Brannen i Roma år 64

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Neros fakler, av Henryk Siemiradzki. Ifølge Tacitus beskyldte keiser Nero de kristne for å ha stiftet brannen.

Brannen i Roma år 64 e.Kr. (Magnum Incendium Romae) kan ha vært en av historiens største bybranner i fredstid. Av Romas 14 distrikter ble visstnok tre ødelagt, syv delvis ødelagt, og bare fire slapp fra brannen uten skader. Brannen kan ha ødelagt halve byen og gjort over 200 000 mennesker husville[1], mens et ukjent antall omkom. I tillegg ble veldige mengder uerstattelige kulturskatter flammenes rov. Brannen brøt ut ved Circus Maximus 19. juli og ble slukket eller døde ut først etter 5–6 døgn, for så å blusse opp igjen. Brannårsaken er ukjent. De fleste moderne historikere tror ikke på de fortsatt utbredte ryktene om at keiser Nero selv skal ha stiftet eller latt stifte brannen. Katastrofen er beskrevet hos romerske historikere som Tacitus (ca. 56–119), Dio Cassius og Suetonius. Disse beskrivelsene motsier hverandre i betydelig grad. Dagens historikere anser Tacitus og hans beskrivelse i verket Ab excessu divi Augusti (utgitt i 117) som den mest vederheftige. Tacitus’ samtidige Plinius d.e. nevner brannen bare i en bisetning.

Roma før brannen[rediger | rediger kilde]

Romas folketall på Neros tid er usikkert, men er av moderne historikere anslått til 450 000–1 mill i 100 e.Kr. Allerede keiser Augustus (død 14 e.Kr.) hevdet at han hadde gjort Roma til en by av marmor. Han fikk ufrivillig hjelp av en brann som i 8 e.Kr. skal ha ødelagt 1/3 av byen. Men i 64 bestod fortsatt en stor del av bebyggelsen av trehus og trange, krokete gater. På den tiden foregikk dessuten all matlaging, belysning og oppvarming med åpen ild. Og siden Roma var langt større enn de fleste andre byer, hadde den tilsvarende flere slike potensielle brannkilder. I tillegg kunne eiendomsspekulanter og «byutviklere» stifte eller la stifte branner.[2] Branner var da også vanlig – historikeren Henry Hurst har beregnet at byen opplevde ca. 100 mindre branner hver dag[3].

Et offentlig brannvesen[rediger | rediger kilde]

Etter brannen år 8 organiserte Augustus et offentlig brannvesen (Vigiles Urbani), som også hadde politioppgaver. Det bestod opprinnelig av 7000 slaver og ble etter hvert utvidet[4], så det kan ha vært mer mannsterkt på Neros tid. Etter seks års deltagelse kunne slavene bli frie borgere. Brannkorpset ble finansiert ved å beskatte slavehandelen.[5].

Et fremragende brannvern for sin tid[rediger | rediger kilde]

Romerne hadde en for sin tid avansert teknologi, delvis importert fra greske kolonier de hadde erobret. Brannkorpset disponerte hestevogner forsynt med vannbøtter, vineddik, våte tepper og brannsprøyter, en oppfinnelse gjort av Ktesibios i Alexandria på 200-tallet f.Kr., og senere forbedret av Heron. I tillegg hadde de redskap for å lage branngater ved å rive hus – økser og brannhaker; selv kastemaskiner ble brukt til dette. Romas vannforsyning var førsteklasses for sin tid. Korpset drev også forebyggende arbeid som nattvektere og ved å passe på at folk var forsiktige med ilden og dessuten hadde slukkevann for hånden. Den som ikke fulgte brannlovene, fikk smake pisken.
       Keisertidens Roma hadde altså et sterkt og teknisk meget avansert brannvesen for sin tid, og med romernes strenge disiplin og erfaringer med logistikk var antagelig byens brannvern uten sidestykke i hele oldtiden. Men byens størrelse gav ikke bare et stort antall potensielle brannkilder; den gjorde at en brann kunne få et stort omfang og gjøre den umulig å slukke eller stanse. I moderne tid er behovet for slukkevann beregnet til opptil 9 tonn pr. minutt for en fullt utviklet brann i én stor bygning i et brannfarlig område[6]; det tilsvarer 15 tiliters bøtter pr. sekund. Stod et helt kvartal i full fyr, trengtes enda mer. Datidens brannsprøyter hadde begrenset rekkevidde, særlig i sterk motvind, hvor en brannmann ville bli tatt av flammene lenge før han kunne nå frem til dem. I tillegg er somrene i Roma tørre og varme. Dette er gunstig for spredningen av en brann, og julivarmen gjorde brannslukking til en enda større fysisk påkjenning enn ellers. Ved brannslukking etter mørkets frembrudd skal det også ha vært en alvorlig hemsko at vognene ikke hadde noen belysning slik utrykningskjøretøy har i dag[7] (selv om sommernettene også i Roma er forholdsvis korte). I trange og bratte gater var det dessuten vanskelig å komme frem med vogner, desto mer hvis gatene var fulle av folk som flyktet fra flammene.

Forløpet[rediger | rediger kilde]

På markedsplassen eller i butikkene ved Circus Maximus brøt brannen ut 19. juli, visstnok ved fullmåne. Det blåste kraftig (de fleste bybranner inntreffer ved sterk vind), og brannen spredte seg meget raskt i trehusbebyggelsen langs circus. Brannetterforskeren David Townsend, som har forsøkt å rekonstruere brannen, mener den antagelig utviklet seg omtrent som følger: [8] Husenes åpne konstruksjon bidrog til den hurtige spredningen. Brannen raste gjennom de lavere delene av byen og fortsatte så å rykke oppover høydene. Den ble stadig voldsommere og vokste antagelig til en ildstorm. Således kunne den også ødelegge mur- og steinbygningene da den nådde frem til Forum, slik brannen i Chicago 1871 ødela murbygningene i sentrum da den nådde frem dit. Iallfall later det til at folk oppgav alle forsøk på å slukke eller stanse brannen. Antagelig konsentrerte brannkorpset seg om å rive hus for å lage branngater (og kanskje å stanse tyver og kjeltringer som huserte i gatene).

Keiser Nero befant seg i sin fødeby Antium (dagens Anzio), en kystby ca. 60 km sør for Roma, da brannen brøt ut – skal vi tro Tacitus. Rike romere reiste ofte ut til sjøen eller iallfall ut på landet for å unngå den kveldende sommerheten i hovedstaden. Da Nero fikk bud om brannen, rakk han så vidt tilbake til hovedstaden for å se sitt palass brenne opp. Dio Cassius og Suetonius skriver at imperatoren stod og sang om Trojas fall og spilte lyre mens byen gikk opp i flammer, mens Tacitus avviser dette som et rykte. I virkeligheten kan Nero ha ledet brannslukkingen.[9]
       Da brannen var slukket eller hadde dødd ut, brøt en ny brann ut i Tigellinus’ hager. Den gjorde ytterligere ødeleggelser.

Etter brannen[rediger | rediger kilde]

Ukjent brannårsak[rediger | rediger kilde]

Fra første dag var brannen gjenstand for bysladder og beskyldninger om brannstiftelser. Skal vi tro Suetonius og Dio Cassius, ble brannen stiftet av Nero selv, mens Tacitus altså skriver at han var i Antium da brannen brøt ut, og de fleste historikere i dag mener han var uskyldig[10]. At brannen blusset opp igjen etter at Nero var vendt tilbake, kunne virke mistenkelig. Men David Townsend mener noe slikt ikke var uvanlig etter en så omfattende brann, hvor varmen kunne holde seg i mange timer, og hvor et kraftig vindkast kunne blåse gnister og glør langt av gårde – desto mer med datidens mangelfulle slukkemidler.[11] At Nero skal ha stiftet eller latt stifte brannen, rimer også dårlig med keiserens (riktignok under middels vellykkede) bestrebelser på å skaffe seg et godt ettermæle. Videre oppstod brannen ikke i nærheten av der han ville bygge sitt gyldne hus, men ca. 1½ km unna[12].
       Nero selv la skylden på de kristne, som ble forfulgt og torturert på det frykteligste under Nero regime. Suetonius kobler ikke forfølgelsene til brannen. På den tiden var de kristne upopulære. Kristendommen ble regnet for å være en plagsom jødisk sekt, som nettopp på Neros tid begynte å merkes i Roma. Enkelte kristne tilstod også at de hadde stiftet brannen, men tilståelsene skjedde under tortur.

Nødhjelp, gjenoppbygging og devaluering[rediger | rediger kilde]

Uansett Neros påståtte og virkelige grusomheter, så later det til at han gjorde det han kunne for å avhjelpe folks lidelser, bøte på skadene og forebygge nye bybranner. Han fikk åpnet Campus Martius, Agrippas offentlige bygninger og sine egne hager for å huse hjemløse. Han lot også i all hast reise midlertidige boliger. For de mange husville var det tross alt en fordel at brannen hadde skjedd om sommeren. Matforsyninger ble brakt opp fra Romas havneby Ostia og andre nabobyer, og keiseren fikk senket kornprisene. Til seg selv lot han bygge et nytt palass, som fikk navnet Det gyldne hus (Domus aurea). Det skal ha beslaglagt tre av byens syv høyder og ble revet etter Neros død. Mer nyttig for folk flest var keiserens plan for gjenoppbyggingen – med brede, rette gater og solide murbygninger. Suetonius skriver at de nye husene fikk vindfang med flate tak, hvor folk kunne komme til for å slukke branner. Iallfall gav den nye bebyggelsen mer lys og luft enn den gamle, og den var mindre brannfarlig. I den forstand var brannen i det lange løp et gode for byen. Nero fikk antagelig også styrket brannvesenet. Men bybranner forekom også senere – f.eks. i 69, 80 og 190, henholdsvis under keiserne Vitellius, Titus og Commodus. Og for å finansiere den stortstilte gjenoppbyggingen, nedskrev Nero valutaen. Det førte til inflasjon, selv om denne ikke nådde slike abnorme dimensjoner som på 200-tallet (jf. krisen i det tredje århundret).

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne kilder[rediger | rediger kilde]

Ian Morris, Social Development, Stanford University, October 2010. This contains supporting materials for the following book: (b) Ian Morris, Why the west rules—for now: the patterns of history, and what they reveal about the future, New York: Farrar, Straus and Giroux, 2010. ISBN 978-0-374-29002-3