Hopp til innhold

Uglefamilien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Uglefamilien
Hubro (Bubo bubo)
Nomenklatur
Strigidae
Vigors, 1825
Populærnavn
uglefamilien,[1]
ekte ugler,
sanne ugler
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenUgler
Økologi
Antall arter 229
Habitat terrestrisk og trelevende
Utbredelse kosmopolitisk, unntatt Antarktika
Inndelt i

Uglefamilien (Strigidae) er den største familien i ordenen ugler (Strigiformes), som dessuten omfatter tårnuglefamilien (Tytonidae).

Uglefamilien består av tradisjonelle ugler og omfatter ifølge Birds of the World 229 arter fordelt i 23 slekter.[2] De tradisjonelle uglene skiller seg visuelt fra ugler i tårnuglefamilien, gjennom å ha en rund heller enn hjerteformet ansiktsdisk, som også kalles «slør».

Biologi

[rediger | rediger kilde]

Ugler er storhoda nattaktive rovfugler, med kraftfulle krummede nebb, et rundt ansikt innrammet av et slør (en disklignende fjærpryd), karakteristiske store øyne, en kompakt kropp, en moderat til kort stjert, og sterke føtter bestyrket med dolkelignende klør. Artene varierer i størrelse fra små til store (12–75 cm). Fjærdrakten er gjerne kryptisk og gir spesielt god kamuflasje tilpasset habitatet fuglene lever i.[3]

Enkelte uglearter, som hubro og hornugle, kan ha dobbel fjærtopp på krona som minner om fjærkledde ører. Disse fjærtoppene kalles gjerne «øredusker», men de har i realiteten ingen ting med fuglens ører å gjøre. Fjæra som utgjør øreduskene er imidlertid forbundet med muskulaturen, som gjør at de kan reises og legges etter behov. De har derfor en signalerende funksjon og er et viktig verktøy i kommunikasjonen med andre fugler og dyr. Når ugla føler seg truet, kan den reise øreduskene for å virke større eller mer skremmende.[2]

Øreåpningene sitter på sidene av hodet, og uglene har ekstremt følsomme ører, inkludert asymmetriske øreåpninger hos noen arter, som hjelper dem med å lokalisere bytte kun ved lyd, også i stummende mørke. I motsetning til oss mennesker, kan ikke ugler bevege øynene i særlig grad. Øyebevegelser er faktisk begrenset til mindre enn 1°. Til gjengjeld kan uglene snu hodet mer enn 270°. Ugler ser ikke spesielt godt når det er svært mørkt, slik mange tror. De mangler nemlig det lysreflekterende laget (tapetum) som mange pattedyr har. Tamkatten ser faktisk mye bedre enn uglene i stummende mørke. Til gjengjeld har de fremovervendte øyne på en flat ansiktsdisk, som gir dem kikkertsyn og øker mengden innkommende lys, så dag- og skumringssynet er utmerket, og slett ikke dårligere enn hos andre fugler. Artene har vingefjær med frynsete kanter som gjør flukten deres nærmest lydløs, noe som er essensielt når de jakter.[3][2]

Utbredelsen er tilnærmet kosmopolitisk og artene i uglefamilien okkuperer alle verdens større terrestriske habitat, men mangler i ekstremt høye elevasjoner og i treløse ørkenområder, som Sahara. Ingen arter habiterer heller i Antarktika, men det er ugler som trives i arktisk klima. Artene finnes fra havnivå og opp til cirka 2 000 moh., lokalt faktisk opp mot hele 4 700 moh.[3]

Norske fohold

[rediger | rediger kilde]

Uglene i Norge og deres leveområder ivaretas i dag av naturmangfoldloven, uavhengig av Norsk rødliste for arter. De mest tallrike artene er kattugle, spurvugle og perleugle, men både hubro, lappugle, snøugle, slagugle, haukugle, hornugle og jordugle hekker også her. I tillegg hender det at andre arter besøker oss, men de hekker ikke her.

Alle ugler, unntatt hubro og snøugle, ble fredet fra 1. juli 1930 (etter Jaktloven av 1889). Snøugla ble fredet fra 3. april 1965 (etter Jaktloven av 1951). Da så alle dagrovfugler ble fredet fra 16. juni 1971 (etter Jaktloven av 1951) ble endelig også hubroen fredet.[4]

Bestandene av ugler varierer gjerne i takt med smågnagerbestandene. Spesielt vånd (Arvicola amphibius) er viktig, men den store snøugla er mer av en lemenspesialist (Lemmus lemmus). Ugler eter imidlertid også annet. Hubroen er for eksempel så stor at den kan ta piggsvin (Erinaceus europaeus) og hare (Lepus timidus). Det finnes endog eksempler på at den har tatt rødrev (Vulpes vulpes).[5]

Ifølge gammel norsk tradisjon varsler ugla dødsfall når den skriker nær huset. Derfor ble den kalt nåfugl (av norr. nár, som betyr dødning eller lik).

Slektsforhold

[rediger | rediger kilde]

DNA-studier viser at uglefamilien kan deles inn i tre underfamilier: haukugler i Ieraglaucinae, spurve- og svaleugler i Surniinae og øvrige ugler i Striginae. Rekkefølgen nedenfor følger studier fra Wink et al. (2008) og Fuchs et al. (2008), samt Salter et al. (2019)[6][7][8] og slektsinndelingen følger IOC og Birds of the World.[9][2]

Strigidae


   Ieraglaucinae   

Uroglaux

Ninox



   Surniinae   



Margarobyas

Taenioptynx

Micrathene

Xenoglaux

Aegolius

Athene

Surnia

Glaucidium








   Striginae   

Otus


Ptilopsis

Asio


Jubula

Bubo

Scotopelia

Ketupa




Psiloscops

Gymnasio

Megascops


Pulsatrix

Lophostrix

Strix










Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Birds of the World.[2] Norske navn på artene følger Artsdatabanken.[1][10][11] Norske beskrivelser i parentes er ikke offisielle.

Treliste

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  2. 1 2 3 4 5 Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Owls (Strigidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.strigi1.01
  3. 1 2 3 Marks, J.S., Cannings, R.J. & Mikkola, H. (2016). Typical Owls (Strigidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  4. ↑ [Fredning av rovvilt]. Miljødirektoratet, 11. desember 2015. Miljøstatus i Norge. Besøkt 2016-10-17
  5. ↑ Siw Ellen Jakobsen (3. februar 2016). Viser fram ugle-forskning med bilder. forskning.no. Besøkt 2016-10-17
  6. ↑ Fuchs, J., J.-M. Pons, S.M. Goodman, V. Bretagnolle, M. Melo, R.C.K. Bowie, D. Currie, R. Safford, M.Z. Virani, S. Thomsett, A. Hija, C. Cruaud, and E. Pasquet (2008b), Tracing the colonization history of the Indian Ocean scops-owls (Strigiformes: Otus) with further insight into the spatio-temporal origin of the Malagasy avifauna, BMC Evol. Biol. 8:197.
  7. ↑ Wink, M., P. Heidrich, H. Sauer-Gürth, A.-A. Elsayed, and J. Gonzalez (2008), Molecular Phylogeny and Systematics of Owls (Strigiformes), in “Owls: A Guide to Owls of the World”, 2nd ed., (König, C., and F. Weick), Christopher Helm, London.
  8. ↑ Salter, J.F., C.H. Oliveros, P.A. Hosner, J.D. Manthey, M.B. Robbins, R.G. Moyle, R.T. Brumfield, and B.C. Faircloth (2019), Extensive paraphyly in thetypical owl family (Strigidae), Auk 137, 1-15. DOI: https://doi.org/10.1093/auk/ukz070
  9. ↑ Gill F, D Donsker & P Rasmussen  (Eds). 2024. IOC World Bird List (v14.1). doi: 10.14344/IOC.ML.14.1.
  10. ↑ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  11. ↑ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Uglefamilien&oldid=25169627»