Hopp til innhold

Partito Nazionale Fascista

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Partito Nazionale Fascista
LandKongedømmet Italia Italia
Leder(e)Benito Mussolini
GeneralsekretærMichele Bianchi
Grunnlagt9. november 1921
Nedlagt27. juli 1943
ForgjengerFasci Italiani di Combattimento
EtterfølgerPartito Fascista Repubblicano
HovedkvarterMilano (via Paolo da Cannobio, 37)
AvisIl Popolo d'Italia
Antall medlemmer 6 000 000 (1939)
IdeologiFascisme italiensk fascisme klerikal fascisme korporativisme nasjonalsyndikalisme imperialisme italiensk nasjonalisme antiliberalisme totalitarisme
Politisk posisjonHøyreekstremisme
Flagg
Partito Nazionale Fascista på Commons

Partito Nazionale Fascista (PNF, «Det nasjonale fascistiske partiet») var et italiensk politisk parti, konstituert i 1921 og ledet av Benito Mussolini. Partiet var den politiske overbygningen for den italienske fascismen, som tidligere hadde vært representert av grupper kjent som fasci di combattimento, «kampgrupper». Partiet styrte Italia i 21 år etter totalitære prinsipper, fra 1922 da fascistiene tok makten med marsjen til Roma, og fram til 1943, da Mussolini ble avsatt av det store fascistiske rådet (Gran Consiglio del Fascismo). I dag er dette det eneste partiet som er eksplisitt forbudt i den italienske grunnloven, «i alle former». I praksis finnes det likevel flere andre små fascistiske partier i landet.

Det nasjonale fascistiske parti hadde røtter i italiensk nasjonalisme og med et behov å gjenvinne og utvide italienske territorier, som italienske fascister mente var nødvendig for en nasjon å sikre sin overlegenhet og styrke, og for å unngå å synke til forfall.[1] Italienske fascister hevdet at moderne Italia var arvingen til antikkens Roma og dets arv og historiske støtte til opprettelsen av et italiensk rike skapte spazio vitale («leveområde») for kolonisering av italiensk bosettere og etablere kontroll over Middelhavet.[2]

Fascistene fremmet et statskorporatistisk-økonomisk politikk hvor syndikater av arbeidsgivere og ansatte er knyttet sammen i sammenslutninger for kollektivt å representere nasjonens økonomiske produsenter og arbeid langsmed staten for å bestemme den nasjonale økonomiske politikk.[3] Dette økonomiske systemet hadde til hensikt å løse klassekonfliktene gjennom samarbeid mellom samfunnsklassene.[4]

Italiensk fascisme sto i opposisjon til liberalismen, men søkte ikke en reaksjonær tilbakevending til verden fra før den franske revolusjon, som den betraktet som å ha vært feilaktig, og ikke på linje med en framskrittsvennlig politikk.[5] Den motsatte seg marxistisk sosialisme grunnet dens generelle opposisjon til nasjonalisme,[6] men motsatte seg også til tradisjonalistisk konservatisme som ble utviklet av Joseph de Maistre.[7] Italiensk fascisme mente at suksessen for italiensk nasjonalisme krevde respekt for tradisjoner og klar følelse for en delt fortid hos det italienske folket sammen med en forpliktelse for å modernisere Italia.[8]

Historie

[rediger | rediger kilde]
Mussolini sammen med Adolf Hitler i 1937.

Forut PNF ble Mussolinis første etablerte politiske parti kjent som Partito Fascista Rivoluzionario (PFR), ifølge Mussolini selv grunnlagt i 1915.[9]

23. mars 1919 grunnla Mussolini i Milano partiet Fasci Italiani di Combattimento (FIC), og stilte til valg første gang i november samme år. Partiet endte uten seter i parlamentet etter å ha gått til valg på et venstreorientert, republikansk og antiklerikalt program, utformet av den venstreradikale syndikalisten Alceste De Ambris og futuristen Filippo Marinetti.[10]

Etter valget tok Mussolini og fascistene endelig farvel med venstresida, og kommunistpartiet vokste fram som en motpol. , Ved valget i 1921 ble fascistene invitert inn i en allianse med de liberalkonservative, ledet av Giovanni Giolitti, og fikk hele 35 seter i parlamentet. Følgende høst, under den tredje Fascistiske kongressen i Roma 7.–10. november 1921, ble PNF skipet.[11][12] PNF var viktig for å gi retning til og popularisere støtte til Mussolinis ideologi.

I de første åra var det paramilitære grupper innenfor PNF kalt «svartskjorter» som bygde en maktbase gjennom voldelige angrep på sosialister og institusjonene deres i den rurale Po-dalen. Dette bidro til at fascistene fikk støtte fra godseierne.

PNF var hovedinstrumentet i forsøket på statskupp 28. oktober 1922, «Marsjen mot Roma». Sjøl om kuppforsøket ikke førte til en umiddelbar maktovertakelse, førte det til en avtale mellom Mussolini og kong Viktor Emmanuel III som gjorde Mussolini til regjeringssjef i Italia. Svartskjortene ble i 1923 omorganisert til Milizia Volontaria per la Sicurezza Nazionale(MVSN).

Etter en grunnleggende endring av valglovene, vant PNF det høyst kontroversielle valget i april 1924. Lover vedtatt i 1928 gjorde PNF til det eneste lovlige partiet i landet, en situasjon som varte helt til 1943.

Partiet ble oppløst da Mussolini blei arrestert etter kuppet i Det store fascistiske rådet 24. juli 1943. Partiet deretter offisielt forbudt av Pietro Badoglios regjering 27. juli samme år.

Etter at det nasjonalsosialistiske-Tyskland løslot Mussolini gjennom en kidnappingsaksjon ved tyske fallskjermtropper under ledelse av Otto Skorzeny i september, gjenoppsto PNF som Partito Fascista Repubblicano – PFR, Det republikanske fascistiske partiet 13. september, da som eneste lovlige parti i Den italienske sosialrepublikken (Salo-republikken) under tysk beskyttelse i Nord-Italia. PFR forsvant med Salo-republikken da Mussolini ble arrestert og drept av italienske partisaner i april 1945. I 1946 grunnla Mussolinis tilhengere partiet Movimento Sociale Italiano som et nyfascistisk parti.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Kallis, Aristotle A. (2000): Fascist ideology: territory and expansionism in Italy and Germany, 1922–1945. London, England, UK; New York City, USA: Routledge, s. 41.
  2. ^ Kallis, Aristotle A. (2000): Fascist ideology, s. 50
  3. ^ Vincent, Andrew (2010): Modern Political Ideologies. 3. utg., Malden, Massaschussetts, USA; Oxford, England, UK; West Sussex, England, UK: Blackwell Publishers Ltd., s. 160.
  4. ^ Whittam, John (1995): Fascist Italy. Manchester, England, UK; New York City, USA: Manchester University Press, s. 160.
  5. ^ Weber, Eugen (1972): The Western Tradition: From the Renaissance to the present. Heath, s. 791.
  6. ^ Pugliese, Stanislao G. (2004): Fascism, anti-fascism, and the resistance in Italy: 1919 to the present. Oxford, England, UK: Rowman & Littlefield Publishers, Inc., s. 43–44.
  7. ^ Payne, Stanley G. (1995): A History of Fascism, 1914–45. Madison, Wisconsin, USA: University of Wisconsin Press, s. 214.
  8. ^ Lazzaro, Claudia; Crum, Roger J. (2005): «Forging a Visible Fascist Nation: Strategies for Fusing the Past and Present», Donatello Among The Blackshirts: History And Modernity In The Visual Culture Of Fascist Italy. Ithaca, New York, USA: Cornell University Press, s. 13.
  9. ^ Mussolini, Benito (2006): My Autobiography with The Political and Social Doctrine of Fascism, Mineloa: NY: Dover Publication Inc., s. 227.
  10. ^ Wolff, Elisabetta Cassina (22. mai 2025). «Benito Mussolini». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 2. oktober 2025. 
  11. ^ Delzell, Charles F., red. (1971): Mediterranean Fascism 1919-1945, New York, NY, Walker and Company, s. 26
  12. ^ Krieger, Joel, red. (2012): The Oxford Companion to Comparative Politics, Oxford University Press, s. 120

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Partito_Nazionale_Fascista&oldid=25380771»