Tanganyikasjøen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tanganyikasjøen
Tanganyikasjøen sett fra rommet i juni 1985. Foto: NASA
Tanganyikasjøen sett fra rommet i juni 1985.
Beliggenhet Afrika: Tanzania og Kongo
Areal 32900 km²
Høyde 773 moh.
Lengde 673 km
Bredde 72 km
Dybde 1470 m (maks)
Volum 18900 km³
Tilløp Ruzizi, Malagarasi, Kalambo
Utløp Lukuga

Tanganyikasjøen er en stor innsjø i sentral-Afrika (3°20′ til 8°48′ sør og fra 29°5′ til 31°15′ øst). Den er antatt å være den nest eldste og nest dypeste innsjøen i verden etter Bajkalsjøen i Sibir.

Innsjøen er delt mellom fire land: Burundi, Den Demokratiske Republikken Kongo, Tanzania og Zambia, med Kongo (45%) og Tanzania (41%) som de som har størsteparten av innsjøen.

Tanganyikasjøen ble først oppdaget av europeere i 1858, da oppdagerne Richard Burton og John Speke nådde den mens de lette etter kilden til Nilen. Speke fortsatte og fant til slutt kilden, Victoriasjøen.

Flere arter er endemiske til Tanganyikasjøen, deriblant mange ciklider.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Sjøen ligger i Riftdalens vestre del, omgitt av dalens fjellvegger og er den største av Afrikas riftsjøer. Med en gjennomsnittsdybde på 570 meter og maksdybde på 1 470 meter i det nordre bassenget er det Afrikas dypeste sjø som også utgjør kontinentets største ferskvannreservoar. Det er anlått at volumet er på 18.900 kubikkilometer.[1] Sjøen er 673 kilometer lang fra nord til sør og i gjennomsnitt 50 kilometer i bredde. Innsjøen dekker et areal på 32 900 km² og har en kystlinje på 1828 km. Den har en gjennomsnittlig overflatetemperatur på 25 ° C og et pH gjennomsnitt på 8,4.

Det enorme dypet og sjøens tropiske beliggenhet forhindrer gjennomstrømning av større vannmasser, noe som gjør at mye av de største dypene består av såkalt fossilt vann og er oksygenfattig. Sjøens nedslagsfelt dekker 231 000 km² med to større innløpselver og et antall mindre elver og bekker (på grunn av de bratte fjellene som gjør vanntilførselsfeltet lite). Sjøens utløp er elva Lukuga som munner ut i Lualaba i Kongoelvas vannsystem.

De største innløpene er Ruzizielva, som renner fra Kivusjøen i nord, og Malagarasielva fra øst, Tanzanias nest største elv.

Biologi[rediger | rediger kilde]

En av de mange ciklideartene i Tanganyikasjøen

I sjøen finnes det minst 250 arter av ciklidefisker og 150 andre fiskearter, størstedelen av disse lever langs kysten ned til 180 meters dyp. I pelagen, de frie vannmassene, finnes likevel størtedelen av fiskebestanden som domineres av seks arter: to arter av kapenta (såkalt tanganyikasardin) og fire arter rovfisk av slekten lates (i slekt med nilabboren som har ødelagt Victoriasjøens bestand av ciklider).

98 prosent av Tanganyikas ciklidearter er endemiske for sjøen. Dette gjelder også de fleste av sjøens virvelløse dyr, spesielt bløtdyr (som har samme former som mange marine bløtdyr), krabber, reker, hoppekreps, maneter og igler.

Flere arter av ciklider, blant annet mange som lever i skall, har blitt populære som akvariefisk på grunn av sine unike og attraktive farger og kroppsformer, sin uvanlige livsstil og relativt høye intelligens.

Andre spesielle arter som lever i sjøen er vannkobraer og pukkelhodeciklide, en stripet, endemisk fisk.

Av større dyr kan nevnes nilkrokodillen som finnes enkelte steder langs sjøens strandlinje.

Fra omtrent to hundre meters dyp og ned til sjøbunnen er vannet nesten fritt for oksygen (anaerobt) og derfor fins det ingen høyere livsformer der.

Fiske[rediger | rediger kilde]

Fiskere på Tanganyikasjøen

Sjøens fisker fungerer som lokalbefolkningens viktigste proteinkilde.[2] Rundt 100 000 mennesker på 800 steder omkring sjøen er direkte sysselsatte med fiske som forsger omkring en million mennesker bosatt i nærheten av sjøen. Fisk fra Tanganyika eksporteres til store deler av Øst-Afrika. Kommersiellt fiske begynte på midten av 1950-tallet og har hatt en ekstremt stor innvirkning på de pelagiske fiskertene. I 1995 var den totala fangsten på rundt 180 000 tonn, men idag eksporteres bare 500 tonn fisk per år. Fiskeindustrien, som nådde toppen på 1980-tallet, har kollapset på grunn av utfiskningen.

Transport[rediger | rediger kilde]

Det finns to ferger som trafikkerer den østre kysten - Liemba mellom Kigoma og Mpulungu og Mwongozo som går mellom Kigoma og Bujumbura.

Havnebyen Kigoma er en av endestasjonene på jernbanen fra Dar-es-Salaam i Tanzania og havnebyen Kalemie er endestasjon for Den demokratiske republikken Kongos jernbanenett.

Historie[rediger | rediger kilde]

De første kjente vestlige som kom til sjøen var de britiske oppdagelsesreisende Richard Burton og John Speke i 1858. De fant den mens de lette etter kilden til Nilen. Speke fortsatte og fant den faktiske kilden, Victoriasjøen. Senere passerte også David Livingstone innsjøen. Han skrev ned navnet "Liemba" for den sørlige delen, et ord som sannsynligvis kom fra fipaspråket. Navnet ble i 1927 valgt som navn på det erobrede tyske skipet som fortsatt går på sjøen. [3]

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Tanganyikasjøen var åsted for to berømte slag under første verdenskrig. Ved hjelp av fartøyet Graf von Götzen (oppkalt etter grev Gustav Adolf Graf von Götzen, den tidligere guvernøren for Tysk Østafrika) hadde tyskerne fullstendig kontroll over sjøen under krigens første stadier. Fartøyet ble brukt både til å frakte last og passasjerer over sjøen og den var en base som de kunne gjøre overraskende angrep mot de allierte troppene fra.[4] Det ble derfor nødvendig for de allierte å ta ifra tyskerne kontrollen over sjøen. Under Geoffrey Spicer-Simsons kommando lyktes Storbritannias marine med den svært vanskelige bedriften å transportere de to bevepnede motorbåtene Mimi og Toutou fra England til Tanganyikasjøen via jernbane, landevei og elv til Kalemie på sjøens vestkyst. De to båtene ventet til desember 1915, da de gjorde et overraskende angrep mot tyskerne og bordet kanonbåten Kingani.

Et annet tysk fartøy, Hedwig, ble senket i februar 1916, og Götzen ble da det eneste gjenværende tyske krigsfartøyet på sjøen. [4] Som et resultat av sin styrkede posisjon på sjøen begynte de allierte å avansere mot Kigoma over land, og belgierne etablerte en flybase på sjøens vestkyst ved Albertville. Det var derfra de i juni 1916 gjorde et bombetokt mot de tyske stillingene rundt Kigoma. Det er uklart om Götzen ble truffet (belgierne påstod at de hadde truffet den, noe tyskerne benektet). Tyskernes stridsmoral sank og Götzens kanoner ble demontert fra fartøyet, ettersom det var bruk for dem andre steder. Nå hadde krigen ved sjøen stilnet og begge sider avstod fra å angripe sine motstandere. Krigen fortsatte imidlertid på andre fronter, og de allierte lyktes med å blokkere jernbanen til Kigoma i juli 1916 og byen ble truet av total isolasjon. Detta førte til at den tyske kommandanten, Gustav Zimmer, overga byen og bega seg sørover. For å unngå at fartøyet hans skulle falle i de alliertes hender senket han det. Götzen ble senere hevet og restaurert og det ble omdøpt til MV Liemba.[4]

Che Guevara[rediger | rediger kilde]

I 1965 brukte den argentinske revolusjonære Che Guevara den vestlige bredden av Tanganyikasjøen som en treningsleir for geriljastyrker i Kongo. Fra denne leiren forsøkte Che og hans styrker for å styrte regjeringen, men endte opp med å trekke seg ut etter mindre enn ett år da National Security Agency (NSA) hadde overvåket ham hele tiden og hjulpet regjeringsstyrkene i å overfalle geriljaen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Datbase Summary: Lake Tanganyika. www.ilec.or.jp. Besøkt 14. mars 2008.
  2. ^ Global Warming is Killing Off Tropical Lake Fish - Study of Lake Tanganyika. www.mongabay.com. Besøkt 14. mars 2008.
  3. ^ The Last Journals of David Livingstone in Central Africa from 1865 ..., Volume 1 p. 338; via google books
  4. ^ a b c Giles Foden: Mimi and Toutou Go Forth — The Bizarre Battle for Lake Tanganyika, Penguin, 2004.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Foden, Giles, Mimi and Toutou Go Forth — The Bizarre Battle for Lake Tanganyika, Penguin, 2004