Urbano Rattazzi
Urbano Rattazzi (født 29. juni 1810 i Alessandria i Italia, død 5. juni 1873 i Frosinone) var en italiensk politiker.
Rattazzi ble advokat i Casale og ble i 1848 til medlem i kongeriket Sardinias deputertekammer. Hans politikk var patriotisk og fiendtlig mot Østerrike. Etter 1848 satt han i nesten alla ministerier. I 1848 ble han først undervisningsminister og deretter, i desember samme år justisminister og senere innenriksminister. I 1852 inngikk han med sitt parti, Det venstre sentrum, et forbund (et såkalt connubio) med høyre sentrum under Camillo di Cavour, og med dennes hjelp ble han samme ord gjort til kammerets president.
I oktober 1853 inntrådte han i Cavours kabinett som justisminister og overtok i mars 1854 også innenriksministeriet. I januar 1858 ble han tvunget til å gå fra sin plass, ettersom han ikke var enig i Cavours franskvennlige politikk. For Italias beste fortsatte han imidlertid med samarbeide med Cavour, og da han gikk av i juli 1859, etter fredsfølerne i Villafranca, ble han etterfulgt som ministerpresident av Rattazzi, som i sin tur, allerede i januar 1860, ble etterfulgt av Cavour.
Rattazzi opprettet i mars 1862 etter Bettino Ricasolis fall en liberal ministær men tapte folkets sympati på grunn av sin intervensjon ved Aspromonte mot Giuseppe Garibaldi under hans angrep mot Roma. Han ble derfor tvunget til å avgå i desember 1862.
Etter Ricasolis annet fall, i april 1867, ble han igjen ministerpresident og drev da igjennom loven om kirkegodsets likvidasjon, men falt atter på spørsmålet om Kirkestaten. Stilt mellom politiske hensyn for Frankrikes vilje og folkets bifall til Garibaldis nye forsøk mot Roma, så Rattazzi ingen annen utvei enn å fratre i oktober 1867, til tross for at han hadde kongens personlige støtte. Han forble imidlertid venstres ledere frem til sin død.
 |
Commons: Kategori:Urbano Rattazzi – bilder, video eller lyd |
| Forgjenger: Bettino Ricasoli |
Italias statsminister (1862–)
|
Etterfølger: Luigi Carlo Farini |
| Forgjenger: Bettino Ricasoli |
Italias statsminister (1867–)
|
Etterfølger: Luigi Federico Menabrea |
