Pour le Mérite

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pour le Mérite
Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste

Pour le Mérite (fransk for «for fortjeneste»), også kjent som Blauer Max, er en tysk orden opprinnelig innstiftet i 1677. Den var Preussens høyeste militære orden og ble særlig berømt under første verdenskrig. I 1852 ble det innstiftet en fredsklasse av ordenen, særlig innrettet mot vitenskap og kunst. Mens den militære avdeling av ordenen ble avskaffet med Det tyske keiserrikets fall i 1918, har avdelingen for vitenskap og kunst overlevd som et ordenssamfunn organisert som en fri forening av lærde og kunstnere.

Bakgrunn og utvikling[rediger | rediger kilde]

Ordenen ble innstiftet i 1667 under navnet Orden de la générosité.[1] I forbindelse med Fredrik II av Preussens tronbestigelse i juni 1740 fikk ordenen navnet Pour le Mérite.[1] Under Fredrik II ble det foretatt 924 tildelinger.[2] Den første tiden ble ordenen tildelt både sivile og militære, men utover 1700-tallet ble militære mottagere stadig mer dominerende.[1] Under Fredrik Vilhelm II ble omkring 1600 personer tildelt ordenen og under etterfølgeren Fredrik Vilhelm III ble det inntil 1812 utnevnt 924 riddere.[2] Ordenen ble under Fredrik Vilhelm III også tildelt Preussens allierte, inkludert 240 russiske offiserer.[2] Den 18. januar 1810 kunngjorde kong Fredrik Vilhelm III at ordenen heretter kun skulle tildeles tjenestegjørende militært personell for innsats i kamp mot fienden.[1]

Da det i 1852 ble innstiftet en fredsklasse av ordenen, til anerkjennelse av fortjenester av vitenskap og kunst, fikk denne et ordenstegn som var helt forskjellig fra de militære ordenstegn. Mens tildeling av Pour le Mérite for militære fortjenester ble innstilt ved monarkiets fall i 1918, har Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste i 1924 og 1952 gjenoppstått som et fritt ordenssamfunn.

Pour le Mérite som militær fortjenstorden[rediger | rediger kilde]

Nasjonalsosialisten Hermann Göring i NSDAPs partiuniform og Pour le Merite. Foto fra 1932.

Fra 1810 av fungerte Pour le Mérite som en orden til belønning av innsats i strid. Ordenen ble tildelt under krigene Preussen var involvert i på 1800-tallet, men nøyaktige oppgaver over antall tildelinger er ikke kjent.[2]

I 1866 innstiftet Vilhelm I en storkorsklasse av den ellers enklassige ordenen.[2] Denne ble tildelt i meget begrenset omfang. Kronprinsen, den senere Vilhelm I, og prins Fredrik Karl av Preussen, ble som de første utnevnt til storkors med stjerne av ordenen. I 1878 ble tsar Aleksander II av Russland utnevnt til storkors med stjerne og året etter ble samme ære feltmarskalk Helmuth von Moltke til del.[2]

Under første verdenskrig ble ordenen særlig berømt. Selv om den kunne tildeles alle militære, ble den særlig kjent som en orden for det nylig grunnlagte luftvåpenet, Luftwaffe. I utgangspunktet ble den gitt til piloter som hadde skutt ned åtte fiendtlige fly. Max Immelmann ble den første piloten som mottok den, etter hvem den ble kjent som den blå Max blant hans pilotkolleger. Antallet seire som ble krevet for å få ordenen øket i løpet av krigen og ved slutten av krigen var kravet tyve. I løpet av første verdenskrig ble det utnevnt 687 riddere og 122 personer mottok ordenstegnet med eikeløv, indikasjonen på tildeling for annen gang.[2]

Mottagere av ordenen var pålagt å alltid bære den når de var i uniform.

Den siste tildeling av den militære avdeling av ordenen fant sted 8. november 1918.[1] Pour le Mérite ble da tildelt Ernst Jünger. Ordenen ble avskaffet med keiserens abdikasjon, som ble kunngjort av rikskansler Maximilian av Baden den 9. november 1918, dagen etter den siste tildelingen.

Insignier[rediger | rediger kilde]

Ordenstegnet for den militære avdeling av Pour le Mérite består av et blåemaljert malteserkors i gull. Korset bærer ordenens navn samt en kronet F. I korsvinklene finnes det prøyssiske ørner i gull. Ved gjentatt tildeling, ble ordenstegnet opphengt i korset i et ledd utformet som eikeløv.

Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste[rediger | rediger kilde]

Skuespillerinnen Maria Wimmer med ordenstegnet for Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste om halsen

Den 31. mai 1842 innstiftet Friedrich Wilhelm IV den såkalte fredsklassen av ordenen, Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste, som en orden for vitenskapsmenn og kunstnere som hadde oppnådd utbredt anerkjennelse i sitt felt, likevel slik at teologer var eksplisitt forbudt medlemskap.[3] Kongen var ordenens høye beskytter, men ordenens avdeling for vitenskap og kunst fikk en autonomi som gjorde den til et selvrekrutterende ordensselskap. I motsetning til de fleste kongelige ridder- og fortjenstordener i samtiden, der kongen selv sto for utnevnelse, fikk medlemmene av Pour le Mérite selv frihet til å innvelge nye medlemmer.[4] Ordenssamfunnet fikk også frihet til å velge sin ordenskansler og vise-kansler. Ordenen fikk en klasse. Naturvitenskapsmannen Alexander von Humboldt var den ledende akademiske kraft ved opprettelse av ordenen.[5] Han var også ordenens første ordenskansler.[3]

Antallet medlemmer ble satt til maksimalt 30 medlemmer, som alle måtte være tyske.[4] Ut over dette kunne det også innvelges et tilsvarende antall medlemmer fra andre land, likevel slik at det aldri kunne være flere utenlandske enn tyske medlemmer. Ved valg av ordenens ledelse og ved innvalg av nye medlemmer hadde kun ordinære, tyske medlemmer stemmerett.[4]

Fra kongelig orden til ordenssamfunn som forening[rediger | rediger kilde]

Etter det tyske keiserrikets fall i 1918 falt både den militære og sivile versjon av ordenen bort som kongelig prøyssisk orden. I Weimarrepublikkens forfatning av 11. august 1919 ble det i artikkel 109 punkt 4 nedfelt forbud mot tildeling av statlige ordener og ærestegn.[6] I 1923 tok imidlertid den sist utnevnte ordenskansler, teologen og kirkehistorikeren Adolf von Harnack, initiativ til å omdanne ordenen til en fri forening av fremstående lærde og kunstnere.[4] Ordensforeningen kunne dermed fortsette å rekruttere nye medlemmer. I 1924 ble denne nyordningen akseptert av den prøyssiske regjering.[4] Ordensforeningen fikk samtidig rett til å disponere de historiske ordenstegnene.[3]

Innstilling av utnevnelser under nasjonalsosialismen[rediger | rediger kilde]

Som fritt ordensselskap fortsatte ordenen å rekruttere nye medlemmer på fritt grunnlag. I 1929 ble den første kvinne, kunstneren Käthe Kollwitz, innvalgt i ordenen.[4] I 1933 ble billedhuggeren Ernst Barlach innvalgt som medlem. Begge utnevnelser ble mislikt av nasjonalsosialistene og i 1935 fikk ordenskansleren, Max Planck, beskjed om at videre utnevnelser burde innstilles.[4] Selv om de nasjonalsosialtiske myndighetene vurderte å oppløse ordenen,[4] skjedde dette likevel ikke. I stedet innstiftet Hitler Tysk nasjonal pris for kunst og vitenskap, med en som var ment å skulle belønne samme personkrets.[3]

Ved slutten av andre verdenskrig var det tilbake bare et fåtall av ordenens medlemmer.

Forbundsrepublikken: Andre nyinnstiftelse[rediger | rediger kilde]

Ordenstegnet for Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste gjengitt på et frimerke fra 1981

I 1952 tok forbundspresident Theodor Heuss initiativ til å gjenopprette ordenen,[7] men også denne gang som et ordenssamfunn av lærde og kunstnere på grunnlag av en rettslig fri forening. Ordenen ble innstiftet som fri forening på den historiske innstiftelsesdatoen 31. mai 1952. Det var på det tidspunkt kun tre gjenlevende tyske medlemmer av ordenen i dens tidligere form, orientalisten Enno Littmann, dirigenten Wilhelm Furtwängler og militærhistorikeren Hermann von Kuhl.[4] Littmann ble ved gjeninnstiftelsen i 1952 ordenskansler. Forbundsrepublikkens president påtok seg å være ordenens beskytter.[8]

Ordenen styres og organiseres etter statutter som sist ble endret i 1990 med nye valgregler fra 2006. [9] Ordenssamfunnets rett til fritt velge sin egen ledelse fortsatte og ordenen er som tidligere selvrekrutterende, ved at ledige poster fylles gjennom medlemmenes innvalg av nye medlemmer. Alle medlemmer, også utenlandske, har rett til å nominere ved innvalg av nye medlemmer. Det opprinnelige maksimale antallet medlemmer er hevet fra 30 til 40, både for ordinære tyske medlemmer og utlendinger.[5] Det skal velges inn et omtrent likt antall medlemmer fra de tre sektorene naturvitenskap, humaniora og samfunnsvitenskap og kunst.[5] Ordensmedlemmene velger en ordenskansler og to visekanslere. Ordenesmedlemmene møtes to ganger i året, omkring innstiftelsesdatoen 31. mai, samt en gang om høsten.[5] Det holdes i den anledning offentlige foredrag, såkalt festforedrag, i tillegg til innvalg og utnevnelse av nye medlemmer.

Selv om ordenen formelt og juridisk er en forening, har ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste et halvoffisielt preg. Forbundspresidenten har overtatt rollen som beskytter for ordenen og dens sekretariat er lagt til innenriksdepartementet.[3] Ordensinsigniene er offentlig eiendom.[3]

Fra 2009 er Eberhard Jüngel ordenskansler, mens Hubertus von Pilgrim og Christiane Nüsslein-Volhard er visekanslere.[10]

Ordenstegn[rediger | rediger kilde]

Ordenstegnet for Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste består av en midtmedaljong i gull med den prøyssiske ørn som motiv. Medaljongen er omgitt av fire speilmonogrammer dannet av bokstaven F og fire romertall II, for Frederik II, også dette i gull. Dette er igjen omgitt av et blåemaljert bånd med omskriften POUR LE MERITE. På utsiden av borden er det satt fire kongekroner i gull. Ordenstegnet er opphengt i et svart bånd med sølvhvite kanter. Svart og hvitt er Preussens våpen- og flaggfarger.

Ordenstegnet er Forbundsrepublikken Tysklands eiendom og skal tilbakeleveres til Innenriksdepartementet ved et medlems død. [9]

Mottagere[rediger | rediger kilde]

Personer som har mottatt ordenen inkluderer kunsthistorikeren Erwin Panofsky, forfatteren Thomas Mann og legen Albert Schweitzer.

En rekke skandinaver er gjennom tidene tildelt ordenen. To nordmenn er blitt hedret med ordenen, Christopher Hansteen og Peter Sylow. Blant skandinaviske mottagere finnes dansker som Bertel Thorvaldsen, Hans Christian Ørsted, Adam Oehlenschläger, Johan Nicolai Madvig, Niels W. Gade, Vilhelm Thomsen og Niels Bohr, samt svensker som Adolf Erik Nordenskiöld, Oscar Montelius, Bernhard Karlgren, Lise Meitner, Stig Strömholm og Svante Pääbo.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Henning Volle: Die Sammlung des Wehrgeschichtlichen Museums im Schloss Rastatt; 1 Orden und Ehrenzeichen, Freiburg im Breisgau, 1977, s. 33.
  2. ^ a b c d e f g «Ordre Pour le Mérite», i Honneur & Gloire. Les trésors de la collection Spada, Paris: Musée national de la Légion d’honneur et des ordres de chevalerie, 2008, s. 228-230.
  3. ^ a b c d e f Henning Volle: Die Sammlung des Wehrgeschichtlichen Museums im Schloss Rastatt; 1 Orden und Ehrenzeichen, Freiburg im Breisgau, 1977, s. 35.
  4. ^ a b c d e f g h i Geschichte des Ordens, Informationsseite des Ordens Pour le mérite für Wissenschaften und Künste, besøkt, 8. desember 2009.
  5. ^ a b c d Beschreibung des Ordens, Informationsseite des Ordens Pour le mérite für Wissenschaften und Künste, besøkt, 8. desember 2009.
  6. ^ Die Verfassung des Deutschen Reichs, av 11. august 1919, besøkt, 8. desember 2009: «Orden und Ehrenzeichen dürfen vom Staat nicht verliehen werden». Det ble også nedlagt forbud for tyskere mot å motta titler og ordener fra andre lands regjeringer.
  7. ^ Hans Rothfels: «Theodor Heuss, Die Frage der Kriegsorden und die Friedensklasse des Pour le mérite», Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, årg. 17, hefte 4, 1969, s. 414-422.
  8. ^ The Federal President as patron, Bundespräsidialamt, besøkt, 8. desember 2009.
  9. ^ a b Satzung und Wahlordnung, Informationsseite des Ordens Pour le mérite für Wissenschaften und Künste, besøkt, 8. desember 2009.
  10. ^ Kanzler und Vizekanzler, Informationsseite des Ordens Pour le mérite für Wissenschaften und Künste, besøkt, 8. desember 2009.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • «Order 'Pour le Mérite' for Science and the Arts» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, andre bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 1153–1154
  • Henning Volle: Die Sammlung des Wehrgeschichtlichen Museums im Schloss Rastatt; 1 Orden und Ehrenzeichen, Freiburg im Breisgau, 1977, s. 33–35