Herman Bang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Herman Bang
Herman Bang
Født 20. april 1857
Als i det daværende hertugdømmet Slesvig
Død 29. januar 1912 (54 år)
Ogden City, Utah, USA
Yrke Forfatter
Nasjonalitet Dansk

Herman Bang (født 20. april 1857, død 29. januar 1912) var en dansk forfatter.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Far til Herman Bang var prest og gutten levde sine seks første år på en prestegård på Als; et miljø som han seinere gjenskapte i erindringsromanen Det hvide hus. At barndomstraktene gikk tapt under den dansk-tyske krigen i 1864, ble et traume som Bang kom tilbake til seinere i flere romaner .

Etter at mora var død i tuberkulose flytta familien til Sjælland. Samtidig gikk faren inn i en djup depresjon. Herman Bang kom på kostskolen Sorø Akademi, og etter studenteksamen flytta han inn hos farfaren, som var kongelig livlege og bodde i et palé like ved Amalienborg i København. Det er åra hos farfaren Bang minnes i erindringsromanen Det graa Hus.

Bangs store interesse og lidenskap hadde fra barndommen vært å opptre, og det var et hardt slag at han ikke ble opptatt som skuespilleraspirant ved teateret. I stedet ga han seg til å skrive små enaktere etter fransk mønster (proverb), og begynte å skrive reportasjer for avisene. Med sine skildringer fra alle lag av samfunnet brakte han den moderne reportasjeformen til Danmark.

Ved sida av reportasjer skrev han også om moderne litteratur og teater. I den første artikkelsamlinga, Realisme og realister, hevder han det synet at «Realismen er en Form, ikke en tendens». Her gikk han imot Georg Brandes' syn, som var blitt det rådende i samtida.

Herman Bang

Bang prøvde seg seinere som skuespiller, blant annet som Osvald i Gjengangere, men publikum og kritikere var ikke nådige mot det de oppfatta som en maniert og overdreven spillestil. Fiaskoen med Gjengangere i Bergen gjengis i erindringsboka Ti Aar. Han hadde større suksess som turnerende oppleser av egne tekster og foredragsholder. Livet ut kombinerte han opptredener i inn- og utland med journalistisk virksomhet, og han slo seg aldri til ro på ett sted.

Han følte seg miskjent og karikert i dansk offentlighet, og i lange perioder levde han i utlandet. Særlig søkte han tilflukt i Norge, der han forsøkte å få i gang et varietéteater. Bang har også skrevet ei reisebok fra Norge. I Paris arbeidet han med å hjelpe fram Bjørnstjerne Bjørnsons og Henrik Ibsens dramatikk på scenen. Han ble sjuk og døde under en foredragsturné i USA, på reise mellom Chicago og San Francisco.

Herman Bang hadde et vanskelig liv, og måtte i perioder innlegges på sjukehus på grunn av svak mental helse. En vanskelig oppvekst, med tap av mora som han var sterkt knytta til, farens mentale tilstand, samt påkjenningene ved et liv som skjult homofil kan hver for seg og sammen ha virka inn på helsa hans.

Skjønnlitterært forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Debutromanen Haabløse Slægter er tung av sjølopplevd stoff. Den kan karakteriseres som en dekadanseroman, men er samtidig prega av naturalistisk determinisme.

Under sine mange reiser kom han i kontakt med mennesker ved samfunnets yttergrenser, og disse møtene brukte han som stoff til novellene i samlinga Ekscentriske Noveller fra 1885. I disse novellene utvikler han en ny, impresjonistisk skrivestil og scenisk framstillingsmåte, der han avstår fra å kommentere og resonnere over personenes handlinger, men viser dem fram i korte glimt og talende situasjoner. Den samme stilen viderefører han i samlingen Stille eksistenser fra 1886, som særlig kjennetegnes av en rekke inntrengende kvinneportretter.

Romanen Stuk kom i , og skildrer et københavnerteater som blir ødelagt av direktørenes pengegriskhet og spekulasjonsiver. I Tine kommer han tilbake til Als og krigsnederlaget i 1864. Krigens påkjenninger ødelegger menneskenes moral, og det er kvinnene som må lide mest ved det.

Romanen Ludvigsbakke fra 1896 har et gjennomgangsmotiv hos Bang: kvinna som gir seg bort i tillit og kjærlighet, men sviktes av mannen, som alltid har andre og utenforliggende motiver.

Samfunnets fiendtlige innstilling til homofili gjorde at Bang måtte omskrive erotikken i normalerotiske forhold i romanene sine. Dette skjer f.eks. i kunstnerromanen Mikaël fra 1904.

Bangs siste roman, De uden Fædreland fra 1906, tar utgangspunkt i erfaringene som omflakkende kunstner. Den handler om den omreisende fiolinvirtuosen som må se at han blir detronisert av den unge og vitale Jens Lund – et portrett av Johannes V. Jensen.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Tittelbladet til en utgave av romanen Stuk

Romaner[rediger | rediger kilde]

Noveller[rediger | rediger kilde]

Skuespill[rediger | rediger kilde]

  • Hverdagskampe og Du og Jeg 1879
  • Herhjemme og derude 1881
  • Inden fire Vægge 1881
  • Graaveir 1881
  • Ellen Urne (etter romanen Fædra) 1885
  • To Sørgespil : Brødre. Naar Kærligheden dør 1891

Dikt[rediger | rediger kilde]

Sakprosa[rediger | rediger kilde]

  • Realisme og Realister 1879
  • Ti Aar. Erindringer og Hændelser 1891
  • Teatret 1892
  • Rundt i Norge. Skildringer og Billeder 1892
  • Masker og Mennesker 1910
  • Josef Kainz 1910
  • Vekslende Themaer I-IV2006

Kulturkanonen[rediger | rediger kilde]

Novellen Ved Vejen er tatt opp i den danske kulturkanonen under litteratur.[1] I sin begrunnelse for valget av Ved Vejen sier Kanonutvalget blant annet:[2]

Sitat Med sin vekslen mellem sagt og usagt og sit mylder af små, upåagtede detaljer viser Bang, hvordan livet leves i en afsides krog fjernt fra samfundets hovedveje. Men der er ikke kun tale om et lydhørt portræt af en svunden provinsverden, der virker så typisk dansk. Det er Bangs kunst at gøre den lille egoisme og den skjulte ensomheds uheroiske smerte genkendelige også for nutidige læsere. Sitat
– Kanonutvalget for litteratur

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Øystein S. Ziener og Jørgen Lorentzen: Homoseksualitet? Homotekstualitet? Drift og skrift i Herman Bangs forfatterskap (2001)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]