Amintore Fanfani

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Amintore Fanfani

Amintore Fanfani (IPA: [aˈmintore faɱˈfaːni], født 6. februar 1908 i Pieve Santo Stefano i Toscana, død 20. november 1999 i Roma) var en italiensk politiker for Det kristeligdemokratiske partiet. Han var statsminister en rekke ganger og blant de mest kjente politikerne i etterkrigstidas Italia.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fanfani tok eksamen i økonomi i 1930 ved Università Cattolica del Sacro Cuore i Milano. Han var professor i økonomi, først i Milano, seinere i Roma.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Ved valget 2. juni 1946 blei Fanfani innvalgt i den grunnlovgivende forsamlinga i Italia. Samme dag var det ei folkeavstemming, som beslutta å avvikle monarkiet. Den nye grunnloven måtte dermed være republikansk, og Fanfani blei medlem i kommisjonen som skulle lage et tekstutkast. Dette fikk som innledning: «Italia er en demokratisk republikk, basert på arbeid.»

Fanfani var arbeidsminister fra 1947 til 1948 og igjen fra 1948 til 1950. Han var landbruksminister fra 1951 til 1953, og innenriksminister i 1953–54 og igjen i 1987–88. Utenriksministerposten hadde han fire ganger: 1958–59, 1962, 1965 og 1966–68. Han var statsminister (Presidente del Consiglio dei Ministri) seks ganger:

  • 18. januar 1954 – 8. februar 1954
  • 1. juli 1958 – 15. februar 1959
  • 26. juli 1960 – 21. juni 1963 (to regjeringer)
  • 1. desember 1982 – 4. august 1983
  • 17. april 1987 – 28. juli 1987

Fanfani var også president i Senatet i tre perioder: 1968–73, 1976–82 og 1985–87. I kraft av dette embetet fungerte han som republikkens president om lag tre uker sommeren 1978, etter at Giovanni Leone måtte gå av på grunn av bestikkelser i samband med Lockheedskandalen.

Fanfani blei utnevnt til senator på livstid i mars 1972. Så seint som i 1994–96 hadde han det prestisjefylte vervet som leder for utenrikskomiteen i Senatet.

Fanfani var president for FNs generalforsamling i 1965–66. I 1987 var han vert (og dermed leder) for det årlige toppmøtet for G8-landa. Han var sekretær i Det kristeligdemokratiske partiet i to omganger: 1954–59 og 1973–75.

Politikk[rediger | rediger kilde]

I mellomkrigstida var Fanfani medlem av det italienske fascistpartiet og støtta sterkt dets korporative politikk. Han så for seg et europeisk fellesskap under ledelse av Italia og Tyskland, styrt av autoritære regjeringer og med grunnlover basert på fascistiske prinsipper.[1]

Han skreiv i det antijødiske og kvasi-rasevitenskapelige tidsskriftet La difesa della razza («Til forsvar for rasen»), og han var i 1938 en av 330 underskrivere på et antisemittisk opprop, Manifesto della razza. Synspunktene i dette dokumentet blei kort tid etter gjort til lov, noe som gjorde at jøder i stor grad blei fratatt statsborgerlige retter.[2]

I løpet av krigen blei Fanfani mer orientert mot den politiske retninga som i 1943 skulle etablere seg som Det kristeligdemokratiske partiet. Her blei han sentral i en fløy som var sterkt katolsk i verdispørsmål, men reformistisk i økonomisk politikk. De siste krigsåra var han i eksil i Sveits, men da han vendte tilbake blei han raskt valgt til visesekretær i partiet.

Fanfani mente at det private økonomiske initiativ var gunstig bare om det var underlagt fellesskapets beste. Han holdt fast på sin korporativistiske grunnholdning, og i arbeidet med Italias nye grunnlov ønska han primært et tokammersystem, et kammer valgt ved allmenn stemmerett og et med representanter for profesjoner og yrkesgrupper. Slik blei det ikke – opplegget minte for mye om fascismen. Partiet forstod imidlertid behovet for å sikre seg en viss støtte i arbeiderklassen. Fanfani fikk dermed sin første regjeringsposisjon i 1947 som arbeidsminister.

Omtrent samtidig krevde den kalde krigens politikk at statsminister Alcide De Gasperi avvikla regjeringssamarbeidet med kommunistene og sosialistene. Dette førte samtidig til ei høyredreining i politikken. Mens hans partifelle Giuseppe Dossetti, som sia krigen hadde vært sammen med Fanfani om å utvikle partiet i sosialliberal retning, nå valgte å forlate politikken, var Fanfani mer pragmatisk anlagt, og da De Gaspari døde i 1954, var han den som blei valgt til ny partileder (med tittel partisekretær). Kort tid etter blei han statsminister.

De neste tiåra var han en av landets mest sentrale politikere. Han reformerte Kristeligdemokratene. Partiet hadde hatt sin velgerbase på landsbygda med lokalavdelinger og soknekirker nært knytta sammen. Fanfani innså imidlertid at det var nødvendig å styrke partiet i byene, og at det måtte bygges som en sjølstendig organisasjon. Også nå var det den korporative grunnholdninga som blei hans basis. Han benytta den offentlige sektoren, som var blitt sterkt utbygd av Mussolini i 30-åra, og også det statlige oljeselskapet ENI, til å skape sysselsetting i dårlige tider – og også til å skaffe gode jobber både for venner og tidligere motstandere. Dette blei en modell som lenge gav partiet hegemoni i italiensk politikk, men som også førte til stor korrupsjon.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Italy: Moving to the Left», i Time 14. juli 1958; besøkt 5. februar 2011.
  2. ^ Manifestet og underskriverne er gjengitt på denne nettsida (på italiensk; besøkt 5. februar 2011). Manifestets og lovenes betydning omtales blant annet hos Aldo Bonincontro: «Italian history: The Manifesto of Race (1938)»; besøkt 5. februar 2011.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Out for the Big Win, Time Magazine, 26. mai 1958.
  • Nekrolog av Donald Sassoon i The Guardian 22. november 1999.
  • Giulio Andreotti: De Gasperi e il suo tempo, Milano, Mondadori, 1956.
  • Nico Perrone: Il segno della DC, Bari, Dedalo, 2002, ISBN 88-220-6253-1.
  • Luciano Radi: La Dc da De Gasperi a Fanfani, Soveria Manelli, Rubbettino, 2005.