Vansjø

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vansjø
Vansjø malt av John William Edy rundt 1800
Vansjø malt av John William Edy rundt 1800
Beliggenhet Moss, Råde, Rygge, Våler (Østfold)
Areal 35,62 km²
Høyeste regulerte vannstand 25,5 moh.
Laveste regulerte vannstand 22,5 moh.
Omkrets 175,41 km
Dybde 37 m (maks)[1], 7,4 m (snitt)[1]
Volum 0,264 km³
UTM-koord. 32V 597168 6587305
Kilde NVE

Vansjø er en innsjø i Østfold fylke. Det er trolig at navnet Vansjø er avledet av Varna sjor, som er det gamle navnet på Rygge sogn. Det kan også stamme fra det gammelnorske ordet vorn som betyr «vern». Navnet har sannsynligvis ingenting med vann å gjøre.

Vansjø renner ut i Mosseelva, der Mossefossen ga kraft til sagverksdrift og møllevirksomhet. Mossefossen, som en gang dannet grunnlaget for utviklingen av Moss by, er i dag utnyttet til kraftproduksjon. Mossefossen kraftverk har en årsmiddelproduksjon på ca. 5 GWh. Vansjø brukes også som drikkevannskilde i store deler av Mosseregionen (ca. 60 000 mennesker[2]).

Geografi og landskap[rediger | rediger kilde]

Vansjø er en del av Mossevassdraget som strekker seg fra østmarka i Oslo i nord til raet gjennom Østfold i sør. Vansjø ligger langs raet, lengst sør i vassdraget, og har utløp i Mosseelva som renner ut i Oslofjorden i Moss. Med en samlet strandlinje på ca. 250 km og et areal på 36,9 km², er Vansjø Østfolds største, og Norges 35. største (33. om ikke man tar med innsjøer som strekker seg inn i Sverige) innsjø. Vansjølandskapet er fullt av fjorder, øyer, holmer og sund, og innbyr til friluftsliv og naturopplevelser.

Tilløpselver[rediger | rediger kilde]

Vansjø har fire tilløpselver.

  • Hobølelva har utspring fra Mjær i Hobøl, nedbørfelt 331 km², midlere tilsig 5,4 m³/sek.
  • Svinna har utspring fra Rusviktjern i Våler, nedbørfelt 103 km², midlere tilsig 1,6 m³/sek.
  • Mørkelva har utspring fra Bergsjøtjern i Våler, nedbørfelt 58 km², midlere tilsig 0,9 m³/sek.
  • Kirkelva har utspring fra Bølertjern i Hobøl, nedbørfelt 37 km², midlere tilsig 0,6 m³/sek.

Når bekker og andre mindre tilløp inkluderes blir samlet nedbørfelt på 690 km² og midlere tilsig 10,8 m³/sek. Vannets teoretiske oppholdstid i Vansjø er 280 døgn. Normalvannstanden er på 25 m over havet, men vannstanden blir tappet ned til 24 m i februar og september for å møte vår- og høstflommen.

Øyer[rediger | rediger kilde]

To av de største øyene i Vansjø, Dillingøya og Oksenøya, har veiforbindelse og er bebodd. I tillegg har Bliksøya og Langøya veiforbindelse. Disse er ikke bebodd, men har hyttebebyggelse. Fra begynnelsen av 1800-tallet og fram til mellomkrigstiden var også flere av de andre øyene i Vansjø bebodd, f.eks Gressøya, Tombøya, Burumøya, Østenrødøya og Gudøya.

Naturreservater[rediger | rediger kilde]

Vestre Vansjø og Moskjæra naturreservater ble opprettet i 1992 for å bevare disse viktige våtmarksområdene med vegetasjon og dyreliv.[3] Spesielt har det rike fuglelivet vært en viktig begrunnelse for å frede områdene.

Fauna og flora[rediger | rediger kilde]

Fisk[rediger | rediger kilde]

Abbor

I alt 17 forskjellige fiskearter er registrert i Vansjø:

Fugl[rediger | rediger kilde]

Sivhøne

Vansjø har et rikt fugleliv. Blant hekkefuglene finner vi:

På noen mindre skjær hekker også kystfugler som:

Pattedyr[rediger | rediger kilde]

Flora[rediger | rediger kilde]

Geologi[rediger | rediger kilde]

Historie[rediger | rediger kilde]

Dannelsen av raet gjennom Østfold under siste istid, og landhevingen etter istiden førte til en oppdemning av det som nå er Vansjø. Havet ble stengt ute, og ferskvann strømmet til fra landområdene nordenfor.

Funn av redskaper etter steinalderfangstmannen viser at menneskene tok i bruk området rundt Vansjø i yngre steinalder, trolig før Vansjø var blitt en innsjø. Området var på den tiden en bukt i sjøen, rikt på fisk, sel og vilt. Under yngre steinalder sto vannet ca. 25 meter høyere enn i dag. Siden Vansjø ligger 25 moh. betyr det at strandlinjen stort sett er uendret siden den gang. De første menneskene i vansjøområdet slo seg ned på raet. Selv om de sydvendte hellingene med lettdreven og selvdrenerende sandjord var veldig godt egnet til jordbruk, var jordbruk i denne perioden kun en attåtnæring. Det var jakt og fiske som var det viktigste næringsgrunnlaget.

Vansjø ble ferskvannsjø omtrent i overgangen mellom yngre steinalder og bronsealderen. Det er funnet mange gravplasser fra bronsealderen, både på øyene og i strandområdene rundt innsjøen. Det store antallet gravplasser fra bronsealderen forteller oss at området hadde en stor bosetning. Vansjø var også en viktig ferdselsåre videre innover i landet på denne tiden. En høstdag i 1926 ble det gjort et stort funn fra bronsealderen på Østenrødøya. En skadeskutt hare prøvde å gjemme seg i ei steinur, og da jegeren trakk den fram fant han to rikt dekorerte hengekar i bronse og en kupa, som er en type beltespenne som kvinner bar.

Det er gjort relativt få funn av fornminner fra jernalderen og vikingtiden i området rundt Vansjø. De viktigste funnene fra denne tiden er bygdeborgene, som det er funnet rester etter ved Gammeleng, ved Sperrebotn og på Slottsholmen. Jernalderen var en urolig tid og bygdeborgene, som var befestede fjellkoller, tjente som tilfluktssted. Slottsholmen ligger ute i Vansjø, langt fra nærmeste jordbruksområde, noe som tyder på at dette var et tilfluktssted for de som tok vannveien over Vansjø.

Fram til midten av 1300-tallet var perioden preget av nyrydding og bosetting. I middelalderen var det vanlig å gi nye gårder navn som endte på -rød, som betyr rydning. Siden det er mange gårdsnavn som ender på -rød ved Vansjø tyder dette på stor tilflytting eller befolkningsvekst i perioden. I løpet av middelalderen ble jordbruk viktigste næring, mens jakt og fiske ble binæringer.

På slutten av 1400-tallet lå det noen få møller og hus ved Mossefossen. Dette endret seg raskt, og omkring år 1500 ble Mossefossen tatt i bruk som kraftkilde for sagbruksdrift. Mossefossen var trolig det første stedet i Norge hvor vannsaga – oppgangssaga – ble tatt i bruk. Hundre år senere var det ca. 30 sager i drift. På 1700-tallet ble det bygget et jernverk på nordsiden av fossen.

Miljø og miljøvern[rediger | rediger kilde]

Vansjø-vassdraget, også kalt Vansjø-Hobølvassdraget, Mossevassdraget eller Morsa, er i dag sterkt overbelastet med næringssalter.[4]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Vansjøboka, Samarbeidsutvalget for Vansjø-Hobølvassdraget, 1985
  • Båtsportkart over Vansjø, Råde Bok og Foto, 1987
  • Tur- og fritidskart over Vansjø, Statens kartverk Østfold, 1994.
  • Vansjø – en unik naturperle, Øyvind Martinsen, 2006.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Vansjø, dybdekart. NVE (1964). Besøkt 7. april 2014.
  2. ^ Vansjø – en unik naturperle, Øyvind Martinsen, Orion forlag ISBN 978-82-458-0815-5
  3. ^ Vestre Vansjø i Miljødirektoratets nettsted Naturbase
  4. ^ Vannområdeutvalg for Vansjø-Hobølvassdraget

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]