Halafperioden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kultura Halaf zasieg.jpg
Syrisk Tel Halaf fruktbarhetsfigur

Halafperioden er en mye utbredt benevnelse på perioden fra omkring 6900 f.Kr. til 4000 f.Kr i Midtøsten, ikke minst Mesopotamia.

Det dreier seg for det meste om en distinkt kultur i det nordlige Mesopotamia, Syria, deler av Tyrkia frem til grensen mot Iran. Navnegivende funnsted er Tell Halaf i Syria. Andre viktige funnsteder er Tell Arpachiyah (Irak) og Yarim Tepe. Det er også en rekke andre funnsteder over et vidstrakt område, men de arkeologiske studier av disse er så langt (2012) rudimentære.

Det skjwlnes melolom fire perioder: Tidlig, midtre, sen og en Halaf-Obed-overgangsfase. Kulturen blir gjennom disse fasene stadig mer utbredt, men kjerneområdet var langs Tigris i det nordlige Irak og det østlige Syria.

To innovasjoner i denne perioden styrket og forsterket overgangen til jordbruk innenfor den fruktbare halvmåne. For det første oppstod nå vide nettverk av handel med obsidian, en hard steinart som ble fraktet over svært lange strekninger – fra sentrale Tyrkia til sørlige Jordan, og fra øst-Tyrkia til det sørvestre Iran.

For det andre ble kunsten å brenne keramikk oppfunnet spontant i Midtøsten etter 6900 f.Kr, riktignok senere enn tilsvarende oppfinnelser i bl.a Egypt og Japan. Keramikken muliggjorde bedre lagringsmetoder, og når vi kommer til 6000 f.Kr har denne muligheten for koking av mat og lagring av korn over tid gjort det mulig å introdusere jordbruk i stor skala også i de tidligere risikable sumpområdene i Egypt og Mesopotamia, hvor elvene ble drenert for dyrking.

På grunn av forekomsten av keramikk kalles Halafperioden også keramisk neolittikum i denne regionen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Halafkulturen – bilder, video eller lyd