Titius–Bodes lov

Titius–Bodes lov er en enkel matematisk sammenheng som uttrykker at planetenes baneavstand i solsystemet øker geometrisk med en faktor to.

Loven ble oppdaget i 1766 av Johann Daniel Titius og ble uten tilegnelse publisert i 1772 av Johann Elert Bode. Enkelte hevder likevel at den første til å foreslå denne sammenhengen var filosofen Christian Wolff allerede i 1724.

Titius-Bodes lov angir planetenes avstand (baneellipsenes store halvakse i astronomiske enhet (AU):

$a= 0,\!4 + 0,\!3 \cdot 2^{k}$

der k=0, 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8.

Loven gir bare et anslag – Merkurs egentlige bane (k=0) er 0,38 AU og Mars' bane (k=4) er ved 1,52 AU. Ceres, en dvergplanet i asteroidebeltet, ligger ved k=8. Alle legemer i solsystemet passer ikke inn i mønsteret. Neptun er mye nærmere enn hva som ble forutsett, mens Pluto ligger ved den baneverdien som Neptun får.

Det finnes i dag ikke noen vitenskapelig forklaring til hvorfor formelen gjelder. Mange hevder at den bare er et sammentreff.

Titius-Bodes lov er formulert med et heliosentrisk solsystem i tankene. Beregninger av Sven-Ingmar Ragnarsson fra 1994 viser at Titius-Bodes lov faktisk stemmer bedre overens med de virkelige avstandene i en joviansk modell med Jupiter i systemets sentrum.

Kilder

• Ragnarsson, S-I.: Planetary distances: a new simplified model, Astronomy and Astrophysics (A&A)(1994), 301. side 609-612.