Enten – Eller

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Enten - Eller
Enten - Eller
Enten - Eller
Forfatter/e Søren Kierkegaard
Sjanger Filosofi
Utgitt 20. februar 1843
Sider 800+

Enten – Eller er en betydningsfull bok skrevet av den danske filosofen Søren Kierkegaard i 1843, hvor han utforsker eksitensens "stadier".

Boken er den første av Kierkegaards verker som ble skrevet under et pseudonym, noe som han gjorde mye bruk av gjennom sin karriere. I dette filfellet brukes fire pseudonymer: "Victor Eremita", "A", "Assessor Wilhelm" og "Johannes". Victor Eremita er tekstenes fiktive utgiver og redaktør, som påstår å ha funnet teksten i et antikt skatoll. "A" er et navn som Victor Eremita har gitt til den fiktive forfatteren av den første boken ("Enten"), som han påstår ikke å ha kjent. "Assessor Wilhelm" er den fiktive forfatteren av den andre boken ("Eller"), mens "Johannes" er den fiktive forfatteren av en seksjon av 'Enten'; "Forførerens Dagbok". Siste del av andre bok heter "Ultimatum", og er et brev Assessor Wilhelm har mottatt fra en venn som er prest.

De to bøkenes oppbygning og form henger nøye sammen med egenskapene til personene som har skrevet dem pseudonymt. Den første delen, skrevet av én eller flere "Estetikere", er fragmentert og eklektisk, og dekker en rekke emner. Hovedfokuset er likevel en form for hedonisme hvor egen estetisk nytelse er viktigst. Den andre delen er mer strukturert, og begrenser seg i hovedsak til to lange brev fra Assessor Wilhelm til hans "unge venn", en Estetiker. Her forklarer han fordelene ved det Etiske livet over det Estetiske livet, og forklarer også hvordan det Estetiske bevares, men endrer innhold, i det Etiske.

At tilværelsen utlegges i stadier må ikke forveksles med at Kierkegaard skulle mene at det virkelig var sånn at noen av oss var 100% Spissborgerlig helt til man plutselig blir 100% Estetiker, og at gangen i disse stadiene er en nødvendig gang fra begynnelse til slutt; man kan like godt bli Etiker rett ut av det Spissborgerlige som man kan bli Estetiker.

Første del[rediger | rediger kilde]

Bokens første del gir en skisse av det Estetiske livet fra Estetikerens eget synspunkt. Estetikeren er i stand til å betrakte seg selv på en radikalt forskjellig måte enn hva en såkalt Spissborger er i stand til. Estetikeren er til en viss grad selvbevisst, og har en forakt for et rolig dagligliv, som levd av Spissborgeren. En Spissborgers stemme har aldri kommet til orde hos Kierkegaard. Mest sannsynlig fordi Spissborgeren ikke er seg bevisst å være Spissborger; i det øyeblikk han blir seg dette bevisst, vil han havne enten i det Estetiske eller i det Etiske liv.

Grunnene til at Estetikeren har tatt slik avstand til det Spissborgerlige liv kan rent konkret være mange, men som regel dreier det seg om en eller annen hendelse som rystet grunnmuren i hans liv som Spissborger. Slik har Estetikeren innsett at det Spissborgerlige liv er fortvilelse, og han ønsker å distansere seg fra dette, og enhver mulighet for å igjen bli fortvilet. Som sådan ønsker han å ikke bygge sitt liv på noe annet enn egen nytelse; det finnes alltid en ny kvinne, en ny vin, en ny kamerat å drikke natten vekk med.

Annen del[rediger | rediger kilde]

Annen del er en utlegning som i stor grad dreier seg om en kritikk av det estetiske livet slik det ses med en Etikers øyne. Etikeren har i større grad slått seg til ro med at han er det han er, og tar som sådan ansvar for seg selv. Etikeren er på utsiden meget lik en Spissborger: Han har en jobb, kone og barn, og er ganske så fornøyd med dette. Forskjellen mellom ham og Spissborgeren ligger i at han er seg bevisst å være underlagt alle disse kreftene, og at han har "valgt seg selv i sin evige gyldighet." Han har også valgt seg selv inn igjen i samfunnet fra en tidligere posisjon som Estetiker.

Etikerens kritikk av Estetikeren går i stor grad ut på at også Estetikeren er fortvilet, han er bare ikke alltid klar over dette (selv om fortvilelsen tidvis skinner gjennom). Den klareste utlegningen av dette får man i sammenheng med utlegningen av Keiser Nero, den Aldrende Estetiker.

Avslutningsvis foreligger det også en preken som Etikeren har fått tilsendt fra en venn som er prest. Denne prekenen viser det Religiøse stadiets forrang over det Etiske ved å peke på hvordan man alltid er skyldig overfor gud.

Kulturkanonen[rediger | rediger kilde]

Enten – Eller er tatt opp i den danske kulturkanonen under litteratur[1][2]

Referanser[rediger | rediger kilde]