninger eller sadistisk mishandling av tyske straffesoldater, av Wehrmacht-vaktpersonell. Dietl hadde den 16. juni 1942 utilslørt truet straffesoldater med skyting hvis de ikke var i stand til å fullføre marsjen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Trond Risto Nilssen: Kommando Nord – Myrsoldatene i Nord-Norge 1942-1945. I Historie nr. 1, 2001.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Eduard Dietl – bilder, video eller lyd