MP3

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
MPEG-1 Audio Layer 3
Filnavnsuffiks: .mp3
MIME-type: audio/mpeg
Formattype: Audio

MP3 (Moving Picture Experts Group, Audio Layer III) er et komprimert filformat for lagring av lyd. MP3 ble utviklet av det tyske Fraunhofer Institut Integrierte Schaltungen på midten av 1980-tallet og er en del av MPEG standarden. MP3 revolusjonerte lydlagringen da det kom i vanlig bruk tidlig på 1990-tallet. Formatet ble etterhvert det mest brukte lydformatet blant folk til lagring av musikk, og er også det mest utbredte lydlagringsformatet i dag. MP3 er et eksempel på komprimering med tap (eng. lossy compression), hvor data som ikke kan høres forkastes for å gi mindre filstørrelse. Slik kan man redusere filstørrelsen med opptil 90 % og høre svært liten forskjell.

Virkemåte[rediger | rediger kilde]

Komprimeringen går ut på å stykke opp lyden langs tidsaksen i halvveis overlappende blokker. Hver blokk multipliseres med en vindusfunksjon og transformeres med diskret cosinustransformasjon, som er en slektning av fouriertransformasjon. Transformasjonen omgjør informasjon om tidsforløpet til informasjon om frekvensinnhold. Vindusfunksjonen har til oppgave å mykt runde av overganger mellom blokkene, for å dempe den uunngåelige forstyrrelsen i frekvensinformasjon som oppstår i overgangene. For å minimere bitraten, kan mesteparten av frekvensinformasjonen forkastes før menneskeøret begynner å legge merke til det, spesielt frekvenser som ligger på grensene av det hørbare frekvensområdet. En annen finesse er at deler av lyden kodes i mono der de to stereosporene er svært like, i motsetning til på CD-plater, der slik informasjon lagres dobbelt.

Start og slutt[rediger | rediger kilde]

En svakhet ved mp3 er at formatet ikke definerer eksakt tidspunkt for start og slutt. Starten og slutten havner i hver sin ende der hvor det ikke lenger er informasjon om lyden. Som et resultat av virkemåten til mp3, er det alltid et svakt uhørbart "ekko" eller etterslep i begge retninger fra ethvert punkt, som mp3-dekoderen vil oppfatte som informasjon, noe det jo er. Derfor vil en lyd kodet i mp3-formatet alltid bli lengre i begge ender (mest på slutten) enn originallyden var, hvor det ekstra stykket lyd i begge ender består av den nevnte støyen, som er for svak til å høres. Problemet resulterer i en svært hørbar[1] pause mellom påfølgende lydspor som individuelt er mp3-komprimert, og som var ment til å spilles sammenhengende. For å bøte på problemet, bruker flere musikkprogrammer avanserte metoder for å analysere og mikse sammen overganger mellom sanger i sanntid.

Bruk[rediger | rediger kilde]

MP3 har gjort det enkelt å distribuere musikk via Internett, såkalt fildeling av musikk. En CD med MP3-filer kan typisk inneholde over 100 spor. MP3-spillere kan lagre flere tusen sanger tilsvarende ukevis av musikk dersom de har innebygd harddisk.

MP3 og patentproblematikk[rediger | rediger kilde]

Fraunhofer fikk i 1989 patent på lagringsformatet og har gjennom firmaet Thomson Consumer Electronics håndhevet dette med hard hånd. I september 1998 sendte de et brev til utviklere av gratisprogrammer som lager MP3-filer med beskjed om at de sitter på patenten og at en lisens er nødvendig for å lage eller distribuere MP3-filer. De fleste brydde seg ikke det ringeste om dette, og det er fremdeles enkelt å finne fri programvare som kan kode MP3-lyd. Et resultat av denne strenge lisenspolitikken var utviklingen av lydformatet Ogg Vorbis som ikke inneholder programvarepatenter. Enkelte GNU/Linux-distribusjoner har fjernet støtte for alt som har med MP3 å gjøre nettopp på grunn av dette.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]