Alcide De Gasperi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alcide De Gasperi
Alcide Amedeo Francesco De Gasperi
Alcide De Gasperi
Født 3. april 1881
Død 19. august 1954 (73 år)
Ektefelle Francesca Romani
Yrke Journalist, diplomat og politiker
Parti Democrazia Cristiana
30. Italias statsminister
10. desember 1945 - 17. august 1953
Forgjenger Ferruccio Parri
Etterfølger Giuseppe Pella
Utenriksminister
12. desember 194418. oktober 1946
Regjering Ivanoe Bonomi
Ferruccio Parri
Egen
Forgjenger Ivanoe Bonomi
Etterfølger Pietro Nenni
26. juli 195117. august 1953
Regjering Egen
Forgjenger Carlo Sforza
Etterfølger Giuseppe Pella
Innenriksminister
13. juli 19462. februar 1947
Regjering Egen
Forgjenger Giuseppe Romita
Etterfølger Mario Scelba
2. President for Europaparlamentet
1. januar 195419. august 1954 (død)
Forgjenger Paul-Henri Spaak
Etterfølger Giuseppe Pella

Alcide Amedeo Francesco De Gasperi (født 3. april 1881 i Pieve Tesino, død 19. august 1954[1] i Borgo Valsugana) var en italiensk politiker, tidligere statsminister og ansett for en av grunnleggerne Den europeiske union og en av stifterne av både Partito Popolare Italiano og Democrazia Cristiana.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

De Gasperi-museet i Pieve Tesino

De Gasperi var født i byen Pieve Tesino i Trentino, som den gang var en del av Østerrike-Ungarn, i dag en del av Den autonome provinsen Trento i Italia. Faren var en lokal politimann, uten særlige økonomiske midler. Han var den eldste av foreldrene Maria Morandini og Amedeo De Gasperis fire barn, hvor balnt annet broren Mario ble prest.[2]

Fra 1896 ble han aktiv i den kristeligdemokratiske bevegelsen, og begynte i 1900 å studere i Wien hvor han satte sitt preg på studentpolitikken. Han var særlig inspirert av den pavelige encyklikaen Rerum Novarum (om «Kapitalens og arbeidets rettigheter og forpliktelser»), utstedt av pave Leo XIII i 1891 og som var opptatt av forbedringen av «Den misære og elendighet som så urettferdig hjemsøker størstedelen av den arbeidende klasse», og støttet arbeideres rett til å opprette fagforeninger, forkastet både kommunisme («ateistisk sosialisme») og utøylet kapitalisme, og holdt prinsipielt fast på den private eiendomsrett.

I 1904 var han aktiv i demonstrasjonene for å få et italienskspråklig universitet, og satt fengslet da et italienskspråklig institutt ble åpnet i Innsbruck, og ble løslatt etter 20 dager. I 1905 tok han en akademisk grad innen filologi.

Han begynte deretter å arbeide som redaktør for den katolske avisen La Voce Cattolica,[2] men gikk i september 1906 over til avisen Il Trentino, og ble etter kort tid redaktør i denne. Her ble han en talsmann for kulturell autonomi for Trentino og en forsvarer for den italienske kulturen i Trentino, og motsatte seg slik de tyske radikale planene om germanisering av Tirol. Imidlertid bestred han aldri den østerriksk-ungarske overhøyheten over Trentino, og antok at i tilfelle av en folkeavstemning ville et stort flertall velge den populære keiser Frans Josef I av Østerrike-Ungarn framfor deres italienske moderland.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Han var medlem av parlamentet i Wien (Reichsrat) fra 1911 til 1918 for Unione Politica Popolare del Trentino – UPPT, et parti han hadde medvirket til å stifte.[3] Han tilbrakte hele første verdenskrig i Østerrike, hvor han var politisk nøytral, men støttet Karl I og pave Benedikt XVs forgjeves forsøk med å stoppe krigen. da hans hjemregion ble overført til Italia etter første verdenskrig, tok han imot italiensk statsborgerskap.

Antifascist[rediger | rediger kilde]

I 1919 stiftet han sammen med Luigi Sturzo partiet Partito Popolare Italiano, PPI («det italienske folkeparti») som var et kristeligdemokratisk parti. Ved valget i 1921 ble han valgt inn i deputertkammeret, i en periode da den italienske fascismen var i sterk framgang. Enkelte deler av PPI gikk inn i Benito Mussolinis regjering etter at han ble statsminister i 1922, men De Gasperi motsatte seg dette og var en del av partiets antifascistiske fløy. PPI ble forbudt etter den fascistiske erklæringen om diktatur i 1925, og året etter ble De Gasperi ble arrestert for å være antifascist.[3] og dømt til fire års fengsel. Han satt 1 ½ år i fengsel før han slapp ut etter at Vatikanet hadde forhandlet om hans løslatelse. Med ødelagt helse ble han løslatt i juli 1928, men var arbeidsløs og i store økonomiske vanskeligheter, fram til han ble ansatt i Vatikanbiblioteket[4] året etter, hvor han var de neste 14 årene, fram til fascismens fall i juli 1943.

I regjering[rediger | rediger kilde]

Under krigen, og fortsatt under fascistenes styre, var han med på å organiseringen av etableringen av et nytt kristeligdemokratisk parti, Democrazia Cristiana som bygde på store deler av PPIs ideologiske ståsted. I januar 1943 kunngjorde han det nye partiets partiprogram, og han etter fascismens fall kunne han bli partiets første generalsekretær. Han vært deretter partiets ubestridte leder i de neste tiårene.

Etter frigjøringen av Roma i juni 1944 var han ført minister uten portefølje, og ble deretter utenriksminister. 10. desember 1945 ble han statsminister, en post han satt i fram til 17. august 1953, i tilsammen åtte etterfølgende regjeringer. Den første regjeringen av en samlingsregjering, med deltakelse både fra det italienske kommunistpartiet og sosialistpartiet, med kommunistlederen Palmiro Togliatti som visestatsminister.

Disse sammenhengene åtte årene som statsminister både var, og også siden har vært uvanlig stabilt i italiensk politikk. mens han var statsminister, avskaffet Italia kongedømmet, og ble republikk (1946), inngikk en fredsavtale med de allierte etter krigen (1947), ble medlem av NATO (1949) og en alliert med USA, noe som medførte at den italienske økonomien fikk et oppsving gjennom Marshallplanen. I samme periode ble Italia med i Det europeiske kull- og stålfellesskap, som De Gasperi var sentral i å få etablert.

Europapolitiker[rediger | rediger kilde]

Han blir ansett for å være en av grunnleggerne av Den europeiske union. Allerede tidlig i den europeiske integrasjonen deltok De Gasperi, sammen med Robert Schuman og Konrad Adenauer i regelmessige møter.[5] Han bisto i å organisere Europarådet og støttet Schuman-planen som i 1951 førte til etableringen av Det europeiske kull- og stålfellesskap, forløperen til dagens EU. Han ble president i kull- og stålfellesskapet i 1954.

Selv om prosjektet om et felles forsvarssamarbeid i Europa strandet, var De Gasperi sentral i utarbeidelsen av dette.[6]

I 1952 mottok han den prestisjefulle Karlsprisen[7] og studieåret 1954–1955 Europa-colleget var var oppkalt etter han som en æresbevisning.

Helligkåring[rediger | rediger kilde]

I 1993 ble det åpnet helligkåringsprosess[2] og han er erklært Guds tjener.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Alcide De Gasperi i Austria-Forum (AEIOU)
  2. ^ a b c (it) Servo di Dio Alcide De Gasperi, Santi beati, 3. juni 2005, besøkt 12. januar 2014
  3. ^ a b Deirdre Pirro i The Florentine 2007
  4. ^ Alcide De GasperiStore norske leksikon
  5. ^ Alcide De Gasperi's humanist and European message, European People's Party
  6. ^ In the beginning was De Gasperi, The Florentine, 4. oktober 2007
  7. ^ Karlsprisens internettside besøkt 28. juni 2014

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Biografi Internationaler Karlspreis zu Achen