Salisbury

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Salisbury
Salisbury
Land Storbritannia Storbritannia
Konst. land England England
Distrikt: Salisbury
Admin. grevskap: Wiltshire
Seremon. grevskap: Wiltshire
Status By (town)
Befolkning 41 682 (2011)

Salisbury (uttales Solsbree eller Sauls-bree) er liten katedralby i Wiltshire, England. Stedet er administrasjonsby i Salisbury-distriktet. Det blir noen ganger kalt for New Sarum for å skape forskjell fra det opprinnelige bostedet i Salisbury, Old Sarum. I henhold til folketellingen i 2011 var det 41 682 innbyggere i byen,[1] noe som gjør den til den tredje største bosetningen i grevskapet, etter Swindon og Chippenham.

Byen er lokalisert i sørøst i Wiltshire, nær utkanten av Salisburysletten. Byens katedral var tidligere lokalisert i nord ved Old Sarum. Som følge av dens relokalisering vokste det opp en bosetning rundt den og trakk beboere fra Old Sarum og Wilton. Den nye byen fikk sitt første bycharter i 1227 under navnet New Sarum, som fortsatte å være byens offisielle navn helt fra til 2009, da byrådet Salisbury City Council ble etablert. Byen er lokalisert ved samløpet av fem elver: Nadder, Ebble, Wylye og Bourne, som er bielver til hovedelven Avon og som flyter til sørkysten og i havet ved Christchurch i Dorset. Salisbury jernbanestasjon er innfartsåren til byen med linje fra London, og er en regional jernbanekryssning mellom West of England Main Line og Wessex Main Line. Det er også sammenløp av flere hovedveger.

Stonehenge, som er ett av UNESCOs steder tilknyttet verdensarven, ligger 13 km nordvest for Salisbury og grunnet det store antallet med årlige besøkende bidrar oldtidsmonumentet i stor grad til byens lokale økonomi. Byen selv, Old Sarum, den nåværende Salisbury-katedralen og ruinene av den tidligere, tiltrekker seg også besøkende.

Navn[rediger | rediger kilde]

Dagens navn Salisbury er en forkortelse av New Salisbury, et tidligere navn som ble benyttet for å skille stedet fra «Old Salisbury», nå mer ofte kjent som Old Sarum. Salisbury i seg selv er den moderne utgaven av Salisburie, en senmiddelaldersk uttaleforvregning[2] av normannisk-franske Sarisberie.[3] og Seresberi. Disse var tilpasninger av varianter av det angelsaksiske (gammelengelske) navnet: Searoburh,[4] Searobyrig,[5] og Searesbyrig.[6][7][8] Disse var oversettelseslån fra det innfødte brytoniske stedsnavnet med angelsaksisk endelse burhborg, befestet by»),[9] som utviklet her som –bury, men opptrådte andre steder i England som -burgh eller –borough. Det romerske navnet Sorviodunum var på samme vis en latinisert utgave av det opprinnelige brytoniske stedsnavnet, og videreformidlet den brytoniske endelsen i betydning «borg, festning» rekonstruert som *-dūnon. Den eponymiske festningen i disse navnene var det som er ved Old Sarum.

Salisbury (det vil si Old Sarum) var omtalt også i walisiske Brut y Brenhinedd («Kongenes krønike») som Caer-Caradog[10] (første ledd, Caer, betyr festning), og som Gradawc (gammelwalisisk: kaer gradaỽc)[11] og som Caer-Wallawg.[12] Biskop James Ussher argumenterte for at stedsnavnet kunne identifiseres med «Cair Caratauc»[13] som er omtalt blant de 28 byene i Britannia listet opp i Historia Brittonum (et mytisk historieverk tradisjonelt tilskrevet Nennius).[14]

Historie[rediger | rediger kilde]

med det høyeste spiret i Storbritannia.]]

Den store vestfronten av Salisbury-katedralen
Rester etter den gamle katedralen
Klosteret i katedralen er det største i sitt slag i Storbritannia

Byens opprinnelse går tilbake til jernalderen, og romerne kalte den for «Sorviodunum». Det var et slag mellom vest-sakserne og britene her, og da ble stedet kalt for «Searoburh». Normannerne bygget en festning og kalte den for «Searesbyrig» eller «Seresberi». I 1086, i Domesday Book («Dommedagsboken»), ble det kalt for «Salesberie». Stedet hvor festningen lå er nå kjent som Old Sarum, og er ikke lenger bebodd. «Bury»-elementet i navnet er en form av «borough», som er beslektet i ord og stedsnavn i de fleste germanske språk. For en videre forklaring, se borough.

«Sarum» blir ofte feilaktig antatt å komme fra romersk eller normannisk, som navn på den gamle byen og festningen, men «Sarum» kom i bruk da dokumenter ble skrevet på forkortet latin, og det var enklere å skrive «Sar» med en strek over «r» enn å skrive hele navnet «Saresberie». Denne sammentrekningen var også et felles symbol for den latinske ordendelsen «um». Det er for «Sar» med en strek over «r» kopiert som «SarUM». Et av de første tilfellene man kjenner til for bruken av «Sarum» er på seglet til Saint Nicholas Hospital, Salisbury, hvor det var i bruk i 1239. Biskop Wyville (13301375) var den første biskop som beskrev seg selv som «episcopus Sarum».[15]

Den første katedralen ble bygget ved Old Sarum av biskop Osmond (senere helgenerklært) mellom 1075 og 1092. En større bygning ble deretter bygget på samme sted rundt 1120. Det dårlige forholdet mellom geistligheten og de militære styrkene ved Old Sarum ledet til at man besluttet å bygge katedralen et annet sted. Det nye stedet ble byen New Sarum, kjent som Salisbury. Stedet skal etter sigende ha blitt valgt ved å skyte en brennende pil fra Old Sarum, skjønt dette er en opplagt legende, når man tar distansen i betraktning. Det har også blitt sagt at pilen traff en dåhjort, som løp videre, før den falt om og døde på det stedet hvor katedralen nå står.

Etter at valget var tatt, ble byggingen av den nye katedralen begynt av biskop Richard Poore i 1220, det samme året man også anser at byen ble grunnlagt. Hoveddelen ble fullført på kun 38 år, og er et mesterstykke av tidlig engelsk arkitektur. Steinene kom fra Old Sarum. Spiret, som er 123 meter (404 fot) høyt, ble bygget senere, og er det høyeste spiret i Storbritannia. Katedralen ble bygget på en grusseng, med uvanlig smal grunnvoll på en halv meter, med trepåler.

Katedralens bibliotek inneholder den beste utgaven av de fire gjenværende originale kopier fra 1812 av Magna Carta.

I 1386 ble en stor mekanisk klokke installert i Salisbury-katedralen. Den er den eldste overlevende mekaniske klokken i Storbritannia, og sannsynligvis også i verden.

Romanen Sarum: The Novel of England (1988) av Edward Rutherfurd er en fiktiv gjenfortelling av Salisburys historie.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Rikt musikkliv sommertid i Salisbury.

Salisbury har et marked på tirsdager og lørdager og har holdt et regulært marked siden 1227. På 1400-tallet ble markedsområdet markert med steinkryss som skilte de ulike yrkene og varene. I dag er det bare området for fjærfe (Poultry Cross) som er igjen, men i tillegg er støttepilar blitt bygget i 1852.

I 1226 bevilget kong Henrik III biskopen av Salisbury et brev for å holde et marked som varte i 8 dager fra festen for Jomfru Marias himmelferd den 15. august. I de påfølgende århundrene har datoen for markedet blitt forskjøvet, men i dens moderne betydning blir et underholdningsmarked fortsatt holdt på det samme stedet i tre dager fra den tredje mandagen i oktober. Det er fortsatt en gammel lov som gjelder som slår fast at markedet kan flyttes hvis katedralen stenger.

Salisbury er godt rustet med kunstnere og det er mange kunstgallerier i byens sentrum. På 1700-tallet gjorde John Constable en rekke feirete landskapsmalerier med motiver som blant annet viser katedralspiret og landskapet rundt. Salisburys årlige kunstfestival, International Arts Festival, blir holdt på slutten av mai måned og til begynnelsen av juni og har et variert program med teater, levende musikk, dans, offentlige skulpturer, gateforestillinger og kunstutstillinger.

Vennskapsbyer[rediger | rediger kilde]

Salisbury har følgende vennskapsbyer:

Bilder fra Salisbury[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Salisbury Census 2011 Selected Statistics Profile» (PDF). Wiltshire Census 2011 results.
  2. ^ engelsk: lambdacism
  3. ^ Palmer, J.J.N. & al.: «Place: Salisbury» ved Open Domesday.
  4. ^ Wiltshire Government: Wiltshire Community History: Salisbury: Thumbnail History.
  5. ^ Leeds, E.T. (1954): «The Growth of Wessex» i: Oxoniensia, Vol. LIX, Oxford Architectural and Historical Society, s. 55–56.
  6. ^ Samuel, Lewis (1835): Lewis's Topographical Dictionary of England, Vol. IV.
  7. ^ Cameron, Kenneth (1988): English Place-Names, Batsford, ISBN 0-7134-5698-1, s. 35
  8. ^ Blake, Norman Francis & al. (1984): «English Historical Linguistics: Studies In Development» i: CECTAL Conference Papers Series, No. 3. Centre for English Cultural Tradition and Language, Sheffield.
  9. ^ Byrig er en flertydig variant av burh som kan enten indikere enten stedsnavnet i dativ («til borgen») eller flertall («borgene»).
  10. ^ Roberts, Peter; Tysilio (1811): The Chronicle of the Kings of Britain, s. 135.
  11. ^ Welsh Prose 1300—1425. «Oxford Jesus College MS. 111 (The Red Book of Hergest) – page 147r: Trioedd Ynys Prydain, Cas Bethau, Enwau ac Anrhyfeddodau Ynys Prydain», col. 600. University of Cardiff (Cardiff), 2014.
  12. ^ Roberts, Peter; Tysilio (1811): The Chronicle of the Kings of Britain, s. 150.
  13. ^ Nennius (tilskrevet): Mommsen, Theodor (red.): Historia Brittonum, VI. Sammensatt en gang etter 830 e.Kr. Hos Latin Wikisource.
  14. ^ Newman, John Henry & al. (1844): Lives of the English Saints: St. German, Bishop of Auxerre, Ch. X: «Britain in 429, A. D.», London: James Toovey, s. 92
  15. ^ En fullstendig beskrivelse av temaet står i Crittall, Elizabeth (1962): The Victoria History of Wiltshire, Vol. VI, s. 93-94
  16. ^ a b c d «Twinning and Sister Cities». Salisbury City Council.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]