Halafperioden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Halafperioden er en mye utbredt benevnelse på perioden fra omkring 6.900 f.Kr. til 4.000 f.Kr i Midtøsten, ikke minst Mesopotamia.

To innovasjoner i denne peridoen styrket og forsterket overgangen til jordbruk innenfor den fruktbare halvmåne. For det første oppstod nå vide nettverk av handel med obsidian, en hard steinart som ble fraktet over svært lange strekninger - fra sentrale Tyrkia til sørlige Jordan, og fra øst-Tyrkia til det sørvestre Iran.

For det andre ble kunsten å brenne keramikk oppfunnet spontant i Midtøsten etter 6.900 f.Kr, riktignok senere enn tilsvarende oppfinnelser i bl.a Egypt og Japan. Keramikken muliggjorde bedre lagringsmetoder, og når vi kommer til 6.000 f.Kr har denne muligheten for koking av mat og lagring av korn over tid gjort det mulig å introdusere jordbruk i stor skala også i de tidligere risikable sumpområdene i Egypt og Mesopotamia, hvor elvene ble drenert for dyrking.

På grunn av forekomsten av kreamikk kalles Halafperioden også keramisk neolittikum i denne regionen.