Jens Peter Jacobsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jens Peter Jacobsen, malt av den svenske kunstneren Ernst Josephson i 1873. «Et gribende portræt, næsten med præg av dødmaske».[1]

Jens Peter Jacobsen (7. april 184730. april 1885), gjerne omtalt som J.P. Jacobsen (uttalt I.P. Jacobsen), var en dansk forfatter. Han tok del i «det moderne gjennombrudd» og oppfattes gjerne som den som ga støtet til naturalismen i dansk litteratur. Han var ikke bare dikter, men også forsker med eksamen i biologi fra Københavns universitet. Med sin naturvitenskapelige bakgrunn var det naturlig for ham å knytte seg til gjennombruddets menn, og først og fremst til brødrene Brandes. Særlig ble Edvard Brandes en nær venn. Jacobsen så tidlig potensialet i verkene til den britiske naturforskeren Charles Darwin og tok selv på seg, som den første, å oversette Darwins hovedverker til dansk i 1872.[2] I ung alder utviklet Jacobsen tuberkulose. Han ble bare 38 år gammel.

Jacobsens dikteriske produksjon er beskjeden i omfang, men betydelig. Den består av to romaner, Fru Marie Grubbe (1876) og Niels Lyhne (1880), syv noveller og et bind med dikt. Diktene ble utgitt etter hans død. J.P. Jacobsen regnes som en av Danmarks mest innflytelsesrike diktere i sin tid.

Liv[rediger | rediger kilde]

Vitenskapelig bakgrunn[rediger | rediger kilde]

J.P. Jacobsen ble født i Thisted i Jylland som den eldste av fem barn av en framstående handelsmann. Han gikk på skole i København og ble opptatt som student ved Københavns universitet i 1868. Allerede som gutt viste han talent for vitenskap, især for biologi, og han skrev dikt i all hemmelighet fra ni-årsalderen. I 1870 valgte han botanikk som fagfelt. Han ble med i en vitenskapelig gruppe i København som skulle rapportere om floraen på de danske øyene Anholt og Læsø.

Omtrent samtidig begynte han å bli fascinert av Charles Darwins oppdagelser. Ettersom dennes verker ikke var oversatt til dansk, påtok Jacobsen seg å oversette Artenes opprinnelse (On the Origin of Species by Means of Natural Selection, 1859) og Menneskets avstamning {The Descent of Man (1871). Det første verket utkom heftevis i Jacobsens oversettelse i 1871-73, det andre i 1874. På oppfordring av Vilhelm Møller, som også tilhørte Brandes-kretsen, introduserte han Darwins lære for et bredere publikum gjennom populærvitenskapelige artikler i Nyt dansk Maanedsskrift, det offisielle organ for fritenkerne rundt Brandes-brødrene.

En av de unge døde[rediger | rediger kilde]

I ungdommen ble han angrepet av tuberkulose. Da sykdommen ble konstatert, var den allerede kommet langt, men han levde ennå i 11 år. Av helsemessige grunner foretok han flere reiser til Sør-Europa. Han var alvorlig syk da han skapte sine store litterære verker, og i 1885 var det slutt.

I Jacobsens hjemby finner man J.P. Jacobsensgade. Huset med hans barndomshjem er bevart, og på Thisted Museum er det innrettet en minnestue der man blant annet kan se dikterens divan, briller og andre eiendeler.

Prosaforfatterskapet[rediger | rediger kilde]

I den historiske romanen Fru Marie Grubbe (1876) blir kvinnelig erotikk satt i sentrum for første gang i dansk skjønnlitteratur. Romanen er basert på livet til den adelige Marie Grubbe som levde på 1600-tallet. Marie Grubbe var tidligere omtalt av Ludvig Holberg, som hadde møtt henne personlig. H.C. Andersen bygger noe på Holberg når han forteller hennes historie i «Hønse-Grethes familie». Den historiske person Marie Grubbe ble til å begynne med inngiftet i den danske kongefamilien og endte opp som en fergemanns hustru. J.P. Jacobsen forklarer henne skjebne ved å vektlegge hennes trang til et uavhengig og tilfredsstillende erotisk liv som medfører at hun stadig synker dypere sosialt. Hun bærer på en drøm fra ungdommen av om å møte en altbeseirende mann, en som kan være henne «som en Gud på Jorden». Hun blir om og om igjen skuffet. Hun når bunnen sosialt da hun blir den straffedømte fergemannens hustru, men hun vokser menneskelig sett. «Hun bliver modig, handlekraftig, offervillig. Ingen ydmygelse er hende for bitter, når hun kan dele den med ham, intet slid for groft, end ikke hans momentvise afstraffelser kan fylde hende med andet end: «en inderlig dyb og mild Bedrøvelse»»[3] På mange måter foregriper boken temaer som senere kom til oppta D. H. Lawrence.[4]

Romanen har som undertittel Interieurer fra det syttende Aarhundre og gir mange skarpt sette og detaljerte øyeblikksbilder og portretter. Fra en relativt traurig tilværelse, og med dramatiske opplevelser bak seg, blir Marie Grubbe brått tatt hånd om for å kunne utfolde seg i de høyere sirkler. Hun blir kledd opp og får lære selskapsdanser, og snart er hun feiret som stor skjønnhet og ettertraktet gifte, med de konsekvenser dette får for den videre fortellingen. Slik skildres hun idet hun nettopp har trådt inn i de voksnes verden:

«Ligesom et ungt Fyrstebarn, der have været holdt i Fangenskab og lige fra Fængslets Mulm og Fangevogterskens barske Omgang af et jublende Folk løftes op paa Tronen, faar Magtens og Ærens Guldring trykket fast paa sine Lokker og ser Alt smile sig ærbødig i Møde, ser Alt bøje sig og anerkjende dets Herskerret, saaledes var ogsaa hun fra sit stille Kammer traadt ud i Verden, og Alle havde hyldet og smigret hende, som havde hun været en Dronning. Alle havde smilende bøjet sig for hennes Skønheds Magt.
Der er en Blomst, der kaldes Perlehyacinth, som den er blaa, saaledes var hendes Øjne i Farve, men de var som den trillende Dugderaabe i Glands og dybe som en Safirsten, der hvilede i Skygge. De kunde sænkes så blyt som en sød Tone, der dør, og løfte sig saa kækt som en Fanfare.» (Fru Marie Grubbe, Det danske Forlag Kbh. 1948, s. 105-06.)

Sitatet er også ett av mange eksempler på hvordan J.P. Jacobsen kan utnytte sine grundige botaniske kunnskaper skjønnlittertært.

Jacobsens andre roman, Niels Lyhne (1880) sporer skjebnen til en ateist i en nådeløs verden; hans mangel på tro bli satt på prøver av tragedier og personlige kriser inntil han dør i krig, desillusjonert, men uten anger.«I sin eksperimenterende fortælleholdning og impressionistiske stil er romanen forløber for den moderne roman».[5]

Hans kortere tekster og noveller er samlet i boken Mogens og andre Noveller (1882). Blant disse er Mogens (1872 – hans offisielle debut), en fortelling om en ung drømmer og hans modning gjennom kjærlighet, sorg og nytt håp om kjærlighet. Et Skud i Taagen er en Edgar Allan Poe-lignende fortelling om hatet og hevnens goldhet. Pesten i Bergamo viser at mennesker klynger seg til religion selv når de blir fristet til å bli frie. Fru Fønss (1882) er en sørgelig fortelling om en enkes tragiske brudd med sine egoistiske barn når hun ønsker å gifte seg på nytt.

Mogens og andre Noveller og Niels Lyhne ble begge berømmet av Rainer Maria Rilke i hans brev til Franz Xaver Kappus[6]: «En hel verden vil svøpe deg inn, lykksaligheten, overfloden, den ufattelige umåteligheten i verden. Lev en tid i disse bøkene, lær fra dem hva du føler er verd å lære, men framfor alt elsk dem.»[7]

Poesi[rediger | rediger kilde]

I.P. Jacobsens poesi var mer senromantisk enn hans prosa og gjerne preget av drøm og vemod, ja, melankoli. Men det forekommer også naturalistiske innslag. Mest betydningsfullt er kanskje det dunkle diktet Arabesk. Til en Haandtegning af Michel Angelo (1874). Tanken synes å være at kunst kan erstatte udødelighetstroen og dermed gi livet mening. Hans diktning betydde mye for dansk symbolistisk poesi på 1890-tallet. Den fikk også betydning for den norske Sigbjørn Obstfelders diktning fra samme tid. Obstfelder spiller i enkelte av sine dikt på Jacobsens poesi[8]

Naturalist eller symbolist?[rediger | rediger kilde]

Jens Peter Jacobsen

Som de andre innenfor det moderne gjennombrudd oppfattet også J.P. Jacobsen seg som ateist. Hans diktning er mye mer enn naturalisme, også i Georg Brandes' brede forstand, for J.P. Jacobsen tilstrebet flertydighet, og mente at «derved vinde de [dvs. verkene]i Liv», som han skrev i et brev til Edvard Brandes. Han gjorde bruk av et suggestivt språk, korrespondansebegrep og frie vers. Dette kommer muligens tydeligst til uttrykk i novellen Der burde have været Roser og i diktet Michelangelo-arabesken (se ovenfor), men slike trekk forekommer allerede i hans tidligste forfatterskap.

På grunn av sin tilknytning til fritenkerne er Jacobsen i mer enn hundre år, da den biografisk-litterære metode var rådende, blitt behandlet som en naturalist i den danske litteraturhistorie, men i Tyskland har man sett på ham som en av de viktigste inspirasjonskildene for symbolismen og betraktet ham som modernist. Både Rainer Maria Rilke og Stefan George gikk til det skritt å lære seg dansk for å lese J.P. Jacobsens på hans morsmål. Også Thomas Mann, Hugo von Hofmannsthal og flere andre tok sterke inntrykk av J.P. Jacobsen. Hans beundrere i den engelsktalende verden talte blant annet James Joyce og T. E. Lawrence. Med den nye oversettelse av romanen Niels Lyhne til engelsk i 1990 av Tiina Nunnally begynte Jacobsen å få innflytelse i litterære kretser også i USA, og i 2006 utkom romanen som «Penguin Classic»[9]

Med J.P. Jacobsen begynte den moderne litteratur i Danmark, selv om der skulle gå noe år før Sophus Claussen, Johannes Jørgensen og Helge Rode førte stilen videre.

J.P. Jacobsen ble bedre mottatt i den tyskspråklige verden og i England, Sverige og Norge enn i sitt hjemland. Sigmund Freud leste Jacobsen, og det kan muligens anes en linje fra Schopenhauer via Fru Marie Grubbe til Freud. Det har imidlertidg ikke vært mulig å påvise at Jacobsen hadde lest Schopenhauer, men usannsynlig er det ikke, ettersom han var språkkyndig og behersket tysk godt.

I Vilhelm Andersens store litteraturhistorie framstilles J.P. Jacobsen som naturalist, hos Frederik Nielsen etter freudiansk inspirasjon som algolagniker (en kan føle vellyst ved smerte)[10], mens Jørgen Vosmar i sin utførlige avhandling er inne på andre områder, eksempelvis at Jacobsen kan ha beskjeftiget seg med Søren Kierkegaard, men det er andre filosofiske strømninger som har langt større affinitet til Jacobsens problemstillinger.[11]

I de senere årtier har folk som som Bernhard Glienke, Horst Nägele, Bengt Algot Sørensen, Poul Borum, Uwe Ebel, Jørn Erslev Andersen og flere skrevet avhandlinger som bringer J.P. Jacobsen mere i forbindelsen med symbolismen enn med naturalismen og foreslår å plassere ham som førsymbolist/nyromantiker/naturalistisk romantiker.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

I motsetningen til mange av sine kolleger hadde ikke Jacobsen større interesse for politikk. Hans hovedinteresse var vitenskap og psykologi. Han er først og fremst en kunstner som er opptatt av muligheten til å skape litterære bilder og scener både i prosa og poesi. Tidvisst ble han kritisert for å skrive maniert, og romanene ble beskyldt for for lite handling og for mye øyeblikksbilder.

Til tross for beskjeden produksjon har Jacobsens internasjonale innflytelse vært meget sterk. I den germanske og den engslskspråklige verden ble han mye lest. Han ga inspirasjon til folk som Thomas Mann, D. H. Lawrence og Rainer Maria Rilkes prosa. Rilke hevder i brev til en ung poet at han alltid har to bøker med seg; Bibelen og samlede verker av Jacobsen. Han inspirerte også norske forfattere, fra Henrik Ibsen til Obstfelder. Vilhelm Krag var preget av Jacobsens dragning mot det forgangne og eksotiske og av hans nyskapende språk. Også den betydelige norske dikter Tryggve Andersen, var opptatt av Jacobsen i sin ungdom, noe vi til en viss grad kan spore i det sentrale verket I Cancelliraadens Dage : Interiører og Skildringer fra Oplandene.[12] Sigmund Freud, Hermann Hesse, Stefan Zweig var også godt kjent med Jacobsens verker og kommenterte dem.

Flere musikere lot seg inspirere av J.P. Jacobsen: den engelske komponisten Frederick Delius (en venn av Edvard Grieg) tok inntrykk av Jacobsen i operaen Fennimore og Gerda (19081910), og Dodekafoniens, det vil si tolvtonemusikkens oppfinner, komponisten Arnold Schönberg, satte musikk til Jacobsens Gurresange.[13]

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Fru Marie Grubbe (1876)
  • To verdener (1879)
  • Niels Lyhne (1880)
  • Mogens og andre Noveller (1882)
  • Digte og Udkast (posthumt 1886)

Kulturkanonen[rediger | rediger kilde]

Romanen Fru Marie Grubbe ble tatt opp i Danmarks kulturkanon under litteratur i 2006.[14]

I sin begrunnelse for valget av Fru Marie Grubbe sier Kanonutvalget blant annet:[15]

Sitat Portrættet af Marie Grubbe indvarsler en ny tids ændrede forhold mellem mænd og kvinder. Maries følelser blotlægges i sansenære punktnedslag adskilt af episke spring, som løsrevne mosaiksten, der tilsammen antyder en livshistorie. Jacobsen er på én gang illusionsløs og intenst medlevende i sin skildring af en frigjort kvindes ubændighed og vildfarelser, og det hele sker i sproget: en bevidsthedsstrømmende, atmosfæremættet og detaljerig prosa, der låner træk fra barokken, såvel i dialogen som i ambitionen om at drive den lyriske beskrivelse til at indfange de mindste indtryk og bevægelser i et rastløst, lidenskabeligt sind. Sitat
– Kanonutvalget for litteratur

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dansk litteraturhistorie b. 3 1971, s. 90
  2. ^ Samme år, 1872, som J.P. Jacobsen oversatte Darwins The Origin of Species til dansk, oversatte Ingebret Suleng den til norsk, jfr. Forfatterne på Darwins tid.
  3. ^ Dansk litteraturhistorie b. 3,1971 s. 82, «Fra Georg Brandes til Joh. V. Jensen»
  4. ^ rhttp://www.e-poke.dk/jacobsen_marie_1.asp
  5. ^ http://www.e-poke.dk/jacobsen_lyhne_1.asp
  6. ^ Letters To A Young Poet
  7. ^ Oversatt til norsk av Wikipedia
  8. ^ Norsk modernisme i nordisk lys
  9. ^ Secher, Claus: Modernitet og modernisme. Side 178.
  10. ^ J.P. Jacobsen – Algolagniker
  11. ^ En drømmeskål (Jacobsen og den indre verden)
  12. ^ http://www.dagbladet.no/forfatter/vilhelm_krag.html Mannen som oppfant Sørlandet]
  13. ^ Arnold Schönbergs Gurre-Lieder (1911) var basert på J.P. Jacobsen.
  14. ^ Om Fru Marie Grubbe hos Kulturkanonen
  15. ^ Begrunnelse – Kulturkanonen

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg
Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen:
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Jens Peter Jacobsen – bilder, video eller lyd