Amintore Fanfani

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Amintore Fanfani
FødtAmintore Fanfani
6. feb. 1908[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Pieve Santo Stefano[5]
Død20. nov. 1999[1][2][4][6]Rediger på Wikidata (91 år)
Roma[7][8]
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat, samfunnsøkonom, universitetslærer, lærer Rediger på Wikidata
Embete
  • Livstidssenator (1972–1999)
  • Italias statsminister (1954–1954)
  • Italias statsminister (1958–1959)
  • Italias statsminister (1960–1962)
  • Italias statsminister (1982–1983)
  • Italias statsminister (1987–1987)
  • medlem av Deputertkammeret (4th Legislature of Italy, 1963–1968)
  • medlem av Italias senat (13th Legislature of Italy, 1996–1999)
  • President of the Italian Senate (1985–1987)
  • Italias innenriksminister (1987–1988)
  • Italias utenriksminister (1966–1968)
  • Italias landbruksminister (1951–1953)
  • ambassadør
  • Italias innenriksminister (1953–1953)
  • Italias innenriksminister (1953–1954)
  • Italias utenriksminister (1958–1959)
  • Italias utenriksminister (1962–1962)
  • Italias utenriksminister (1965–1965)
  • Italias innenriksminister (1983–1983)
  • Italian Minister of Labour and Social Affairs (1947–1948)
  • Italian Minister of Labour and Social Affairs (1948–1950)
  • Italias budsjettminister (1988–1989)
  • medlem av Italias grunnlovsforsamling
  • medlem av Deputertkammeret (1st Legislature of Italy, 1948–1953)
  • medlem av Deputertkammeret (2nd Legislature of Italy, 1953–1958)
  • medlem av Deputertkammeret (3rd Legislature of Italy, 1958–1963) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversità Cattolica del Sacro Cuore
EktefelleMaria Pia Tavazzani (19751999)
PartiDemocrazia Cristiana
NasjonalitetItalia (19461999)[9]
Kongedømmet Italia (19081946)
GravlagtCimitero Flaminio
UtmerkelserStorkors av Solordenen
Æresdoktor ved Keio-universitetet

Amintore Fanfani (IPA: [aˈmintore faɱˈfaːni], født 6. februar 1908 i Pieve Santo Stefano i Toscana, død 20. november 1999 i Roma)[10] var en italiensk politiker for Det kristeligdemokratiske partiet. Han var statsminister en rekke ganger og blant de mest kjente politikerne i etterkrigstidas Italia.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fanfani tok eksamen i økonomi i 1930 ved Università Cattolica del Sacro Cuore i Milano. Han var professor i økonomi, først i Milano, seinere i Roma.[10]

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Ved valget i juni 1946 blei Fanfani innvalgt i den grunnlovgivende forsamlinga i Italia. Samme dag var det ei folkeavstemning, som beslutta å avvikle monarkiet. Den nye grunnloven måtte dermed være republikansk, og Fanfani blei medlem i kommisjonen som skulle lage et tekstutkast. Dette fikk som innledning: «Italia er en demokratisk republikk, basert på arbeid.»[11]

Fanfani hadde videre en imponerende politisk karriere:[12]

  • 31. mai 1947 – 14. januar 1950: Arbeids- og velferdsminister
  • 26. juli 1951 – 7. juli 1953: Land- og skogbruksminister
  • 16. juli – 2. august 1953: Innenriksminister
  • 17. august 1953 – 12. januar 1954: Innenriksminister
  • 18. januar – 8. februar 1954: Statsminister (Presidente del Consiglio dei Ministri)
  • 16. juli 1954 – 31. januar 1959: Partisekretær i Det kristeligdemokratiske partiet
  • 1. juli 1958 – 15. februar 1959: Statsminister og utenriksminister
  • 26. juli 1960 – 21. februar 1962: Statsminister
  • 21. februar 1962 – 21. juni 1963: Statsminister
  • 5. mars – 30. desember 1965: Utenriksminister
  • Fra 21. september 1965: President for FNs generalforsamlings 20. sesjon (1965–66)
  • 23. februar 1966 – 24. juni 1968: Utenriksminister
  • 5. juni 1968 – 24. mai 1972: President i senatet
  • 10. mars 1972: Utnevnt til senator på livstid
  • 25. mai 1972 – 26. juni 1973: President i senatet
  • 17. juni 1973 – 26. juli 1975: Partisekretær
  • 14. april – 5. juli 1976: Leder i partiets nasjonalråd (Presidente del Consiglio nazionale)
  • 5. juli 1976 – 19. juni 1979: President i senatet
  • 20. juni 1979 – 1. desember 1982: President i senatet
  • 1. desember 1982 – 4. august 1983: Statsminister
  • 19. juli 1985 – 17. april 1987: President i senatet
  • 17. april 1987 – 28. juli 1987: Statsminister
  • 28. juli 1987 – 13. april 1988: Innenriksminister
  • 13. april 1988 – 22. juli 1989: Budsjett- og planleggingsminister
  • 17. juni 1992 – 14. april 1994: Leder for utenrikskomiteen i senatet

I kraft av embetet som senatspresident fungerte Fanfani som republikkens president om lag tre uker sommeren 1978, etter at Giovanni Leone måtte gå av på grunn av bestikkelser i samband med Lockheedskandalen.[13]

I 1987 var han vert (og dermed leder) for det 13. årlige toppmøtet for G8-landa.[14]

Politikk[rediger | rediger kilde]

I mellomkrigstida blei Fanfani – som mange andre katolske intellektuelle – medlem av det italienske fascistpartiet, og han fant i korporativismen en «tredje veg» mellom kaptalismens liberalistiske doktriner og venstresidas marxistiske materialisme. Han argumenterte for totalitære løsninger dersom de ville føre til ønskverdige resultater for kollektivet og dersom den enkeltes plikter blei satt høyere enn rettighetene. Han roste Mussolini for dennes sivilisasjonskamp og støtta den italienske imperialismen i Etiopia.[15] I 1938 var Fanfani en av 330 underskrivere på et antisemittisk opprop, Manifesto della razza. Synspunktene i dette dokumentet blei kort tid etter gjort til lov, noe som gjorde at jøder i stor grad blei fratatt statsborgerlige retter.[16]

I løpet av krigen blei Fanfani mer orientert mot den politiske retninga som i 1943 skulle etablere seg som Det kristeligdemokratiske partiet. Her blei han sentral i en fløy som var sterkt katolsk i verdispørsmål, men reformistisk i økonomisk politikk.[17][18] De siste krigsåra var han i eksil i Sveits, men da han vendte tilbake, fikk han raskt sentrale verv i partiet.[18][19]

Fanfani mente at det private økonomiske initiativ var gunstig bare om det var underlagt fellesskapets beste. Han holdt fast på sin korporativistiske grunnholdning, og i arbeidet med Italias nye grunnlov ønska han primært et tokammersystem, et kammer valgt ved allmenn stemmerett og et med representanter for profesjoner og yrkesgrupper. Slik blei det ikke – opplegget minte for mye om fascismen. Partiet forstod imidlertid behovet for å sikre seg en viss støtte i arbeiderklassen. Fanfani fikk dermed sin første regjeringsposisjon i 1947 som arbeidsminister.[18]

Omtrent samtidig krevde den kalde krigens politikk at statsminister Alcide De Gasperi avvikla regjeringssamarbeidet med kommunistene og sosialistene. Dette førte samtidig til ei høyredreining i politikken. Mens hans partifelle Giuseppe Dossetti, som sia krigen hadde vært sammen med Fanfani om å utvikle partiet i sosialliberal retning, nå valgte å forlate politikken, var Fanfani mer pragmatisk anlagt, og da De Gaspari døde i 1954, var han den som blei valgt til ny partileder (med tittel partisekretær). Kort tid etter blei han statsminister.[18]

De neste tiåra var han en av landets mest sentrale politikere. Han reformerte Kristeligdemokratene. Partiet hadde hatt sin velgerbase på landsbygda med lokalavdelinger og soknekirker nært knytta sammen. Fanfani innså imidlertid at det var nødvendig å styrke partiet i byene, og at det måtte bygges som en sjølstendig organisasjon. Også nå var det den korporative grunnholdninga som blei hans basis. Han benytta den offentlige sektoren, som var blitt sterkt utbygd av Mussolini i 30-åra, og også det statlige oljeselskapet ENI, til å skape sysselsetting i dårlige tider – og også til å skaffe gode jobber både for venner og tidligere motstandere. Dette blei en modell som lenge gav partiet hegemoni i italiensk politikk, men som også førte til stor korrupsjon.[18]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Amintore-Fanfani, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b RKDartists, «Amintore Fanfani», RKD kunstner-ID 274083[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000005533, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Фанфани Аминторе, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 154315, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ besøkt 27. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ rkd.nl[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 24. oktober 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b Anne Hanley: Nekrolog i Independent 22. november 1999; besøkt 1. april 2016.
  11. ^ Giuliano Amato: «The Constitution», i Erik Jones og Gianfranco Pasquino (red.): The Oxford Handbook of Italian Politics, Oxford University Press 2015, ISBN 9780199669745, side 71 ff.
  12. ^ Kronologisk oversikt over Fanfanis virke, fra det italienske senatet (Senato della Repubblica); besøkt 1. april 2016.
  13. ^ «Urban violence continues in Italy in spite of resignation of president», artikkel fra Associated Press, gjengitt Eugene Register-Guard 16. juni 1978, side 3.
  14. ^ «Documents of Summit Meetings in the Past», på nettstedet til det japanske utenriksdepartementet; besøkt 1. april 2016.
  15. ^ Richard J. Samuels: Machiavelli's Children. Leaders and Their Legacies in Italy and Japan, Cornell University Press 2005, ISBN 9780801489822, side 250.
  16. ^ Manifestet og underskriverne er gjengitt på denne nettsida (på italiensk); besøkt 5. februar 2011. En engelsk oversettelse er tilgjengelig her Arkivert 14. april 2016 hos Wayback Machine.. Manifestets og lovenes betydning omtales blant annet hos Ernest Ialongo: Filippo Tommaso Marinetti – The Artist and His Politics, Rowman & Littlefield 2015, ISBN 9781611477573, side 261 f.
  17. ^ Robert Leonardi og Douglas A. Wertman: Italian Christian Democracy – The Politics of Dominance, Springer 1989, ISBN 9781349088942, side 39 ff.
  18. ^ a b c d e Donald Sassoon: Nekrolog i The Guardian 22. november 1999; besøkt 1. april 2016.
  19. ^ Se også kilden for Fanfanis politiske verv.