Heinrich Otto Wieland
| Heinrich Otto Wieland | |||
|---|---|---|---|
 Heinrich Otto Wieland | |||
| Født | 4. juni 1877[1][2][3][4] Pforzheim, Baden, Tyskland | ||
| Død | 5. aug. 1957[1][2][3][4] (80 år) Starnberg, Bayern, Tyskland | ||
| Beskjeftigelse | Kjemiker, universitetslærer | ||
| Akademisk grad | Doktor nauk i filosofi | ||
| Utdannet ved | Ludwig-Maximilians-Universität München | ||
| Doktorgrads- veileder | Johannes Thiele | ||
| Far | Theodor Wieland[5] | ||
| Søsken | Hermann Wieland | ||
| Barn | Eva Wieland Otto Wieland[6] Theodor Wieland[6] | ||
| Nasjonalitet | Det tyske keiserrike Weimarrepublikken Nazi-Tyskland Vest-Tyskland | ||
| Gravlagt | Hanfelderstrasse Cemetery[7] | ||
| Medlem av | 10 oppføringer
Royal Society (1931–)
Bayerische Akademie der Wissenschaften Heidelberger Akademie der Wissenschaften (1921–1925) (ordinær medlem)[8] Sovjetunionens vitenskapsakademi American Academy of Arts and Sciences Det russiske vitenskapsakademi Det prøyssiske vitenskapsakademiet Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Heidelberger Akademie der Wissenschaften (1925–) (utanlandsk medlem)[8] National Academy of Sciences (1932–) (Foreign Associate of the National Academy of Sciences) | ||
| Utmerkelser | Nobelprisen i kjemi (1927) | ||
| Arbeidssted | Technische Universität München 1913-21, Universität Freiburg 1921-25, Universität München 1925- | ||
| Fagfelt | Kjemi | ||
| Doktorgrads- veileder | Johannes Thiele | ||
| Doktorgrads- studenter | Rolf Huisgen Leopold Horner Bernhard Witkop Elisabeth Dane | ||
| Signatur | |||
 | |||
|
| Nobelprisen i kjemi 1927 |
Heinrich Otto Wieland (født 4. juni 1877 i Pforzheim, død 5. august 1957 i München) var en tysk kjemiker. Etter å ha studert kjemi, ble Wieland kalt til professor i Freiburg im Breisgau og senere i München. Han forsket hovedsakelig med organiske nitrogenforbindelser. I 1927 fikk han nobelprisen i kjemi for hans undersøkelser av gallesyrer og beslektede substanser. Etter 1939 utdannet han noen såkalte halvjøder som ellers fikk ikke lov å studere. Han mottok også ordenen Pour le Mérite og den tyske Bundesverdienstkreuz. I sin hjemby ble en skole og en vei oppkalt etter ham.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Henrich Otto Wielands far, Theodor Wieland (1846–1928) var farmasøyt med en doktorgrad i kjemi. Han eide et gull- og sølv-raffineri i Pforzheim. Heinrich Otto Wieland var fetter til Helene Boehringer, som var gift med Albert Boehringer, som grunnla Boehringer Ingelheim.
Eva Wieland, Heinrich Wielands datter, ble gift med Feodor Lynen død 14. mai 1937. Lynen studerte kjemi under Heinrich fra 1930 til 1937 på universitetet i München og mottok Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1964.
Karriere
[rediger | rediger kilde]Wieland mottok sin doktorgrad i 1901 på Ludwig-Maximilians-Universität München mens han studerte under Johannes Thiele. I 1904 fullførte han sin habilitasjon og fortsatte deretter å undervise på universiteter. Fra 1907 var han konsulent for Boehringer Ingelheim. I 1914 ble han lektor i organisk kjemi og leder av den organiske avdeling på Statslaboratoriet i München. Fra 1917 til 1918 arbeidet Wieland på Kaiser Wilhelm -instituttet for fysisk kjemi og elektrokjemi i Berlin-Dahlem, under ledelse av Fritz Haber som et alternativ til militærtjeneste. Her var han involvert i våpenforskning som for eksempel å finne nye syntetiske måter å fremstille sennepsgass på. Han er også kreditert for den første syntese av adamsitt.
Fra 1913 til 1921 arbeidet han på Technische Universität München. Senere flyttet han til Universitetet i Freiburg, der han etterfulgte Ludvig Gattermann. Her begynte han å arbeide på paddegift og gallesyre. Med Boehringer Ingelheim arbeidet han på syntetiske stoffer som morfin og stryknin.
I 1925 etterfulgte Wieland Richard Willstätter som professor i kjemi på Universitetet i München.
I 1941 isolerte Wieland toksinet amanitin, som er det aktive stoff i en grønn fluesopp, en av verdens mest giftige sopper.
Wieland forsøkte å beskytte folk, særlig jødiske studenter, som ble forfulgt etter Nürnberglovene. Studerende som ble kastet ut på bakgrunn av rase kunne bli del av Wielands gruppe som kjemikere eller som Gäste des Geheimrats. En av hans studenter, Hans Conrad Leipelt, ble dømt til døden etter å ha innsamlet penger til Kurt Hubers enke Clara Huber.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Heinrich-Otto-Wieland, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Heinrich Wieland, Munzinger IBA 00000001566, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 66111[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Remembering Heinrich Wieland (1877–1957) portrait of an organic chemist and founder of modern biochemistry», verkets språk engelsk, side(r) 208, besøkt 6. oktober 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b JSTOR, «Heinrich Wieland. 1877-1957», JSTOR artikkel-ID 769520, side(r) 349, besøkt 6. oktober 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b HAdW member ID 637[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Chemiker im Gespräch: Erinnerungen an Heinrich Wieland. In: Chemie in unserer Zeit. 11. Jahrgang, Nr. 5, 1977, S. 143–149, ISSN 0009-2851
- Kultur und Technik 4/2007. Magazin des Deutschen Museums, ISSN 0344-5690
- B. Witkop: Principiis obsta: Erinnerungen an Heinrich Wieland. (PDF; 4,7 MB).
- S. Wieland u.a.: Heinrich Wieland: Naturforscher, Nobelpreisträger und Willstätters Uhr. Wiley-VCH, Weinheim 2008. ISBN 978-3-527-32333-3.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (de) Verk av og om Heinrich Otto Wieland i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- Heinrich-Wieland-Schule Pforzheim
- (en) Nobelprisen i kjemi 1927 hos Nobelprize.org
- (en) Heinrich Otto Wieland hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i kjemi 1927